Sunniva av Selja
| Den hellige Sunniva Jomfru | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ukjent år Irland | ||
| Død | Ukjent år Selja | ||
| Gravlagt | Bergen domkirke | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | Kort tid etter sin død | ||
| Anerkjent av | Den ortodokse kirke og Den katolske kirke[1] | ||
| Festdag | 8. juli | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Nordisk ungdom, Bergen, Vestlandet | ||
| I kunsten | Ung kvinne med liljer og steiner | ||
St. Sunniva eller den hellige Sunniva (ukjent fødselsår og dødsår, angivelig siste halvdel av 900-tallet) er en legendarisk helgen av angivelig irsk avstamning, som ble gjenstand for en helgenkultus på Vestlandet i Norge. Kultusen hadde sitt utgangspunkt i Selje kloster. I Norsk biografisk leksikon står det om henne at «mye tyder på at hun er en relativt sen litterær fiksjon, som bunnet i behovet for å fremskaffe en fremtredende helgen med lokal forankring i Bjørgvin bispedømme. Det er ingen grunn til å tro at Sunniva virkelig har eksistert.»[2]
Legenden[rediger | rediger kilde]
Sunniva skal ha vært en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnhet og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av folkene gikk på land på øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.
Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Håkon Ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men for å berge livet måtte Sunniva og hennes følge gjemme seg i en steinhule. I følge myten sendte Gud et steinras som stengte inngangen. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvason kom til Selja senere, fant han velluktende knokler, mens Sunniva så fortsatt ut som hun sov. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996. Sankt Sunnivas attributt er en klippeblokk.
Etableringen av legenden[rediger | rediger kilde]
De to eldste kildene til legenden om Sunniva er begge fra siste del av 1100-tallet: Legenden om Sunniva er bare bevart i fragmenter, og ble muligens skrevet ca. 1170, i forbindelse med at bispesetet og Sunnivas levninger ble overført fra Selja til Bergen. Odd munks saga om Olav Tryggvason fra ca. 1190 gjør blant annet bruk av disse legendene, når han framstiller kong Olav som den som etablerte den første kirken på Selja, og derved bekreftet Sunniva-kultusen.
Ifølge Odd skal Sunniva ha levd og dødd på «den tida då Håkon jarl styrte», det vil si 970-995. Odd forteller videre at to storbønder fra Firdafylke, Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson seilte til Trondheim, og om natten ankret opp ved Selja. Da oppdaget de et merkelig lys over øya som strålte ned fra himmelen. De fant en hvitblank hodeskalle som duftet søtlig.
De fortsatte reisen til Trondheim hvor de møtte kong Olav Tryggvason og biskop Sigurd. Sigurd mente at «dette er for visst hovudet åt eit heilagmenne». Etter enda et vitnesbyrd om underlige hendelser på Selja, reiste kongen og biskopen ned til Selja. Her fant de mange levninger, det vil si skjeletter, som luktet søtlig. Ifølge den anonyme legenden fant de i en hule også liket av Sunniva, som etter sigende var like hel og så ut som om hun sov. Knoklene ble samlet sammen og lagt i et skrin og i en kiste som ble tømret for den hellige Sunniva.
Sunniva som katolsk institusjon[rediger | rediger kilde]
Benediktinermunker fra England bosatte seg senere på Selja, og bygde et kloster som de innviet til en av helgene på øya, St. Alban, som ifølge Odd Snorresson var Sunnivas bror. Olav den hellige skal ha knelt i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon. De irske pilegrimene som gikk i land på øya Kinn har antagelig levd et isolert eneboerliv på stedet, i likhet med andre eneboere på øyene i ute i Atlanterhavet, inntil de døde en naturlig død.
Sunniva ble en vernehelgen for Vestlandet og Selja ble senere bispesete for Gulatingsområdet. I 1170 ble bispesetet flyttet fra Selja til Bergen. Samtidig ble St. Sunnivas skrin overført til Kristkirken i Bergen og plassert på høyalteret den 31. august 1170 av biskop Pål av Senja.[3] En del av helgenskrinene til Seljemennene ble antagelig igjen på Selja. Helgenskrinet ble værende i Kristkirken til 1531, da kirken ble revet og skrinet ble overført til Munkeliv kloster. Skrinet med Sunnivas levninger forsvinner ut av historien omkring 1536, da klosteret ble nedlagt.
Hennes minnedag er 8. juli; Den hellige Sunniva og Seljemennene; «Seljumannamesse». Dagen er avmerket med en rive på den norske primstaven. Hun har også en translasjonsfest (Translatio Sunnivae) den 31. august, som minnes overføringen av Sunnivas relikvier til Bergen. Den katolske kirken i Molde er navngitt etter henne.
Flere skoler i Norge, bl.a. St. Sunniva i Oslo, og både norske og engelske skip er oppkalt etter henne. Sta. Sunniva studenthjem i Bergen er også oppkalt etter Sta. Sunniva. Hellige Nikolai ortodokse kirke i Oslo har et Sunniva-ikon på ikonostasen sin og arrangerer år om annet ortodoks pilegrimsferd til Selja på Sunnivadagen. Sunniva er også nevnt (mot slutten av tredje akt) i Henrik Ibsens skuespill Gildet paa Solhoug (utgitt 1856 og revidert i 1883).
Sant eller ikke?[rediger | rediger kilde]
De hellige på Selja og spesielt St. Sunniva fikk en betydningsfull plass i kristningen av Norge. I konkurranse mot hedenskapet viste de geistlige til kraftfulle forbilder på norsk jordsmonn. Det heroiske i fortellingen om St. Sunniva hadde øyensynlig en sterk tiltrekning på middelalderens nordmenn.
