Nepals Kongressparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Demonstranter med Kongresspartiets flagg april 2006

Nepals Kongressparti (engelsk Nepali Congress), grunnlagt 1947, har i mesteparten av den tida det har eksistert vært Nepals største og viktigste politiske parti. Av fire frie parlamentsvalg i de siste 50 år har det vunnet tre og blitt nest størst i det fjerde.

Opp til hans død i 1982 var partiets viktigste leder B.P. Koirala. I 2006 er det leda av hans yngre bror, G.P. Koirala.

Partiet er medlem i Den Sosialistiske Internasjonale.

Innhold

Kampen mot Rana-herredømmet 1947 til 1951[rediger | rediger kilde]

Nepali Congress Party stiftes i India på 1940-tallet[rediger | rediger kilde]

Nepali Congress Party blei stifta i India i 1947 av B.P. Koirala og andre nepalere som hadde vært med i det Indiske Kongresspartiet.

I Banaras stifta ei gruppe eksil-nepalere i oktober 1946 Den All-Indiske Nepalske Nasjonalkongressen (All-India Nepali National Congress – Akhil Bharatiya Nepali Rashtriya Congress). Mange av medlemmene var studenter som hadde deltatt i kampen i India og også vært fengsla for det,

I januar 1947 hadde organisasjonen et rådsmøte i Calcutta der den slutta å kalle seg All-Indisk og slo seg sammen med to andre grupper: Det Nepalske Samfunn (Nepalese Society – Nepali Sangh) i Banares og (Nepalese Society) i Banaras, og Grokha-Kongressen (Gorkha Congress) i Calcutta, som hadde mer kontakt med opposisjonelle av lavere kaste i Rana-familien.

Dette møtet regnes offisielt som stiftelsen av Den Nepalske Nasjonalkongressen (The Nepali National Congress – Nepali Rashtriya Congress). Partiets mål var å styrte Rana-diktaturet med fredelige midler og skape et sosialistisk Nepal.

Blant de som stifta partiet var ei vanlig oppfatning at England måtte ut av India for at det diktatoriske, reaksjonære og føydale Rana-herredømmet i Nepal skulle kunne styrtes, ettersom den engelske kolonimakta også støtta Rana-dynastiet. Nå var Storbritannias dager i India talte. Dermed var det også på tide å ta opp kampen for demokrati og framskritt i den lille nabostaten.

Partiet var påvirka av venstrefløyen i det Indiske Kongresspartiet, og fikk en mer radikal profil enn sin storesøster. Det sto fram som et sosialistisk parti, og gikk bl.a. inn for jordreform.

Streik i Biratnagar og forsøk på samarbeid med Rana-regjeringa[rediger | rediger kilde]

Kongresspartiet og brødrene BP og GP Koirala var innblanda i ledelsen av ei streik blant jute-arbeiderne i hjembyen Biratnagar i 1947. Den førte til at B.P. Koirala blei fengsla flere ganger, og slapp ut andre gang først etter en 27-dagers sultestreik og en internasjonal protestkampanje der han fikk støtte av Indias statsminister Nehru.

(Kongresspartiets fagbevegelse, Nepal Trade Union Congress, regner denne streika som sin opprinnelige start.)

Etter undertrykkelsen av Britnagar-streika holdt statsminister Padma Shamsher Rana en tale den 16. mai 1947 der han lovet demokratiske reformer. Dette fikk Kongresspartiet til å innstille sin agitasjon. I januar 1948 annonserte Padma Shamsher Nepals første grunnlov. Sjøl om den bare betydde begrensa skritt i demokratisk retning, gikk Kongresspartiet med på å arbeide politisk innenfor de rammene den satte. Men etter at han møtte kraftig politisk motstand gikk Padma Shamsher av 30. april 1948. Da den erke-konservative Mohan Shamsher Rana tok over, viste han ingen interesse for å sette den nye grunnlova ut i livet, og han forbøy Kongresspartiet.

Dette førte til sterke motsetninger også innenfor Rana-familien. En fløy derfra var med på å grunnlegge Nepals Demokratiske Kongress (Nepal Democratic Congress – Nepal Prajatantrik Congress) i Calcutta i august 1948. Noen rikfolk fra Rama-slekta sørga for at dette partiet blei svært godt finansiert. Det gikk offentlig inn for å styrte Ranass-herredømmet med alle nødvendige midler, inklusive væpna opprør. Men forsøk på å få til militærkupp i januar 1949 og januar 1950 slo feil.

Forberedelse til opprør[rediger | rediger kilde]

Den Nepalske Nasjonalkongressen absorberte Nepals Demokratiske Kongress i mars 1950 og tok navnet Nepals Kongressparti (The Nepali Congress Party). Partiet vedtok formelt å starte væpna kamp mot Rana-regimet.

(Ei gruppe leda av Dilli Raman Regmi, som hadde brutt ut av Kongressen i 1947 på grunn av lederstrid med B.P. Koirala, beholdt det gamle navnet Nepal National Congress etter at NCP blei stifta i 1950.)

Lederne av Kongresspartiet hadde alt en stund forberedt væpna opprør mot Rana-regjeringa. Ei hemmelig gruppe leda av B.P. Koirala og Shubara Shamsher hadde fått i oppdrag å bygge opp en kampstyrke. De rekrutterte både studenter og tidligere gurkha-soldater fra den Britisk-indiske arme, blant dem en del som hadde vært krigsfanger hos japanerne og så gått inn i Sarat Chandra Boses Indiske Nasjonalarme (Indian National Army) for å kjempe sammen med japanerne mot britene. Kongressen oppretta en allianse med kongen av Shah-dynastiet Tribhuvan Bir Bikram Shah, som ønska å bruke agitasjonen mot Rana-herredømmet til å gjenopprette Shah-kongenes makt.

6. november 1950 flykta kong Tribuvan sammen med mange familiemedlemmer fra palasset og søkte tilflukt i Indias ambassade I Katmandu. India fikk gjennom at de fikk reise videre til eksil i India.

Frigjøringskrigen 1950 til 1951[rediger | rediger kilde]

11. november gikk 300 medlemmer av Kongresspartiets Frigjøringshær (Liberation Army – Mukti Sena) over grensa fra india 9 steder og inn i Tarai, og starta revolusjonen i Nepal.

Kampene var for det meste i Tarai, der Mukti Sena tok over byer for kortere perioder, men holdt dem ikke mot motangrep fra hæren.

Den indiske regjeringa hadde kontakt med Kongresspartiet og hadde ingen sympati med Rana-herskerne i Katmandu. Både kongens flukt og innmarsjen i Tarai hadde vært umulig uten dens velvilje.

Men den frykta også kaos i den lille, fattige staten i Nord, på grensa til det veldige Kina der kommunistene leda av Mao Zedong nettopp hadde kommet til makta.

India planla å få gjennom sine ønsker via forhandlinger med regimet, og la hindringer i veien for opprørerne fra slutten av november, særlig ved å nekte dem å frakte mannskap og forsyninger med indiske tog. Dette ga Rana-regjeringa et pusterom, som den brukte til å gjenerobre en del områder.

Men mot slutten av måneden fant Delhi ut at Ranaene var uvillige til å gi konsesjoner, og fra om lag 20. desember ga India derfor opprørerne større operasjonsfrihet. På denne tida var det også umulig å sende styrker til de delene av Nepal som lå fjernest fra Katmandu uten å reise via India. Ettersom India nekta regjeringsstyrkene transitt, var det umulig for regjeringa å nå fram med forsterkninger.

Opprørerne gikk til angrep dypere inn i landet, og i begynnelsen av 1951 begynte både tropper og sivilt personell å gi seg over til opprørerne.

