Banjo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Banjo

Banjoen er et strengeinstrument med et trommeskinn over resonanskassen. Den er av afrikansk opprinnelse.

Antallet strenger på en banjo kan variere, men opprinnelig hadde den 5 strenger, og dette strengeantallet er mest vanlig også i dag. Denne banjotypen kalles gjerne bluegrass-banjo fordi den er mest brukt i country- og bluegrassmusikk, og er vanligvis stemt i tonene GDGHD. Den femte strengen (G) er en oktav høyere enn den tredje, og den har også den for strengeinstrumenter særegenhet at den ikke «starter» på samme sted som de andre strengene, men derimot i femte bånd, hvilket gir en spesiell – og for bluegrass meget anvendelig – effekt. Blant de mest kjente utøvere på 5-strengs banjo er Earl Scruggs, en gigant i bluegrass-sammenheng, og Béla Fleck. Sistnevnte har tatt instrumentet et skritt videre ved å bruke det til klassisk musikk.


Det finnes også varianter av 4-strengs banjoer som kalles plektrumbanjo og tenorbanjo. Disse brukes hovedsakelig innen dixielandjazz og tradisjonell irsk musikk. Av de mest kjente 4-strengs banjomusikere kan Barney McKenna (irsk 17-bånds tenor) og Sean Moyses (22-bånds plektrum) nevnes.

Ukulelebanjoen finnes i utgavene sopran og tenor i hovedsak. Sopranen er 53 cm lang som en vanlig ukulele. Den tidligere nevnte Sean Moyses har også tenorukulelebanjo (CGEA) som en av sine spesialiteter.

Gitarbanjoen har 6 strenger, er stemt som en gitar og brukes hovedsakelig av gitarister som også vil spille banjo. Dessverre er kvaliteten på dagens nye gitarbanjoer dårlig, men 20-70-talls gitarbanjoer har en meget god kvalitet.

Mandolinbanjoen har 8 strenger og er stemt som en mandolin. Denne brukes i hovedsak av mandolinister. Få eksemplarer blir produsert i dag, men 20-50-talls eksemplarer er ikke uvanlige å finne.