Rhythm and blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«RnB» omdirigeres hit. Se også «Revidert nasjonalbudsjett»
Rhythm and blues
Sjanger-opprinnelse: Blues (Spesielt jump, elektrisk)
Gospel
Jazz
Kultur-opprinnelse: 1940-1950 tallet i USA
Vanlige instrumenter: Bassgitar - Trommesett - Gitar - Piano - Horninstrument - Orgel - Vokal - Bakgrunnsvokal
Popularitet: Merkbart fra 1940-1960 tallet, ikonisk deretter
Sjangerslektninger
Funk - Ska - Soul - Reggae - Rock and roll - Disco
senere: Beat music - Power pop - Psykedelisk rock - Garage rock - Pub rock (UK) - Mod revival
Regionale scener
New Orleans R&B

Rhythm and blues (R&B) er en populærmusikksjanger som kombinerer jazz, gospel og blues. Sjangeren var opprinnelig dansemusikk for de svarte i ghettoen og hadde sitt kulturelle opphav i 1940-årene.[1] R&B ble først spilt av afro-amerikanere. Sjangerens navn ble konstruert i 1947 som erstatning for uttrykket race music. Det første året var navnet «Blues & Rhythm», men ordene byttet plass i 1948. I 1960-årene spilte britiske band som The Animals og Rolling Stones rhythm and blues. I løpet 1970-årene ble «R&B» et begrep som også ble brukt om soul og funk.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Jerry Wexler fra Billboard magazine benyttet definisjonen «Rhythm and blues» i 1948 som et markedsføringsnavn i USA.[2] Det erstattet definisjonen «Rasemusikk», som originalt kom fra det svarte miljøet, men ble oppfattet som nedsettende i etterkrigstiden.[3][4] Definisjonen ble benyttet av Billboard i magasinets musikklister fra juni 1949 til august 1969, da det omdøpte sin hitliste «Hot Rhythm & Blues Singles» til «Best Selling Soul Singles».[5]

Låtskriver og produsent Robert Palmer definerte Rhythm & blues som «en altomfattende definisjon av all musikk som ble laget for og av svarte amerikanere».[6] Han har brukt "«R&B» som et synonym for jump blues.[7] Allmusic skiller sjangeren fra jump blues på grunn av en sterkere, gospel-lignende rytme.[8] Lawrence Cohn, forfatteren av Nothing but the blues, skrev at Rhythm & Blues var et samlebegrep for å forenkle definisjonen for industrien. I følge ham omfattet definisjonen all svart musikk bortsett fra klassisk og religiøs musikk, med unntak av gospelsanger som solgte nok til å komme på hitlistene.[9] Langt inn i det 21. århundre er R&B fortsatt i bruk i noen sammenhenger for å kategorisere musikk laget av svarte musikere til forskjell fra musikkstiler av andre musikere.[10]

Typiske instrumenter[rediger | rediger kilde]

I den kommersielle Rhythm and blues-musikken typisk fra 1950- og frem til 1970-tallet bestod bandet vanligvis av piano, én eller to gitarer, bass, trommer og saksofon.[11]

Michael Jackson fremførte blant annet Rhythm and blues på sitt album Off the Wall i 1979, og inkluderte instrumenter som keyboard, synthesizer og trommemaskin i sangene «Billie Jean», «Beat it», «Jam» og «Wanna be Startin' Somethin'».

Historie[rediger | rediger kilde]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

Den store utflyttingen av afrikanske amerikanere til de urbane områdene i Chicago, Detroit, New York, Los Angeles og andre storbyer på 1920- og 1930-tallet skapte et nytt marked for jazz, blues og relaterte musikksjangre, ofte spilt av heltidsmusikere, enten alene eller i små grupper. Forløperne til Rhythm and blues var jazz og blues, som overlappet sent på 1920-tallet og i begynnelsen av 1930-tallet gjennom musikere som The Harlem Hamfats, Lonnie Johnson, Leroy Carr, Cab Calloway, Count Basie og T-Bone Walker. Fokuset på elektrisk gitar som hovedinstrument økte, så vel som piano og saksofon.[12]

Sent på 1940 tallet[rediger | rediger kilde]

