Ullevaal Stadion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ullevaal stadion»)
Ullevaal Stadion
Ullevaal Stadion flyfoto
Grunnlagt1926
AdresseSognsveien 75J
0855 Oslo
LandNorge
Koordinater59°56′56.4″N 10°44′3.6″E
EierNorges Fotballforbund
DriftUllevaal Stadion Idrett AS
BrukereLandslaget
Cupfinalen i fotball
UnderlagNaturgress
Banestørrelse105 m × 68 m
Kapasitet27 200[1]
Historiske data
Påbegynt1925
Åpnet26. september 1926
Renovert1938, 1967, 1985, 1991, 1998, 2013
Kart
Ullevaal Stadion
59°56′56″N 10°44′04″Ø
Ullevaal Stadion på Commons

Ullevaal Stadion er et fotballstadion i Oslo i Norge. Det er hjemmebanen til herrelandslaget, i tillegg til at cupfinalen i herrefotball blir arrangert der hvert år. Fra åpningen i 1926 til 2009 var stadionet også hjemmebanen til Lyn Toppfotball. Med en kapasitet på ca. 27 200 er det det største fotballstadionet i Norge. Det er eid av Norges Fotballforbund (NFF).

Stadionet ble åpnet 26. september 1926 som hjemmebane for Lyn og flere andre lokale lag. Den første fotballandskampen ble spilt der i 1927, og NFF begynte etter dette å gradvis kjøpe deler av stadionselskapet. Tilskuerrekorden stammer fra 1949, da 37 096 så Norge spille mot Danmark. Siden 1948 har Ullevaal vært arena for finalen i Norgesmesterskapet i fotball, og har også vært finalearena for EM i fotball for kvinner to ganger, i 1987 og 1997.

Stadionbygningen inneholder også hovedkontorene til mange idrettsforbund, og næringseiendom med blant annet et konferansesenter, hotell og kjøpesenter. Den har også en tilknyttet bandybane.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bygging og tidlige år[rediger | rediger kilde]

Kronprins Olav åpner Ullevaal Stadion.

De første forslagene om å bygge et stadion på Ullevål ble lansert av medlemmene i FK Lyn i 1917; i 1924 ble det oppnevnt et utvalg for å se på saken.[2] [3] Lyn hadde også vurdert å bygge stadion andre steder, blant annet på Holmenkollåsen, Hoff, Tåsen, Frogner, Berg og Marienlyst.[4] Klubben gjorde en avtale med trikkeselskapet Akersbanerne om å kjøpe grunn som Akersbanerne hadde kjøpt under byggingen av Sognsvannsbanen. Det ble etablert et aksjeselskap med en aksjekapital på 100 000 kroner. Aker kommune kjøpte 30 % av aksjene. Alle idrettslag i Aker ble tilbudt å kjøpe inntil 10 % av aksjene hver, mens resten ble kjøpt av Lyn selv. Utgifter som overskred kapitalen, skulle betales gjennom lån og gaver. Samtidig kjøpte Lyn grunn til et treningsfelt som de ville eie selv; dette ble anslått å koste 20 000 kroner. Begge planene ble vedtatt av klubbens årsmøte den 23. mai 1924.[3]

Ullevaal Stadion i 1935
Foto: Anders Beer Wilse

A/S Ullevaal Stadion ble stiftet den 27. januar 1925. Selskapet var eid 73,5 % av Lyn, 24 % av Aker kommune og 5,1 % av klubbene Ullevål, Tåsen, Nydalen og Heming. Stadionet ble bygget med en løpebane, slik at det også kunne brukes til friidrett,[3] og hadde til å begynne med en kapasitet på rundt 35 000 tilskuere.[5] Byggingen kostet 416 000 kroner.[6] Stadion ble åpnet 26. september 1926 av kronprins Olav med en vennskapskamp mellom Lyn og Örgryte IS fra Sverige; Lyn vant 5–1.[7][3] Stadionet ble både hjemmebane for Lyn og brukt til friidrettsmesterskap. 17. oktober 1926 ble den første cupfinalen i fotball avholdt på Ullevaal, da Odd vant 3-0 over Ørn.[8] Den første internasjonale fotballkampen fant sted den 29. mai 1927, da Norge tapte 0–1 mot Danmark.[9] Stadionet ble fra 1934 tilknyttet trikkenettet i Oslo, da Sognsvannsbanen ble åpnet, [3][10] og i 1938 ble en ny østre tribune (Klokkesvingen) åpnet.[11]

