Pete Seeger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pete Seeger
Peter Seeger
Pete Seeger
Pete Seeger 1955
Født 3. mai 1919
USA Manhattan, New York, USA
Død 27. januar 2014 (94 år)
Yrke Låtskriver, visesanger, folkesanger, fredsaktivist og programleder
Nasjonalitet Amerikansk
Sjanger Folkemusikk i USA, protestsang
Instrument Vokal, banjo, gitar, blokkfløyte, mandolin, piano, ukulele
Aktive år 1939-2014
Plateselskap Folkways, Columbia, CBS, Vanguard, Sony Kids’, SME
Band
The Weavers, The Almanac Singers, Woody Guthrie, Arlo Guthrie, Tao Rodríguez-Seeger, Leadbelly

Pete Seeger, eller egentlig Peter Seeger, (født 3. mai 1919 i Patterson, New York i USA, død 27. januar 2014[1]) var en amerikansk låtskriver, folkesanger, forfatter og fredsaktivist. Hans viser og innspillinger var særlig populære i 1950- og 1960-åra, og påvirket en lang rekke protestsangere.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Sammen med Woody Guthrie, Lee Hays og Millard Lampell dannet Pete Seeger The Almanac Singers i 1941. Han var da også sterkt inspirert av den svarte folkemusikklegenden Leadbelly. I 1949 dannet Seeger folkesanggruppa The Weavers sammen med Lee Hays og Ronnie Gilbert. De hadde en rekke slagere på 1950-tallet. I 1958 ble han soloartist. På grunn av sitt medlemskap i USAs kommunistparti (som han meldte seg ut av i 1949[2]), kamp for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid ble han fra 1955 stemplet som en samfunnsfiendtlig kommunistisk propagandist, og han ble svartelistet i hjemlandet. Først da countryartisten Johnny Cash tok Seeger med i sitt TV-show på begynnelsen av 1970-tallet, ble Pete Seeger tatt inn i varmen igjen. Den endelige gjenreisningen og anerkjennelsen fra det offisielle USA kom da president Bill Clinton overrakte ham en hedersmedalje i Det hvite hus i Washington.

Kjente komposisjoner[rediger | rediger kilde]

Pete Seeger har (ofte i samarbeid med andre) skrevet en lang rekke viser med utgangspunkt i amerikanske folkemusiktradisjoner, blant annet verdenskjente sanger som «Where Have All The Flowers Gone», «Turn! Turn! Turn!» og «If I Had A Hammer». Han har som musikkforsker også samlet og formidlet annen folkelig musikk fra USA, ofte til eget gitar- og banjospill. Hans «My Rainbow Race» ble en norsk kjempeslager da visesangeren Lillebjørn Nilsens oversatte og spilte den inn i 1973 under tittelen «Barn av regnbuen».

Pete Seeger skrev i 1948 en lærebok om å spille 5-strengs banjo, som har hatt enorm betydning for banjospillere over hele verden. Spilleteknikker som «frailing», «clawhammer» og «scruggs picking» kom med ett til å bli dagligtalespråk for dem som lot seg inspirere til banjospill. Til engasjementet for å utbre kunnskaper om banjospill blant visesangere slutter seg også en senere LP-plate fra Folkways Records, The 5 String Banjo med et eget instruksjonshefte lagt inn i platecoveret.

Konserter i Norden[rediger | rediger kilde]

I 1990 opptrådte Pete Seeger på Tønderfestivalen i Danmark sammen med Lillebjørn Nilsen, der de to bl.a. sang emigrantvisa Oleana sammen på engelsk og norsk.[3]

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Da Bob Dylan opptrådte med elektriske instrumenter på Newport Folk Festival i 1965 truet han lydteknikeren med at «hadde jeg hatt en øks her nå, så skulle jeg ha kappet mikrofonkabelen».
  • Den berømte, tyske sangerinnen Marlene Dietrich fikk en stor hit med Pete Seegers «Where Have All The Flowers Gone». På tysk het sangen «Sag Mir, wo die Blumen sind».
  • Bruce Springsteen laget en hyldningsplate i 2006, We Shall Overcome. The Pete Seeger Sessions, med populære folkeviser fra Pete Seegers repertoar, slike som «Pay Me My Money Down», «Mrs. McGrath», «Shenandoah», «John Henry» og «Froggie Went A Courtin'».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pareles, Jon. «Pete Seeger, Songwriter and Champion of Folk Music, Dies at 94», The New York Times, 28. januar 2014. Besøkt 28. januar 2014
  2. ^ He later commented "Innocently I became a member of the Communist Party, and when they said fight for peace, I did, and when they said fight Hitler, I did. I got out in ’49, though. . . . I should have left much earlier. It was stupid of me not to. My father had got out in ’38, when he read the testimony of the trials in Moscow, and he could tell they were forced confessions. We never talked about it, though, and I didn’t examine closely enough what was going on. . . . I thought Stalin was the brave secretary Stalin, and had no idea how cruel a leader he was." Alec Wilkinson, The Protest Singer: An Intimate Portrait of Pete Seeger, (New York: Knopf, 2009),p. 152.
  3. ^ Lillebjørn Nilsen: «Min venn Pete Seeger» (s. 44-45). Dagbladet nr. 279. Lørdag 11. oktober 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Where Have All The Flowers Gone – A Singer's Stories, Songs, Seeds, Robberies. New York 1991.
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Pete Seeger – bilder, video eller lyd