Samtidig var det voksende demonstrasjoner i byene i åsene. Seint i november demonstrerte 50 000 i Katmandu for at kongen skulle komme tilbake. Over nyttår begynte opprørere å ta kontroll over byer for lengre perioder. Også for London, som i starten hadde fulgt sin tradisjonelle linje med å støtte Rana-ene, blei det nå etterhvert klart at regimet sto for fall.

Indias rolle og den første demokratiske regjeringa 1951[rediger | rediger kilde]

India så seg ikke tjent med en langvarig borgerkrig i Nepal, der medlemmer av det nye nepalske kommunistpartier nå også spilte ei viss lokal rolle. India pressa derfor på å få avslutta revolusjonen så snart som mulig med et kompromiss mellom de tre partene Kongehuset (dvs. Shah-dynastiet), Rana-makthaverne og Kongresspartiet.

(G.P. Koirala, som hadde vært medlem av det Indiske Kongresspartiet og møtt både Nehru og Gandhi, har seinere skrevet om sin skuffelse over Indias rolle, som han mente hindra utviklinga av demokratiet i Nepal.)

Forhandlinger mellom Rana-regjeringa og den indiske regjeringa begynte 24. desember 1950 i Delhi. 8, januar 1951 erklærte Mohan Shamsher Rana at han godtok at kongen skulle få komme tilbake, amnesti for alle politiske flyktninger, og fritt valg bygd på allmenn stemmerett gjennomført ikke seinere enn 1952. Kongen godtok dette to dager etter, og en våpenhvile trådde i kraft fra 16. januar 1951.

Etter videre forhandlinger mellom Rana-regjeringa, kongen og Kongresspartiet blei resultatet ei regjering leda av Mohan Shamsher med 5 Rana-ministre og 5 ministre fra Kongresspartiet. Kongen vendte tilbake til Katmandu, og den nye regjeringa begynte å fungere i februar 1951.

Kampen for parlamentarismen 1951 til 1960[rediger | rediger kilde]

Uløste problemer etter den demokratiske revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Kompromissløsninga pressa gjennom av India tilfredsstilte egentlig ingen av partene i den nepalske borgerkrigen.

  • Rana-fløyen besto av en ekstremt reaksjonær statsminister og hans tilhengere, som egentlig håpa at historia kunne skrus tilbake til før opprøret og kongens flukt, og de kunne herske videre som før. De satte i gang med intriger og gjennomførte væpna aksjoner mot sine motstandere, samtidig som de satt i regjering.
  • Kongresspartiet følte seg som revolusjonens vinnere som blei nekta både de sosiale og politiske fruktene av seieren. Mange av deres tilhengere nekta å godta våpenhvilen og holde opp å kjempe. B.P. Koirala, som fra april var innenriksminister i den nye koalisjonsregjeringa, ville heller ha vært statsminister i ei rein Kongress-regjering. Nå blei det hans oppgave å få motvillige frigjøringsstyrker til å legge ned våpnene, og han var nødt til å be India om hjelp med å avvæpne opprørere i grenseområdene.
  • Kong Tribhuvan Bir Bikram Shah hadde brukt alliansen med Kongresspartiet til å vippe Rana-dynastiet ut av maktposisjon. Av alle deltakerne i spillet var det han som hadde vunnet mest: Før opprøret var han bare en maktesløs marionett som i praksis var en fange av Ranaene. Men hans eget mål var slett ikke demokrati og parlamentarisme, men å gjenopprette kongemakta til Shah-kongene som den hadde vært tidlig på 1800-tallet, før Rana-familien erobra makta fra dem. Han hadde ikke noe ønske om å oppfylle sitt eget løfte fra 18. februar 1951 om valg til ei grunnlovgivende forsamling.
  • Både fattigbøndene som hadde deltatt i opprøret i Tarai og studentene og mange andre demokrater i byene hadde store forhåpninger om raske sosiale og økonomiske reformer, som den ekstremt motsetningfylte regjeringa slett ikke kunne oppfylle. Dette fikk opprørsstyrker til å fortsette å kjempe flere steder i landet, og demonstrasjonene i byene til å fortsette.

Voksende motsetninger rundt statsminister Mohan Shamsher Rana[rediger | rediger kilde]

Mohan Shamher Rana hadde vært en av de hardeste tilhengerne av Rana-diktaturet. Nå skulle han delta i ei demokratisk regjering sammen med ministre som hadde stått i spissen for revolusjonen som styrta Ranaene.

En gruppe ultrakonservative som angrep B.P. Koirala hjemme blei først stoppa da innenriksministeren skøyt og drepte lederen deres utafor huset sitt.

Koirala skjerpa kampen mot statsministeren for å rydde vei for ei virkelig demokratisk regjering.

På høsten 1951 skøyt politiet på en studentdemonstrasjon og drepte en student. Kongresspartiet svarte i november ved å la alle sine ministre i regjeringa gå av.

Det ga kongen mulighet til å utnevne ei helt ny regjering for første gang siden Rana-familien tok over i 1846. Han nytta sjansen til å kaste ut Rana-familien fra regjeringa og gjøre endelig slutt på dens maktposisjon i nepalsk politikk.

M. P. Koirala blir statsminister[rediger | rediger kilde]

Men den 6. november 1951 satte kongen overraskende inn M. P. Koirala som statsminister. Han var eldre halvbror av B.P. Koirala, som hadde leda Kongresspartiet under revolusjonskampen.

Dette var en klar forbigåelse av B.P. Koirala, Kongressens sterkeste og mest populære leder. M. P. Koirala var også klart mer konservativ enn sin yngre bror.

Med dette trekket innleda kongen en langvarig drakamp med Kongressen leda av B.P. Koirala. Revolusjonen hadde gjort Kongressen til Nepals mest populære parti, som også samla mange forventinger fra fattigfolk både i byene og på landsbygda. Kongressen regna derfor med å vinne valg og bli den styrende makta i landet etter en grunnlovgivende forsamling. Kongen svarte med å skyve ut valg på en grunnlovgivende forsamling i det blå, og isteden innsette regjeringer, som alle satt nokså kortvarig og var avhengig av hans støtte.

M. P. ekskluderes[rediger | rediger kilde]

Slutten på Rana-epoken betydde også at de mest ultrakonservative kreftene etterhvert gikk over til å se kongen som sin representant. Valget av den konservative M. P. Koirala var et varsel til dem om at kongen ville hindre framstøt for reformer fra Kongresspartiets radikale fløy.

Dette førte også til splittelser i Kongresspartiet, både til venstre og høyre.

I januar 1952 gjorde tidligere frigjøringsstyrker i Kongresspartiets milits, Raksha Dal, opprør. En tid frykta regjeringa for at den måtte be om Indias støtte for å slå ned opprøret. Etter at opprøret var slått ned blei deler av Raksha Dal og politiet oppløst, og Nepals Kommunistiske Parti blei forbudt etter forslag fra India.

25 juli 1952 blei M. P. Koirala og hans tilhengere i regjeringa ekskludert fra Kongresspartiet (noe som førte til at regjeringa falt og kongen tok den direkte makta). Følgen blei at han i april 1953 laga sitt eget, moderate monarkistiske parti, Det Nasjonale Folkeråd (Rastriya Janata Parishad – National People's Council).

Fra 15. juni 1953 utnevnte kongen på ny M. P. Koirala som statsminister, denne gangen som leder for ei regjering med ministre fra hans eget parti og et annet splittelsesparti fra Kongressen. Flere andre partiet blei med i regjeringa i løpet av det neste året.

Sosiale problemer i Nepal og indre problemer i regjeringa fikk M. P. Koiralas andre regjering til å gå i oppløsning våren 1955)). På denne tida døde kong Tribhuvan, og hans eldste sønn Mahendra tok over. Han fungerte også som regjeringssjef til slutten av februar 1956.