Ullevaal i 1965

NFF kjøpte Akers andel av stadion i 1930-årene, og i 1945 også en del av Lyns andel. Inntil 1939 ble kampstedet for cupfinalene bestemt på foregående års fotballting, slik at det bare var i 1926, 1933 og 1935 at cupfinalen har blitt spilt på Ullevaal. Fra 1948 har cupfinalen fast blitt avholdt på Ullevaal.[8] Under forberedelsene til Vinter-OL i Oslo i 1952 ble Ullevaal vurdert som arena for skøyteøvelsene, fordi den hadde betydelig større publikumskapasitet enn Bislett stadion.[12] Anleggskomiteen gikk likevel inn for Bislett, siden det var nødvendig med større utbedringer på Ullevaal for å kunne arrangere skøyteløp der. 11. september 1949 ble det satt tilskuerrekord på Ullevaal, da Norge tapte 0–2 mot Danmark foran et publikum på 37 096.[13] Andre aktiviteter som fant sted i løpet av de første tiårene var boksing og et vekkelsesmøte arrangert av Billy Graham foran 34 000 mennesker i 1955.[14] Ullevaal stadion ble også brukt til start og målgang på femmila under Norgesmesterskapet på ski 1958.[15]

I 1960 kjøpte NFF flere aksjer fra Lyn og ble majoritetseier med 50,7 %, mens Lyn satt igjen med en eierandel på 44,2 %.[3] NFFs oppkjøp hadde sammenheng med at den planlagte utvidelsen ikke kunne motta offentlig støtte med en så sterk tilknytning til én enkelt klubb, mens staten var villig til å gi tilskudd hvis det ble kontrollert av fotballforbundet.[6] I 1967 ble en ny tribune åpnet på sørsiden, og året etter flyttet NFF inn i kontorene på stadionet.[3][6] Den første NM-finalen i NM i fotball for kvinner ble spilt på Ullevaal Stadion i 1978,[16] men ble spilt andre steder frem til 1995.[17] Fra og med 1995 til 2005 ble finalen igjen spilt på Ullevaal, og også i 2013 ble finalen spilt her.[18]

Oppgradering[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1980-tallet offentliggjorde eierselskapet planer om et oppgradert stadion. Det ville øke kapasiteten til 40 000 tilskuere, hvorav 25 000 var sitteplasser og 15 000 ståplasser. I 1984 ble det lagt nytt banedekke.[19] Det første utvidelsen var en helt ny tribune i vest, som var på én etasje og hadde kapasitet til 8 800 tilskuere, hvorav 3 800 under tak. Kostnadene ble anslått til 56 millioner kroner og ble dekket av Sogn Næringsbygg, som oppførte tribunen, men som til gjengjeld fikk 12 000 kvadratmeter grunn til å bygge næringseiendom.[20] På grunn av høyden ble den nye tribunen møtt med protester fra naboene. Tribunen ble tegnet av arkitekt Lill Meinich[21] og ble, til tross for protester, bygget i 1985.[22] Den 14. juni 1987 var Ullevaal vertskap for finalen i EM i fotball for kvinner 1987, der Norge slo Sverige 2–0 foran 8 408 tilskuere.[23][24]

Coca-Cola-tribunen

Planene om en ny to-etasjes tribune mot nord og øst, med 24 500 sitteplasser og 5 500 ståplasser, ble endret i 1989 da FIFA innførte nye regler om at det bare var lov med sitteplasser i internasjonale kvalifiseringskamper fra 1992. Det ble derfor bestemt at Ullevaal kun skulle få sitteplasser.[25] Oppussingen omfattet et nytt banedekke med undervarme i banen, losjer, VIP-plasser, en ny kongetribune, nye garderober og 5 000 kvadratmeter med restaurant- og møtelokaler.[11] Oppgraderingen fjernet samtidig løpebanen, noe som gjorde Ullevaal til et rent fotballstadion.[3]

Byggingen av de to tribunene startet etter cupfinalen i november 1989. Første fase bestod av rivingen av den nordlige tribunen fra 1926 og den østlige ståtribunen fra 1938.[26] Da de nye tribunene sto ferdige, spilte Lyn sin første hjemmekamp på Ullevaal for sesongen den 13. september 1990, etter å ha spilt det meste av sesongen i daværende andredivisjon på Voldsløkka Stadion.[27] Byggingen omfattet også 32 000 kvadratmeter næringsareal som ble bygget under tribunene. De nye tribunene og næringsområdet kostet 350 millioner kroner,[28] hvorav 100 millioner var for tribunene alene. Planene om en 40 millioners underjordisk squashbane ble lagt bort.[11]

Uenighet mellom NFF og Lyn[rediger | rediger kilde]

