Stavanger domkirkes kor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kirken med gotisk kor og tårn sett fra øst

Koret i Stavanger domkirke er en enskipet steinbygning bygget i gotisk stil. Koret er bygget som en forlengelse av skipet, som er i romansk stil. Det er bygget etter bybrannen i Stavanger i 1271 eller 1272. Byggingen ble trolig avsluttet omkring år 1300.

Det er to store tårn i øst, med kapitelsrom nederst og tårnrom øverst i nordlige tårnet. I overgangen til skipet er det et åttekantet tårn på hver side. Under koret er det en krypt, og over er det et loft.

Det romanske koret[rediger | rediger kilde]

Gerhard Fischer[1] mente i 1964 at det (romanske) koret ble påbegynt først og at en så bygget seg vestover i en romansk stil, sannsynligvis under ledelse av en byggemester fra England.

Fram til brannen i 1272 hadde kirken et kvadratisk romansk kor med sidelengder på 11,5 m. En kan fastslå dette ved de undersøkelsene som er gjort av fundamentrester i krypten under koret. Åpningen mot skipet var på 3,4 m.

Det gotiske koret[rediger | rediger kilde]

Hode med hertugkrone i form av rosekrans, i koret. Det er trolig hertug (konge fra 1299) Håkon (V) Magnusson Skulpturen er senest fra 1299.

Etter brannen i 1272, ble deler av østveggen og det romanske koret revet. Koret ble forlenget til en lengde innvendig på 20,5 m. Bredden innvendig er 8 m. Det ble også bygget i en ny stilart – gotikk. Det ble også bygget to tårn i øst. Korets åpning mot skipet ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Koret var trolig ferdigstilt før biskop Arnes død i 1303[2], og har trolig hentet sine forbilder fra Nordøst-England. Enkelte forhold kan tyde på at det er kommet til nye byggledere på slutten av arbeidet, men det meste er bygget av den samme mesteren.

Det romanske og gotiske korets funksjoner[rediger | rediger kilde]

Brannen var direkte foranledningen til at koret ble utvidet. Samtidig brukte biskopen brannen som påskudd for å få avlatsprivilegier, som kunne gis til de støttet byggingen økonomisk.

I tiden fra det romanske koret ble bygget til sluttet av 1200-tallet hadde det likevel skjedd en del endringer. Innføringen av tiende gjorde at kirkene ble rikere enn tidligere. Samtidig samlet kirkene seg opp inntektsgivende eiendommer over tid. En fikk råd til å ansette flere korprester, domkapitler ble opprettet og prestene skulle helst ha plass i koret. Det kan også være at noen av byens rikeste fikk plass her. Et større kor ga også mulighet til å plassere altere i koret for populære helgener, der prestene kunne ha messe. Endringer i liturgien krevde også mer plass. Korsang ble mer vanlig, og de trengte plass. Større kor ble også et symbol for kirkens økte makt i samfunnet.[3]

Alle de norske domkirkene fikk forlenget koret i løpet av 1200-tallet.[4]

Materialbruken[rediger | rediger kilde]

Det er opprinnelig brukt to typer stein. De samme typene er delvis brukt til restaureringene. I tillegg er det brukt flere klebersteinstyper til reparasjoner og restaureringer.[5]

Den mørke grønne steinen er grønnskifer, og er trolig fra gården Ertenstein på Rennesøy. Den er brukt utvendig av koret. Den samme steintypen er også benyttet mye i skipet, og i Sørbø kirke. Det kan være gjenbrukt stein fra det romanske koret.[6]

Den lysere klebersteinen har mange fargetoner og markerte åremønstre av brune striper, som likner på marmorering. Liknende stein er brukt på Utstein kloster. Det har vært foreslått at den kommer fra Fjøløy på Rennesøy, men det er ikke noe steinbrudd der i dag en kan sammenlikne med. I korets innside er denne steintypen enerådende, og på utsiden dominerer den.[7]

En steinblokk inneholder både den grønnlige og den lysere marmorerte steinen. De to typene kan da komme fra samme steinbrudd.[8]

Ingen steder er veksling mellom steintyper brukt som estetisk virkemiddel.[9]

Hvelvene med søyler, konsoller, kapitéler, sluttsteiner og hvelvkapper[rediger | rediger kilde]

Hvelvene i koret i Stavanger domkirke. Foto: Zairon, 2013.