Kongresspartiet starter kampanje for valg[rediger | rediger kilde]

Etter en periode med flere svake regjeringer som krangla internt og med kongen, starta Kongressen i allianse med flere andre partier alliansen Den Forente Demokratiske Front (The United Democratic Front – UDF). Fra desember 1957 begynte UDF en sivil ulydighetskampanje for å tvinge fram valg på ei grunnlovgivende forsamling innen 6 måneder.

Etter ei tid foreslo kong Mahendra parlamentsvalg 18. februar 1959 (årsdagen for hans fars hjemkomst fra Delhi i 1951), og et råd av de viktigste partiene skulle administrere valget. Kongresspartiet godtok det og stoppa kampanjen, og alle partier unntatt kommunistene ga opp gravet om ei grunnlovgivende forsamling.

Ei uke før valget proklamerte Mahendra ei ny grunnlov som ga kongen betydelig makt. Den sikra ham bl.a. makta over hæren, og retten til å avsette parlamentet og regjeringa.

Kongresspartiet vinner valget i 1959[rediger | rediger kilde]

De dårlige kommunikasjonene gjorde at valget tok flere uker, og resultatet blei først proklamert i mai 1959. Av de 9 partiene som deltok blei Kongresspartiet størst med 37 %, og 75 av 108 representanter. (Kongresspartiet endte med 74 seter fordi en representant hadde stilt opp og kommet inn i to valgretser, og tapte omvalget etter at han trakk seg fra den ene kretsen.)

Kongen nølte flere uker med å be B.P. Koirala danne regjering, trolig fordi han ønska at Kongresspartiet skulle velge en annen statsministerkandidat. Men 27. mai 1959 ba han B.P. om å danne den første parlamentarisk valgte regjeringa i Nepals historie.

B.P. Koiralas regjering 1959 til 1960[rediger | rediger kilde]

Regjeringa gjennomførte reformer som reduserte eiendomsprivilegier og skattefritak for kongefamilien, Rana-familien og andre rike føydale jordeiere. Den førte en nøytralistisk politikk mellom India og Kina og nekta å inngå forsvarsavtaler med India.

En allianse av mer eller mindre monarkistiske partier, Den Nasjonaldemokratiske Fronten (The National Democratic Front – NDF), blei danna i juni 1959, og organiserte mange demonstrasjoner mot regjeringa. Sammen med andre krefter krevde NDF at kongen skulle gripe inn. Ei gruppe av konservative innenfor Kongresspartiet og regjeringa, der M. P. Koirala var aktiv (han hadde gått inn i partiet igjen i 1956) samarbeida med NDF og rapporterte til kongen.

15. desember 1960 avslutta kong Mahendra det demokratiske eksperimentet ved å la B.P. Koirala og hans nærmeste medarbeidere arrestere på et offentlig møte. Kuppet hadde vært venta fra august, og kongen sjøl hadde i løpet av høsten sagt til en minister hva han planla å gjøre.

Det møtte i starten ingen åpen motstand. Store deler av byråkratiet og den politiske ledelsen støtta i utgangspunktet kongen, inklusive 55 av Kongresspartiets 74 parlamentsrepresentanter.

Kongresspartiet illegalt 1960 til 1990[rediger | rediger kilde]

Kongresspartiets opprør 1961 til 1962[rediger | rediger kilde]

Etter kuppet i 1960 forbøy kong Mahendra alle politiske partier. B.P. Koirala satt nå i fengsel i Nepøl og blei sittende helt til 1968.

Den eneste Kongress-ministeren som var på frifot var Subarna Shamsher, som hadde vært på et privatbesøk i Calcutta. Indias statsminister Nehru oppfordra ham til å organisere motstand.

På høsten 1961 kom også Bharat Shamsher. lederen for det som hadde vært det største opposisjonspartiet i parlamentet, Gorkha Parishad (som i 1959 fikk 17,4 % av stemmene og 19 representanter) til India. Han hadde vært med på å organisere demonstrasjonene mot regjeringa i 1959 og 1960, men slo nå partiet sitt sammen med Kongressen, og gikk inn for væpna motstand.

Fra seinhøsten 1961 begynte derfor Kongresspartiet med indisk støtte en ny oppstand mot kongen.

Tallet på opprørssoldater var nå 3 000 – ti ganger så høyt som i 1950 – i stor grad rekruttert fra aktivister som hadde flykta til India. Mer seriøse aksjoner starta i oktober 1960, samtidig med at Mahendra signerte en avtale med Kina om bygging av en vei fra Katmandu til grensa mot Tibet. Det er mulig at dette fikk India til å oppfordre Kongresspartiet til å starte den væpna kampen.

Det første årets kamper hadde et mye mindre omfang enn de ti år før. Samla antall dødsoffer var i følge regjeringas tall for det første året 77 oppførere, 31 fra regjeringsstyrkene og 22 sivile. Mahendra oppfatta likevel situasjonen som kritisk sommeren 1962 og skal ha vurdert et kompromiss. Utover høsten 1962 blei kongens stilling kraftig forverra da India starta en uoffisiell økonomisk blokade fra slutten av september.

Kongen blei redda av at åpen grensekrig mellom Kina og India brøyt ut i oktober 1962. India trengte nå å samarbeide med Mahendra. Nehru ba derfor Shamsher innstille den militære kampen.

Panchayat-systemet[rediger | rediger kilde]

Kong Mahendra fikk dermed frie hender til å utvikle sitt eget politiske system, som han kalte Panchayat-demokratiet. Det blei offisielt framstilt som ei form for «veileda, partiløst demokrati», angivelig etter mønster av Pakistan, Indonesia, Egypt, Jugoslavia osv. Ettertida har derimot oppfatta Pachayat-systemet som ei form for absolutistisk monarkistisk diktatur, med begrensa demokratiske innslag som skulle gjøre kongens enevelde mer spiselig innenlands og utenlands. Valgsystemet var indirekte, både for å kooptere lokale maktgrupper og for å kunne filtrere ut uønska elementer før de kom inn i parlamentet.

Mislykka forsøk på opprør fra B.P. Koirala[rediger | rediger kilde]

I 1968 tilbøy Subarna Shamsher, leder av Kongresspartiet i eksil, kongen «lojalt samarbeid». Men B.P. Koirala, som slapp ut av fengselet det året, var ikke enig. Han dro til India i 1969, der han begynte å samle våpen og rekruttere styrker til et nytt opprør. Men denne gangen hadde han ikke støtte av Delhi, som greip inn for å hindre en ny invasjon av Nepal. På oppfordring fra den indiske regjeringa overførte B.P. en del våpen til opprørerne i den østlige delen av Pakistan som nå blei til Bangladesh.

Koirala var også med på å planlegge ei flykapring i India i 1973 og et mislykka attentat mot den nye kongen Birendra i Britnagar i mars 1974. (Birendra hadde tatt over som konge etter sin eldre bror Mahendras død i 1972.) Birendra svarte på opprørsforsøkene og studentdemonstrasjoner i Katmandu med å stramme inn, og fikk B.P. Koirala dømt til døden in absentia.

B.P. Koirala vender hjem. Partisplittelse.[rediger | rediger kilde]

B.P. vendte likevel tilbake fra eksil i 1976, kanskje fordi han syntes det blei for vanskelig å jobbe videre under unntakstilstanden til Indira Gandhi som på denne tida i praksis var diktator i India. I Nepal blei han stilt for retten anklaga for revolusjonsforsøk. Rettssaka gikk langsomt framover, avbrutt av Koiralas reiser til USA for medisinsk behandling for strupekreft. I 1978 blei han fullstendig frikjent. En grunn kan ha vært at Janatra-Partiet nå hadde kommet til makta i India, og kongen regna med at den nye regjeringa ville være mindre tolerant mot undertrykkelse i Nepal enn det Indira hadde vært.

