Invasjonen av Irak i 2003

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Invasjonen av Irak
Konflikt: Krigen i Irak
Invasjonen av Irak
Amerikanske tropper river ned Saddam Hussein-statuen på Firdosplassen i Bagdad, 9. april 2003.
Dato 20. mars1. mai 2003
Sted Irak
Resultat
Overlegen amerikansk seier
  • Saddam Hussein og det regjerende Baathpartiet styrtet
  • Koalisjonsstyrkenes okkupasjon av Irak
  • Ny demokratisk regjering dannet
  • Irakisk opprør og mulig utbrudd av borgerkrig i Irak[1]
Parter
Koalisjonen:
USA USA
Storbritannia Storbritannia
Australia Australia
Polen Polen
Danmark Danmark
Kurdistan Peshmerga
m.fl
Flag of Iraq (1991-2004).svg Irak
Kommandanter
USA George W. Bush
USA Tommy Franks
Storbritannia Tony Blair
Storbritannia Sir Jackson
Flag of Iraq (1991-2004).svg Saddam Hussein
Flag of Iraq (1991-2004).svg Qusay Hussein
Flag of Iraq (1991-2004).svg Ali Hasan al-Majid al-Tikriti
Flag of Iraq (1991-2004).svg Izzat Ibrahim al-Douri
Styrker
Koalisjonen:
300 000
Peshmergas:
50 000
Irakiske styrker:
375 000
Tap
Militære tap:
173 drepte[3]
542 sårede
Militære tap:
7 600 - 30 000
Sivile tap:
3 200 - 7 299 drepte
Invasjonen av Irak

Invasjonen av Irak, eller Operation Iraqi Liberation (senere Operation Iraqi Freedom) er den amerikansk-ledede invasjonen av Irak, som varte fra den 20. mars 2003 til den 1. mai 2003, da president George W. Bush erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Invasjonen var begynnelsen på den pågående krigen i Irak. Invasjonen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991 med en lavintensiv krig hvor USA og Storbritannia angrep Irak i perioden mellom de to krigene.

Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.

250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske soldater med luftstøtte fra koalisjonen. Koalisjonstroppene invaderte ifølge USA's president George W. Bush landet for å «avvæpne Irak for masseødeleggelsesvåpen, stoppe Saddam Husseins støtte til terrorisme og for å befri det irakiske folk.»[4] USA hadde forberedt invasjonen ved å samle 100 000 tropper i Kuwait den 18. februar.[5]

Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.


Opptakt til krig[rediger | rediger kilde]

Politiske og diplomatiske aspekter[rediger | rediger kilde]

Siden avslutningen på Golfkrigen i 1991 hadde Iraks forhold til FN, USA og Storbritannia vært dårlige. Det var ikke konsensus i FN's sikkerhetsråd for at Irak hadde forholdt seg til vilkårene i våpenhvilen som avsluttet Golfkrigen. Både FN og USA håndhevet mange økonomiske sanksjoner mot Irak i Bill Clintons regjeringsperiode. USA og Storbritannia patruljerte Iraks luftrom for å håndheve flyforbud i nord og sør, hvilket Irak hevdet var for å beskytte kurderne i nordirak og shiamuslimene i sør. Ved flere tilfeller ble flyforbudet brutt av irakiske militærhelikoptere og kampfly.[6][7]

Den amerikanske kongressen vedtok også "Iraq Liberation Act" i oktober 1998, etter at Irak hadde stoppet samarbeidet med FN i august. Loven ga 97 millioner dollar til irakiske "demokratiske opposisjonsgrupper" for å "etablere et program til å støtte et skift til demokrati i Irak."[8] Dette sto i kontrast til de krav som var fremsatt i Resolusjon 687,[9], som alle dreide seg om våpen og våpenprogrammer, og ikke nevnte et regimeskifte. Våpeninspektører fra FN hadde vært vant til å samle informasjon om Iraks masseødeleggelsesprogram, og til å håndheve vilkårene i avtalen fra 1991, som forbød Irak å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Informasjonen ble brukt til å finne mål under Operation Desert Fox, et amerikansk og britisk luftbombardement av Irak i desember 1998, på grunn av manglende samarbeid mellom Irak og FN's våpeninspektører.[10][11]