I 1948 markedsførte RCA Victor musikk av afroamerikanere under navnet «Rhythm and Blues». Samme år dominerte Louis Jordan hitlistene med tre sanger, og to av topp 5-sangene var basert på Boogie-woogierytmene som var blitt populære i løpet av 1940-tallet.[13] Jordans band, Tympany Five (dannet i 1938), bestod av ham selv på saksofon og vokal, samt musikere på trompet, tenorsaksofon, piano, bass og trommer.[14][15] Lawrence Cohn beskrev musikken som «'skitnere' enn hans boogie-era jazzpåvirkede blues». Robert Palmer beskrev det som «urban, rockete jazz med en tung, insisterende rytme». Jordans musikk, sammen med Big Joe Turner, Roy Brown, Billy Wright og Wynonie Harris, ble kalt jump blues. I 1948 nådde Wynonie Harris' versjon av Roy Browns Good Rockin' Tonight andreplass på hitlistene, etter Sonny Thompson sin Long Gone på førsteplass.[16][17]

I 1949 ble definisjonen «Rhythm and Blues» byttet ut med Billboard-kategorien «Harlem Hit Parade».[9] Samme år ble "The Huckle-Buck" spilt inn av bandleder og saksofonist Paul Williams, og havnet på førsteplass i R&B-listene, og forble der mesteparten av året. Sangen ble beskrevet som en «skitten» boogie fordi den var burlesk og villstyrig.[18]

Samme år kom også Jimmy Witherspoons versjon av Ain't Nobody's Business på fjerdeplass på hitlistene, mens Lois Jordan and the Tympany Five igjen kom inn i topp 5 med Saturday Night Fish Fry.[19] Mange av disse slagerene ble utgitt av nye uavhengige plateselskaper som Savoy Records, King Records, Imperial Records, Specialty Records, Chess Records og Atlantic Records.[12]

Tidlig 50-tall til midten av 50-tallet[rediger | rediger kilde]

Johnny Otis, som hadde signert med Newark-baserte Savoy Records, produserte mange R&B-slagere i 1951, inkludert Double Crossing Blues, Mistrustin' Blues og Cupid's Boogie, som alle havnet på førsteplass det året. Otis fikk ti av sine sanger i topp ti det året. The Clovers, en vokaltrio som sang en særpreget kombinasjon av blues og gospel, hadde en hit som nådde femteplass med Don't you Know I Love You (Atlantic Records).[20][21] I juli 1951 startet DJ Alan Freed fra Cleveland, Ohio et radioshowet «The Moondog Rock Roll House Party», som ble sendt sent på natten på WJW-AM Radio.[22] Freeds radioshow ble sponset av Fred Mintz, som drev en platebutikk med primært afroamerikansk klientell. Freed begynte å kalle R&B-musikken han spilte rock and roll'.

I 1951 begynte Little Richard Penniman å spille inn plater for RCA Records i jump blues-stilen til stjernene fra det sene 1940-tallet, Roy Brown og Billy Wright. Men det var ikke før han laget en demo i 1954, som fanget oppmerksomheten til Specialty Records, at hans nye, funky rhythm and blues begynte å sende ham inn i rampelyset i 1955. En rask rekkefølge av R&B-slagere fulgte, først med Tutti Frutti og Long Tall Sally, som influerte artister som James Brown[23], Elvis Presley[24] og Otis Redding.[25]

Ruth Brown (Atlantic Records) plasserte slagere i topp 5 hvert år fra 1951 til 1954 med «Teardrops from My Eyes», «Five, Ten, Fifteen Hours«, «(Mama) He Treats Your Daughter Mean» og «What a Dream». Faye Adams nådde andreplass med «Shake a Hand» i 1952. I 1953 ble Willie Mae Thorntons originalinnspilling av Leiber og Stollers «Hound dog» nummer tre på hitlistene. Ruth Brown var prominent blant de kvinnelige R&B-artistene. Musikken hennes var preget av «dype røtter i afroamerikansk vokaltradisjon».[26] Samme år hadde The Orioles, en doo-wop-gruppe, fjerdeplass med «Crying in the Chapel».[27]

Fats Domino nådde topp 30 på poplistene i 1952 og 1953, deretter topp ti med «Ain't That a Shame».[28] Ray Charles ble kjent med «I Got a Woman» fra 1955. Big Bill Broonzy sa om Charles' musikk: «Han blander blues med det spirituelle... Jeg vet at det er feil.»[29]

I 1954 ble «Sh-Boom» av The Chords den første slageren som gikk over fra R&B-listen til topp ti. Frem til 1955 lå «Hearts of Stone» av The Charms på topp 20.[30]

Bo Diddleys debutalbum Bo Diddley/I'm A Man klatret til andreplass på R&B listen.

