Gustav V av Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gustav V
Konge av Sverige
Gustav V av Sverige
Valgspråk: Med folket för fosterlandet
Regjeringstid: 8. desember 1907 - 29. oktober 1950
Født: 16. juni 1858, Drottningholms slott, Stockholm
Død: 29. oktober 1950, Drottningholms slott, Stockholm
Begravet: Riddarholmskyrkan
Foreldre: Oscar II og
Sofia av Nassau
Ektefelle‍(r): Victoria av Baden
Barn: Gustav VI Adolf av Sverige
Wilhelm
Erik

Gustav V, født Oscar Gustaf Adolf 16. juni 1858, død 29. oktober 1950, var Sveriges konge fra 1907 til 1950. Han var den femte regenten av huset Bernadotte.

Han var sønn av kong Oscar II og dronning Sofia, sønnesønns sønn av Karl III Johan (i Sverige Carl XIV Johan), og farfars far til Carl XVI Gustav, som er Sveriges nåværende konge og statsoverhode. Gustav var, med sine 43 år på tronen, regenten med nest lengst regjeringstid i Sveriges historie, og var også Sveriges regent under begge verdenskrigene, der han deltok med diplomatisk innsats.

Privat var Gustav V både musikk-, kunst- og sportsinteressert, og han var en internasjonalt kjent tennisspiller under navnet Mr. G.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Litt over 10 på formiddagen 16. juni 1858 nedkom hertuginnen av Östergötland med en sønn på Drottningholms slott, forløst av livlege F.U. Wästfelt. Prinsen ble døpt i Slottskyrkan 12. juli av erkebiskop Henrik Reuterdahl. Han ble gitt navnet Oscar Gustaf Adolf og mottok tittelen hertug av Värmland. Som ved alle svenske kongeliges dåp, ble det benyttet en døpefont laget av Jean-François Cousinet til Gustav III, og en krybbe laget av Niclas Heimen som Fredrik III av Holstein-Gottorp gav til Karl XIs dåp.

Allerede året etter ble hans bror prins Oscar født, i 1861 fulgte prins Carl, og i 1865 Eugen. De tre eldste prinsene begynte på Beskowska skolan i oktober 1869. Familien var bosatt i Arvefyrstens palass, og moren var den mest framtredende personen i hans oppvekst. Somrene ble tilbrakt på Sofiero slott, som hans far hadde anskaffet. Under de første årene av prinsens liv ble han ansett for å ha en svak kroppsholdning, noe som førte til at han 10. mai 1871 ble behandlet med elektrisitet.[1] Til tross for dette vokste han og ble høy og slank, kjent som idrettsmann, for sin utholdenhet og etterhvert for sin høye alder.

Årene som kronprins[rediger | rediger kilde]

Nygifte. Gustav V giftet seg med Victoria av Baden i 1881

Fra 18. september 1872 var hertugen av Värmland Sveriges og Norges kronprins, da hans far ble konge etter sin brors bortgang, og de bosatte seg på slottet. I forbindelse med dette ble skolegangen ved Beskowska avbrutt, og kronprinsen begynte på sin utdanning som tronarving på slottet.

I 1874 foretok prins Gustav, inkognito sammen med sin lærer Lundeberg, sin første utenlandsreise, som gikk til Sveits og Italia. Han tok studenteksamen på slottet 16. desember 1876. I 1877 ble han innskrevet ved Uppsala universitet, og han fikk samme året tjenestegjøre som regent i sin fars fravær. Ved universitetet studerte han latin, nasjonaløkonomi, nordisk historie, kunsthistorie, prosessjus og svensk statskunnskap. Han gjennomgikk samtidig militær utdanning ved Krigshögskolan. Som 17-åring ble han underløytnant, i 1884 generalmajor og i 1898 general.