Det amerikanske republikanske partis kampanjer for presidentvalget i 2000, krevde en "full implementering" av Iraqi Liberation Act og fjerne Saddam Hussein fra makten, med fokus på å gjenoppbygge en koalisjon, gjennomføre hardere sanksjoner, gjeninnføre inspeksjonene og å støtte den pro-demokratiske opposisjonsgruppen, Den Irakiske Nasjonalkongress, som ble ledet av Ahmed Chalabi i eksil i utlandet.[12] Etter at George W. Bush ble valgt som president, planla man, ifølge tidligere finansminister Paul O'Neill, et angrep på Irak. O'Neill forklarte senere at disse diskusjonene kun var en fortsettelse av Clinton-regjeringens utenrikspolitikk.[13]

Krigen mot terror[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak, etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten.

Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen» som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.[14]

USA sin begrunnelse for å gå til krig:

  • at Irak hadde skjulte lagre med masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram
  • at Irak støttet terroristorganisasjoner som al-Qaida, og var villig til å forsyne dem ned masseødeleggelsesvåpen
  • frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemordpolitikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen

Det ble lagt særlig vekt på dette med masseødeleggelsesvåpen, og USA drev et omfattende spill i FN for å få aksept for en invasjon. Etter invasjonen sendte USA ut egne våpeninspektører som ikke fant masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg i ettertid at mye av de bevisene USA presenterte var uten hold, og at Bush-administrasjonen hadde ignorert råd fra egen etterretningstjeneste,[15] samt at noen «bevis» var blitt produsert for anledningen.[16][17][18] Kontakten mellom al-Qaida og Irak har heller ikke blitt bevist.[19]

I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport[20] som bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde informasjon om direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, eller at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Etterretningsinformasjon gikk til en avdeling i forsvarsdepartementet som skulle samle og analysere informasjonen og lage rapporter til den politiske ledelsen. Etter påtrykk fra viseforsvarsminister Wolfowitz fikk disse etterretningssammendragene et innhold som ikke alltid stemte med informasjonen bak, og som var med på å avgjøre/begrunne invasjonen.[21] [22]

Spillet i FN[rediger | rediger kilde]

Planene om invasjon av Irak førte til store demonstrasjoner mange steder i verden

Den 8. november vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon nr. 1444[23] med betingelser for hvordan Irak skulle oppfylle kravene til nedrustning. De innebar blant annet å slippe til FNs våpeninspektører og deklarere alle landets våpen. Irak gikk med på betingelsene, produserte en 12 000 sider lang våpendeklarasjon og slapp inn våpeninspektørene som ikke fant spor etter masseødeleggelsesvåpen. Inspektørene fant likevel brudd på resolusjonen siden Irak hadde destruert kjemiske og biologiske våpen uten overoppsyn fra våpeninspektører som kunne bekrefte at det hadde skjedd.

I begynnelsen av mars 2003 stod spørsmålet om dokumentasjon fortsatt åpent, og USA mente at Irak hadde brutt resolusjon nr. 1444 og at sikkerhetsrådet måtte komme sammen og gjøre de nødvendige tiltak for å sikre nødvendig internasjonal «fred og sikkerhet». Den 10. mars erklærte fransk President Jacques Chirac at Frankrike ville nedlegge veto mot enhver resolusjon som automatisk kunne føre til krig mot Irak, det viste seg at han hadde støtte fra flertallet i sikkerhetsrådet, og ingen andre resolusjonsforslag ble sendt.[24]

I et møte på Azorene 16. mars ga USA, Storbritannia og Spania, som var ikke-permanent medlem av sikkerhetsrådet, Irak én dags frist på å oppfylle resolusjon nr. 1444. Neste dag erklærte Bush og Storbritannias utenriksminister Jack Straw at tiden for diplomati var over, og at ingen videre autorisasjon fra FN var nødvendig for å angripe Irak.