Fra en streng historisk synsvinkel har man lite holdbar dokumentasjon. Verken navnet, personen eller det kongelige opphavet er sikkert dokumentert, og er for romantisk til at det har faktisk bakgrunn.
Kjernen i historien kan ha vært at irske eller britiske munker har kommet sjøvegen og bosatt seg i en eneboertilværelse på norske øyer i havgapet er sannsynlig. Formålet kan ha vært misjonsframstøt. Senere har historien om disse gått opp i en bokstavelig høyere enhet med lånte trekk fra andre, tilsvarende helgenmyter.
Sunniva-legenden slik den er nedtegnet, har sannsynligvis utviklet seg i minst to trinn. Først var det snakk om en gruppe mennesker på øya Selja som ligger i Sogn og Fjordane. Disse omtales som seljemenneskene og framstår som anonyme skikkelser. Andre trinn i Sunniva-legenden går ut på at historien knyttes til en bestemt person og gis et navn: Sunniva. Gro Steinsland nevner at «I dag diskuterer man hvor gammel den egentlige sunnivakulten kan være. Går dyrkelsen av den kvinnelige helgen tilbake til 900-tallet, eller hører den til slutten av 1100-tallet, på den måten at kulten regnes fra overflyttingen av bispesetet fra Selja til Holmen i Bergen i året 1170»[4]
I noen fromhetstradisjoner trekker man en parallell mellom jomfru Maria og Sunniva: «det er derfor ikke urimelig å la Sunniva stå som en representasjon for jomfru Maria, og det 'barnet' Sunniva fødte gjennom sin martyrdød var kristendommen i Norge.»[5]
Forbilder for legenden om Sunniva[rediger | rediger kilde]
Gro Steinsland peker på at «sunnivakulten kan være influert av middelalderens fortelling om de 11 000 jomfruene fra Köln som satte til havs uten seil og årer […] Adam av Bremen nevner de 11 000 jomfruer, og dessuten de syv syvsovere, hellige menn som skal sove i en hule inntil Dommedag».[4][6] Steinsland peker også på at Odd Munk fremstiller den legendariske britiske martyrhelgenen Alban av Britannia (200/300-tallet) som Sunnivas bror.
Jan Erik Rekdal mener Sunniva-myten viser en sterk og vedvarende innflytelse fra det gæliske området på norrøn kultur. Dagens Nordvest-Skottland, Nordvest-England, inkludert Hebridene og Man, Orknøyene og Shetland, var seinest på 900-tallet blitt to-kulturelt norrønt-gælisk.
Rekdal mener det er sannsynlig at folk i de norrøne bosetningene kan ha mottatt impulser fra de rike gælisk-irske helgenfortellingene, og hans hovedtese er at Sunniva-fortellingen ble skapt i forbindelse med at Olav Tryggvason dro til Norge, at den er modellert over en irsk helgenlegende og at myten ble bevisst brukt i de tidlige forsøkene på å kristne nordmennene.
Innenfor irsk helgenmytologi finnes det mange legender med likhetstrekk til Sunniva-myten: Enslige, tapre kvinner som forfølges av hedenske fiender. Rekdal knyttet likevel til en myte om en mannlig helgen, St. Donnán. De eldste kildene til Donnán-legenden går tilbake til 800 og forteller om at Donnán og hans brødre ble drept av hedninger på øya Eigg ved mordbrann i 617. Denne fortellingen har trolig vært godt kjent i de norrøn-gæliske områdene. Rekdal sannsynliggjør forbindelse til Donnán-legenden ved at det på Hebridene finnes en kirke viet til Donnán like ved en norrøn bosetning.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Per Einar Odden: Den hellige Sunniva katolsk.no, lest 14. august 2019
- ^ (no) Sunniva den hellige i Norsk biografisk leksikon
- ^ Pål, biskop av Selja 1156/1157-1170, jfr. Bergen bispedømme, opprinnelig Selja bispedømme (fra c. 1070) Arkivert 30. august 2005 hos Wayback Machine.
- ^ a b Gro Steinsland i innledningen til Draumkvedet, og tekster fra norrøn middelalder, 2004
- ^ Eivind Luthen. Selja : sunnivakulten og pilegrimsmålet. Utgitt av Scrpitoriet, 1997. ISBN 8291677026. (ebok fra bokhylla.no)
- ^ Se Den hellige Ursula (2/300-tallet (?)), Katolsk.no, for legenden om Ursula av Köln og de 11 000 jomfruene
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Soga om Olav Tryggvason : etter Odd munk Snorreson. Ved Magnus Rindal. Samlaget, 1977 (Norrøne bokverk ; 46). ISBN 82-521-0720-6
- Selja: heilag stad i 1000 år. Redigert av Magnus Rindal. Universitetsforlaget, 1997 ISBN 82-00-22513-5
- Begge kildetekstene gjengitt i Draumkvedet, og tekster fra norrøn middelalder, 2004
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Per Einar Odden: Den hellige Sunniva katolsk.no, lest 14. august 2019
- Bergen og Vestlandets vernehelgen Foredrag på Selja Kloster 4. april 1999 ved Ståle Johannes Kristiansen
- Hl. Sunniva og seljemennene – ortodokse helgener i Norge ved Thomas Arentzen
- Acta Sanctorum in Selio, Beretningen om de hellige ved Selja Nedskrevet av Vera Henriksen
- Den hellige Sunniva Personbiografi på Den katolske kirkes hjemmeside
- Apollon: St. Sunniva: Hellig irsk rekved Forskningsomtale av Jan Erik Rekdal
- Sancta Sunniva Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine. Artikkel i Medieval Nordic Literature in Latin: A Website of Authors and Anonymous Works c. 1100–1530 Arkivert 5. november 2013 hos Wayback Machine.