Etter oppfordring fra Leonard Chess i Chess Records skrev Chuck Berry om countryfele-låten «Ida Red». Resultatet ble «Maybellene», som nådde både nummer 3 på R&B-listene og topp 30 på poplistene. Alan Freed, som hadde flyttet til det mye større markedet i New York i 1954, hjalp innspillingen med å bli populære blant hvite tenåringer.[31]

Sent på 1950-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1956 turnerte stjerner som Al Hibbler, Frankie Lymon & the Teenagers og Carl Perkins som «Top Stars of '56». Carl Perkins «Blue Suede Shoes» ble populær blant R&B*tilhengerene. Noen av de andre på turneen var Chuck Berry, Cathy Carr, SHirley & Lee, Della Reese, the Cleftones og the Spaniels med Illinois Jacquet Big Rockin' Rhythm Band. Turneen ofattet blant annet Columbia, Annapolis, Pittsburgh, Syracuse, Rochester og Buffalo, deler av Canada og av Midtvesten i USA, med avslutning i Texas. I Annapolis forsøkte mellom 50 000 og 70 000 å komme inn på en utsolgt konsert med 8 000 plasser. Veiene ble stengt i syv timer.[32]

Filmskapere benyttet populariteten til Rhythm and blues-musikere fra begynnelsen av 1956. Little Richard, Chuck Berry, Fats Domino, Big Joe Turner, The Treniers, The Platters, The Flamingos deltok i filmer.[33]

Elvis Presley-sangene «Jailhouse Rock/Treat Me Nice» og «All Shook Up» nådde R&B topp 5 i 1957 på henholdsvis første- og femteplass.[34] Nat King Cole, en tidligere jazzpianist som hadde sanger på først og andreplass på hitlistene tidlig på 1950-tallet, hadde en sang på R&B topp 5 i 1958, «Looking Back»/«Do I Like It».

I 1959 debuterte to plateselskap som var eid av afroamerikanere, Sam Cookes Sar og Berry Gordons Motown Records. Ett av dem oppnådde suksess.[35] Brook Benton var på toppen av R&B-listene i 1959 med en førsteplass og to andreplasser.[36] Lloyd Price, som i 1952 hadde førsteplassen med «Lawdy Miss Clawdy» oppnådde en førsteplass med sin versjon av «Stagger Lee», mens «Personality» kom på femteplass i 1959.[37][38]

Den hvite bandlederen for The Bill Black Combo, Bill Black, som hadde hjulpet Elvis Presley ved starten på hans karriere, var populær blant svarte lyttere. Nitti prosent av hans platesalg var til afroamerikanere, og hans «Smokey, Part 2» (1959) nådde førsteplass på afroamerikanske hitlister. Hi Records hadde ikke bilder av gruppen på tidlige plater.[39]

1960-tallet og senere[rediger | rediger kilde]

Sam Cookes hit Chain Gang nådde femteplass, og er indikativ for R&B sjangeren i 1960, slik som Chubby Checkers The Twist, også på femteplass.[40][41] Tidlig på sekstitallet ble kategorien som tidligere var kjent som rhythm and blues kalt soul music, mens lignende musikk av hvite artister ble kalt blue eyed soul.[42] Motown Records hadde sin første million-selgende singel i 1960 med The Miracles' Shop Around, og i 1961 hadde Stax Records sin første hit med Carla Thomas sin Gee Whiz! (Look at His Eyes).[43][44] Stax sin neste hit, Mar-Keys instrumental Last Night (også utgitt i 1961) introduserte den råere Memphis soul lyden som Stax ble kjent for. I Jamaica influerte R&B utviklingen av ska.[45][46][47]

1970-tallet var rhythm and blues samlebegrep for soul, funk og disco. Rundt den samme tiden ble Britisk pub rock påvirket av tidlig R&B, og senere av mod revival. Nå er R&B nesten alltid brukt istedet for det fulle begrepet rhythm and blues, og kommersiell bruk av begrepet benyttes som oftest om kontemporær R&B, som er en nyere versjon av soul- og funk-inspirert popmusikk som oppstod da disco begynte å falle fra.

