Haakon VII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Haakon VII av Norge)
Gå til: navigasjon, søk
Haakon VII
Norges Konge
Haakon VII
Navn: Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, prins av Danmark og Island
Valgspråk: Alt for Norge
Regjeringstid: 18. november 1905 - 21. september 1957
Forgjenger: Oscar II
Etterfølger: Olav V
Født: 3. august 1872, Charlottenlund slott
Død: 21. september 1957 (85 år), Oslo
Foreldre: Frederik VIII av Danmark og
Lovisa av Sverige
Ektefelle: Maud Charlotte Mary Victoria
Barn: Kong Olav V, f. 2. juli 1903 d. 17. januar 1991

Haakon VII (født Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, prins til Danmark og Island 3. august 1872, død 21. september 1957) var Norges konge fra 1905 til 1957. Han ble døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, men gikk under navnet Carl og var prins av Danmark. Han giftet seg 22. juli 1896 med sin kusine Maud Charlotte Mary Victoria av Sachsen-Coburg-Gotha, prinsesse av Storbritannia og Irland (født 26. november 1869, død 20. november 1938).

Han tilhørte fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Prins Carl var sønn av kong Frederik VIII av Danmark og prinsesse Lovisa av Sverige, bror av Christian X av Danmark, og sønnesønn av Christian IX av Danmark. Han skiftet navn til Haakon da han ble valgt til Norges konge etter unionsoppløsningen. Carl ble dermed konge i Norge før faren og den eldre broren ble konge i Danmark.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Prins Carl ble født på Charlottenlund Slott nord for København i 1872. Han tok utdannelse i sjøforsvaret, og fra 1893 tjenestegjorde han som løytnant. Som ung foretok han flere seilaser. Han ble viet til den engelske prinsesse Maud i Buckingham Palace i 1896. De oppholdt seg siden både i Danmark og England. Deres eneste barn Alexander ble født i England.

Prins Carl blir kong Haakon[rediger | rediger kilde]

Offisielt kroningsbilde av kong Haakon VII og dronning Maud iført kronregalier og kroningskåper av hermelin og rød fløyel. Fotografiet er tatt i Dronningens sal i Stiftsgården etter kroningen i Nidarosdomen 22. juni 1906. Det er den siste kroningen som har funnet sted i Norge.

Christian Michelsen og Jørgen Løvland begynte å forberede prins Carls kandidatur til Norges krone så å si samtidig med unionsoppløsningen 1905. De regnet med at tilbudet om å gjøre den svenske prins Carl til norsk konge ville bli avslått, hvilket det også ble. 18. november 1905 offentliggjorde prins Carl at han tok navnet Haakon og at hans sønn arveprinsen Alexander fikk navnet Olaf, i et 55 ord langt telegram til Stortingets president i København.

Prins Carl av Danmark kom til Norge 25. november 1905 som landets «folkevalgte» konge etter unionsoppløsningen med Sverige 7. juni samme år. To dager senere, den 27. november, avla han ed.

Kong Haakon og dronning Maud ble kronet under en høytidelig seremoni i Nidarosdomen i Trondheim 22. juni 1906.

Etter kroningen mottok kong Haakon og dronning Maud Kongsseteren i gave fra det norske folk.

Regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Kong Haakon VIIs monogram

Kong Haakon var konge i 52 år. Han foretok mange reiser og gjorde seg godt kjent med forskjellige steder i Norge. Fra å være en respektert og avholdt monark, ble han særlig under andre verdenskrig et symbol på norsk motstand mot okkupasjonsmakten og døde som en høyt elsket konge.

Da Norge i 1928 utnevnte landets første arbeiderpartiregjering var det kong Haakon VII som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen. Men da antinazisten og pasifisten Carl von Ossietzky ble tildelt Nobels fredspris i 1936, holdt kong Haakon seg borte fra seremonien, sannsynligvis på grunn av et råd fra Utenriksdepartmentet.[1]

Under Grønlandssaken hersket en svært spent stemning mellom Norge og Danmark om rådveldet over Grønland. Norge tapte 5.april 1933 voldgiftssaken som var fremlagt for den internasjonale domstolen i Haag. Dagen etter siterte Aftenposten over hele forsiden telegrammet Haakon hadde sendt sin bror Christian X: «Har fått dommens ordlyd og gratulerer Danmark med resultatet.»[2]

Hans tre barnebarn ble født henholdsvis 1930, 1932 og 1937. Han ble enkemann da dronning Maud døde i november 1938. Haakon så også sin brorsønn Fredrik IX av Danmark bli konge i 1947. Hans regjeringstid strakte seg dermed over regjeringstiden til fire danske konger.