Taket er ikke så høyt som idealene i den gotiske stilen tilsier, men har vært styrt av høyden på skipet.

Den øverste delen av veggene og taket er støttet av søyler. Søylene starter i høyde med undersiden av vinduene i konsoller som er festet til veggene. Fra konsollet går det en søyle opp til et kapitél. Fra hvert kapitél går det to eller tre søyler som er knyttet sammen med søylene fra den motstående veggen, øverst i taket. Koblingen i taket kalles for sluttsteinen. Hvelvene er spissbuede øverst. Denne typen søyler kalles hengesøyler. Konsollene har mest en dekorativ funksjon, mens kapitélene bærer lasten fra søylene.

Over søylene ligger hvelvkappen. Det er den hvitkalkede delen av taket på bildet ved siden av. Hvelvkappen er laget av flate natursteiner som er kilt sammen. De er laget av en fransk type der alle steinene i en hvelvkappe er lagt parallelt. Selv om den omtales som en fransk type ble den også brukt i England, som i englekoret i Lincolnkatedralen.[10] Hvelvets gurter har vært forgylte og rødmalte.[11]

Konsollene, kapitélene og sluttsteinene har utsmykking med blader og stengler. Det er brukt flere typer blader, også bladtyper som var umoderne da koret ble bygget. Morten Stige så for seg at de enkleste ble hogget av lokale håndverkere. Utenlandske byggmestre utnyttet derimot sine nyeste impulser på detaljer, som ble mer moderne.[12] Bladverket i kapitélene (på engelsk stiffleaf-type) er typisk for perioden 1190 til 1250. I England var typen lite brukt etter 1250. På konsollene er det også samme type blader, men her er det mest av mer naturalistiske bladtyper, som ble utviklet på slutten av 1200-tallet.[13] Sluttsteinene har også stiffleaf, med varierende detaljering. To har stengler som vokser fra kanten og innover, og to som vokser innenfra og utover.[14]

Vinduer, glassmalerier og belysning[rediger | rediger kilde]

Østvinduet i Stavanger domkirkes kor. Foto: Zairon, 2013.

Koret er delt inn i fem traveer. Det er ett grindverksvindu i hver travé. De har to spissbuede lansetter (høye og slanke vinduer med en spiss bue på toppen) med en rosett (flere små vinduer formet sammen som en rose) over. Østvinduet har fire spissbuede lansetter med tre rosetter over.

En har flere varianter av vinduer, men ingen har identiske mål. Noen av rosettene har fem blader, mens andre har seks.

Alle hovedvinduene har det en kaller sprosse-grindverk. Tilsvarende finnes blant annet i Avaldsnes kirke og på Utstein kloster. Stilen har sin forløper i katedralen i Reims.[15] Vinduene i Stavanger er derimot tydelig inspirert av engelske kirker, slik moten innen kirkebygging hadde utviklet seg der. Den nærmeste parallellen til sidevinduene finnes i Westminster Abbey.[16] Østvinduet i domkirken minner om midtvinduet i Englekorets østfront i Lincolnkatedralen.[17] Selv om en ikke kan vise til at noen av vinduene var kopier fra en spesiell engelsk kirke, var stiltrekkene utbredt i England i andre halvdel av 1200-tallet.[18]

I 1852 hadde det tidligere vært flere kulørte vindusruter i kirken med innskripsjoner, uten at det ble fortalt hvor de var.[19] Glassene i østveggen viste i 1745 og 1853 en katolsk biskop i sin prestekjole (silkeornat) i flere farger.[20] Glassene ble knust ved flere anledninger på slutten av 1800-tallet ved steinkasting.[21] Dagens glassmalerier i østveggen er laget av Victor Sparre i 1957. De har også vært utsatt for hærverk ved flere anledninger, med påfølgende restaureringer.

Hovedideen med den gotiske stilen var å få inn mye lys. De store vinduene gjorde i stor grad annen belysning unødvendig. Fra gammelt ble det likevel brukt vokslys. På alteret sto det ca. 1620 to lysestaker av kobber.[22] De ble byttet ut på 1660-tallet. De ble igjen solgt på 1860-tallet. Det var også en lysekrone i koret som ble gitt som en gave i 1665 fra Jens Pedersen Hiermann. Den var laget av messing med to armer. I 1758 falt den ene armen av, og ble erstattet med en ny. Den ble til slutt solgt til Danmark.[23] [24] [25] [26]

I dag er det lysarmaturer som henger fra taket.

