Gruvedrift i Longyearbyen

Kullhavna på Hotellneset i drift på ukjent dato mellom 1905 og 1920.

Foto: Svalbard museums fotosamling

Gruvevirksomheten i Longyearbyen drives av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I dag er det kun virksomhet i Gruve 7, som ligger omtrent en mil øst for byen under Gruve 7-fjellet mellom Bolterdalen og Foxdalen. Her produseres årlig ca. 80 000 tonn kull. Den siste gruva som ble drevet for hand, Gruve 3, ble stengt i 1996.

Gruve 7 er fullstendig mekanisert. Kullet brytes maskinelt og blir transportert med lastebil til byen. Om lag en tredel av årsproduksjonen leveres til energiverket i Longyearbyen, som er Norges eneste kullkraftverk. Den øvrige produksjonen eksporteres til Europa. Kullet fra Gruve 7 har egenskaper som gjør det egnet som tilsetning i ulike metallurgiske prosesser.

Tidligere ble kullet fra gruvene rundt Longyearbyen fraktet med tauebane, og det var et kryss ved Taubanesentralen hvor de ulike banene ble samlet før de gikk videre ned til havnen på Hotellneset.

Kullproduksjon i Longyearbyens gruver fra 1917 til 2001. Tall i tusen tonn.

Gruve 1

Kirkegården i Longyearbyen hvor de 26 ofrene fra kullstøveksplosjonen i Gruve 1 3. januar 1920 ligger begravd, sammen med de sju gruvearbeidere som døde av spanskesyken i 1918.

Gruve 1, også omtalt som Amerikanergruva, var den første gruva i Longyearbyen og åpnet i 1906 og ble stengt i 1958. Gruva ligger ytterst i Longyeardalens nordre side. Natt til 3. januar 1920 tok en kullstøveksplosjon livet av 26 gruvearbeidere. og gruva ble stengt, selv om styret mente det var økonomisk forsvarlig å gjenåpne den. Det ble imidlertid funnet mer økonomisk riktig å konsentrere arbeidet om Gruve 2 hvor kullgangen var mektigere og kvaliteten fullt på høyde med kullet i Gruve 1.

I Gruve 2 ble de geologiske forhold stadig vanskelige og driften ble innstilt i 1938. Selskapet måtte gjøre noe for å øke å øke gruveproduksjonen og besluttet å gjenoppta driften av Gruve 1. Innslagspunktet ble flyttet lenger inn i dalen og produksjonen, i det som ble omtalt som Gruve 1B, kom i gang i midten av oktober 1939. Samtidig ble den nye gruvebyen Sverdrupbyen anlagt like ved innslagspunktet.

Gruve 1B ble utsatt for en gruvebrann 29. oktober 1948 og i midten av desember kunne produksjonen gjenopptas i gruva.

Driften i Gruve 1B ble etter hvert preget av stadig vanskeligere geologiske forhold og fra 1950 og frem til 1958 ble det bare drevet oppfaringsarbeid. I 1958 ble gruva nedlagt av hensyn til behovet for mer rasjonell drift på bakgrunn av fallende kullpriser. Indre deler av Gruve 1B ble deretter benyttet som drikkevannsreserve for Longyearbyen frem til andre halvdel av 1960-tallet.

Gruve 2

Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2.

Foto: Jerzy Strzelecki

Daganlegget til det nye innslagspunktet til Gruve 2 sett fra Nybyen.

Arctic Coal Company hadde begynt oppfaringen av Gruve 2 i 1913, som ligger på den andre siden av Longyeardalen i forhold til Gruve 1. Oppfaringsarbeidene ble videreført av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1918 og etter den store gruveulykken i Gruve 1 ble arbeidet med etableringen av Gruve 2 fremskyndet. Selve produksjonen tok til i 1921.

Gruve 2 hadde i flere år en høy produksjon, men på 1930-tallet ble transportveiene lange og kullgangene så lave at det var på grensen av hva det var mulig å drive på. I 1937 ble produksjonen i det første innslagspunktet stanset og et nytt innslagspunkt ble anlagt rett overfor Nybyen, som ligger lengre inn i Longyeardalen.

Under andre verdenskrig ble Gruve 2 skutt i brann av det tyske slagskipet «Scharnhorst» som en del av Operasjon Sizilien i 1943. Gruva brant frem til 1962.

Etter krigens slutt begynte arbeidet med å gjenoppta driften i Gruve 2, og i 1947 var produksjonen i gang. I januar 1952 ble gruva rammet av en gasseksplosjon, hvor seks mann omkom. Det var produksjonsstans i Gruve 2 i perioden 1960 – 1964 da Gruve 5 ble åpnet og det samtidig var fall i kullprisene. Deretter ble kullproduksjonen gjenopptatt frem til gruva ble utdrevet vinteren 1967/68.

Gruve 3

Gruve 3 ligger i fjellsiden over Svalbard lufthavn. Arbeidet med kartlegging av kullforekomstene ble påstartet i 1928, mens oppfaringen startet i 1969. Produksjonen startet opp våren 1971 og i driftsåret 1976-77 stod gruve 3 for halvparten av Store Norske Spitsbergen Kulkompanis kullproduksjon. I 1984 begynte det å brenne i Gruve 3's daganlegg og en mann mistet livet.

November 1996 var gruva utdrevet og driften ble innstilt.

Gruve 3 er en av to gruver i Longyearbyen hvor det arrangereres guidede turer.

Gruve 4

Gruve 4 ligger innerst i Longyeardalen under Longyearbreen. Oppfaringen startet i 1954 og varte frem til midten på 1960-tallet. Kullet som ble tatt ut gjennom stollsystemet i Gruve 2.