I 1947 ble Haakon VII av regjeringen tildelt den høyeste sivile utmerkelse i Norge, Borgerdådsmedaljen i gull. I 1955 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.

Haakon så to av sine oldebarn bli født, Haakon i 1954 og Ingeborg i 1957. Olav hadde blitt enkemann etter at Märtha døde i 1954.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Tyskland invaderte Norge i 1940, avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr. Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Kongen gråt da han 10. april sa til regjeringen at dersom den fant på å ville akseptere tyskernes krav, ville han abdisere. Regjeringen Nygaardsvold hadde dagen i forveien sagt nei, og hadde ingen problemer med å stå sammen med Kongen. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget Kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»[3] Regjeringen forlot Norge sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940, kort før de norske styrkene i Norge kapitulerte 10. juni. Både Haakon og hans eldre bror, Christian X av Danmark, måtte forholde seg til krigen i sine respektive land.

I mai-juni 1940 var Haakon personlig usikker på om han skulle bli værende i landet eller evakuere til Storbritannia med britiske styrker. Historikeren Tore Pryser skriver at Johan Anker besøkte kongen og kronprinsen to ganger mens de oppholdt seg i Troms, Anker forsøkte da å overtale dem, i det minste kronprinsen, til å bli værende. Bakgrunnen var at Anker fryktet at det ville skape misstemning og det ville bli lett for Quislingene å sverte kongehuset. I følge Pryser var Haakon på gli, men ble i statsråd likevel overtalt til å reise. Den britiske sendemannen i Norge, Cecil Dormer, var instruert om å presse Haakon til å reise fordi krigskabinettet i London fryktet at det ville bli umulig å samarbeide med kongen og Nygaardsvoll om frigjøringen av Norge dersom de ble værende. Britene ønsket ikke at det skulle skje i Norge som i Belgia der kongen ble værende og avhengig av okkupanten.[4] Dormer hadde flyktet nordover sammen med kongen og regjeringsmedlemmer, og ble evakuert til London sammen med disse.[5]

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

29. juni 1955[6] fikk kong Haakon et slag mens han badet under et opphold på Bygdø Kongsgård, og i fallet brakk han benet. Etter dette måtte han bruke rullestol. Kronprins Olav tiltrådte som regent under kongens langvarige sykdom. Den siste tiden viste Haakon seg ikke offentlig. Han døde på Slottet september 1957.

Gravferden den 1. oktober 1957 ble fulgt av en stor menneskemengde. Kongen er gravlagt i den hvite sarkofagen i Det kongelige mausoleum i Akershus slott sammen med sin hustru dronning Maud.

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Dekorasjoner[rediger | rediger kilde]

Kong Haakon VII var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner,[7] med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.

Norske dekorasjoner


Utenlandske dekorasjoner

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Skip kalt opp etter Haakon VII[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Elisabeth Rodum (15. oktober 2010). «Omstridte priser». Aftenposten. Besøkt 22. november 2012. 
  2. ^ Egil Ulateig: Justismord (s. 85), forlaget Aschehoug, Oslo 1993, ISBN 82-03-17250-4
  3. ^ «Mine plikter - «Kongens andre nei»». Kongehuset. Besøkt 22. november 2012. 
  4. ^ Pryser, Haakon: Kongen som vaklet. Dagens Næringsliv, 26. juni 2014.
  5. ^ Thowsen, Atle (1995). «Dormer, Sir Cecil». I Dahl, Hjeltnes, Nøkleby, Ringdal, Sørensen. Norsk krigsleksikon 1940-45 (Norwegian). Oslo: Cappelen. s. 75. ISBN 82-02-14138-9. 
  6. ^ VG 30.06.1955
  7. ^ Kong Haakons dekorasjoner, kongehuset.no.
  8. ^ Erik Gjems-Onstad (red.), Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren (1995) Grøndahl Dreyer. s. 17.
  9. ^ Lars Stevnsborg Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Odense Universitetsforlag, s. 422.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Oscar II 
Norges Konge
Etterfølger:
 Olav V 


Forrige mottaker:
 Martin Stokken 
Holmenkollmedaljen
Sammen med Hallgeir Brenden, Veikko Hakulinen & Sverre Stenersen

Neste mottaker:
 Borghild Niskin, Arnfinn Bergmann
& Arne Hoel