Portaler og dører[rediger | rediger kilde]

Bispeinngangen i Stavanger domkirke. Den er i første travé på sørsiden av koret.

I det tidligere romanske koret var det en mye mindre åpning mot skipet enn i dag, som trolig ble beholdt da det nye koret ble bygd. Åpningen ble øket til 5,8 m under restaureringen på 1860-tallet. Før restaureringen var det en mindre åpning med en halvbue øverst.

Bispeinngangen er sørsiden av koret, i den første traveen fra skipet. Den er rikt utsmykket med en spiss prydgavl (vimperg) og tre dekorative miniatyrtårn (fial). Toppen av tårnene er uvanlig store. Døra er bare 80cm bred, og har ikke vært beregnet for allmenn ferdsel. Over døra er det en skulptur av et mannshode. Den nærmeste slektningen til portalen finner en i kirken Saint Mary Redcliff i Bristol, som er fra om lag 1320.[27]

Til det sørlige sakristiet er det en enkel spissbuet portal uten profilering, som en kommer til fra en utvendig trapp. Den brukes som inngang for presten til omkledningsrommet. Det er også en enkel portal fra koret inn i sakristiet.

Inngang til nordre sakristiene er av samme type som vestportalen. Den er imidlertid enklere med bare en kolonnett (en liten søyle) på hver side.[28]kapitelene til portalen er det to skulpturer, som har vært tolket som kong Eirik II Magnusson (konge 1280-1299) og broren hertug (og konge 1299-1317) Håkon Magnusson. Skulpturene hadde opprinnelig skjegg, men ble hogget glattbarbert under restaureringen på 1860-tallet.[trenger referanse] Det uvanlige ved skulpturene er at hodene at har borede pupiller og det stiliserte håret som skjuler ørene.[29] Morten Stige tolket pupillene som et særpreg ved det enkelte verkstedet enn som et resultat av en stilperiode. Hårfasongene har sine nærmeste paralleller i Englekoret i Lincolnkatedralen.[30]

Tårnene med sakristi, kapitelshus og skrudhus[rediger | rediger kilde]

Innerst i koret finner en to rom - ett på hver side. Det nordlige rommet kalles i dag for sakristi. Det nordlige rommet ble trolig kalt kapitelshuset på 1500-tallet. Domkapitlet møttes der til rådslagninger. Det sørlige rommet ble i eldre tid kalt skrudhus. Rommene ble også brukt til å oppbevare alterbøker, messeklær og hellige kar, og er omklednings- og oppholdsrom for presten. Rommene kan også brukes til kirkelige handlinger som ikke er offentlige.

Overgangen mellom skipet og koret har to slanke åttekantede tårn. En kan bare se tårnet fra utsiden. Hjørnetårnene var trolig ikke planlagt da en startet byggingen. Det har gjort at en måtte gjøre en del tilpasninger.[31] Med en gang en kommer inn i koret, er det på nordsiden en liten trapp med en dør til tårnet. Tårnet har en trapp med 25 trinn. En kunne tidligere fortsette i en tretrapp til en var midt over koret, og derfra til de to tårnrommene over sakristiene. Loftsrommene kan ha vært brukt som lagerrom for kostbarheter, men det er usikkert. Det sørlige tårnet er blindt.

Det er også en liten portal oppfor trappa til i det nordlige åttekantede tårnet. Trappa har hatt flere funksjoner som inngang til trappene i tårnet, som inngang til en liten åpning mot skipet og som inngang til trapp ned til krypten. Åpningen mot skipet ble murt igjen på 1860-tallet. Det samme kan ha skjedd med den spissbuede åpningen til krypten.

Alter og altertavler[rediger | rediger kilde]

Minnetavle over ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588). Våpenskjold av familiene Brockenhus, Litle, Gyldenhorn og Gyldenløve. Den latinske teksten er trolig laget av biskop Jørgen Erikson.

Hvordan altertavlen før 1853 så ut vet vi ikke så mye om. På en tegning fra 1842 kan en skimte den i bakgrunnen. Den gir der inntrykk av å være stor og tredelt av renessansetype (slutten av 1600-tallet).[32] Altertavlen hadde utskårne figurer som dekket en stor del av østvinduet. Andreas Emil Erichsen fortalte at den framstilte korsfestelsen i utskårne figurer.[33] Tønnes Stavnem fortalte at den hadde forgylte englebilder.[34]

I 1841 omtales altertavlen som ramponert.[35] I november 1853 kom en «gal» mann inn og skar tavlen i stykker.[36] Arkitekt von Hanno anså at kristusbildet var langt fra oppbyggelig og fikk tankene til alt annet enn andakt. [37] Den ble da ikke brukt videre.