Effektiviteten i Gruve 4 var lav i hele produksjonsperioden og ble innstilt våren 1970, etter kun to års drift.

Gruve 5

Gruve 5 (også kalt Olav V's gruve) var den første gruven i Longyearbyen som ikke var anlagt i Longyeardalen. Gruve 5 ble anlagt i Endalen, ca. 10 km øst for Longyearbyen.

De forberedende arbeidene med åpningen av gruven tok til med veibygging og fremføring av kraftlinje og telefon. Veien fra kaia til gruveåpningen var ferdig og ble tatt i bruk fra høsten 1957. Samme år startet oppfaringen. Taubanen frem til gruven ble ferdig sommeren 1958, og det tyngre gruvemateriellet var på plass tidlig på vinteren samme år.

Kullproduksjonen startet høsten 1959 og varte frem til mai 1972, da gruven var utdrevet.

Gruve 6

Gruve 6 ligger i Adventdalen mellom Todalen og Bolterdalen. Oppfaringen av gruven startet i 1967 og produksjonen startet i 1969.

I 1981 ble produksjonen innstilt, uten at alt kull var tatt ut. Den resterende kullmengden er anslått til å utgjøre ca. 380 000 tonn. Kullet ligger i et område med lave mektigheter innerst i gruven.

Gruve 7

Gruve 7 ligger innerst i Adventdalen mellom Bolterdalen og Foxdalen og er den eneste gruven i Longyearbyen som fortsatt er i drift.

Undersøkelser og oppfaring gikk over flere år og produksjonen startet opp i 1976. Produksjonen ble stanset høsten 1978 og ble gjenopptatt høsten 1981 etter utbedring av gruvens belte- og transportstoll.

Gruve 7 har en årsproduksjon på 85 000 tonn, hvorav 25 000 tonn brukes i kullkraftverket i Longyearbyen, og 60 000 tonn skipes ut via Hotellneset til Tyskland.

Kullproduksjon

Oversikt over kullproduksjonen i Longyearbyens gruver fra oppstarten av Store Norske Spitsbergen Kulkompani i 1916. Alle tall i tonn og produksjonen i Sveagruvene er ikke inkludert:

År	Gruve 1	Gruve 1B	Gruve 2	Gruve 3	Gruve 4	Gruve 5	Gruve 6	Gruve 7	Sum
1917	33 276								33 276
1918	19 698								19 698
1919	50 327								50 327
1920	20 711		5 000						25 711
1921			12 559						12 559
1922			84 126						84 126
1923			113 620						113 620
1924			152 503						152 503
1925			162 001						162 001
1926			153 522						153 522
1927			207 743						207 743
1928			207 406						207 406
1929			189 411						189 411
1930			189 864						189 864
1931			204 833						204 833
1932			241 833						241 833
1933			275 403						275 403
1934			291 856						291 856
1935			319 948						319 948
1936			302 768						302 768
1937			292 290						292 290
1938			299 394						299 394
1939			288 508						288 508
1940			291 273						291 273
1941			247 063						247 063
1942			26 342						26 342
1943
1944
1945
1946		18 908							18 908
1947		151 173							151 173
1948		279 362							279 362
1949		308 145							308 145
1950		277 319							277 319
1951			309 423						309 423
1952			410 158						410 158
1953			394 178						394 178
1954			373 441						373 441
1955			283 926						283 926
1956			350 000						350 000
1957			360 000						360 000
1958			354 000						354 000
1959			158 000						158 000
1960			306 000						306 000
1961						308 000			308 000
1962						242 000			242 000
1963						379 000			379 000
1964						388 000			388 000
1965						435 409			435 409
1966						436 303			436 303
1967						362 053			362 053
1968						372 082			372 082
1969						325 461			325 461
1970					68 238	125 859	231 965		426 062
1971				4 489	16 946	58 300	367 895	7 800	455 430
1972				10 914		52 850	342 491	17 398	423 653
1973				84 319		8 526	331 485	6 875	431 205
1974				88 407			316 153	463	405 023
1975				122 320			293 634	13 071	429 025
1976				244 306			124 453	88 932	457 691
1977				237 534			113 114	132 464	483 112
1978				191 148			108 770	109 082	409 000
1979				262 627			29 991	171	292 789
1980				183 000			6 000	1 000	190 000
1981				268 000			6 000	20 000	294 000
1982				168 000				158 000	326 000
1983				134 500				227 500	362 000
1984				143 000				175 000	318 000
1985				238 000				170 000	408 000
1986				191 000				170 000	361 000
1987				140 000				221 000	361 000
1988				132 000				108 000	240 000
1989				130 600				187 400	318 000
1990				123 000				156 000	279 000
1991				164 000				132 000	296 000
1992				151 000				171 300	322 300
1993				151 000				84 000	235 000
1994				153 000				101 800	254 800
1995				97 447				154 015	251 462
1996				64 998				144 268	209 266
1997								110 440	110 440
1998								129 093	129 093
1999								137 291	137 291
2000								58 027	58 027
2001								71 392	71 392
2002								69 379	69 379
2003								73 257	73 257
2004								62 600	62 600
2005								79 951	79 951
2006								73 492	73 492
2007								75 199	75 199
2008								68 460	68 460
2009								97 194	97 194
2010								62 932	62 932
2011								69 007	69 007
2012								64 513	64 513
2013								64 687	64 687
2014								61 462	61 462
2015								57 782	57 782
2016								104 197	104 197
2017								131 072	131 072
2018								158 448	158 448
Sum t.o.m 2001	124 011	1 034 907	7 905 014	4 066 869	85 184	3 493 843	2 367 265	4 664 414	23 741 507

Eksterne lenker

• Teknisk-industrielle kulturminner i Longyearbyen med omegn - Store Norske (12 MB)