Britisk Rhythm and Blues[rediger | rediger kilde]

Britisk rhythm and blues utviklet seg tidlig på 1960 tallet, hovedsakelig som respons på platene fra Amerikanske artister, som ofte ble brakt over av afroamerikanske tjenestegjørende stasjonert i England under den kalde krigen, eller handelsflåte sjømenn som besøkte havner som London, Liverpool, Newcastle on Tyne eller Belfast.[48] Mange band, spesielt i den nyutviklede klubbscene kulturen i London, forsøkte å emulere afroamerikanske rhythm and blues artister, noe som førte til en råere eller "skitnere" stil enn de mer populære beat gruppene.[49] Først utviklet fra tradisjonell jazz, skiffle og folk club scenene, fokuserte tidlige artister på større blues artister og standardformer, spesielt Alexis Korner som var en mentor for medlemmer av The Rolling Stones, The Yardbirds, Manfred Mann, Graham Bond Organisation og The Kinks.[49] Selv om denne "purist" interessen i blues kom til å ha påvirkning på store britiske artister som ERic Clapton, Jeff Beck, Peter Green og Jimmy Page, hadde andre artister fattet interesse i et bredere spenn av rhythm and blues stiler.[49]

Det mest suksessrike bandet var The Rolling Stones, som med sitt egentitulerte album The Rolling Stones (album) hovedsakelig fokuserte på rhythm and blues standarder. De etablerte seg raskt som det nest mest populære Britiske bandet (etter The Beatles) og ledet an andre bølge av den britiske invasjonen av amerikanske hitlister.[49] I tillegg til Chicago blues nummre, covret Rolling Stones også sanger av Chuck Berry og Bobby Womack, og plasserte sin første nummer en hit i England med sistnevntes It's All Over Now i 1964.[50] Blues sanger og påvirkning fortsatte å komme til overflaten i Rolling Stones sin musikk i de senere årene. Andre London baserte band var The Yardbirds, The Kinks, Manfred Mann og the Pretty Things, foruten mer jazz påvirkede grupper som the Graham Bond Organisation, Georgie Fame og Zoot Money.[49] Band kom også fra andre større britiske byer som he Animals fra Newcastle on Tyne, The Moody Blues og Spencer Davis Group fra Birmingham, og Them (band) fra elfast. Ingen av disse bandene spilte ekslusivt rhythm and blues, men forble en kjerne i deres tidlige album.[49]

Den britiske Mod subkulturen var musikalskt sentrert i rhythm and blues, og senere soul music, spilt av artister som ikke var tilgjengelige på små scener i London som kulturen var basert rundt.[51] Som følge av dette kom en rekke band frem for å fylle gapet, slik som Small Faces, The Creation, og velkjente The Who. The Who's tidlige promomateriell fremmet at de produserte "maksimert rhythm and blues", men rundt 1966 gikk de fra å emulere amerikansk R&B til å lage sanger som reflekterte Mod livsstilen.[51] Mange av disse bandene oppnådde nasjonal oppmerksomhet i england, men fant det vanskelig å bryte inn i det amerikanske markedet.[51]

De britiske R&B bandene lagde musikk som var veldig forskjellig i tone fra det afroamerikanske artister produserte, ofte med mer vekt på gitarer og noen ganger med mer energi.[51] De har blitt kritisert for å utnytte den massive katalogen med afroamerikansk musikk, men det har også blitt sagt at de populariserte musikken, både i England, resten av verden, og noen ganger også hos det amerikanske publikummet, og at de hjalp til å bygge omdømmet til både gamle og eksisterende rhythm and blues artister.[51] De fleste av disse bandene gikk raskt videre fra å spille etter amerikansk standard til å skrive og spille sin egen musikk, og forlot ofte sine R&B røtter.[51] Mange hjalp til å frembringe psykedelisk rock og eventuelt progressiv rock, og hadde en stor påvirkning på utførelsen og lyden av rock, og mente at rhythm and blues ville være en stor del av den sjangeren.[51]

Rhythm and Blues i Norge[rediger | rediger kilde]

En av R&B artistene som tidlig etablerte seg i Norge var "Little" Earl Wilson", som flyttet til Norge i 1964 og kort tid etter dannet bandet The Sapphires. De begynte som en gruppe navnløse musikere som øvde på Club 7, men produsent Svein Erik Børja sikret fort bandet en kontrakt med Polydor.[52] Bandet utga tre singler i løpet av sin karriere, og turnerte i Tyskland som en av de første R&B bandene som turnerte der.[52] Bandet ble oppløst i 1968, men de fleste medlemmene fortsatte i andre band. Little Earl dannet Club 7 Explosion, som inkluderte blant annet Inger Lise Rypdal (på den tiden Inger Lise Andersen).