Subarna Shamsher overførte ledelsen av Kongresspartiet til B.P. Koirala da han lå for døden i Calcutta i 1977. Men Shamshers tilhengere i partiet var misfornøyde med valget, og sommeren 1978 hadde de i praksis organisert sitt eget Kongressparti, leda av Bakhan Singh Gurung.

Folkeopprør i 1979[rediger | rediger kilde]

I februar 1979 hengte regjeringa to kongress-aktivister. De var dødsdømt flere år før for attentatforsøket mot kongen i 1974, og et forsøk på væpna invasjon i 1975. Hensikten med å henrette dem nå var kanskje å stramme tøylene etter at B.P. Koirala i praksis hadde gått fri for å stå bak de samme aksjonene.

Dette utløste store demonstrasjoner blant studentene, som alt var misfornøyde med forandringer i undervisningssystemet.

Regjeringa forhandla med en aksjonskomite dominert av studenter fra kongressen og et par moderate kommunistgrupper.

Men de større og mer radikale kommunistpartiene fordømte forhandlingene. Etter nye store demonstrasjoner blei kontorene til ei regjeringsavis i Katmandu brent 23. mai.

Folkeavstemninga om Panchayat-systemet 1980[rediger | rediger kilde]

Neste morgen annonserte kong Birendra over radio at det skulle holdes folkeavstemning, der folket fikk velge mellom enten et reformert Panchayat-demokrati eller vanlig flerpartidemokrati. I desember 1979 blei det gjort klart at kandidatene til Pachayat-parlamentet fra nå av skulle velges ved direkte valg med allmenn stemmerett.

I valgkampen samarbeida Kongresspartiet for første gang uformelt med flere av de illegale kommunistpartiene.

Avstemninga 2. mai 1980 kom etter en massiv kampanje fra kongehuset, og det var begrunna mistanker om valgfusk. Resultatet – 2,4 millioner stemmer for kongen, 2 millioner for flerpartidemokrati – uttrykte likevel etter flere observatørers mening at flertallet som stemte hadde støtta kongen.

Reformer i Panchayat-systemet gir større spillerom for partiene[rediger | rediger kilde]

B. P. Koirala var nesten aleine blant ledende politikere når det gjaldt å godta resultatet, og han ville at Kongresspartiet skulle delta i de første parlamentsvalga under det nye systemet i 1981. Men et flertall i hans eget parti stemte ham ned. I det formelt partiløse parlamentsvalget i mai 1981 boikotta Koiralas fløy av kongressen, mens Bakhan Singh Gurungs fløy stilte opp og fikk valgt inn 2 representanter.

Etter reformene i Panchayat-systemet i 1980 blei det i praksis større rom for partipolitisk virksomhet. Flere partier jobba nå relativt åpent med offentlige kontorer, talspersoner osv., riktignok uten å kalle seg partier. Uoffisielle partirepresentanter blei også viktigere i valga. Alt på 1970-tallet hadde valga til studentorganisasjonene blitt oppgjør mellom de prokinesiske kommunistpartiene og Kongresspartiet, med de monarkistiske Pranchayat-tilhengerne på en svak tredjeplass.

Koirala gir makta til en troika av veteraner[rediger | rediger kilde]

Koirala døde i juli 1982. Kongresspartiet utnytta dette til en mektig maktdemonstrasjon, og det er anslått at 500 000 fulgte ham til grava.

Like før han døde sørga B.P. for at en troika av veteraner fra før 1950 tok over ledelsen i partiet: Ganesh Man Singh, Krishna Prasad Bhattarai og hans egen yngre bror Girija Prasad Koirala.

Ulydighetskampanjen i 1985[rediger | rediger kilde]

I 1985 starta Kongresspartiet en sivil ulydighetsbevegelse mot det monarkistiske diktaturet. Denne gangen skjedde det i samarbeid med flere av de kommunistpartiene som skulle bli Kongressens partnere i demokratiopprøret i 1990.

Den blei avlyst etter noen mystiske bombesprengninger i Katmandu (som noen mistenkte var provokasjoner fra kongehuset), men fikk betydning som ei generalprøve for demokratiopprøret fem år seinere.

Koiralas fløy av Kongresspartiet bokotta det «partiløse» parlamentsvalget i 1986 også. Men det fikk valgt sin kandidat til pradhan pancha (ordfører) i Katmandu. Han blei kasta fra jobben få måneder seinere, fordi han nekta å delta i jubileumsfeiringa for Panchayat-systemet.

Mot slutten av 1980-tallet begynte vanskene å tårne seg opp for monarkiet. Økonomiske problemer, voksende motsetninger med India og korrupsjon og splittelser innenfor regjeringa gjorde at Panchayat-systemet sto stadig svakere.

Demokratiopprøret i 1990[rediger | rediger kilde]

I 1989 starta India en uoffisiell økonomisk blokade av Nepal som førte til økonomiske problemer og voksende misnøye.

I januar 1990 erklærte Kongresspartiet på en konferanse i hjemmet til veteranen Ganesh Man Singh i Katmandu at en bevegelse for gjenreising av demokratiet skulle lanseres den 18. februar. Kongressen fikk støtte av United Left Front (ULF), en allianse av 7 kommunistpartier (som seinere skulle danne utgangspunkt for det store palamentariske kommunistpartiet kjent som UML). Ei mindre, mer radikal gruppe kommunistpartier oppretta den konkurrerende United National Peoples Movement (UNMP) (som seinere blei utgangpunktet for maoistpartiet).

Voksende demonstrasjoner ut over våren førte til flere dødsfall. At partiledere blei fengsla eller satt i husarrest gjorde bare demonstrasjonene større.

Et vendepunkt kom 31. mars, da innbyggerne i Patan i raseri over at politiet skøyt på folkemengden oppretta en komite for offentlig sikkerhet, sperret politiet inne i det gamle palasset ved Stortorget og sperra alle veier inn i byen med grøfter.

Panchayat-systemet faller[rediger | rediger kilde]

Kong Birendra svarte i en radiotale 6. april med å avsette statsministeren, love diskusjoner med opposisjonen og opprette et utvalg for grunnlovsreform.

Men dette var ikke lengre nok. Seinere på dagen demonstrerte 200 000 på gatene i Katmandu med et krav om at forbudet mot politiske partier straks skulle oppheves. Et mindre antall leda av de mest radikale kommunistpartiene marsjerte direkte mot slottet, og blei møtt med skarpe skudd. Unntakstillstand blei innført i byene i Katmandudalen.

Etter et møte ved sjukesenga til Ganesh Man Sing 8. april gikk kongresslederne K.P. Bhattarai og to moderate kommunistledere til slottet for å forhandle med kongen. De godtok at forbudet mot politiske partier blei opphevet, noe som blei proklamert på radio samme kveld.

Etter store demonstrasjoner i dagene som fulgte, blei Kongresspartiets Bhattarai utpekt til statsminister 19. april, i ei regjering med 3 ministre hver fra Kongresspartiet og ULF, 2 uavhengige og 2 rojalister.

Dermed var det monarkistiske diktaturet over, og Panchayat-systemet hadde i praksis falt.

Kongresspartiet etter den demokratiske revolusjonen 1990[rediger | rediger kilde]

Kongresspartiets nye rolle[rediger | rediger kilde]

Etter den demokratiske revolusjonens seier i 1990 fulgte en periode med parlamentarisk demokrati i Nepal, der Kongresspartiet var landets største legale parti i to av tre valg. Partiet spilte hele tida ei hovedrolle i politikken og var viktig i de fleste regjeringsdannelser.

Fra 1990 og fram til 2006 var partiet hele tida dominert av veteraner fra perioden før 1950 og gamle medarbeidere av B.P. Koirala, spesielt hans yngre bror G.P. Koirala.

