Bluegrass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bluegrass er en stilretning innen countrymusikk som i likhet med annen country er en videreutvikling av oldtimemusikken fra Appalachene i USA. Bluegrassmusikken oppstod på 1940-tallet og spilles utelukkende med strengeinstrumenter som fele, gitar, banjo, mandolin og dobro. Musikken er også inspirert av amerikansk folkemusikk og jazz.

Betegnelsen bluegrass stammer fra Bill Monroes countryband The Bluegrass Boys, som igjen tok navn etter The Bluegrass State (Kentucky). I USA brukes bluegrass om flere gressarter, blant annet den innførte arten engrapp (Poa pratensis), som nå er vidt utbredt også i USA.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

På 1940-tallet var oldtime/countrymusikken blitt tilpasset tidens populærmusikk. I opposisjon til dette arbeidet Bill Monroe, en sanger og mandolinspiller fra Kentucky, med å rendyrke og videreutvikle bruken av tradisjonelle instrumenter og flerstemmig sang. Countrymusikken hadde beveget seg bort fra den opprinnelige rustikke stilen med banjoen og fele som de dominerende instrumentene. Utøvere som holdt fast ved denne stilen opptrådte mest som pauseklovner ved countryshows eller som Husker du-innslag for et eldre publikum. Monroe holdt fast ved den gamle stilen, men søkte å fornye den.

Inspirert av Kentuckys kallenavn The Bluegrass State kalte han bandet sitt for The Bluegrass Boys. Mot slutten av førtitallet hadde han utviklet den stilen som ble skoledannende for bluegrassmusikken: gitar, fele og banjo fra det klassiske oldtimebandet, supplert med mandolin og kontrabass. Sangen var påvirket av bluesmusikken, men også av gamle angelsaksiske folkesanger. Mellom hvert vers improviserte instrumentene en solo, et grep som var inspirert av jazzens improvisasjoner. Grunnrytmen dannes av kontrabassen og gitarens dype strenger på 1. og 3. taktslag og gitarens lyse strenger og en mandolinakkord på 2. og 4. taktslag, noe som gir musikken dens karakteristiske hoppende rytme. Sangenes refreng synges to- eller trestemt med en stemme over melodistemmen. Religiøse sanger ble ofte sunget firstemmig, kun med gitar som akkompagnement og et lite mandolinmellomspill.

Bill Monroe er for øvrig mannen bak låten Blue Moon of Kentucky, som Elvis Presley covret på sin første singleutgivelse på Sun Records i 1954.

I kjølvannet[rediger | rediger kilde]

Denne musikken fikk hurtig etterlignere og ble snart kalt bluegrass etter Bill Monroes band. De fikk følge av Stanley Brothers og av Lester Flatt & Earl Scruggs som brøt med Monroe og startet deres eget band. Især Earl Scruggs banjospill er karakteristisk og ble skoledannende.

I de første årtier av genrens historie var så godt som alle musikere i genren innom The Bluegrass Boys, men droppet snart ut, fordi de ikke kunne klare Bill Monroes harde program. Men de lærte tilstrekkelig til at de kunne starte deres egne band, og snart var det mange band som utøvet denne fornyelse av den gamle oldtime musikken.

I likhet med den ordinære countrymusikken opplevde bluegrassen en krise da Elvis Presley i 1954 slo gjennom og satte rock and rollbølgen i gang. De unge kastet seg begjærlig over denne nye musikken og hilbilliernes musikk ble spådd en snarlig død.

Men takket være folkemusikkbølgen i starten av 60-tallet ble bluegrassen trukket fram i lyset igjen på de store folk-festivaler. En ny generasjon av unge tok musikken til seg og i løpet av 60-tallet tok man sanger fra folk-området skrevet av Bob Dylan, Tom Paxton, Gordon Lightfoot o. l. til seg. Og siden gjenvant den en viss popularitet i 1967 via Earl Scruggs' banjonummer "Foggy Mountain Breakdown" i filmen "Bonnie and Clyde", en historie som gjentok seg i 1972 med gitar-banjoduetten "Duelin' Banjos" i "Deliverance."

Senere fornyelser[rediger | rediger kilde]

Genren selv ble dyrket av ungdomsopprøret som "folkets musikk" og mange av tidens rockmusikere dyrket den ved siden av rocken, f. eks. Jerry Garcia og Clarence White. Det satte også sitt preg på genren og det oppstod en ny stil kalt newgrass etter bandet Newgrass Revival. Gitaren ble mer og mer brukt som soloinstrument med en teknikk kalt flatpicking.

Mange av de gitaristene som nå skulle utvikle en solostil som passet til den akustiske gitaren hadde sigøynerjazzgitaristen Django Reinhardt som forbilde og en fusjon av jazz og bluegrass utviklet seg med folk som Tony Rice og David Grissman som foregangsmenn.

Det åpnet veien for flere eksperimenter hvor man tok inn elementer fra etnisk musikk. Til og med klassiske elementer ble tatt i bruk. Som alltid når det eksperimenteres så kommer noe musikk til å fjerne seg fra genren i en slik grad at man kan diskutere om det hører med. Derfor oppstod snart termen new acoustic som fellesbetegnelse for disse eksperimentene.

Men den tradisjonelle og mer progressive bluegrassen lever stadig, side om side med den nye genre new acoustic.