I 1993 kom Lyn i økonomiske problemer etter opprykket til Tippeligaen i 1991.[29] Klubben solgte derfor andelen sin på 44 % i Ullevaal til fotballforbundet for 4,4 millioner kroner i januar, for å skaffe flere frie midler.[30] Samtidig kjøpte NFF de 5,1 % som var eid av andre klubber, noe som gjorde NFF eneeier av stadionet.[6] I oktober ble aksjeselskapet «Lyn Fotball AS» stiftet for å ta over elitesatsingen i Lyn. Samtidig ville klubben kjøpe tilbake aksjene sine i Ullevaal Stadion.[31]

Vålerengasupportere på den nordre tribunen som åpnet i 1990
Foto: Anne-Sophie Saldana

I november 1993 ønsket Lyn å kjøpe tilbake aksjene fra NFF, men prisen var nå steget til 10 millioner kroner.[32] Landslaget var på denne tiden veldig populært, blant annet i forbindelse med VM i fotball 1994. Dette gjorde at NFF tok høy stadionleie for landskampene, slik at de raskt kunne betale ned stadiongjelden. NFF mente det var urimelig at de subsidierte Lyn ved å ikke ha tilsvarende leieøkning for klubben, og at dette burde gjenspeiles i aksjeprisen. I mars 1994 saksøkte Lyn NFF for retten til å kjøpe aksjene for 4,4 millioner kroner.[33] FIFAs regelverk forbød imidlertid et klubblag å saksøke fotballforbundet sitt, og saken ble derfor behandlet i fotballforbundets tvistenemnd.[34] Tvistenemnda avgjorde saken i januar 1995 i Lyns favør.[29][35]

I februar 1996 ble Lyn og NFF enige om at Lyn skulle selge aksjene tilbake til NFF for 5–6 millioner, i tillegg til at NFF skulle støtte Lyns nye treningsanlegg på Kringsjå.[36][37] En måned senere trakk NFF seg fra avtalen, fordi andre norske klubber anså den som for gunstig for Lyn.[38]

I juli 1997 var arenaen vertskap for finalen i EM i fotball for kvinner, hvor Tyskland slo Italia 2–0 foran 2 221 tilskuere.[39][40]

Sørtribunen (høyre) ble bygd for å gå i ett med den østre tribunen.

I 1997 ble NFF og Lyn enige om å renovere og utvide stadionet med nye tribuner, som skulle øke kapasiteten til 30 000 tilskuere. Tribunen i sør skulle bli revet og en ny to-etasjes seksjon skulle bli bygget i samme stil som de nordlige og østlige tribunene. Dette ville gi tre sider med to etasjer, men med den vestlige tribunen fortsatt på én etasje. Prosjektet omfattet også riving av de fire lysmastene, og lysene ble i stedet installert i taket. Samlet kostnaden ble beregnet til 300 millioner kroner.[41] Det skulle også bygges 44 000 kvadratmeter næringsareal bak den søndre tribunen.

Fordi offentlige tilskudd på om lag 90 millioner kroner bare kunne gis til ideelle virksomheter, ble eierskapet til stadionet delt i to. Tribunene og andre kjerneområder på arenaen forble stadionselskapets (NFF) eiendom, mens et eget selskap ble opprettet for å eie de kommersielle områdene. NFF ønsket at overskuddet fra det kommersielle selskapet skulle gå til stadionselskapet for å betale for driftskostnader, mens Lyn ville at fortjenesten skulle utbetales som utbytte til eierne slik at klubben kunne betale ned på gjeld.[42] Ombyggingen startet i januar 1998, etter at Lyn hadde tapt en rettssak om utbyttepolitikken.[43]

Under utbyggingen ble banen redusert fra 107 × 70 meter til 105 × 68 meter for å gjøre stadion mer intim. Gressmatta ble senket 130 centimeter slik at de ble plass til to nye stolrader.[44] Norges idrettsforbund og andre forbund for mindre idretter flyttet samtidig kontorene til Ullevaal.[45] Det norske Fotballmuseet ble også etablert i 1998, med 250 kvadratmeter lokaler i den søndre tribunen.[41] Etter at utbyggingen var ferdig var kapasiteten på 25 572.[46]

Sørtribunen
Foto: Anne-Sophie Saldana

I byggeperioden i 1998 spilte Lyn og landslaget sine kamper på Bislett Stadion, som på det tidspunktet var hjemmebanen til Vålerenga.[47]

Vålerenga[rediger | rediger kilde]