Dr. Hendersons Blues Caravan ble dannet i 1967 av Terje Ogden, Georg Ogden, Per Ivar Fure og Jan Veselka etter at bandet Green Onions ble oppløst. Bandet fikk prøve seg på Club RB i Moss, og dro derifra inn til Club 7 hvor de hadde sin debut. Bandet ble etter hvert Club RB sitt faste husband. De spilte inn en plate i 1968, It's driving me insane.[53]

Et annet R&B band som utmerket seg på slutten av 1960 tallet var Wentzel (1967), som også hadde sine røtter på scenen i Club 7. Geir Wentzel tok med seg Geir Hovensjø og Arild Engh fra sitt andre band Black & White, og brakte inn flere medlemmer som Inger Lise Rypdal og Arild Engh. Bandet dannet grunnaget for det som ble kjent som Toten Groove, og åpnet døren for artister slik som Viggo Sandvik, Maj Britt Andresen og Eldar Vågan. Da bandet ble oppløst i 1969, kun halvannet år etter at de startet, gikk flere av medlemmene over i andre band som Torry Enghs og Ole Ivars.

Tidlig på 1970 tallet dukket Rhythmic Six opp fra Bergen, og satte sine spor i norsk R&B kultur. Bandet spilte inn flere plater, og produserte slagere som Don't Play that Song og A brand new Caddilac. Stein Johannessen (gitar, munnspill, vokal), Harald Irgens Muri (orgel, piano, vokal) og Karsten Hansen dannet senere bandet Rhythmic i 2006.

Stilarter[rediger | rediger kilde]

  • Quiet storm er en type jazzmusikk som ofte er avslappende og romantisk
  • New Jack Swing er en sammensetning av hiphop og R&B
  • Hip Hop Soul er ganske likt New Jack Swing, men med mer hiphop enn R&B
  • Neo Soul er New Jack Swing med klassisk soul fra 1970

