Birgitta av Vadstena

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Birgitta av Vadstena
Birgitta av Vadstena
Født 1303
Norrtälje
Død 23. juli 1373
Roma
Helligkåret 1391
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 23. juli
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Skytshelgen for Sverige og birgittinere, for Europa (1999); for pilegrimer, for leger og for en fredelig død
I kunsten bok, pilegrimsstav, hjerte og kors

Den hellige Birgitta ble født i 1303Finsta gård, vest for Norrtälje i Uppland, og døde 23. juli 1373 i Roma.

Hun var datter av lagmann i Uppland Birger Person og Ingeborg Bengtsdotter av Folkungeætten. På denne tiden var kvinner og menn i Upplandstraktene like for loven. Hennes mor døde da hun var i tiårsalderen, og hun ble gift mot sin vilje 1316 kun tretten år gammel, med Ulf Gudmarsson. De fikk åtte barn, og bodde i Ulvåsa ved innsjøen Boren i Östergötland. Etter sin manns død i Alvastra kloster i 12. februar 1344[1][2] levde Birgitta i streng askese. Ulfs grav ble gjenfunnet i klosteret i 1828.[3] Hans gravstein er bevart i Alvastra, men i 2003 ble hans levninger uventet funnet igjen i Stockholms historiske museum.[4]

Det har vært hevdet at ekteparet dro på pilegrimsferd til Trondheim i 1340, men det er ikke dokumentert. Imidlertid vet man sikkert at de besøkt St. Jakobs grav i Santiago de Compostela. Etter hjemkomsten flyttet begge inn i Alvastra kloster, og som enke satt Birgitta i klosteret og skrev ned reglene for en ny orden, med aktiv hjelp av Kristus gjennom åpenbaringer. Hun skrev også til paven i Avignon og bad ham vende tilbake til Roma.[5]

Visjonene[rediger | rediger kilde]

Det blir hevdet at hun allerede som barn hadde syner, som at hun så jomfru Maria som satte en krone på hennes hode. En annen gang at hun så hvordan Kristus ble pint og døde på korset. Under et besøk på Vadstena slott fikk hun diktert reglene for en orden av Kristus. Hennes første store åpenbaring kom etter at hun ble enke, et kall fra Gud om å bli hans brud og talerør; deretter en åpenbaring om å danne en ny klosterorden. I et av sine syn bevitnet hun Jesu fødsel, og beskrev den med omtale av både morkake, navlestreng og etterbyrd – for øvrig den første skildring av en fødsel i vestlig litteratur. I en annen åpenbaring så hun Jesus gjenoppstå og gå til sin mor først av alle, for å gi henne rollen som sin stedfortreder. Birgitta arbeidet for å styrke Marias status som modell for det kristne mennesket, og skrev: «Denne orden vil jeg innstifte til min høyt elskede mors ære og først og fremst for kvinner». Hun oppfordret den svenske kongen til daglig å vaske føttene på 13 fattige, og bespise dem hver fredag. (Vel 500 år senere skulle August Strindberg komme til å mislike Birgittas vektlegging av kvinnelige verdier i den grad at han omtalte henne som «Satans kjerring» og «härsklysten emancipissa».[6])

Kong Magnus Eriksson fylte 18 år i 1335 og ble dermed myndig og gift. Bruden, Blanka av Namur, var blitt oppdradd av Birgitta etter sin ankomst til Sverige. Hele fem av Blankas brødre var på korstog i Preussen hos den tyske orden – den ene døde der, den andre på Kypros. Gjennom Birgitta befalte Gud nå Magnus at også han skulle «sende sine tjenere og leiesoldater mot de vantro folkeslag». Imidlertid skulle ingen tvinges til tro. Magnus skulle derfor ha to bannere med på ferden. På det ene skulle Kristi lidelse være påmalt, og dette skulle han bruke først. Men hvis hedningene ikke tok imot ham med fred, skulle han finne frem det andre banneret, påmalt Guds rettferdighets sverd, og gå til kamp mot dem. En av korstogsdeltakerne, grev Henrik av Holstein, spurte Birgitta til råds om reiserute. Hun sa han kunne dra gjennom Finland om han var ubevæpnet. Grev Henrik var rystet, for han stolte ikke på finnene: «Jeg drar dit, men bevæpnet i Guds navn.» Magnus dro av sted med en langt større styrke enn Birgitta anså som nødvendig; hun mente at David kunne overvinne Goliat også på korstog. I Russland måtte Magnus heise sverdfanen. Ortodokse munker og prester fikk skjegget barbert av og ble gjendøpt, noen også sendt til svenske klostre for omskolering. 6. august 1348 falt Nöteborg etter seks uker, og jomfru Maria fortalte Birgitta at «bak kom djevelens håndlangere(...)deres grådighet etter jord og eiendom var større enn etter å komme sjelene til hjelp». Særlig tyskerne lot russerne kjøpe seg fri uten å presse dem til å omvende seg til katolisismen. I 1350 forsøkte Magnus seg med enda et korstog, men en stormelven Narva splittet flåten, og mange skip sank. Det lyktes aldri å erobre Russland eller Novgorod; i stedet dannet det seg en oppfatning av ortodokse kristne som «vantro», som i likhet med hedninger skulle omvendes. 1300-tallets korstog skapte splittelsen mellom øst og vest.[7]