Siden invasjonen begynte uten eksplisitt tillatelse fra FNs sikkerhetsråd mener enkelte at den var brudd på FN-charteret. FNs generalsekretær Kofi Annan uttalte i september 2004 at krigen i følge FN var ulovlig.[25]

I sin tale til nasjonen 17. mars 2003 krevde president Bush at Saddam Hussein og hans to sønner Uday og Qusay måtte forlate Irak innen 48 timer.[26] Dette kravet skal ha blitt avslått, og president Bush ga klarsignal for invasjonen.[27]

Involverte styrker[rediger | rediger kilde]

Koalisjonen[rediger | rediger kilde]

Amerikansk M2 Bradley kampkjøretøy i Irak.

De irakiske styrkene stod overfor en koalisjon av styrker fra en rekke land, hvor USA stod for mesteparten av troppene.

USA hadde 235 000 mann utstasjonert i Persiabukten, og hadde 1 100 fly og 850 M1A1 Abrams stridsvogner støttet av M2 Bradley kampkjøretøyer og AH-64 Apache kamphelikoptere til rådighet. Fem hangarskipsgrupper hadde seilt til området, og ytterligere et hangarskip ble holdt i reserve i nærheten av Gulfen.

Storbritannia sto for den andre vesentlig delen av koalisjonen. De hadde 45 000 mann, 100 fly, 120 Challenger 2 stridsvogner støttet av FV 510 Warrior kampkjøretøyer og 17 flåtefartøyer (et hangarskip med støttefartøyer) til rådighet.

Australia stilte 2 000 mann til (som ikke skulle brukes offensivt) og fregattene HMAS Kanimbla, HMAS Anzac og HMAS Darwin til rådighet.

Polen stilte 80 GROM kommandosoldater til rådighet, sammen med 74 ABC-tropper, marineenheten FORMOZA og støttefartøyet ”ORP Kontradmirał Xawery Czernicki”.

Danmark fulgte 21. mars opp sitt løfte om å stille militære styrker til disposisjon, da de besluttet å sende korvetten Olfert Fischer og ubåten Sælen til Persiabukten.

Irak[rediger | rediger kilde]

Irakiske soldater på et MT-LB pansret personellkjøretøy 28. februar 2003

Den irakiske hæren mentes å bestå av 375 000 mann, herav utgjorde den republikanske garden 60 000. Landet hadde cirka 650 000 mann i reserven og en paramilitær organisasjon på cirka 44 000 mann, kjent som Fedayeen Saddam og under Qusay Husseins kommando.

Iraks luftvåpen mentes å bestå av cirka 100 angrepshelikoptere og 300 jagerfly, men hovedparten av disse ble ikke ansett å være funksjonsdyktige.

De irakiske stridsvognene bestod primært av russiske T-72, og landet mentes å ha 2,000 – 2,600 av disse. Hæren hadde også mange eldre stridsvogner av typen T-55, Type 59 og 69 (kineskiskproduserte versjoner av T-55) og T-62. Irakerne hadde også et større antall stridsvogner av typen Asad Babil (Babylons løve), som var en irakiskprodusert versjon av T-72 stridsvognen, og ble ansett som den største trusselen mot koalisjonstroppene.

Irak hadde også en stor mengde forskjellige pansrede mannskapsvogner og kampkjøretøyer, som MT-LB, BTR-60, BMP-1 og 2.

Flåten hadde 5-7 patruljebåter og mineleggere. Iraks Luftforsvar mentes å bestå av 850 rakettavfyringsramper og 3 000 antiluftskytskanoner.

USA's taktikk[rediger | rediger kilde]

USA's taktikk lå fra starten av på en rask seier over Irak, helst ved bruk av en tofrontskrig med landsetning av styrker både fra Kuwait og Tyrkia. Men forhandlingene med Tyrkia førte ikke til noen resultater, og til slutt ble styrkene som var ment til å åpne den nordlige fronten i Irak returnert til USA eller Kuwait for en senere innsettelse derfra. Den amerikanske taktikken i begynnelsen av krigen gikk i utpreget grad ut på å unngå slag i de irakiske byene. Disse ble gått rundt, og styrken gikk med stor hastighet direkte mot Bagdad.