Konsert med Green Day i 2010
Foto: Ivar Abrahamsen

Vålerenga vurderte å flytte hjemmekampene sine til Ullevaal fra og med 1999, men valgte likevel å spille sesongen 1999 på Bislett. Oslos andre Tippeliga-lag, Skeid, vurderte også å spille på Ullevaal, men ønsket heller å beholde den mer «intime følelsen» på Voldsløkka Stadion.[48] Før 2000-sesongen inngikk Vålerenga en treårig avtale med Ullevaal.[49]

I 2000 kjøpte Ullevaal Stadion AS vesttribunen, inkludert næringsarealene.[3] I mars 2001 ga NFF Lyn et lån på 12,5 millioner kroner, med Lyns eierandel på stadionet som pant. Dette gjorde det mulig for Lyn å betale gjelden til investeringsselskapet sitt.[50] Den 4. juli 2002 kunngjorde Lyn og NFF at NFF ville gjøre en rettet emisjon på 27 millioner kroner i Ullevaal Stadion AS og samtidig heve Lyns gjeld. I bytte ble Lyns eierandel redusert til 15 %.[51]

I 1998 kjøpte Vital Forsikring eiendommene som ligger mellom østtribunen, Ring 3 og Sognsvannsbanen. Tomten dekket 30 000 kvadratmeter areal, inkludert næringseiendommene under tribunen. En ny reguleringsplan ble avvist av kommunen i 2000, men vedtatt i 2005.[52] I 2008–09 bygde Vital et hotell, med 144 rom og kongressal for 800 personer. Utbyggingen omfattet også en utvidelse av kjøpesenteret. Totalt kostet dette 550 millioner kroner.[53] Prosjektet omfattet også bandybanen «Bergbanen» og et nytt klubbhus for Ullevål IL.[54]

Norge mot England i 2012
Foto: John Christian Fjellestad

Den 23. oktober 2005 satte Vålerenga ny tilskuerrekord med 24 894 i en seriekamp mot Rosenborg.[55][56] Den 23. mars 2007 kjøpte NFF Lyns 13,07 % eierandel for 32,5 millioner kroner, og fikk med det full kontroll på Ullevaal.[57] Etter Lyns nedrykk fra Tippeligaen etter 2009-sesongen, flyttet klubben hjemmekampene fra Ullevaal til Bislett. Det kostet Lyn 150 000 kroner per kamp å spille på Ullevaal, mens de fikk en hel sesong på Bislett for samme pris.[58]

Mens Eurovision Song Contest 2010 ble arrangert på Stabæks hjemmebane Telenor Arena, måtte Stabæk leie Ullevaal for å spille tre av sine hjemmekamper i april og mai 2010.[59]

I en undersøkelse i 2012 gjennomført av Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon blant kapteinene i Tippeligaen ble Ullevaal kåret til ligaens beste stadion, med en poengsum på 4,47 på en skala fra én til fem.[60]

I løpet av 2013 og 2014 fikk Ullevaal sin hittil siste utbygging, ved at Tribune vest, også kjent som «Bendit-svingen» ble bygget ut. Denne gangen ble kapasiteten utvidet med 2 495, slik at den samlede tilskuerkapasiteten er 27 200 sitteplasser.[1] I tillegg til utvidelse av sitteplasser ble det samtidig også bygget en balkong i glass og 160 nye kontorplasser, og ytterligere 1750 kvadratmeter med næringsarealer.[61][62][63]

Fasiliteter[rediger | rediger kilde]

En av garderobene

Stadionet eies av AS Ullevaal Stadion, som er et aksjeselskap heleid av Norges Fotballforbund (NFF). Driften av stadionet utføres av datterselskapet Ullevaal Stadion Idrett AS, mens NFF-eide Ullevaal Business Class AS (UBC) er ansvarlig for drift av losjene, konferansesenteret og VIP-tjenestene.[64] Næringsområdet i den nordre og østre tribunen, pluss det som ligger nord og øst for stadionet, eies av Oslo Pensjonskasse, etter at de kjøpte det fra DNB Livsforsikring for 1,1 milliard kroner i 2015[65][66].

Stadionet har en kapasitet på 27 200 tilskuere, hvorav 1 578 er VIP-plasser og 28 er for rullestolbrukere.[67] Det er fire tribuner: Postbanken-tribunen i nord, VG-tribunen i vest, Hafslund-tribunen i sør og Bendit-tribunen i øst. Stadionet har 18 innganger med 46 tellere, fem VIP-innganger, ett billettkontor med tolv boder, 40 toaletter, 21 kiosker og tre akuttmottak. Stadionbygget er totalt 202 × 162 meter lang og høyden på taket er 23 meter. Lydanlegget gir 66 000 watt og flombelysningen har 164 lamper som gir totalt 1800 lux.[68] Ullevaal Business Class har 29 losjer og 1 578 VIP-plasser direkte tilgjengelig fra losjene. I tillegg har UBC en rekke konferanserom, hvorav det største har plass til 800 personer.[67]

