African National Congress

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
African National Congress
African National Congress
ANCs flagg
Erklært ideologi Demokratisk sosialisme
Afrikansk sosialisme
Afrikansk nasjonalisme
Venstrenasjonalisme
Grunnlagt 8. januar 1912
Leder Jacob Zuma (2007)
Generalsekretær Gwede Mantashe
Ungdomsorg. African National Congress - Youth League
Hovedkontor Johannesburg
Nettsted Nettsted

African National Congress (ANC) er det største politiske partiet i Sør-Afrika og har vunnet valgene til nasjonalforsamlingen og de aller fleste delstatsforsamlingene med absolutt flertall siden 1994. Den er dermed den dominerende politiske kraften i landet. Dagens posisjon er en følge av partiets sentrale betydning i kampen mot apartheid etter 2. verdenskrig.

Partiets historie frem til 1994[rediger | rediger kilde]

Partiet ble stiftet i Bloemfontein 8. januar 1912 med navnet South African Native National Congress (SANNC). Dette var det første organiserte talerøret for den svarte befolkningen i landet. De første tiårene hadde organisasjonen en moderat profil og krevde gjennom ikke-voldelige protester reformer som gradvis ville gi de svarte økte politiske rettigheter. På 1940- og -50-tallet ble partiet i økende grad radikalisert og gikk inn for frie valg med lik deltakelse av alle raser og umiddelbar opphevelse av alle raseskillelover. I tillegg begynte sosialistiske ideer å gjøre seg gjeldende i ANC, særlig som en følge av alliansen med det sørafrikanske kommunistpartiet, SACP. Delvis som et resultat av økt undertrykkelse fra apartheid-regimet bestemte organisasjonen seg i 1961 for å ta i bruk voldelige metoder for å styrte den hvite mindretallsregjeringen og dets raseskillepolitikk. I 1960, etter en stor massakre på ubevæpnede demonstranter i Sharpeville hadde organisasjonen blitt forbudt av myndighetene og de neste årene ble en stor andel av ANCs ledende medlemmer fengslet, blant annet Nelson Mandela. Resten av lederskapet ble tvunget i eksil og i flere tiår måtte organisasjonen jobbe i skjul. I denne tiden hadde ANC også en militær del, Umkhonto we Sizwe (Nasjonens Pil) som bl.a. utførte sabotasjeaksjoner i Sør-Afrika. De store folkelige protestaksjonene på slutten av 1970-tallet og på 1980-tallet var ofte organisert av ANC skjulte strukturer og forankret ANC som symbol i frigjøringskampen.

I 1990 ble partiet sammen med andre tidligere forbudte organisasjoner legalisert av myndighetene og Nelson Mandela og andre av partiets ledere løslatt fra fangenskap. Etter en overgangsperiode på fire år der partiet var den hvite mindretallsregjeringens viktigste forhandlingsmotpart ble endelig de første frie, ikke-rasebaserte valg avholdt i Sør-Afrika i 1994. ANC vant valget med 62% av stemmene og Nelson Mandela ble dermed Sør-Afrikas første svarte president.

Etter 1994[rediger | rediger kilde]

Nelson Mandela stilte ikke til gjenvalg i 1999 og banet dermed veien for ANCs nye formann Thabo Mbeki. Partiet fikk over 66% av stemmene. I 2004 fikk ANC nesten 70% av stemmene og Thabo Mbeki kunne påbegynne sin andre presidentperiode.

Til tross for at partiet tidvis fører en venstreorientert retorikk har den som regjeringsparti oppgitt alle tidligere planer om å omforme det sørafrikansk samfunnet i sosialistisk retning og fører nå en nyliberalistisk økonomisk politikk med privatisering av offentlig sektor og nedbygging av proteksjonistiske handelsbarrierer. Dette har blant annet ført til gnisninger med den sørafrikanske fagbevegelsen COSATU og det sørafrikanske kommunistpartiet SACP som begge inngår i den såkalte trepartialliansen med ANC. Medlemmer av COSATU og SACP er også medlemmer av ANC og blir valgt inn i parlamentet på ANCs partilister. Et stadig tilbakevendende tema i sørafrikansk politikk er derfor muligheten for at COSATU og SACP bryter alliansen og danner et nytt parti til venstre for ANC.

Etter ca. 2005 har ledende medlemmer av ANC blitt knyttet til korrupsjon, først og fremst landets nåværende president Jacob Zuma som måtte gå av som landets visepresident i 2005 pga. en belastende korrupsjonsrettssak. Han har likevel aldri blitt dømt. Derimot er flere nåværende medlemmer av partiets eksekutivkomite blitt dømt for bedrageri, korrupsjon mm. Chancellor House er en bedrift som er nært knyttet til ANC og etter all sannsynlighet grunnlagt av partiet selv i 2003. Den finansierer ANC i betydelig grad. Bedriften har ved flere anledninger fått statskontrakter der ANC var, som regjeringsparti både oppdragsgiver og anbudsvinner. Firmaet var ukjent frem til Johannesburg avisen Mail & Guardian avslørte forbindelsen i 2006.[1][2] Chancellor House var bygget i Johannesburgs sentrum der partiets tidligere formenn Oliver Thambo og Nelson Mandela hadde sitt advokatkontor på 1960-tallet.

Jacob Zuma ble valgt til ny leder for partiet i 18. desember 2007 der han seiret over Thabo Mbeki som var landes president. Mbeki ble i september 2008 tvunget ut av presidentembedet og en overganspresident (Kgalema Motlanthe) ble satt inn i påvente av valgseieren i april 2009. Som resultat av det partiinterne bråket, korrupsjonsaffærene og Mbekis nedverdigende avsettelse brøt i desember 2008 en gruppe ut av ANC og etablerte et nytt parti: Congress of the People (COPE) under ledelse av tidligere forsvarsminister Mosioua Lekota. COPE klarte å bli tredje største parti i 2009 valget med 7,4% av stemmene.

I valget i april 2009 gikk ANCs stemmeandel for første gang siden 1994 noe tilbake, men partiet klarte fortsatt å få omtrent to tredjedeler av stemmene. Zuma ble tatt i ed som landets president den 9. mai 2009.

I januar 2012 feiret partiet sitt hundreårsjubileum.[3]

Valgresultater[rediger | rediger kilde]

Valg Total antall stemmer Stemmeandel % Seter
2009 11,650,748 65.90 264
2004 10,880,915 69.69 279
1999 10,601,330 66.35 266
1994 12,237,655 62.65 252


Partiledere[rediger | rediger kilde]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mail&Guardian artikkel 10.nov 2006 (engelsk): Other Chancellor House investments
  2. ^ Financial Mail (Sør-Afrika, engelsk artikkel): Financing the ANC – Untold millions
  3. ^ «ANC at 100: Thousands attend celebration rally», BBC News, 8. januar 2012.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]