Samtidig forandra partiets rolle seg kraftig i forhold til tida fra 1950 til 1990:

  • Før 1990 blei Nepals Kongressparti stort sett regna som et radikalt, venstreorientert og opprørsk parti. Etter 1990 blei Kongressen oppfatta som det viktigste partiet som representerte moderasjon og det bestående.
  • Kongressen tiltrakk seg mange politikere, byråkrater og lokale makthavere som hadde støtta det autoritære monarkistiske Panchayat-systemet. Som landets største og viktigste moderate parti blei det et viktig redskap for sentrale maktgrupper.
  • Kongressen fortsatte å komme i motsetningsforhold til kongen, særlig utover på 2000-tallet, og til de åpent monarkistiske høyrepartiene. Men det framstilte seg nå også som et parti som støtta konstitusjonelt monarki, og samarbeida også med kongemakta og monarkistene.
  • Indre motsetningsforhold, bl.a. rundt G. P Koirala og hans nepotistiske forsøk på å dominere partiorganisasjonen ved å få mange medlemmer av Koirala-familien inn i ledende organer, kom til å splitte partiet.
  • Kongresspartiets viktigste politiske utfordrere både innenfor og utafor det parlamentariske systemet blei to store kommunistiske partier, UML og maoistene, som oppsto som et resultat av demokratiopprøret i 1990.

Kongresspartiet forlater sin motstand mot monarkiet[rediger | rediger kilde]

I første omgang sto Kongresspartiet fram som den store vinneren av den demokratiske revolusjonen.

Kongresspartiet fortsatte samarbeidet med den mest moderate delen av den kommunistiske bevegelsen i utforminga av den nye grunnlova, som blei laga av en kommisjon som besto av deltakere fra Kongressen, moderate kommunister og kongehuset.

De mer radikale kommunistiske partiene reiste igjen kravet om at løftet fra 1951 om en folkevalgt grunnlovgivende forsamling måtte bli oppfylt. (Dette blei seinere et sentralt krav for det maoistiske opprøret.)

Kongressen og de moderate kommunistene som seinere skulle danne UML, avslo dette. De tok også med formuleringene fra Panchayat-grunnlova om at Nepal er en hinduisk stat, og de ga kongen betydelig makt, bl.a. kommandoen over hæren og rett til å sette regjeringa og parlamentet til side.

I praksis betydde det at Kongressen (og UML) hadde gitt opp den motstanden mot monarkiet som hadde prega mesteparten av de illegale partiene mellom 1960 og 1990.

Panchas preger Kongresspartiets organisasjon[rediger | rediger kilde]

Kongresspartiet hadde etter mange år i illegalitet stor politisk støtte, men ingen ingen stor organisasjon.

Fra det øyeblikket Panchayat-systemet falt, begynte såkalte panchas (tidligere båkrater i Panchayat-systemet) å strømme inn i Kongresspartiet.

Dette var folk med erfaring og lokal innflytelse, og de blei tatt imot med åpne armer, ikke minst av organisasjonsmannen G.P. Koirala. Tidlig på 1990-tallet utgjorde de trolig et flertall i Kongresspartiets organisasjon, og mange steder dominerte de den helt.

Disse skiktene bidro også til å endre Kongresspartiets politiske profil i konservativ retning. I de vestlige ås-distriktene identifiserte de partiet med rike jordeiere, pengeutlånere og føydale krefter.

Kongressen avviser valgsamarbeid med moderate kommunister[rediger | rediger kilde]

Foran det første parlamentsvalget i 1991 hadde de moderate kommunistpartiene håpa på å stille opp sammen med Kongressen.

K. P. Bhattarai var angivelig innstilt på det, men G.P. Koirala, bl.a. fordi representanter for USA hadde sagt til ham at de ikke ville støtte ei regjering fra Kongresspartiet hvis den samarbeida med kommunister.

Da Kongressen avslo valgsamarbeid på sin konferanse i januar 1991, fikk det de største moderate kommunistpartiene til å samme måned slå seg sammen i et nytt parti: Nepals Kommunistiske Parti (forent marxist-leninistisk) (vanligvis omtalt med den engelske forkortelsen UML. UML har blitt den største parlamentariske konkurrenten for Kongresspartiet i perioden.

Konservative monarkister organiserer seg[rediger | rediger kilde]

Mer konservative monarkister og politikere fra Panchayat-systemet som ikke hadde slutta seg til kongressen organiserte sitt eget parti Rastriya Prajatantra Party (RPP – Det Nasjonaldemokratiske Parti).

Det var også venta at dette partiet skulle gjøre det sterkt i valget, spesielt i mer tilbakeliggende deler av Nepal. Samtidig hadde mange politikere fra Panchayat-systemets tid, ikke minst tidligere medlemmer av Kongresspartiet som hadde støtta kong Mahendra etter statskuppet i 1960, nå gått over til Kongressen.

Men RPP var fra første øyeblikk handicappa av at det var splitta mellom to ledere, Lokendra Bahadur Chand og Surya Bahadur Thapa. Denne splittelsen, som har herjet partiet hele tida siden, har gjort at RPP ofte opptrår som to partier.

Kongresspartiet vinner valget i 1991[rediger | rediger kilde]

I parlamentsvalget 12. mai 1991 fikk Kongresspartiet 37,8 % og 110 av 205 mandater – altså reint flertall.

Den store utfordreren blei det nye, store moderate kommunistpartiet UML, som fikk 28,0 % og 69 mandater.

Tre mindre kommunistpartier fikk 8,5 % og 13 mandater.

Kommunistpartiene gjorde det sterkt i det mer utvikla østlige Nepal og i Katmandu-dalen.

Monarkistene i RPP gjorde det uventa svakt. Det stilte med konkurrerende lister som tilsammen fikk 12 % av stemmene, men splittelsen gjorde at RPP (Chand) fikk 3 mandater og RPP (Thapa) 1, tilsammen 4. I det fattige og uutvikla vestlige Nepal, der det var venta at RPP skulle gjøre det sterkt, fikk Kongresspartiet mange mandater isteden – kanskje fordi mange fra eliten under Panchayat-systemet nå hadde gått inn i kongressen. Følgen var at monarkistene blei uten politisk betydning i parlamentet.

G.P. Koireala blir statsminister[rediger | rediger kilde]

Kongressens leder og statsminister K. P. Bhattarai blei slått ut av parlamentet av en kandidat for UML. Dette åpna veien for at Girija Prasad Koirala tok over som statsminister fra 26. mai 1991, som den 3. av Koirala-brødrene til å bli statsminister i Nepal. G.P. Koirala brukte også dette som et utgangspunkt for å sikre seg større makt i Kongresspartiet, på bekostning av de to andre i triumviratet som hadde tatt over etter B.P. Koiralas død.

Kongressen vant også lokalvalgene i 1992, og blei sterkeste parti i lokale styrer over størstedelen av landet.

Koiralas tid som statsminister blei problematisk for Kongresspartiet, og endte med indre partikamper og valgnederlag. Koirala ønska støtte fra USA, IMF osv, og la politikken om i retning privatisering og globalisering. Dette åpna for at kommunistene og særlig UML befesta sin posisjon som alternativet til venstre og for fattigfolk. Kongressen måtte derimot bære byrden av skuffelsen over alle reformene folk hadde venta etter 1990-revolusjonen som ikke kom. Flere tilfeller da politiet skøyt og drepte mange demonstranter i Katmandu skapte også sinne mot partiet.

«Krig» mot fattigbønder og radikalere i vest[rediger | rediger kilde]

I åsene i sentralvestlige og vestlige Nepal innleda både regjeringas innenriksminister Khum Bahadur Khadka og Kongresspartiets partiapparat noe som forskere har kalt en krig mot lokale venstreorienterte og fattigfolk.

Dette gjaldt bl.a. områder der de mest radikale kommunistene hadde vunnet valgene i 1991 og 1992. Under Jana Andolan 1990 hadde de reist seg mot lokale herskere som var knytta til Panchayat-systemet. Mange av dem var nå over i Kongresspartiet og brukte sin politiske makt til å ta hevn.

