Stavanger bispedømme (1125–1682)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Stavanger bispedømme (11251682) er et av Norges fem tidligste bispedømmer, og kan ha blitt opprettet på 1120-tallet. De første tre katolske bispedømmene i Norge ble opprettet i (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem, og blant disse var Stavanger. Det har vært vanlig å tidfeste byen Stavanger til samme år som bispedømmets grunnleggelse. Det er mulig at det var en biskop i Stavanger også før dette.

Scavenius-kartet (tilskrevet biskop Laurits Clausen Scabo), trykt av Joan Blaeu og Cornelius Bleau i 1638. Grensen for Stavanger stift er trukket mellom Kragerø og Langesund. «Tellemarck» er oppført som del av «Opslo stift». I Hallingdal er Stavanger stift angitt til midt på Krøderen, mens i Valdres er grensen trukket over Sperillen.

Middelalderens Stavanger bispedømme omfattet Rogaland, dagens to Agderfylker, Hallingdalen i dagens Buskerud og Valdres i dagens Oppland samt sognene Røldal og Eidfjord i dagens Hordaland.

Stavanger ble etter noen få års opphold videreført som stift etter reformasjonen i 1537. I 1682 ble bispesetet flyttet fra Stavanger til Kristiansand, dels på grunn av nedgangstider i byen Stavanger, og dels ut fra et politisk ønske hos kongen i Danmark om å styrke den nye byen Kristiansand. Bispedømmet hadde samme utstrekning etter flyttingen, og forandret navn til Christianssands stift. Dette endret i 1918 så navn igjen til Agder bispedømme, og i 1925 ble et nytt Stavanger bispedømme opprettet ved at området tilsvarende Rogaland fylke ble utskilt fra Agder bispedømme.

Kronologisk oversikt over biskoper[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken[rediger | rediger kilde]

Lutherske biskoper (–1682)[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]