Banen er 105 × 68 meter. Gresset er en kombinasjon av Lolium perenne, Poa pratensis og Poa annua, og har 3 % kunstgress sydd inn i gresset. Banen har et sprinkleranlegg og undervarme med en effekt på 750 kW som ligger 25 til 30 centimeter under banedekket.[68]

Ullevaal Stadion med vest-tribunen til venstre
Foto: Kjetil Ree

Stadionet inneholder også 39 kvadratmeter presserom, et TV-studio, 16 kommentatorbokser og 130 kvadratmeter med arbeidsplass for journalister. Det er et eget fotografirom, en egen avdeling for fotografer på tribunen og et rom for pressekonferanse med plass for 96 personer. Alle pressefasilitetene er i sørtribunen. Det er tilsvarende anlegg i nordtribunen, slik at TV-team fra motstandernasjoner kan lage sin egen TV-produksjon. De kan dermed filme og sende med reklame fra den andre siden av banen og dermed øke sine egne reklameinntekter.[68]

Både NFF, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, og mange andre idrettsforbund har sine hovedkontorer på Ullevaal.[1] På Ullevaal ligger også Fotballmuseet, som også tilbyr guidede omvisninger på arenaen.[69] Like øst for stadionet er Bergbanen, en kommunal bandybane som brukes av Ullevål IL.[54] NFF eier 40 000 kvadratmeter, og Vital eier 55 000 kvadratmeter næringseiendom på Ullevaal, inkludert et kjøpesenter og kontorlokaler.[66][64]

På Ullevaal Stadion ligger også skolene Humanistskolen og Heltberg private gymnas Ullevaal.

Adkomst[rediger | rediger kilde]

Ullevaal er tilknyttet Ullevål stadion stasjon og T-banen i Oslo
Foto: Kjetil Ree

Stadionet ligger ved siden av t-banestasjonen Ullevål stadion stasjon, og betjenes av linjene 4 og 5 (Sognsvannsbanen og T-baneringen).[70] Stadionet er også innen ti minutters gange fra trikkeholdeplassen John Colletts plass, som ligger på Ullevål hageby-linjen, og betjenes av linje 17 og 18. I tillegg strekker motortrafikkveien Ring 3 seg langs vestsiden av stadionet, og utgjør en del av ruten for Buss 23 og 28, som begge har holdeplass langs veien: ved Blindern videregående skole vest/sørover og ved kjøpesentret øst/nordover. Buss 25 (Majorstuen – Lørenskog stasjon) har også rute forbi Ullevaal Stadion og stopper ved to holdeplasser utenfor sentret.[71] Parkering er tilgjengelig under stadionet, men også ved Rikshospitalet, Domus Athletica og lokalene til tidligere Sogn videregående skole, som alle er innen fem minutters gange fra stadionet.[72]

Fremtiden[rediger | rediger kilde]

I 2005 lanserte NFF planer om en ny utbygging av Ullevaal, med bytte til kunstgress, uttrekkbart tak og utbygging av den vestre tribunen, slik at den totale kapasiteten ville bli 30 500 tilskuere. Dette vil gjøre Ullevaal til en flerbruksarena, hvor det kan spilles flere kamper, samtidig som det blir mer treningstid, rom for sponsorarrangementer, flere konserter og eventuelt også andre idretter, som for eksempel skisprint.[73]

Vålerenga mot Liverpool i 2011
Foto: Inge Knoff

For å gjøre det lettere å tiltrekke seg gode internasjonale lag, ville ledelsen av Ullevaal koordinere legging av kunstgress med Parken stadion i København og Råsundastadion i Stockholm, de daværende hjemmebanene til de danske og svenske fotballandslagene.[73] Planene om kunstgress ble avvist av både Lyn og Vålerenga, som begge truet med å flytte andre steder om det ble kunstgress på Ullevaal.[74] I 2010 brukte syv av seksten Tippeliga-stadioner kunstgress, og eksperter mente at hvis Ullevaal endrer banedekke, kan det være et dreiepunkt for andre klubber til å gjøre det samme.[75]

Da Intility Arena sto ferdig på Valle Hovin flyttet Vålerenga fra Ullevaal. På Intility Arena har også klubben administrasjon og treningsanlegg. Dette stadionet har en tilskuerkapasistet på 17 500, med åpning for fremtidig utvidelse til 22 000. Deler av begrunnelsen for å bygge sitt eget stadion var at Vålerenga tradisjonelt er et østkantlag, mens Ullevaal ligger i Oslo vest.[76] Vålerenga vurderte også en periode å flytte tilbake til Bislett, i det minste som en midlertidig løsning.[77] Vålerenga startet byggingen av eget stadion i januar 2016, med antatt ferdigstillelse 1. august 2017.[78][79]

