Fjernvarme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Isolerte fjernvarmerør under installasjon

Fjernvarme er et energisystem der energi til oppvarming produseres ett sted og anvendes et annet sted. Til transport av varmeenergien brukes et fjernvarmenett, en lukket rørsløyfe som transporterer varmt vann til forbruker og lunket vann tilbake for ny oppvarming. Energiproduksjonen kan derved skje i en eller flere varmesentraler flere kilometer fra forbrukeren.

Produksjon og distribusjon[rediger | rediger kilde]

Vann blir varmet opp i en varmesental, blir distribuert gjennom et fjernvarmenett av rør frem til bygningene som skal varmes opp. Her overføres varmen fra fjernvarmenettet til kundens eget varmeanlegg. Avfallsforbrenning, flisfyringsanlegg, spillvarme, og varmepumper er de vanligste energikildene for fjernvarmeproduksjon i Norge[1][2]. Spiss- og reserveeffekten dekkes normalt av olje, gass eller elektrisitet[2]. Flere av disse energikildene kan benyttes samtidig i fjernvarmesystemet. Dette fører til at forsyningen blir stabil og fleksibel. Hvis en energikilde faller ut for en periode kan man benytte en annen for å få varmet opp vannet som distribueres.

Varmtvannet sirkulerer mellom varmesentralen og kundens sentral i nedgravde, isolerte stålrør. Rørene legges i grøfter, når mulig gjøres anleggsarbeidet fortrinnsvis parallelt med annen infrastruktur som telelinjer og strømkabler. Med dagens isoleringsteknologi har rørene et gjennomsnittlig varmetap på kun fem til ti prosent.

Fra fjernvarmesentralen går det to parallelle rør, ett for varmt vann, kalt tur, og ett for avkjølt vann, kalt retur, fram til bygningene som skal varmes opp. Via en energimåler i bygningen hos forbruker kan man registrere energiuttaket. Fjernvarme blir målt i kilowattimer (kWh). Når vannet er avkjølt etter bruk, blir vannet fraktet tilbake i det andre av rørene som går til fjernvarmeanlegget. Det avkjølte vannet varmes så opp igjen. Vannet som transporteres blir ofte svært varmt, opp til 120°C og er under høyt trykk, opp til femten bar. Dette setter store krav til arbeidet på rørene. I norske anlegg ligger vanntemperaturen i turvannet typisk på 80 til 90°C, mens den i danske anlegg kan være nede i 60°C.

Det kan være alt fra boliger til næringsbygg og offentlige bygninger som blir varmet opp. Et fjernvarmeanlegg forsyner som regel flere bygninger eller hele bydeler med fjernvarme. Fjernvarme benyttes også til å fjerne snø og is fra fortau og enkelte gater.

Norske myndigheter ønsker økt satsing på bruk av fjernvarme. De mener løsningen er effektiv og miljøvennlig, selv om løsningen ikke alltid er verken billigere eller mer miljøvennlig enn noen av alternativene. Vannbåren varme har dårligere reguleringsegenskaper sammenlignet med direkte oppvarming med elektrisitet, noe som gjør at brukere ofte bruker mer energi enn om de hadde brukt ved direkte elektrisk oppvarming.[3]. Denne forskjellen blir det ikke tatt hensyn til ved vurdering av ulike oppvarmingsalternativ.

Ofte er økonomien dårligst i små anlegg. Flere av de danske fjernvarmeanleggene har dårlig økonomi.[4] En løsning er å kjøre fjernvarme som grunnlast og installere elektriske varmekolber hos brukerne for å dekke topplast. En annen løsning er å senke temperaturen både på tur- og returvann. I tillegg vil dette redusere varmetapet regnet i forhold varmeproduksjon som i enkelte danske anlegg kan være på over 20% og over 30 % om sommeren når forbruket er minst.[5] Til sammenlikning er innrapporerte varmetap i norske anlegg på 10 %.[6]

Kritikere av utbygging av fjernvarme hevder at fjernvarme hindrer satsing på energiøkonomiserende tiltak.[7] Framtidige energikrav til bygninger gjør at behovet for oppvarming blir mindre og mange nye bygg får et varmeoverskudd. I dag blir biomasse og avfall sett på som viktige energikilder for fjernvarme, men begge er begrenset og i enkelte regioner i Sverige og Danmark dekker ikke lokal produksjon behovet.[8]

I 2010 var produksjonen av fjernvarme 5,2 TWh, en økning på 18 % fra året før. Fjernvarme er bygget ut, eller er under utbygging, i 92 % av alle norske byer på mer enn 10 000 innbyggere[9].

New York[rediger | rediger kilde]

New York City har et av verdens største fjernvarmeanlegg. Anlegget befordrer damp fra kraftstasjoner til bygninger på Manhattan, for oppvarming, avkjøling eller energibehov. Noen virksomheter bruker også dampen til rengjøring, luftkondisjonering og desinfisering.

New York Steam Company begynte med dampleveranser 3. mars 1882. I dag er det Consolidated Edison som har ansvar for anlegget, som leverer damp til 1 700 kunder.

Oslo[rediger | rediger kilde]

Oslo har hatt to separate fjernvarmeanlegg. Gjennom en overføringsledning fra Klemetsrud til Oslo sentrum er disse fjernvarmeanleggene nå slått sammen.[10]

Trondheim[rediger | rediger kilde]

I 2013 dekkes 30 % av Trondheims oppvarmingsbehov av Statkraft Varmes fjernvarmeanlegg på Tiller. Produksjonen er på 600 GWh og er basert på avfallsforbrenning.[11] Statkraft Varme leverer til 8000 boliger og til 650 bedrifter og offentlige bygg i Trondheim og Klæbu.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]