Deretter fikk en installert en kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frue kirke i København. I 1866 ble den flyttet til Petrikirken.

Alteret er et skap med en heldekkende duk eller klede. I 1626 var det et klede av gyllen fløyel. I 1724-1725 fikk den et rødt klede med frynser. I 1733 nevnes flere kleder. I 1779 fikk kirken ett dyrt hvitt alterklede utsydd med rød silke. Det var der enda i 1860. Det var i tillegg flere alterduker gjennom årene. Nå har den to alterduker med broderier av Frida Hansen.[38] I 1866 ble det på loftet funnet et alterforheng i grønn fløyel i gull og silke, med "briljante" broderier i gull og silke av Madonna med Jesubarnet, de hellige tre konger og en geistlig i full ornat.[39]

På høyalteret var det før reformasjonen et armbein (på dansk armlegh, som trolig er ulna eller spolebeinet i underarmen) av sankt Svithun.[40] Til alteret hører også blant annet:

I koret har det stått en minnetavle fra 1578 gitt av ekteparet Elisabet Pedersdatter (død 1578) og lensherren Henrik Brockenhus (død 1588), med malte våpenskjold og en lang latinsk tekst. Den er nå i Stavanger Museum.

Utsmykking og løsøre[rediger | rediger kilde]

Hode med rosekrone i form av liljer, i koret. Det er kong Håkon (V) Magnusson. Han døde 1299.

Døpefonten er fra omkring år 1300. Til denne hører døpefatet av messing fra 1623, og ett av sølv laget av Albert Sink i Stavanger i 1742. Se egen artikkel om Stavanger domkirkes døpefont.

Vannet som ble tømt i Sakrariet (utslagsvasken nær alteret) rant ned i vigslet jord, slik at rester fra nattverden, dåpsvann og vievann ble behandlet med respekt. I koret i Stavanger domkirke består den av tre korte marmorsøyler som står på en hylle. På hyllen er det to avløpshull. Den midterste søylen er felles for to spissbuer - en over hvert hull. Over de to spissbuene er det et lite rom (credentianisje). Rommet kan ha vært anlegg for tverrgående hyller. Spissbuene er igjen inne i en større spissbue. Liknende sakrarier fantes også i kirker i Bergen, Oslo og Trondheim. Sakrarier kom i kirkene fra midten av 1200-tallet som en følge av lærene om transubstantiasjon (fra 1216) og feiringen av Kristi legemsfest (latin Corpus Christi) (fra 1246).[42] Rett over den ytterste spissbuen er det en skulptur som er tolket å være av kong Magnus Lagabøte.

I koret finner en også blant annet:

  • en dansk bibel trykket i København i 1589 – den skal ha tilhørt Anders Lauritsen Smith på 1600-tallet. Den står i en glassmonter.
  • et portrett av superintendent Jørgen Erikson som kan være malt at Peter Reimers; maleriet er tidligst malt i 1604 – trolig senere,
  • bispestolen fra gjeninnvielsen av Stavanger som bispesete i 1925.

Ved restaureringen på loftet i 1866,[43] ble en messehagel eller korkappe funnet på loftet. Kappen har et bilde, som er tolket å være av sankt Svithun. Brøgger[44] skrev at den var et norsk klosterarbeid fra 1400-tallet. Haug[45] mente at den er fra om lag 1520. Den er omsydd til et antemensale (alterforstykke). Den er nå utstilt på Stavanger Museum. Det kan være at den kom fra Hospitalkirken i Stavanger.

Krypten[rediger | rediger kilde]

Gravsteiner fra krypten i Stavanger domkirke. De står nå oppstilt i Rektorhagen på Kongsgård, inn mot Bispekapellet (Munkekirken).

Krypten er rommet under koret. Det har samme utstrekning som det opprinnelige romanske koret. Det er en utvendig inngang (kjellerdør) til krypten rett ovenfor Bispekapellet. I dag er krypten gravd ut, innredet som møterom, og brukes nå i menighetssammenheng.