Iraks taktikk[rediger | rediger kilde]

Sterkt underlegen i direkte militær konfrontasjon med de amerikanske styrkene, plasserte Saddam Hussein hovedparten av sin styrke i og omkring Bagdad og de øvrige irakiske byene i et forsøk på å gjøre konflikten til en bykrig. Endelig ble taktikken lagt om på; de irakiske styrkene skulle foreta guerillaangrep på koalisjonsstyrkene, ofte forkledd som sivile. Spesielt de amerikanske forsyningslinjene skulle utsettes for angrep.

Luftangrep før invasjonen[rediger | rediger kilde]

Forut for invasjonen hadde den amerikanskledede koalisjonen fra Gulfkrigen i 1991 utkjempet en lavintensitetskonflikt med Irak, og håndhevet flyforbudet i deler av det irakiske luftrom. Irakiske luftforsvarsstillinger ble jevnlig angrepet når de skjøt på amerikanske og britiske jagerfly. I midten av 2002 endret USA sin strategi, og utvalgte mål i den sørlige del av landet til gjengjeldelsesangrepene, for å skade den militære kommandostrukturen i Irak.

Antallet av amerikanske bomber droppet på Irakisk territorium, målt i tonn, steg fra 0 i mars 2002 til 0,3 i april, til mellom 7 og 14 tonn om måneden i mai – august. I september nådde man 54,6 tonn – før kongressens tillatelse til invasjonen 11. oktober. 5. september angrep 100 jagerfly landets største luftforsvarskompleks, som lå i det vestlige Irak, langt vekk fra de sonene hvor flyforbudet ble håndhevet. Det ble ifølge en leder i New Statesman gjort, ikke for å beskytte luftpatruljene, men for å gjøre det mulig å fly spesialstyrker inn i landet fra Jordan, uten å bli oppdaget.[28]

Natten den 19. mars 2003, fikk de amerikanske styrkene etterretning om at Saddam Hussein besøkte sine døtre og sønnene Uday og Qusay ved Dora-gårdene, i al-Dora området i utkanten av Bagdad. Klokken 05:30 rammet fire 2 000 punds GBU-27 bomber og 40 Tomahawk missiler stedet.[29][30][31] Saddam Hussein var ikke til stede, og heller ikke andre regjeringsmedlemmer eller medlemmer av Hussein familien ble rammet av angrepet. Angrepet kostet 19 sivile livet.[32]

Invasjonen[rediger | rediger kilde]