Hundrevis blei arrestert, mishandla, mange måtte rømme osv. Disse hendelsene skulle få avgjørende betydning for at maoistopprøret brøy ut i disse områdene noen år seinere.

Amik Sherchan, daværende medlem av NKP (Ekda Kendra) som i 1994 brøyt med Maoistene, sa seinere at uten Koiralas regjering i 1961 og hans innenriksminister, hadde det ikke blitt noe maoistopprør.

Kongressen taper valget i 1994[rediger | rediger kilde]

I siste del av perioden gjorde tilhengere av K. P. Bhattarai og G. M. Singh opprør mot G.P. Koiralas ledelse av partiet og regjeringa. Det førte til at Koirala ikke lengre mente han hadde flertallet i nasjonalforsamlinga og utlyste nyvalg i 1994.

Valgkampen blei prega av splittelsen. G. M. Singh oppfordra tilmed til å stemme mot «Girija brand candidates». Janajagaran Campaign, en organisasjon leda av Jagannath Acharya, brukte dette slagordet over hele landet og stilte alternative kandidater, som ikke blei valgt.

Kongresspartiet tapte valget. Koirala måtte gå av 30. november, og Sher Bahadur Deuba tok over som parlamentarisk leder.

Ved valget blei UML størst i parlamentet. Det høyremonarkistiske RPP, som denne gangen stilte som forent parti, gjorde deg også godt. Ei samlingsregjering leda av UML satt i ni måneder. Da den brøyt sammen og blei erstatta av ei samlingsregjering leda av kongressen, var det Koiralas nye, yngre rival Sher Bahadur Deuba som fra 12. september 1995 blei partiets statsminister.

S. B. Deubas første samlingsregjering[rediger | rediger kilde]

Debuas statsministerperiode blei prega av voksende problemer. Maoistopprøret brøyt ut i februar 1996, men blei i første omgang nærmest ignorert av både regjeringa og opposisjonen. Mahakali-avtalen fra januar 1996 økte Indias deltakelse i vannenergiutbygging i Nepal. Den førte til voldsom kritikk både fra partiene til venstre og noen nasjonalister på høyrefløya, men blei ratifisert i parlamentet i september. (Et flertall i UML stemte for avtalen.)

Debua tok høyremonarkistene i RPP inn i regjeringa. Etter 1990 hadde partiet vært boikotta av alle andre parlamentariske partier fordi det hadde sine røtter i det diktatoriske Panchayat-systement. Nå slapp det inn i den politiske varmen. Men RPP begynte raskt å kjøpslå med forskjellige fløyer i Kongresspartiet og UML om hvem som ville gi dem mest igjen for å støtte deres regjering. Dette sprengte også enheten i RPP sjøl, som begynte å opptrå som to partier igjen (RPP Chand og Thapa.)

Alle de tre største partiene i parlamentet blei nå herja av stadig kraftigere kriser, og indre partikamper skulle splitte både UML og RPP før neste parlamentsvalg. Maktkampen i Kongresspartiet var også voldsom, og førte til at Debuas regjering brøyt sammen og måtte gå 12. mars 1997.

G. P. Koiralas comeback som partileder 1997[rediger | rediger kilde]

Dermed tok G.P. Koirala igjen over som parlamentarisk leder. Men han klarte ikke å danne noen ny regjering. Isteden tok Lokendra Bahadur Chand over som leder for ei koalisjonsregjering der UML var den reelt sterkeste parten, sammen med det lille Sadbhavana-partiet.

Lokalvalgene sommeren 1997 førte til at UML tok over Kongressens posisjon som partiet som beherska de fleste lokale folkeforsamlinger og regjeringer. (UMLs visestatsminister og innenriksminister Bamdev Gautam blei anklaga for å bruke sin plass i regjeringa til å sikre partiet valgseieren. Maoistpartiet oppfordra til valgboikott og gikk særlig til angrep på Kongresspartiets kandidater, noe som også hjalp UML.)

Chands regjering falt etter et mistillitsforslag i september 1997. Hans rival fra den andre delen av RPP, Surya Bahadur Thapa, tok nå over, denne gangen med Kongressen og Sadbhavana i regjeringa. I samsvar med en avtale ga Thapa over statsministerjobben til G.P. Koirala i april 1998.

G.P. Koiralas 2. regjeringsperiode 1998 - 1999[rediger | rediger kilde]

Koirala gjorde så slutt på koalisjonsregjeringa og danna isteden ei mindretallsregjering av Kongressen.

Dette førte til en ny parlamentarisk krise. Thapa var rasende fordi hans parti var kasta ut av regjeringa, og vendte seg mot kongressen. UML hadde splitta seg i to jevnstore grupper i mars, og det nye partiet NKP(m-l) (som tok tilbake det gamle navnet til det største av partiene som danna UML i 2001) slutta seg til opposisjonen. UML (dvs. den halvparten som var igjen) og RPP (Chand) støtta regjeringa, som overlevde. Men med de 3 største partiene i parlamentet nå splitta opp i 5 stridende grupper, blei situasjonen stadig vanskeligere.

Koirala trappa nå opp krigen mot opprøret. I slutten av mai 1998 satte han igang store politioperasjoner mot maoistene i åsene vest i landet. Dette førte også til store tap blant sivile som ikke støtta maoistene, og utløste kraftig kritikk av regjeringa. I august gjorde regjeringa avtale med 9 venstregrupper om å kompensere familiene til ofrene og ikke gå videre med lover som ville gitt utvida fullmakter til politiets spesialstyrker.

Samme måned tok Koirala inn det nye NKP(m-l) i regjeringa. Partiet gikk ut igjen i september. Koirala svarte med å utskrive nyvalg og danna ei ny koalisjon med UML for å gjennomføre valget.

Valget i 1999[rediger | rediger kilde]

Valget i mai 1999, det siste til nå, blei vunnet av Kongresspartiet, som fikk nesten like mange stemmer som i 1991 og 111 mandater, reint flertall. Men det var fordi de moderate kommunistene var splitta. UML fikk 71 mandater, NKP(m-l) fikk over 6 % men ingen innvalgt. Hadde stemmene gått til et parti ville UML fått 43 seter til, og slått kongressen.

De stadige kranglene, regjeringsskiftene og partisplittelsene med stadig vekslende koalisjoner, korrupsjon og valgfusk, førte til kraftig voksende mistillit til de parlamentariske partiene, ikke minst til Kongressen.

G. P. Koiralas 3. regjering 2000[rediger | rediger kilde]

Koiralas upopularitet la grunnlaget for at K. P. Bhattarai etter valget kunne komme tilbake som Kongressens statsminister. Men Koiralas tilhengere hadde flertallet i parlamentsgruppa, og i mai 2000 tvang de Bhattarai ut og gjorde G.P. til statsminister igjen. Koirala støtta seg bl.a. på politiets kritikk mot at Bhattarai var for svak mot det voksende opprøret. Prachanda, som hadde uttrykt vilje til å forhandle med Bhattarai, kalte Koirala for Hitler da han kom til makta for 3. gang.

I det kommende året gikk maoistopprøret kraftig fram, og alle framstøt for forhandlinger fra Koirala blei mislykka. Ei korrupsjonssak blei reist mot Koirala opposisjonspartiene boikotta parlamentet mens de krevde hans avgang, og Bhattarais og Deubas tilhengere gikk sammen og fikk nesten styrta ham i mai 2001.

