Emanuel de Thygeson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Emanuel de Thygeson
Nicolai Emanuel de Thygeson.jpg
Født19. apr. 1772[1]Rediger på Wikidata
Horsens[1]Rediger på Wikidata
Død16. mai 1860[1]Rediger på Wikidata (88 år)
Zürich[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dommer, amtmann, godseierRediger på Wikidata
Embete
  • Fylkesmann i Aust-Agder (1804–1810)
  • fylkesmann i Hedmark (1802–1804)
  • stiftamtmann i Akershus stiftamt (1812–1813)
  • stiftamtmann i Christiansand stiftamt (1804–1810) Rediger på Wikidata
Far Thyge Jesper de ThygesonRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Nicolai Emanuel de Thygeson (1772–1860) eller Niels Emanuel de Thygeson var en danskfødt norsk jurist, amtmann og godseier. Han var godseier på Bygholm ved Horsens i Danmark, og eier av Nordre Skøyen hovedgård i Oslo. Han var amtmann i Hedmark 1802–04, amtmann i Nedenes (Aust-Agder) og stiftsamtmann i Agder 1804–10 og stiftsamtmann i Akershus 1813.[2] Etter 1814 levde han som godseier i Danmark til 1828, i Oslo til 1841 og deretter utenfor Norden.

Han huskes blant annet for sin innsats for kornforsyningen til Norge i nødsårene etter 1807.[3][4][5][6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Faren var fra en handelsfamilie, og ble adlet i 1776.[4] Emanuel de Thygeson tok artium i 1792, ble cand.jur. i 1797, og arbeidet som viselandsdommer over Sjælland og Møn fra 1799.[2] Thygeson kom til Norge som var amtmann i Hedmark fra 1802. I 1804 ble han utnevnt til amtmann i Nedenes/Aust-Agder og stiftsamtmann i Agder, med sete i Kristiansand.[7] Fra 1812 til 1813 var han stiftsamtmann i Oslo og Akershus. Han var medlem av Overprovideringskommisjonen 1812–1814.[2] I 1814 trakk han seg tilbake fra offentlige stillinger for å ivareta sine eiendommer.

Han giftet seg i 1805 med Lovise Pløen (1785-1880), datter av kjøpmannen Jørgen Pløen. Som godseier var han bl.a. eier av Nordre Skøyen hovedgård,[8] og av Bygholm i Danmark. Han arvet også herregården Mattrup, et stamhus i Danmark (og står som stamhusbesitter på Mattrup mellom 1821 og 1828).

Under Kanonbåtkrigen mellom England og Danmark-Norge fra 1807 engasjerte han seg i kaperfart, og beskrives som «muligens landets tredje største kaperreder».[9][10][11]

Han gikk konkurs i 1820-åra, og mistet både Bygholm og Mattrup i 1829–1830. Han bodde på Nordre Skøyen til 1841. Da solgte han gården og bodde utenlands de siste 19 årene av livet: Paris, Roma, Lausanne og til slutt ved Zürich, hvor han døde 1860.[4]

Mens han bodde i Oslo eide han maleriet av Jan van Huysum som inspirerte Henrik Wergeland til diktet Jan van Huysums Blomsterstykke. I Kristiansand har den gamle Lundsbroa navnet «Thygesons minde» etter ham.[12][13] I Oslo finnes Thygesons vei på Østensjø.[14] En gatestrekning på Sandaker het tidligere Thygesons gate.[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Emanuel_De_Thygeson[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Weidling, Tor (2000). Eneveldets menn i Norge. Riksarkivaren. s. 304. ISBN 8254800650. 
  3. ^ Niels Emanuel de Thygeson; eidsvoll1814.no
  4. ^ a b c (no) Emanuel de Thygeson i Norsk biografisk leksikon
  5. ^ Rolfsen, Nordahl (1932). Lesebok for folkeskolen. 5 : For 7de klasse. Dybwad. s. 216. 
  6. ^ Martensen-Larsen, Florian (1987). Brød til Norge : krigen mod England 1807-14 og Norges forsyning med brødkorn fra Nordjylland. Poul Kristensen. s. 82-83. ISBN 8774682091. 
  7. ^ Stiftamtmenn i Kristiansand før 1814. Fædrelandsvennen. 1941. s. 121-132. 
  8. ^ Sprauten, Knut (1985). Historien om Nordre Skøyen hovedgård gjennom 600 år. Historieutvalget for Nordre Skøyen hovedgård. s. 36-41. ISBN 8299128307. 
  9. ^ Tønnessen, Johan Nicolay (1955). Kaperfart og skipsfart : 1807-1814. Cappelen. s. 467. 
  10. ^ Kaald, Paul Andreas (1950). På kapertokt og i prison. Trondhjems sjøfartsmuseum. s. 222. 
  11. ^ Sjøfartsbyen Kristiansand. Vest-Agder Fylkesmuseum. 2000. s. 37. ISBN 8291178089. 
  12. ^ Thygesons Minde - 200 år; Digitalt museum; Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS
  13. ^ Johnsen, Arnulf (1990). Kristiansands historie fortalt for barn og unge. Kommunen. s. 31. 
  14. ^ Svensgam, Arild (1993). De er døde - men lever i Oslo!. Galehuset forl. s. 192. ISBN 8299289408. 
  15. ^ Oslo byleksikon. Kunnskapsforlaget. 1987. s. 104. ISBN 8257302287.