En M1A1 Abrams stridsvogn i kamp mot irakiske styrker ved Umm Qasr, 23. mars 2003
  • 20. mars: Krigen ble innledet kl. 0230 GMT om natten den 20. mars, da omkring 40 kryssermissiler av typen BGM-109 Tomahawk ble avfyrt mot mål i Bagdad. Målet for disse angrepene mentes å ha vært Saddam Hussein og hans nærmeste, idet USA via etterretninger skulle være informert om hvor han befant seg. Kl. 0415 GMT gikk den amerikanske presidenten George W. Bush på tv og erklærte for nasjonen at krigen hadde begynt. Omkring kl. 1040 GMT sendte Irak et ukjent antall al Fatah raketter mot de amerikanske styrkene i Kuwait. Skadene var begrenset, siden de fleste rakettene ble skutt ned av patriotmissiler. Senere på dagen omkring klokken 18.00 gikk amerikanske og britiske styrker i sør over grensen ved Kuwait til Irak, britene mot Umm Qasr, Basrah og Faw-halvøya, og amerikanerne mot An Nāşirīyah, og i nord angrep kurdiske bakkestyrker sammen med spesialstyrker og flystøtte fra koalisjonen med de irakiske regjeringsstyrkene. En time senere ble det innledet enda et rakettangrep mot Bagdad. Angrepene ble foretatt av F-117a stealthfly fra baser i Qatar og Oman, støttet av FA-18 Superhornets og EA-6b Prowlers fra flåten.
  • 24. mars: Fire dager inne i konflikten hadde koalisjonens styrker fløyet omkring 6 000 tokt og avfyrt omkring 1 500 kryssermissiler og et tilsvarende antall satellitstyrte bomber. Krigen var derfor i den innledende fase blitt kjempet i langt høyere grad med presisjonsvåpen enn i tidligere kriger. I Golfkrigen i 1991, som varte 43 dager, ble det "kun" avfyrt 323 Tomahawk kryssermissiler i alt.
En Irakisk Type-69 Q-M stridsvogn i Nasiriyah.
  • 27. mars: Amerikanerne setter inn de første fallskjermstroppene i Irak. 1 000 fallskjermssoldater ankom det fjellrike, kurdisk-kontrollerte nordlige Irak. Dermed ble den nordlige frontrn i Irak åpnet. De første aksjonene fra fallskjermtroppenes side var å innta en flyplass i Bashur-området, cirka 50 km nordøst for byen Irbil.
  • 29. mars: Etter en rekke problemer for de amerikanske styrker med å sikre forsyningslinjene, stoppet deres fremrykning mot Bagdad. Luftbombardementene fortsatte dog med uforminsket styrke. For første gang i konflikten lyktes det for irakerne å sende en missil med suksess mot Kuwait by. Missilen landed nær Kuwaits utenriksminister bygning og emirens palass. Alle de cirka 15 tidligere forsøkene ble enten skutt ned eller rammet ørkenområder eller havet. Man mente at missilen var avfyrt fra et område som tidligere var meldt som "sikret" av koalisjonsstyrkene. En irakisk selvmordsbomber drepte fire soldater ved en militær kontrollpost ved byen Najaf, og den irakiske visepresidenten Taha Yassin Ramadan truet med flere av denne typen angrep.
  • 30. mars: Koalisjonen trapper opp bombeangrepene mot de irakiske styrkene sør for Bagdad. Britiske marinesoldater fanger en irakisk general og en annen høytstående offiser sør for byen Basra i landsbyen Abu al-Qassib. I den samme operasjonen ble en oberst fra republikanergarden drept.
  • 31. mars: Meldingen fra dagen før om en fanget irakisk general blir trukket tilbake av de britiske styrkene, og så at det hadde oppstått en misforståelse, da det bare var snakk om en høytstående offiser og ingen general.
  • 1. april: Bombardementet av republikanergarden omkring Bagdad fortsetter med uforminsket styrke. Det rapporteres om kamphandlinger ved byen Hinaiya, cirka 80 kilometer sør for Bagdad. Byen var et viktig knutepunkt for den amerikanske fremmarsjen mot Bagdad. Kamphandlinger rapporteres også ved byene Hilla og Nassiriya. Basra var fortsatt omringet av britiske styrker, som stadig ikke var gått inn i byen. Amerikanske soldater skjøt og drepte minst syv sivile irakere i en bil som ikke stanset ved en kontrollpost nær Najaf.
  • 3. april: Den danske korvetten Olfert Fischer ankommer den amerikanske flåtes hovedbase i Bahrain i Persiabukten. I Bagdad flykter stadig flere desertører og sivile ut av byen. De amerikanske troppene står nå cirka 10 kilometer fra Bagdads forstader. Ved byen Mosul i nordirak har både kurdiske og amerikanske styrker vært involvert i kamper med irakiske soldater. De irakiske styrkene hadde etterhvert kun kontroll over selve byen.
  • 4. april: Saddam Hussein opptrer på irakisk fjernsyn for siste gang som president, men det er usikkert om dette var et tidligere opptak. Det irakiske regimet og det irakiske forsvaret av Bagdad smuldrer hen etterhvert som styrkene nærmer seg hovedstaden, og det er nå kun informasjonsministeren igjen for å forsvare regimet med nyttesløse propagandautalelser.
  • 9. april: Amerikanske styrker inntar Bagdad, og den store statuen av Saddam Hussein i Bagdad sentrum blir revet, noe som ble brukt som et symbol av Saddam Husseins og Ba'athregimets fall.
President George W. Bush ombord USS Abraham Lincoln, 1. mai 2003.
  • 13. april Amerikanske styrker inntar Saddam Husseins og Ba'athregimets hjemby Tikrit og hadde dermed besatt alle vesentlige større byer i Irak. Amerikansk-ledede styrker fanger Saddam Husseins halvbror Watban, når han forsøkte å flykte over grensen til Syria. Watban Ibrahim Hasan hadde tidligere posten som innenriksminister i Irak. Watban var en av de nevnte på listen over de 55 mest ettersøkte, som amerikanerne hadde offentliggjort tidligere. Tidligere på dagen ble syv amerikanske krigsfanger funnet uskadde.
  • 25. april: Tariq Aziz overgir seg til de amerikanske styrkene. Han var nr. 12 på USA's liste over de 55 mest ettersøkte personer fra den tidligere irakiske ledelse.
  • 1. mai: George W. Bush erklærer i en tale klokken 3.00 norsk tid krigshandlingene i Irakkrigen for avsluttet. Krigen ble ikke erklært for avsluttet, formentlig fordi dette politisk ville innebære at samtlige krigsfanger skulle løslates, og en fortsatt jakt på Saddam Hussein ikke ville være tillatt jevnfør krigens regler. Talen ble avholdt via en tv-transmittert tale fra hangarskibet USS Abraham Lincoln ud for Californias kyst.