NFF luftet i 2008 planer om et helt nytt, nasjonalt fotballstadion. Den nye arenaen vil være inspirert av Friends Arena i Stockholm, og ha en kapasitet på 52 000 tilskuere. Denne planen var en del av den felles norsk-svenske søknaden om EM i fotball 2016. For å finansiere et nytt stadion, ville NFF bli nødt til å selge Ullevaal. NFF mener at det å utvide Ullevaal utover 31 000 tilskuere vil være for dyrt, og at Ullevaals transportinfrastruktur ikke er robust nok til å kunne håndtere så store folkemengder.[80]

Tilskuerrekorder[rediger | rediger kilde]

Sport Arrangement Tilskuere Dato Ref
Fotball Vennskapslandskamp (herrer) Norge – Danmark 37 096 11. september 1949 [13]
Turneringslandskamp (herrer) Norge – Sverige 35 495 22. september 1935
Seriekamp Vålerenga – Rosenborg BK 24 894 23. oktober 2005 [55]
Vennskapslandskamp (damer) Norge – USA 15 762 30. juli 2000 [81]
Turneringslandskamp (damer) Norge – Sverige 8 470 14. juni 1987 [82]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Arenainfo». Ullevaal Stadion. Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 10. desember 2015. 
  2. ^ Lyn (ski- og fotballklubb) (1971), s. 18.
  3. ^ a b c d e f g h i Ullevaal Stadion. «Historikk». Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. desember 2010. Besøkt 21. februar 2008. 
  4. ^ Svarstad, Jørgen (16. september 2009). «Slik blir nye Ullevaal stadion». Aftenposten Aften. s. 14. 
  5. ^ Bryhn, Rolf; Tvedt, Knut Are (1990). Kunnskapsforlagets idrettsleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 313. 
  6. ^ a b c d Nesbø, Knut (29. mars 1996). «Sagaen om Ullevaal stadion». Aftenposten. s. 39. 
  7. ^ Lyn (ski- og fotballklubb) (1971), s. 19.
  8. ^ a b Norske idrettsanlegg (1995) s. 121
  9. ^ Landslaget: det norske fotballandslagets historie. Oslo: Stenersens forl. 1997. s. 29. ISBN 8272012103. 
  10. ^ Ruter (11. mars 2008). «T-banestasjonene i vest». Arkivert fra originalen 20. februar 2009. Besøkt 18. mars 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. juni 2008. Besøkt 5. desember 2015. 
  11. ^ a b c Sandvig, Gard Uchermann (25. august 1989). «Ny Ullevaal stadion til en halv milliard». Dagens Næringsliv. s. 10. 
  12. ^ VI Olympiske vinterleker Oslo 1952 (PDF). [Oslo]: Organisasjonskomitéen for Vinter-OL 1952. 1952. s. 137-138. 
  13. ^ a b «Men fremgang tross alt». VG. 12. september 1949. s. 6. 
  14. ^ «750 omvendt». VG. 4. juli 1955. s. 1. 
  15. ^ Norske idrettsanlegg (1995) s. 126
  16. ^ «Women Cup 1978». pvv.ntnu.no. 23. februar 2011. Besøkt 16. desember 2015. 
  17. ^ «Kvinnene får spille cupfinalen på Ullevaal likevel». NRK. 25. april 2013. Besøkt 16. desember 2015. 
  18. ^ «Cupfinalen for kvinner på Ullevaal». Norges fotballforbund. 25. april 2013. Arkivert fra originalen 21. mai 2013. Besøkt 16. desember 2015. 
  19. ^ Johansen, Magne (22. mai 1986). «Slik blir "nye" Ullevaal». Aftenposten. s. 21. 
  20. ^ Langholm, Dag (3. april 1985). «Tomme felter på Ullevaal?». Verdens Gang. s. 41. 
  21. ^ Kristiane Larssen (11. januar 2024). «DN: Kvinnene som bygget landet: Arkitekt Lill Meinich». Dagens Næringsliv. Besøkt 16. januar 2024. 
  22. ^ Alstad, Ingerjohanne (15. desember 1985). «Protester mot høyere tribuner på Ullevaal». Aftenposten. s. 30. 
  23. ^ «Kampfakta Norge–Sverige». NTB. 14. juni 1987. 
  24. ^ «1987: Norway victorious in Oslo». UEFA. Arkivert fra originalen 18. august 2010. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. august 2010. Besøkt 5. desember 2015. 