I juli 2001 førte den merkelige og mystiske massakren av kongefamilien i Katmandus slott overraskende til at den drepte kong Birendras upopulære yngre bror, Gyanendra, blei konge. Grunnlova fra 1990 gjorde kongen til kommandant over hæren. Birendra hadde vært skeptisk mot å sette hæren inn i kampen mot opprørerne, mens Gyanendra støtta det. Det skulle også vise seg at Gyanendra ville vende tilbake til det monarkistiske diktaturet fra før 1990. Ingen parlamentariske valg er gjennomført etter at han kom til makta.

Koirala gikk nå av, etter at en politiaksjon i Rolpa blei knust av opprørerne, og styrker fra hæren som var i nærheten unnlot å hjelpe politistyrkene.

Deubas 2. regjering 2001[rediger | rediger kilde]

22 juli tok Deuba over som statsminister igjen, og proklamerte den første våpenhvilen med maoistene.

Deuba sto da han tok over som statsminister fram som en due i borgerkrigen, sammenlikna med hauken G.P. Koirala. Representanter for maoistpartiet sto nå åpent fram, ga intervjuer og holdt massemøter. De nytta også våpenhvilen til å starte pengeinnsamlinger i byene, som deres motstandere hevda var pengeutpressning.

Regjeringa og NKP(m) forhandla i tre runder høsten 2001. Flere ledende maoister blei også frigitt av regjeringa. Men arrestasjoner av maoister fortsatte lokalt. Forhandlingene stranda på at regjeringa var fullstendig uvillig til å godta NKP(m)s krav om at det skulle velges en ny konstituerende forsamling. Den 23. november brøyt NKP(m) våpenhvilen.

Det virker som om det tok Deuba på senga. Bare fire dager før hadde han uttrykt tillit til at problemet med maoistene ville bli løst gjennom dialog. Han slo nå helt over, og blei den viktigste politiske talsmannen for hardere kamp mot maoistene.

Deuba mot demokratiet 2001 - 2002[rediger | rediger kilde]

Fra nå av satte Deuba ut i livet en serie tiltak som kom til å undergrave demokratiet og lette maktovertakelsen for kong Gyanendra.

Fra 26. november innførte han unntakstilstand, forbøy organisasjoner som støtta maoistene og maoistiske aviser og innførte pressesensur. I praksis ramma disse tiltaka langt flere enn maoistene, og etter et år klaga ournalistforbundet over 150 journalister hadde havna i fengsel. Tortur, såkalte forsvinninger og andre overgrep mot menneskerettighetene økte kraftig.

Krigen blei nå voldsommere, og kosta i det neste året mer enn dobbelt så mange menneskeliv som i de første seks. Maoistene angrep for første gang regulære styrker fra hæren, og hæren tok over fra politiet som den viktigste deltakeren i krigen fra regjeringssida.

Deuba fikk i første omgang kraftig økt militær støtte fra stormaktene, bl.a. fra India, USA og Kina. Han svingte også politisk i retning USA.

G.P. Koirala derimot, forsøkte nå å stå fram som mer forsonlig i borgerkrigen. På vinteren møtte han Prachanda hemmelig i India.

På våren 2002 oppløste Deuba lokalparlamentene, som var valgt i 1997 og dominert av UML. Statsfunksjonærer blei satt inn som lokale ledelser isteden. Lokalvalg blei utsatt på ubestemt tid. Dermed var lokaldemokratiet i praksis avskaffa.

Partisplittelsen mai 2002[rediger | rediger kilde]

Unntakstilstanden måtte godkjennes i parlamentet hver 3. måned. I februar 2002 fikk han støtte av alle partier unntatt de tre små kommunistpartiene. Men i mai hadde både UML og Deubas eget Kongressparti under G. P. Koirala svingt mot unntakstilstanden. UML virka villig til å gå tilbake på dette, men Koirala og partiledelsen i Kongresspartiet krevde at Deuba skulle forklare seg for parftiet fordi han forsøkte å forlenge unntakstilstanden mot ordre fra partiet. 22. mai svarte Deuba med å oppøse parlamentet og erklære at valg skulle holdes innen 1/2 år. 27. mai forlenga han unntakstilstanden for 3 måneder ved dekret fra regjeringa.

23. mai suspenderte Koirala Deuba fra partiet, og 26. mai blei han ekskludert. Deuba svarte med å sammenkalle sine tilhengere, erklærte dem for å være det sanne Kongresspartiet, og ekskluderte Koirala. Kongresspartiet var nå splitta i to, og Deubas fløy hadde støtte av omtrent halvparten av partimeldemmene som blei valgt til parlamentet i 1999. Da Koiralas fløy i en rettslig kjennelse seinere på året fikk retten til partinavnet, tok Deubas parti navnet Nepals Kongressparti (demokratisk).

4. oktober råda Deuba kongen til å utsette valga. Gyanendra svarte med å erklære at Deuba hadde ikke klart å gjøre jobben sin, og ta makta sjøl. Deuba var nå svært upopulær, og kongens kupp blei møtt med likegyldighet av befolkninga.

Storhetstida over for Kongresspartiet[rediger | rediger kilde]

Deuba hadde nå, på mindre enn et år, avskaffa de demokratiske rettighetene, lokaldemokratiet og parlamentet, fått utsatt det nye parlamentsvalget på umbestemt tid, og åpna veien for at den antidemokratiske Gyanendra kunne styre landet i retning av et nytt monarkistisk diktatur.

G.P. Koirala hadde også en stor del av skylda for denne utviklinga. Sammen hadde de to bidratt til å splitte landets største parti, trappe opp borgerkrigen og bidra til allmenn mistillit til partiene, parlamentet og de demokratiske institusjonene.

Med den mest alvorlige partisplittelsen i Kongressens historie og effektivt slutt på parlamentarismen, var ei storhetstid ute for Kongresspartiet. I åra som fulgte, var partiet i en nokså hjelpeløs opposisjon, angrepet av både monarkiet og maoistene.

G.P. Koiralas ledelse av partiet fra 2002[rediger | rediger kilde]

G.P. Koirala, som nå endelig hadde makta aleine, fortsatte å støtte Gyanendras stadig hardere krig mot maoistene. Følgen var at maoistene slo hardere tilbake mot Kongressen, mens Gyanendra avviste å ha noe med Kongressen å gjøre.

Koirala forsøkte å skape en front mot kongen sammen med de andre partiene. Fem parlamentariske partier gikk nå sammen i en bevegelse de kalte The People's Alliance (Folkealliansen) for å kreve gjenninføring av parlamentarismen. (Men i 2004 gikk UML, det største av de allierte partiene, isteden inn i ei ny Deuba-regjering utpekt av Gyanendra.)

Makta i partiet sikra Koirala bl.a. ved å få valgt inn et stort antall slektninger fra Koirala-familien på alle plan. Internt blei mange av slektninene kritisert for å være udugelige og korrupte. G.P.s nepotisme bidro derfor til å senke anseelsen til Kongresspartiet eksternt og ødelegge partimoralen internt.

Han blei nå kritisert for å være en aldrende partileder uten visjoner, som klamra seg til makta for maktas skyld.

Gyanendras kamp mot de parlamentariske partiene[rediger | rediger kilde]

Gyanendra gikk nå tilbake til det gamle systemet som hans far Mahendra og bestefar Tribhuvan hadde brukt: Å utpeke svake, promonarkistiske statsministre som mangla politisk og parlamentarisk støtte, og derfor var avhengige av kongehuset. Problemet var at han stilte umulige krav som disse statsministrene ikke kunne oppfylle, og regjeringene deres gikk derfor i oppløsning etter ei tid. I åra fra 2002 til 2004 sleit kongen på denne måten opp opp to regjeringer leda av de to spissene i det splitta promonarkistiske partiet RPP, Lokendra Bahadur Chand og Surya Bahadur Thapa.

I juli 2004 vendte Gyanendra seg for 3. gang til Deuba, som danna ei samlingsregjering med NC(Democratic), UML, RPP, og Sadbhavana. Kongressen sto utafor.