Motstand og støtte for invasjonen[rediger | rediger kilde]

Befolkningens motstand til invasjonen av Irak i forskjellige land.

Det amerikanskledete angrepet på Irak utløste massive protester i form av opptog og til dels voldelige demonstrasjoner over hele verden. Etter at USAs president George W. Bush hadde kommet med sin krigserklæring ble det gjennomført protestmøter i New York, Los Angeles, Washington D.C., Miami, Chicago, Boston og San Francisco. I Tyskland ble det gjennomført mer enn 250 fredsmarsjer og demonstrasjoner, og i London og Lisboa ble det gjennomført massive demonstrasjoner.

De mest kritiske til angrepet var Kina, Russland, Tyskland og Frankrike. Kina beskrev krigsutbruddet som en krenkelse av FN-pakten og Russlands president Vladimir Putin betraktet angrepet som et stort og alvorlig feilgrep. Frankrikes president Jacques Chirac beklaget at anstrengelsene for å avvæpne Irak på fredelig vis ikke hadde ført frem, og hevdet at konflikten ville få alvorlige konsekvenser for fremtiden. Tysklands forbundskansler Gerhard Schröder betrakter krigsutbruddet som et nederlag for internasjonal politikk og for diplomatiet.

I Midtøsten var motstanden til krigen størst, og spesielt i de palestinske områdene, hvor man demonstrerte i støtte for Iraks president Saddam Hussein. Regjeringene i Marokko, Tunisia, Saudi-Arabia og Jordan ga utrykk for uro over krigen.

Derimot ga Sør-Koreas president Roh Moo-Hyun, Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen og Italias statsminister Silvio Berlusconi deres støtte til USA. Tony Blair var etter terrorangrepet 11. september dypt involvert i krigen mot terror og var en av George W. Bushs viktigste allierte, og han har blant annet sendt britiske soldater til Irak og Afghanistan.

I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse i en meningsmåling utført av Opinion i februar [1]. Statsminister Kjell Magne Bondevik for beklaget angrepet, og håpet at krigen ville bli kortvarig og presiserte at Norge kom til å gjøre sitt ytterste for å avhjelpe de humanitære problemer som ville oppstå i kamphandlingenes kjølvann. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som var positivt innstilt til invasjonen, og Frp-formann Carl I. Hagen mente at Regjeringen snarest mulig burde gi sin støtte til de krigførende nasjonene.

Døde og sårede[rediger | rediger kilde]

Antall døde og skadede i invasjonen av Irak i mars-april 2003
Militære fra Irak 3 000 drepte - Anslag av General Tommy Franks.[2]

7 600 – 10 800 drepte – Studie av Project on Defense Alternatives.[3]

13 500 – 45 000 drepte – Foreslått av militære enheter tjenestegjørende omkring Bagdad.[33]

Militære fra Koalisjonen 140 amerikanske soldater drept, 33 britiske soldater drept[34], 542 sårede[35]
Irakiske sivile 7 299 drept - fra nettsiden Iraq Body Count som baserer tallene på dødsfall rapportert i engelskspråklige media.

3 200 – 4 300 – Studie av Project on Defense Alternatives.

Denne tabellen og tallene er hentet fra en artikkel i engelsk-wikipedia – Invasion of Iraq.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Saddam Hussein blir pågrept av amerikanske soldater etter å ha blitt funnet i ett hull på en gård i utkanten av hjembyen Tikrit, 13. desember 2003.