  25. ^ Johansen, Magne (28. juli 1989). «Tomme felter på Ullevaal?». Aftenposten. s. 8. 
  26. ^ «Nytt Ullevaal velkommen». Aftenposten. 26. juli 1989. s. 4. 
  27. ^ Kirkebøen, Stein Erik (14. september 1990). «Endelig hjemme på Ullevaal». Aftenposten. s. 4. 
  28. ^ Vatne, Paul Einar (27. mai 1991). «Stadion til 350 mill. kroner». Aftenposten. s. 15. 
  29. ^ a b Kirkebøen, Stein Erik (19. januar 1995). «Lyn-seier over NFF». Aftenposten. s. 49. 
  30. ^ Nygaard, Brynjulf (12. januar 1993). «NFF kjøper Lyns Ullevaal aksjer». Aftenposten. s. 17. 
  31. ^ «Lyn Oslo Fotballklubb». Aftenposten. 22. oktober 1993. s. 34. 
  32. ^ «10 millioner for Ullevaalaksjer». Aftenposten. 11. november 1993. s. 49. 
  33. ^ Johansen, Magne (7. mars 1994). «Lyn går til rettssak mot NFF». Aftenposten. s. 32. 
  34. ^ Johansen, Magne (24. mai 1994). «Lyn nektes rettssak mot NFF». Aftenposten. s. 42. 
  35. ^ Pedersen, Kaj T. (20. desember 1995). «Lyn kjøpte aksjene tilbake». Aftenposten. s. 18. 
  36. ^ Nesbø, Knut (16. februar 1996). «Fotballforbundet kjøper aksjene: Lyn selger Ullevaal Stadion». Aftenposten. s. 37. 
  37. ^ Nesbø, Knut (16. februar 1996). «Lyns million-kupp». Aftenposten. s. 37. 
  38. ^ Nesbø, Knut (25. mars 1996). «Helomvending fra NFF Lyn-avtalen i vasken». Aftenposten Aften. s. 10. 
  39. ^ «Fotball-EM: Tyskland – Italia». Norwegian News Agency. 12. juli 1997. 
  40. ^ «1997: German reign goes on». UEFA. Arkivert fra originalen 18. august 2010. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. august 2010. Besøkt 5. desember 2015. 
  41. ^ a b Nygaard, Brynjulf (15. oktober 1997). «Prislapp: 300 millioner». Aftenposten. s. 43. 
  42. ^ Eriksen, Arvid (31. desember 1997). «Kangler om Ullevaal». Verdens Gang. s. 42. 
  43. ^ «Bygging av ny tribune kan begynne Lyn tapte Ullevaal-kamp». Aftenposten. Norwegian News Agency. 14. januar 1998. s. 43. 
  44. ^ Overvik, Jostein (21. september 1997). «Mindre matte på Ullevaal». Verdens Gang. s. 41. 
  45. ^ Bugge, Mette; Arne, Arne (2. mai 1997). «Idrettens Hus til Ullevaal». Aftenposten. s. 30. 
  46. ^ «Ekspert-tips kan gi Ullevaal og Lyn TRIBUNEFEBER». Aftenposten. 23. mai 2002. s. 23. 
  47. ^ «Lyn valgte å spille på Ullevaal». Aftenposten. 25. mars 1999. s. 28. 
  48. ^ «VIF og Skeid med nei til Ullevaal». Norwegian News Agency. 3. november 1998. s. 19. 
  49. ^ Valderhaug, Bertil (23. august 1999). «VIF flytter til Ullevaal». Aftenposten. s. 20. 
  50. ^ Wahlstrøm, Roy (20. mars 2001). «Ga Lyn lån på 12,5 mill. Fotballforbundet blir ene-eier av Ullevaal stadion hvis lånet ikke innfris innen 2004». Dagbladet. s. 31. 
  51. ^ Welde, Ole Bjørner Loe (4. juli 2002). «Lyn solgte arvesølvet». Dagbladet. s. 30. 
  52. ^ «Utvikling av Ullevaal Stadion». Vital Forsikring. Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 1. juli 2010. 
  53. ^ «Trondheimsfirma bygger ut Ullevaal». Nettavisen. 5. september 2007. Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 5. desember 2015. 
  54. ^ a b Jensen, Bjørn. «Nye Bergbanen med nytt klubbhus, ferdig 2008?». Ullevål IL. Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 5. desember 2015. 
  55. ^ a b «Tilskuerrekord i Eliteserien». Norwegian News Agency. 1. november 2005. 
  56. ^ «VIF mot tilskuerrekord». Aftenposten. 12. oktober 2005. s. 53. 
  57. ^ «Fotballforbundet kjøpte ut Lyn». Norwegian News Agency. 23. mars 2007. 
  58. ^ Jørstad, Atle (26. november 2009). «Én Ullevaal-kamp = hel Bislett-sesong». ABC Nyheter. Arkivert fra originalen 27. juni 2010. Besøkt 27. juni 2010. 