Deubas regjering stilte ultimatum til NKP(Maobadi) om å enten stille opp i forhandlinger inne 13. januar 2005 eller godta at regjeringa forberedte nye parlamentsvalg. Maoistene ignorerte ultimatumet og fortsatte med militære aksjoner som viste at de hadde den kongelige hæren på defensiven.

Men Deuba-regjeringa fulgte ikke opp sin egen trussel om å forberede nyvalg. Ingen av de store parlamentariske partiene var villige til å gå inn for nyvalg nå.

Maoistene hadde etter 1999 angrepet representanter for de parlamentariske partiene utover landet, særlig de to Kongresspartiene og UML, og i praksis jaga ut deres partiorganisasjon fra mesteparten av distriktene. Partiene var upopulære og allment anklaga for å stå for nær kongen og være korrupte.

Kongresspartiet, som i 1999 fikk de fleste representantene valgt fra åsene vest i landet, som nå var i hendene på opprørerne, frykta at resultatet etter splittelsen og mange års fravær kunne bli katastrofalt. NC(D) og UML så ikke stort lysere på sine muligheter.

De fleste parlamentariske partiene avviste derfor absolutt kongens krav om nyvalg, og gikk inn for å gjeninnkalle den oppløste kongressen som blei valgt i 1999 isteden.

Gyanendras statskupp i februar 2005[rediger | rediger kilde]

Gyanendra, som ikke fikk regjeringa til å oppfylle sine ønsker, begynte derfor høsten 2004 å forberede et nytt statskupp for å ta over over resten av den politiske makta.

1. februar 2005 avsatte han Deubas 3. regjering og innsatte seg sjøl som regjeringssjef.

De fleste parlamentariske partiene tok det som et varsel om at kongen nå trua deres videre eksistens. Gyanendra sa at hans plan var å organisere nyvalg sjøl om de største parlamentariske partiene ikke ville delta.

I praksis trua han med å skape en ny utgave av det såkalte «partiløse Panchayat-demokratiet» – det autoritære kongestyret fra 1960 til 1990. Den viktigste forskjellen var at Gyanendra ville tillate at tamme, pro-monarkistiske politikere fikk lage rojalistiske partier som stilte til strengt regulerte valg, mens de virkelige politiske partiene var forbudt.

Sjupartialliansen nærmer seg maoistene[rediger | rediger kilde]

Dette førte til at de fleste parlamentariske partiene fant sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, der begge erkerivalene, Nepals Kongressparti og Nepali Congress (Democratic) for første gang deltok sammen.

Prachanda hadde fra 2004 tilbudt de parlamentariske partiene å gå sammen i en felles front mot kongen. Han lovet flerpartidemokrati, nyvalg, og å respektere resultatet sjøl on NKP(m) tapte. Til gjengjeld gjentok han det gamle kravet om republikk og om en konstitusjonell forsamling.

Den yngre generasjonen i de store parlamentariske partiene hadde etter 2001–2002 svingt i republikansk retning. Det var også store demonstrasjoner, bl.a. fra ungdom og studenter i UML, som alt før statskuppet krevde forhandlinger med maoistene.

Utover mot sommeren 2006 blei det klart at maoistene og sjupartialliansen i praksis hadde kommet til en avtale. Sjuparftialliansens store partier begynte å holde store folkemøter og drive annen politisk virksomhet i maoistkontrollerte områder. I september innleda NKP(m) en ensidig våpenhvile, noe som gjorde det mulig for Sjupartialliansen å si at maoistene viste vilje til å innfri deres krav om å legge ned våpnene.

12-punktsavtalen november 2005[rediger | rediger kilde]

På høsten var det hemmelige forhandlinger i Delhi, tydeligvis med den Indiske regjeringas forståelse. 19. november 2005 blei 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og maoistpartiet offentliggjort.

Den var forhandla fram av Koiralas ledelse i Kongresspartiet og UML, over hodet på de mindre partiene i Sjupartialliansen, og møtte en viss kritikk fra to av de mindre parlamentariske kommunistpartiene.

Avtalen blei rost av India, FN og EU. Særlig USA uttrykte forbehold. Kinesisk presse rapporterte den. Kinas regjering sa ingenting, men var den eneste stormakta som fortsatte å sende våpen til Gyanendras hær.

Kongens lokalvalg februar 2006[rediger | rediger kilde]

Kongen fordømte avtalen, og fortsatte med å forberede lokalvalg 8. februar 2006. Det eneste parlamentariske partiet av ei viss betydning som deltok, var Thapas fraksjon av det monarkistiske RPP.

Da maoistene i januar 2006 avblåste våpenhvilen, la Sjupartialliansen skylda på kongen, og innleda ei stor kampanje mot valget. (Noen kommentarer mente at de ønska at maoistpartiet skulle starte krigen igjen for å sabotere kongens valg.)

Valget, som bare blei gjennomført i noen større bykommuner og med et mindretall av de stemmeberettigete, blei et stort nederlag for kongen. Mesteparten av postene blei uten kandidater, og under 20 % av de som kunne ha deltatt, stemte. (Noen hevder at tallet var langt lavere.)

Nye forhandlinger med maoistene i mars 2006[rediger | rediger kilde]

I mars 2006 forhandla Sjupartialliansen og NKP(m) i Delhi igjen. Denne gangen deltok Koiralas fløy i Kongressen, UML og et av de mindre kommunistpartiene. Ei felleserklæring blei i første omgang stoppa av NC(D) (noen kommentatorer hevda det var på grunn av press fra USAs ambassade, andre at det skyldtes at partiledelsen hadde et behov for å markere seg), men deretter sendt ut i form av en identisk tekst offentliggjort separat av Sjupartialliansen og maoistene.

Erklæringa varsla bl.a. store protester i april og pekte framover mot ei felles regjering og fred.

Gjenforening av Kongresspartiet?[rediger | rediger kilde]

Samtidig kom det nyhetsmeldinger om kontakter mellom G.P. Koirala og Deuba om sammenslåing av de to delene av det splitta Kongresspartiet.

En grunn kan ha vært at NC(D) skulle ha mista medlemmer som hadde gått tilbake til Kongressen. Det er også mulig at både Koirala og Deuba mente at partiene kunne stå svakt ved et eventuelt demokratisk nyvalg hvis de ikke klarte å slå seg sammen.

I så fall kunne ryktene sees som en bekreftelse på at Koirala nå så Kongressens framtid i en fortsatt allianse med maoistene. Ingenting tyda på at Gyanendra kunne tenke seg et nyvalg der Kongresspartiet ville få være med som en hovedkonkurrent om makta. Derimot hadde Prachanda lovet nettopp det. Det så altså nå ut til, at Koirala mente at Kongresspartiet bare kunne bli et parti med regjeringsmakt igjen, dersom Sjupartialliansens allianse med NKP(m) vant makta i Nepal.

Koirala statsminister igjen april 2006[rediger | rediger kilde]

Etter nærmere 20 dagers stadig voksende protester i april 2006 ga kong Gyanendra opp diktaturet, og erklærte at parlamentet av 1999, som Deuba oppløste med kongens støtte i mai 2002, skulle gjeninnsettes.

Sjupartialliansen erklærte at G.P. Koirala var deres statsministerkandidat. Han blei innsatt av kongen den 28. april.

Kongresspartiets masseorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Nepals Kongressparti har ei rekke såkalte masseorganisasjoner som støtter partiet.

Blant de viktigste er:

  • Nepal Tarun Dal (ungdomsforbund)
  • Nepal Students Union (studentforbund)
  • Nepal Trade Union Congress (partiets fagbevegelse).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Krishna Hachhetu, Party building in Nepal. A comparative study of the Nepali Congress and the Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninist), Kathmandu, Mandala Book Point, 2002
  • John Whelpton, A history of Nepal, Cambridge University Press, 2005

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]