I de påfølgende månedene kom landet under amerikansk kontroll. Saddam Husseins sønner Uday og Qusay ble drept i kamper den 22. juli, mens Saddam selv ble tatt til fange i en militæroperasjonen Red Dawn den 13. desember. Invasjonen var over, og en stor del av koalisjonens tropper og støttetropper dro fra landet og naboland. I følge PRIO endte derfor den regulære krigen i Irak i 2003. Det var sporadisk motstand fra restende av Saddams regime ut året. Disse forsvant etterhvert, men ble etterfulgt av nye motstandsgrupper fra begynnelsen av 2004.

Rivingen av Saddam-statuen symboliserte slutten på 30 års terrorregime, men symboliserte også sammenbruddet i landets administrasjon og ordensmyndigheter. Okkupasjonsmakten hadde ikke tilstrekkelig med styrker til å holde orden, og ønsket heller ikke å benytte Iraks tidligere politi- og militære. I anarkiet som oppstod startet omfattende plyndringer, ødeleggelser og uroligheter. Mest kjent kjent er plyndringen av nasjonalmuseet, men sykehus og andre viktige offentlige bygninger ble også rammet.

Utover sommeren begynte de første tegn til væpnet motstand mot okkupasjonen, først og fremst fra den sunniarabiske minoriteten; tidligere baathister, militære og etterretningsfolk. Seinere kom andre grupper til, blant annet sjia- og sunnimuslimske militsgrupper og Al-Qaida-tilhengere med erfaring fra Afghanistan.

Amerikansk styre[rediger | rediger kilde]

Paul Bremer erstattet Jay Garner som leder av koalisjonens sivile administrasjon.

På forhånd hadde amerikanerne samlet sammen eksil-irakere og andre til å administrere Irak, 21. april ankom medlemmene i Coalition Provisional Authority (CPA) Bagdad sammen med Jay Garner, en tidligere general som skulle være leder for den nye administrasjonen. Garner gjorde en så dårlig jobb at han ble erstattet med Paul Bremer den 11. mai. Bremers administrasjon begynte umiddelbart å si opp flere titusener offentlig ansatte som hadde hatt forbindelse med Baathpartiet, det vil si nesten hele administrasjonen av det irakiske samfunnet, inkludert 15 000 lærere og ledere i helsevesenet. Det samme gjaldt ansatte i militæret og politiet. Resultatet av denne de-baathifiseringen var sammenbrudd i store deler av det irakiske samfunnsmaskineriet, som åpnet opp for det kaos og anarki som skulle komme.

CPA fikk ansvaret med å forvalte det Irakiske utviklingsfondet, som var irakiske midler fra Olje for mat programmet og utenlandske kontoer. Disse midlene som var over 23 milliarder dollar skulle brukes til gjenoppbygging av Irak, men det har vist seg at en stor del av disse midlene forsvant på grunn av korrupsjon, bedrag og udugelighet.[36]