  59. ^ Sjølie, Mette (6. november 2009). «Stabæk til Ullevaal». Budstikka. Arkivert fra originalen 27. juni 2010. Besøkt 27. juni 2010. 
  60. ^ «Lerkendal nest beste fotballbane». NRK. 28. november 2012. Arkivert fra originalen 30. november 2012. Besøkt 30. november 2012. 
  61. ^ «Bygger for 200 mill. - bare 2800 nye Ullevaal-seter». VG.no. 11. oktober 2012. 
  62. ^ «NFF TV: Nye Ullevaal stadion ferdigstilt». Norges Fotballforbund. 28. august 2014. Arkivert fra originalen 16. november 2014. Besøkt 11. desember 2015. 
  63. ^ «Slik kan nye Ullevaal Stadion bli». Aftenposten.no. 3. november 2011. Besøkt 11. desember 2015. 
  64. ^ a b «Ullevaal kan koste en milliard». Nettavisen. 7. februar 2008. Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 10. desember 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 5. desember 2015. 
  65. ^ «Snappet Ullevål Stadion foran nesen på Fotballforbundet». hegnar.no. 11. mars 2015. Arkivert fra originalen 22. desember 2015. Besøkt 10. desember 2015. 
  66. ^ a b «Kjøper halve Ullevaal». DN.no. 23. januar 2015. Besøkt 10. desember 2015. 
  67. ^ a b «Om UBC». Ullevaal Business Class. Arkivert fra originalen 22. desember 2015. Besøkt 10. desember 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. desember 2015. Besøkt 10. desember 2015. 
  68. ^ a b c «Teknisk Informasjon». Ullevaal Stadion. Arkivert fra originalen 2. desember 2010. Besøkt 10. desember 2015. 
  69. ^ «Stadionomvisninger og kamppakker». Fotballmuseet. Arkivert fra originalen 28. desember 2015. Besøkt 10. desember 2015. 
  70. ^ «Linjekart fro T-banen» (PDF). Ruter. 3. april 2016. Besøkt 6. april 2020. 
  71. ^ «Rutetabeller for buss 20–28» (PDF). Ruter. 5. august 2019. Arkivert fra originalen (PDF) 6. april 2020. Besøkt 6. april 2020. 
  72. ^ «For besøkende». Ullevaal Stadion. Besøkt 6. april 2020. 
  73. ^ a b Tonning-Olsen, Sigurd (1. mars 2005). «Lyn truer med å forlate Ullevaal». Aftenposten. Arkivert fra originalen 20. mai 2011. Besøkt 1. juli 2010. 
  74. ^ Lyngøy, Rolf (12. desember 2006). «Lyn truer med å forlate Ullevaal». Aftenposten. Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 1. juli 2010. 
  75. ^ Valderhaug, Bertil (15. april 2010). «Kunstgress er løsningen». Aftenposten. s. 38. 
  76. ^ «Mulighetsstudie for lokalisering av ny stadion for Vålerenga Fotball på Valle Hovin» (PDF). Multiconsult. 2007–2011. s. 18. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juli 2011.  «Arkivert kopi» (PDF). Archived from the original on 24. juli 2011. Besøkt 5. desember 2015. 
  77. ^ Bakkehaug, Wegard (28. juni 2010). «Vålerenga kan ende i "lekegrinda"». Aftenposten. Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 1. juli 2010. 
  78. ^ «Her er ferdig-datoen for Vålerengas nye stadion». TV2.no. 11. desember 2015. Besøkt 11. desember 2015. 
  79. ^ «Her starter Vålerengas nye stadion-eventyr: – Som å vinne serie- og cupgull». VG. 29. juli 2015. Besøkt 11. desember 2015. 
  80. ^ Klepp, Mads Kvernen (7. februar 2008). «Vurderer å selge Ullevaal». NA24. Arkivert fra originalen 1. juli 2010. Besøkt 1. juli 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2011. Besøkt 5. desember 2015. 
  81. ^ «Kampfakta Norge - USA søndag 30. juli 2000 kl. 20:10». fotball.no. Besøkt 14. desember 2015. 
  82. ^ «Kampfakta Norge - Sverige søndag 14. juni 1987 kl. 00:00». fotball.no. Besøkt 14. desember 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ullevaal_Stadion&oldid=24302863»