Birgitta hadde ialt over 700 visjoner som hun skrev ned i fire store bind på 1 400 sider, kalt Revelationes celestes – himmelske åpenbaringer. I en av sine visjoner uttalte hun at pavens verdslige makt burde være liten av omfang, hun oppga en størrelse omtrent som dagens Vatikan. Det ble referert til hennes visjoner både i 1870, da kirkestaten Roma ble overtatt av Garibaldi, og i 1929, da Lateranpakten ble undertegnet og Vatikanet dermed godkjent som en uavhengig stat med paven som statsoverhode.[8] I en annen profeti forsikret Birgitta at Jerusalem ville bli befridd av en keiser ved navn Fredrik og tallet tre, og en konge ved navn Kristoffer, og siden Christian I også hadde det navnet, tok han denne profetien til støtte for sin plan om et storstilt korstog som skulle gått av stabelen 24. april 1472, men aldri ble noe av.[9]

Hun dro til Roma i 1349 med datteren Katarina og en gruppe pilegrimer for å få klosterreglene godkjent, for å oppleve Roma i det hellige året 1350, og for å få paven til å vende tilbake til Roma fra Avignon. Den gang var det ikke mer enn 30 000 innbyggere i Roma, som var herjet av pest og jordskjelv. Følget bodde under kummerlige forhold rundt om i byen, til de fikk leie seg inn i huset på Piazza Farnese, der Birgittas rom ennå står urørt, og der hennes ene hofteben oppbevares i et skrin. Det andre er i Vadstena.

I 1370 ga pave Urban V henne rett til å grunnlegge et kvinne- og et mannskloster i Vadstena. 23. mai 1371 fikk hun gjennom en direkte åpenbaring fra Kristus beskjed om å dra på pilegrimsreise til Jerusalem. I Palestina opplevde hun sine viktigste visjoner: Fødsels- og korsfestelsesvisjonen.[10] Etter en dramatisk reise vendte hun tilbake for å dø i Roma i 1373 og ble gravlagt i Vadstena 1374. Hun ble kanonisert 1391 av pave Bonifatius IX. Også hennes datter Katarina som ble abbedisse i Vadstena kloster, ble etter sin død betraktet som en helgen.

I 1999 ble hellige Birgitta sammen med Katarina av Siena og Edith Stein opphøyd til skytshelgen for Europa.


Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Birgitta får en åpenbaring. Etter et maleri fra middelalderen
  1. ^ http://runeberg.org/bokobibl/1935/0038.html
  2. ^ http://www.wadbring.com/historia/sidor/alvastra.htm
  3. ^ http://books.google.no/books?id=GfeyCTTfFvEC&pg=PA72&lpg=PA72&dq=Ulf+Gudmarsson+Historiska+museet&source=bl&ots=p2lI13ZkXe&sig=jM8jAMosT3VU8H8ImdCBtOP4JK0&hl=no&sa=X&oi=book_result&resnum=2&ct=result
  4. ^ http://www.popark.nu/enyhet/nbv320.html
  5. ^ Pål Bang-Hansen: Roma (s. 93), forlaget Damm, Oslo 1004, ISBN 82-496-0697-3
  6. ^ Intervju med litteraturprofessor Ebba Witt-Brattstrøm, Dagbladet 16.11.2003, Oslo.
  7. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 240-41), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  8. ^ Ola Åmodt: Roma – legender og merkverdigheter, Fritt Forlag, Oslo 2006.
  9. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 242)
  10. ^ Pål Bang-Hansen: Roma (s. 94)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]