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The new blue music: changes in rhythm & blues, 1950–1999, s. 172
  2. ^ Sacks, Leo (29. august 1993). «The Soul of Jerry Wexler». New York Times. Besøkt 11. januar 2007. 
  3. ^ Cohn, Lawrence; Aldin,Mary Katherine; Bastin,Bruce (1993). Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. s. 314. ISBN 978-1558592711. 
  4. ^ Jerry Wexler, famed record producer, dies at 91, Nekesa Mumbi Moody, AP Music Writer, Dallas Morning News, 15 August 2008
  5. ^ Whitburn, Joel (2004). Top R&B/Hip-Hop Singles: 1942-1995. Record Research. ISBN 0-89820-115-2. 
  6. ^ Palmer, Robert (1995-kk09-19). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  7. ^ Palmer, Robert. Deep Blues: A Musical and Cultural History of the Mississippi Delta. Viking Adult. ISBN 978-0-670-49511-5. 
  8. ^ Allmusic.com
  9. ^ a b Cohn, Lawrence; Aldin,Mary Katherine; Bastin,Bruce (1993). Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. ISBN 978-1558592711. 
  10. ^ http://www.urbandictionary.com/define.php?term=R%26B
  11. ^ Go Cat Go! Craig Morrison. 1952. University of Illinois Press. page 30. ISBN 0-252-06538-7
  12. ^ a b Tad Richards, «Rhythm and Blues», St. James Encyclopedia of Pop Culture, 2002
  13. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1947». Billboard. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 23. desember 2007. 
  14. ^ [1][død lenke]
  15. ^ «Louis Jordan at All About Jazz». Allaboutjazz.com. Besøkt 7. januar 2010. 
  16. ^ The Vocal Group Harmony Web Site
  17. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1948». Billboard. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 23. desember 2007. 
  18. ^ [http://www.imdb.com/name/nm1444711/bio Andy Gibson (II) – Biography
  19. ^ Billboard.com – Year End Charts – Year-end Singles – Hot R&B/Hip-Hop Songs
  20. ^ The Vocal Groups
  21. ^ Clovers Don't You Know I Love You & Other Favorites CD
  22. ^ [http://library.case.edu/digitalcase/SearchResults.aspx?q=mintz Digital Case – Search Results
  23. ^ White, Charles. (2003), p. 231. The Life and Times of Little Richard: The Authorised Biography. Omnibus Press.
  24. ^ White (2003), p. 227
  25. ^ White (2003), p. 231
  26. ^ Floyd, Samuel Jr. (1995). The Power of Black Music. Oxford University Press INC. s. 177. 
  27. ^ «The Orioles Record Label Shots». Besøkt 23. desember 2007. 
  28. ^ Go, Cat, Go! by Carl Perkins and David McGee 1996 pages 111 Hyperion Press ISBN 0-7868-6073-1
  29. ^ Cohn, Lawrence; Aldin,Mary Katherine; Bastin,Bruce (1993). Nothing but the Blues: The Music and the Musicians. Abbeville Press. s. 173. ISBN 978-1558592711. 
  30. ^ Go, Cat, Go! by Carl Perkins and David McGee 1996 page 111 Hyperion Press ISBN 0-7868-6073-1
  31. ^ Billboard.com – Biography – Chuck Berry
  32. ^ Go, Cat, Go! by Carl Perkins and David McGee 1996 pages 188, 210, 212–214 Hyperion Press ISBN 0-7868-6073-1
  33. ^ Don't Knock the Rock (1956), Rock Around the Clock(1956), Rock, Rock, Rock (1956), Rumble on the Docks (1956), Shake, Rattle & Rock! (1956), The Girl Can't Help It (1956), Rock Baby, Rock It (1957), Untamed Youth (1957), Go, Johnny, Go! (1959)
  34. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1957». Billboard. Arkivert fra originalen 22. juli 2012. Besøkt 23. desember 2007. 
  35. ^ Palmer, Robert (19. september 1995). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. s. 82. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  36. ^ Simon, Tom. «Brook Benton Biography». Besøkt 23. desember 2007. 
  37. ^ «Information Not Found». Billboard.com. Arkivert fra originalen 22. juli 2012. Besøkt 7. januar 2010. 
  38. ^ «Information Not Found». Billboard.com. Arkivert fra originalen 21. juli 2012. Besøkt 7. januar 2010. 
  39. ^ The Blue Moon Boys—The Story of Elvis Presley's Band. Ken Burke and Dan Griffin . 2006. Chicago Review Press. pages 138, 139. ISBN 1-55652-614-8
  40. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1959». Billboard. Besøkt 23. desember 2007. 
  41. ^ «Hot R&B/Hip-Hop Songs 1960». Billboard. Besøkt 23. desember 2007. 
  42. ^ Palmer, Robert (19. september 1995). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. s. 82. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  43. ^ Palmer, Robert (19. september 1995). Rock & Roll: An Unruly History. Harmony. s. 83,84. ISBN 978-0-517-70050-1. 
  44. ^ [2] sample of "Gee Whiz"
  45. ^ «allmusic». allmusic. Besøkt 7. januar 2010. 
  46. ^ «The Origins of Ska, Reggae and Dub Music». Potentbrew.com. 3. august 1999. Besøkt 7. januar 2010. 
  47. ^ «The Beginning». Web.fccj.edu. Besøkt 7. januar 2010. 
  48. ^ R. F. Schwartz, How Britain Got the Blues: the Transmission and Reception of American Blues Style in the United Kingdom (Aldershot: Ashgate, 2007), ISBN 0-7546-5580-6, p. 28.
  49. ^ a b c d e f V. Bogdanov, C. Woodstra and S. T. Erlewine, All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul (Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3rd edn., 2002), ISBN 0-87930-653-X, pp. 1315–1316.
  50. ^ Bill Wyman, Rolling With the Stones (DK Publishing, 2002), ISBN 0-7894-9998-3, p. 137.
  51. ^ a b c d e f g V. Bogdanov, C. Woodstra and S. T. Erlewine, All Music Guide to Rock: the Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul (Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3rd edn., 2002), ISBN 0-87930-653-X, pp. 1321–1322.
  52. ^ a b Rockipedia: Earl Wilson
  53. ^ [http//www.rockipedia.no/Vault.aspx?entity=167290 Rockipedia: Dr. Hendersons Blues Caravan]