USAs opprinnelige plan var å gi makten til eksil-irakere som skulle få oppdraget med å utforme Iraks nye konstitusjon eller grunnlov. Denne planen ble oppgitt, og det ble i stedet dannet et nytt organ, Det irakiske styringsråd den 22. juli, som bestod av irakere håndplukket av den amerikanske administrasjonen. De var heller ikke istand til å lage noen grunnlov, og Bremer ønsket nå å lage et grunnlovsstyre, håndplukket blant elitene rundt om i landet. Dette forsøket ble stoppet i styringsrådet av sjialederen Ali al-Sistani, som ønsket demokratiske valg. Sistani fikk sjiaene, som ellers hadde vært passive, ut i gatene som en advarsel om at alt annet enn demokrati ville være illegitimt for majoriteten i landet. Presset førte til at administrasjonen måtte gå med på valg i januar 2005, og selv da prøvde president Bush å utsette valget.[37]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sectarian divisions change Baghdad’s image - MSNBC, 3. juli 2006
  2. ^ a b http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/2947233.stm
  3. ^ Av tapene var 140 av dem amerikanske og 33 britiske.
  4. ^ President Discusses Beginning of Operation Iraqi Freedom
  5. ^ U.S. has 100,000 troops in Kuwait
  6. ^ Iraq tests no-fly zone – CNN.com, 4. januar 1999
  7. ^ Coalition planes hit Iraq sites in no-fly zone – CNN.com, 28. november 2003
  8. ^ Iraq Liberation Act of 1998 (Enrolled as Agreed to or Passed by Both House and Senate) – The Library of Congress
  9. ^ RESOLUTION 687 (1991)
  10. ^ U.S. Spied on Iraq Via U.N. – Washington Post, 2. marts 1999
  11. ^ U.S. Spied on Iraq Under U.N. Cover, Officials Now Say – The New York Times, 7. januar 1999
  12. ^ REPUBLICAN PLATFORM 2000, Renewing America's Purpose. Together. – CNN.com
  13. ^ O'Neill: 'Frenzy' distorted war plans account – CNN.com 14. januar 2004
  14. ^ «The National Security Strategy of the United States of America». Det Hvite Hus. 17. september 2002. Besøkt 10. februar 2007. 
  15. ^ «Bush, Aides Ignored CIA Caveats on Iraq». The Washington Post. 7. februar 2004. Besøkt 10. februar 2007. 
  16. ^ «Iraq and Weapons of Mass Destruction». National Security Archive. 20. desember 2002. Besøkt 10. februar 2007. 
  17. ^ «Report concludes no WMD in Iraq». BBC. 7. oktober 2004. Besøkt 10. februar 2007. 
  18. ^ «Report: Iraq intelligence 'dead wrong'». CNN. 1. april 2005. Besøkt 10. februar 2007. 
  19. ^ «Al Qaeda-Hussein Link Is Dismissed». The Washington Post. 17. juni 2004. Besøkt 10. februar 2007. 
  20. ^ «Review of the Pre-Iraq War Activities of the Office of the Under Secretary of Defense for Policy». Deputy Inspector General for Intelligence; USAs forsvarsdepartement. 9. februar 2007. Besøkt 9. april 2007. 
  21. ^ «Hussein's Prewar Ties To Al-Qaeda Discounted». The Washington Post. 6. april 2007. Besøkt 8. april 2007. 
  22. ^ «Pentagon probe fills in blanks on Iraq war groundwork». Los-Angeles Times. 6. april 2007. Besøkt 9. april 2007. 
  23. ^ «Resolution 1441 at Security Council meeting 4644». United Nations Security Council. 8. november 2002. Besøkt 10. februar 2007. 
  24. ^ «Britain and US spell out steps to avoid attack». The Guardian. 10. mars 2003. Besøkt 10. februar 2007. 
  25. ^ «U.S., Allies Dispute Annan on Iraq War». The Washington Post. 17. september 2004. Besøkt 10. februar 2007. 
  26. ^ «President Says Saddam Hussein Must Leave Iraq Within 48 Hours». Det hvite hus. 17. mars 2003. Besøkt 10. februar 2007. 
  27. ^ «Iraq Rejects US Demand That Hussein Leave». Associated Press. 18. mars 2003. Besøkt 10. februar 2007. 
  28. ^ The war before the war – New Statesman, 30. mai 2005
  29. ^ Iraqi Leader, in Frantic Flight, Eluded U.S. Strikes - The New York Times, 12. marts 2006
  30. ^ At Saddam's Bombed Palace - CBS News, 28. maj 2003
  31. ^ Frontline: The invasion of Iraq: Operation Iraqi Freedom - PBS.org
  32. ^ Presentation of Aerial Attacks on Regime Leaders - World Tribunal on Iraq, 2004
  33. ^ "Body counts". By Jonathan Steele. The Guardian. May 28, 2003.
  34. ^ iCasualties.org (was lunaville.org). Benicia, California. Patricia Kneisler, et al., "Iraq Coalition Casualties".
  35. ^ http://icasualties.org/oif/woundedchart.aspx
  36. ^ «Baghdad's 'missing' billions». BBC. 9. november 2006. Besøkt 10. februar 2007. 
  37. ^ «Making Sense of Iraq's Vote». Time. 31. januar 2005. Besøkt 10. februar 2007.