I 1929 ble golvflaten beskrevet å være omtrent som i et alminnelig våningshus. Det var lavt under taket, så en snaut kunne stå oppreist. Det første rommet var det største, og hadde tidligere vært brukt som fyrrom. Nå var det brukt som lagerrom. Fra dette rommet førte to forholdsvis smale rom parallelt videre inn under koret. I det rommet som var nærmest Bispekapellet var det mange klebersteiner, en del var fra trappen som ble funnet under gravingen mellom Domkirken og Bispekapellet i 1917. Der var også fire klebersteinshoder. I det andre rommet var det et skifersteinlager, og om lag 15 store gravsteiner med innskrifter.

Begravelsesstedet viste tidligere den avdødes sosiale status. På 1700-tallet var de dyreste gravstedene i Stavanger i denne rekkefølgen: Under koret i Domkirken, i Urtegården, på Kirkegården og på Fattigkirkegården under Kleiva. Stanken fra gravkistene steg opp i kirkerommet, og måtte ventileres ut av krypten. Det ble gjort ved å ha et vindu med jerngitter uten glass. I 1805 ble det forbudt å gravlegge noen under kirkene, og omtrent på denne tiden tok en til å ta ut kister som sto under koret i Domkirken. Den store oppryddingen kom i 1866, da om lag 100 kister ble fjernet. Skjelettene ble gravlagt i en fellesgrav utenfor Domkirkens nordre side-utgang. I 1958[46] ble fire gravsteiner satt opp i Rektorhagen langs muren mot Bispekapellet. To middelaldergravsteiner fra krypten, og som har vært brukt igjen, er utstilt i våpenhuset. Flere gravsteiner er brukt som fundament for gjerdet til Kongsgård mot Haakon VIIs gate, noen er i Stavanger Museum, noen ved steinhoggeriet til Den kombinerte innretning og noen er brukt i Badedammen.

Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristne graver, et trekull-lag og fire stolpehull. Trekull-laget er eldre enn gravene. Kullaget kan være fra en brent trebygning som stolpehullene var en del av. En C-14-datering av kullaget ga at det var 56 % sjanse for at kullaget var fra perioden 860 og 1060.[47] Senere har Paula Utigard Sandvik[48] gjort flere dateringer. Det er to dateringer av et brannlag fra 800-tallet. To skjeletter og ett brannlag er trolig fra 1000-tallet. Ved graving i krypten i 1867[49] ble det blant annet funnet en tredobbel spiralring av gull. Spiralringer var mest i bruk i vikingtid og tidligere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Stavanger domkirkes døpefont. Sammenholdt med eldre bilder ser en at det er hogget av noen små konsoller under spissene på V-ene. Det ble trolig fjernet i forbindelse med restaureringen på 1860-tallet.[50] Foten er ikke den originale.
  • Absalon Pederssøn Beyer: «Norges Beskrivelse i 1567-1570», i Nicolaysen N.: Norske Magasin, første bind, Christiania, 1858.
  • Bore, Marie Rein: «Under Domkirkegulvet», Stavanger Aftenblad, 25. juni 1988.
  • Bringsjord, Finn: «Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300», Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
  • Inge Bruland: Stavangerkatedralen, vår enestående nasjonalhelligdom, Stavanger 1999.
  • Anton Wilhelm Brøgger: Stavangers historie i middelalderen, Stavanger, 1915.
  • Anton Wilhelm Brøgger: «Svithuniana: av Stavanger domkirkes inventar før restaurationen», Fortidsminneforenings årbok, 1912.
  • Øystein Ekroll, Stige, Morten, Havran, Jiři: Middelalder i Stein. Bind 1 i serien Kirker i Norge, Oslo, 2000, ISBN 82-91399-09-3.
  • Johannes Elgvin: En by i kamp, Stavanger bys historie, 1536-1814, Stavanger, 1956.
  • Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, Stavanger, 1903.
  • Erichsen, A. E.: Privatarkiv 110 i Stavanger byarkiv.
  • Gerhard Fischer: Domkirken i Stavanger, Kirkebygget i middelalderen, Oslo, 1964.
  • Gjerløw, Ragnvald: «Stavanger domkirke», Kirke og kultur. 1922
  • Gulliksen, Steinar: «Date T-1313», Laboratoriet for radiologisk datering, Trondheim, 13. april 1999.
  • Eldbjørg Haug (redaktør): «Utstein kloster – og Klosterøyas historie». Rennesøy: Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
  • Knut Helle: Stavanger fra våg til by, Stavanger, 1975.
  • Helle, Knut: «Stavanger by og Utstein kloster», Historisk Tidsskrift, 2008.
  • Hohler, Christopher: «Remarks on the early cathedral of Stavanger and related buildings», Årbok Universitetets Oldsakssamling, Oslo, 1963-1964. Med sammendrag av Erla Hohler.
  • Johnsen, Arne Odd og Schmidt, Tom: Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede, bind V, Oslo, 1983 – «regnskaper for ombyggingen 1554-1556».
  • Johnsen, Bodil Wold og Grimstvedt, Målfrid: Stavanger domkirke i sentrum, Stavanger, 1988.
  • Torstein Jørgensen og Seletnich, Gastone: Brev til paven, norske forbindelser med den hellige stol i senmiddelalderen, Stavanger, 1999.
  • Kielland, Axel: Samlinger, Privatarkiv 276 i Stavanger Byarkiv.
  • Thor Bendz Kielland: Stavanger domkirke: en historisk-arkeologisk utredning, 1933.
  • Oluf Kolsrud: «Stavanger Bispestol», i boka Stavanger 1125-1425-1925, Stavanger, 1925.
  • Jan Hendrich Lexow: «På oppdagelsesferd i Stavanger domkirkens krypt», udatert avisutklipp – trolig fra Stavanger Aftenblad tidligst fra 1958.
  • Jan Hendrich Lexow: «Stavanger domkirkes restaurering i 1860-årene», Stavanger Museums årbok, 1979.
  • Hans-Emil Lidén: "Middelalderens steinarkitektur i Norge." Norges kunsthistorie 2 (1981): 6-125, 1981.
  • Lindøe, Rigmor: «Domkirkefunn forandrer byhistorien», Stavanger Aftenblad, 20. januar 1998.
  • Lindøe, Rigmor: «Domkirke-tårn fra tusentallet?», Stavanger Aftenblad, 2. april 1998.
  • Molaug, Ingvar: Den gamle katedral (Stavanger domkirke), Stavanger, 1952.
  • Nicolaysen, N.: Stavanger domkirke og de nærmest omliggende gamle bygninger, udgivet af Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring, Kristiania, 1896.
  • Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider : RESTAURERING AV STAVANGERKORET 1997-1999, NDR 2/2000, Trondheim, 2000 - http://docplayer.me/6542537-Restaurering-av-stavangerkoret-1997-1999.html.
  • Paula Utigard Sandvik: «Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger», Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
  • Claudius Jacob Schive: Mærkelige Hoveder i Klæbersten i og udenpaa Stavanger domkirkes Chor, Christiania, 1878.
  • Sinding, Olav: «Litt om Stavanger domkirkes gamle inventar», Stavangeren 5., 6., 7. og 21. september 1921.
  • Smidt, Hans: «Stavanger bys og domkirkes beskrivelse», trykt i Erichsen, A. E.: Samlinger til Stavangers historie, annet bind, Stavanger, 1906. Opprinnelig trykket i Bergen Adressekontors Efterretninger for 1770 nr 13ff.
  • Stavanger Aftenblad: «Blev Stavanger domkirke fuldendt i 1162? Et interessant aarstallsfund paa tårnhjelmen mellom skibet og koret», 6. oktober 1920 – med flere artikler i ukene etter. Årstallet i tårnet var skrevet med arabiske tall. Det gjorde at det ble utelukket som originalt.
  • Stavanger Aftenblad: «Tårn på Domkirken? Professor Johan Meyer uttaler seg om spørsmaalet», 21. mars 1921.
  • Stavanger Aftenblad: «Et besøk i Domkirkens krypt», 12. mars 1929.
  • Stavanger Aftenblad: «Interessante funn i Domkirkens krypt, to kapiteler som har tilhørt det romanske koret», 10. oktober 1961.
  • Stavanger Aftenblad: «Kirkegård fra 1100-tallet under Domkirkens krypt, Utgravninger i krypten gir interessante opplysninger», 20. juli 1967.
  • Stavanger Amtstidende: «Munkekirken og Domkirken», 6. juli i 53 årgang, 1893(?).
  • Stavnem, T.: "«Optegnelser vedkommende Stavanger fortid»", Stavanger, 1906.
  • Stavnem, Thor: "«Domkirken», Stavangeren, 10. september 1921.
  • Morten Stige: Stavangerkorets utvidelse og innflydelse. Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, høsten 1997.
  • Rasmus Tveteraas: «Stavanger domkirke», Stavanger Aftenblad, en serie udaterte avisutklipp fra 1911.

Noter[rediger | rediger kilde]

Anders Lauritzen Smiths versjon av Fredrik IIs Bibel på utstilling i Stavanger domkirke.
  1. ^ Fischer, 1964, side 64.
  2. ^ Stige, 1997, side 44
  3. ^ Stige, 1997, side 192ff.
  4. ^ Stige, 1997, side 197.
  5. ^ Stige, 1997, side 40.
  6. ^ Stige, 1997, side 40ff.
  7. ^ Stige, 1997, side 41ff.
  8. ^ Stige, 1997, side 40f.
  9. ^ Stige, 1997, side 43.
  10. ^ Stige, 1997, side 68f.
  11. ^ Kielland, 1933, vedlegg.
  12. ^ Stige, 1997, side 83.
  13. ^ Stige, 1997, side 83.
  14. ^ Stige, 1997, side 83.
  15. ^ Stige, 1997, side 128f.
  16. ^ Stige, 1997, side 128ff.
  17. ^ Stige, 1997, side 1230 med henvisning til Lidén, 1981, side 88.
  18. ^ Stige, 1997, side 79 og 130.
  19. ^ Kielland, 1933, side 16.
  20. ^ Stige, 1997, side 72 som siterer beskrivelsen av amtmann de Fine fra 1745 og Skillingsmagasinet: Stavanger Domkirke, 3.12.1853.
  21. ^ Gunnar A. Skadberg: Arne Garborg i Stavanger, Ætt og heim, 2016, side 104. I 1892 fortalt Arne Garborg at skjedde "for noen år siden".
  22. ^ Hodne, Kåre Oddleif, Grågås, Stavanger stifts og domkapitels jordebok ca. 1620, Kristiansand, 1986, side 86.
  23. ^ Kielland, 1933, side 17.
  24. ^ Arne Kvitrud: Stavanger Domkirkes inventar 4.5.1734, datert 26.1.2017 - http://kvitrud.no/1734-05-04%20kirkeinventar.htm.
  25. ^ Olav Sinding: «Litt om Stavanger Domkirkes gamle inventar», Stavangeren , 5. september 1921 - om salget.
  26. ^ Statsarkivet i Stavanger, PA 1 - Anders Bærheim, boks XI - om messingarmen som falt av.
  27. ^ Stige, 1997, side 131.
  28. ^ Stige, 1997, side 79.
  29. ^ Stige, 1997, side 142.
  30. ^ Stige, 1997, side 147ff.
  31. ^ Stige, 1997, side 65.
  32. ^ Kielland, 1933, side 13 og vedlegg.
  33. ^ Erichsen, PA110, nummer 20, side 175
  34. ^ Tønnes Stavnem: Optegnelser vedkommende Stavangers fortid. Stavanger, 1906 og Kielland, 1933, side 13.
  35. ^ Kielland, 1933, side 13.
  36. ^ Erichsen, PA110, nummer 20, side 175
  37. ^ Statsarkivet i Stavanger, PA 1 Anders Bærheim, Boks IX A utskriftsbøker, bok V.
  38. ^ Kielland, 1933, vedlegg.
  39. ^ Stavanger Amtstidende, 20.12.1866. Den ble overlatt til Bergen Museum, men er nå på lån til Stavanger Museum.
  40. ^ Diplomatarium Norvegicum IV nummer 1074 og i oversettelse hos Torstein Jørgensen og Gastone Seletnich: Brev til paven, norske forbindelser med den hellige stol i senmiddelalderen, Stavanger, 1999, side 64-65.
  41. ^ Stavanger Museums årbok, 1911, side 6–7.
  42. ^ Stige, 1997, side 69.
  43. ^ Stavanger Amtstidende 20. november 1866
  44. ^ Brøgger, 1915, side 101.
  45. ^ Haug, 2005, side 54
  46. ^ Rogalands avis, 10. januar 1958.
  47. ^ Gulliksen, 1999.
  48. ^ Sandvik, 2006.
  49. ^ Stavangeren 17.4.1867.
  50. ^ Solhaug, 2013, side 49.