Som kronprins ble han anerkjent for å stå bak Verdensutstillingen i Stockholm i 1897. Hans første store innsats i den svenske politikken var i tollstriden i 1887, da han holdt to taler i andrekammeret, og anses for å være den som til slutt løste konflikten ved å foreslå en «kompromissminister» fra to partier. Gjennom de politisk kompliserte årene rundt århundreskiftet, med krav om allmenn stemmerett, forsvarsreformer og oppløsningen av den svensk-norske unionen, var kronprinsen en innflytelsesrik person i dagspolitikken.

Som kronprins var han første formann for Sveriges Centralförening för idrottens främjande, som var en forløper til Riksidrottsförbundet, som ble dannet av Victor Balck, Sven Hermelin, Clarence von Rosen og ham selv. Foreningen arrangerte de Nordiske leker, og bygde Stockholms Stadion til de olympiske leker i 1912, som Gustav selv, da han var blitt konge, innviet.

Det ble tidlig klart at kronprinsen var av en annen karakter enn sin far, blant annet med en mer moderne lederstil. I utenrikspolitikken var både far og sønn ivrige forkjempere for nordisk enhet og en broderlig ånd. Kronprinsen utmerket seg ved tidlig å etablere diplomatiske kontakter i hele verden, og viste utad at han hadde forståelse for sammenhengen i internasjonal politikk. Under unionsoppløsningen spilte han en sentral rolle som handlekraftig forhandler med England.

Etter ett år i utlandet vendte kronprins Gustav tilbake til Sverige i oktober 1879. Han hadde den sommeren blitt utnevnt til Doctor of Civil Law ved Universitetet i Oxford, samt besøkt flere kongehus. Reisen skulle bli avgjørende for resten av hans liv, for det var nå han traff det som skulle bli hans utkårede, for første gang. Han fridde til Victoria av Baden, etter å ha kjent henne i bare kort tid, 2. mars 1881. Forlovelsen ble kunngjort 14. mars samme år. Den 20. september 1881 giftet kronprins Gustav seg med prinsesse Victoria av Baden i slottskapellet i Karlsruhe. Kronprinsparet fikk tre sønner:

Som familiefar var kronprinsen en «hjemmets gentleman», men plikten var sterkere enn familiebåndene, noe som gjorde at han senere som konge, fratok tre sønnesønner tittelen som prins på grunn av deres ekteskap. Fra 1890 og ett år fram i tid var kronprinsparet i utlandet, og besøkte Egypt. Kronprinsesse Victoria hadde økende helseproblemer, så fra 1898 oppholdte hun seg stadig oftere i Roma.

Regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Tiden fram til Borggårdstalen: kongen og den politiske rollen[rediger | rediger kilde]

Borggårdstalen forårsaket en politisk krise som førte til at Regjeringen Staaff gikk av.

Den 8. desember 1907 etterfulgte Gustav V sin far som Sveriges konge. På eget initiativ meddelte han at han som første svenske monark ikke skulle krones. Kong Gustav ble den siste monarken i Sverige med åpen politisk makt, og hans regjeringstid var preget av omfattende samfunnsendringer, tekniske oppfinnelser og nye vitenskapelige oppdagelser, noe som skapte et helt nytt verdensbilde og en ny rolle for monarken.

Det turbulente storstreiksåret 1909, da for øvrig den første flygningen i Sverige fant sted, hadde kong Gustav statsbesøk av det russiske storfyrsteparet, noe som gav bekymringer, da enkelte sosialister anså dem som et ettertraktet mål. Kong Gustav hadde imidlertid gått på samme skole som socialdemokraternas leder, Hjalmar Branting, og forholdet dem imellom var kjennetegnet av gjensidig respekt. For å få slutt på streiken kalte kong Gustav til seg begge partene, Hjalmar von Sydow for arbeidsgiverne og Herman Lindqvist for de streikende arbeidstakerne, og ba dem i rikets navn om å bli enige. Motsetningene mot venstre var ikke over med dette; i 1911 gikk Karl Staaff mot Arvid Lindmans, riksdagens og kongens beslutning om å bygge en panserbåt, noe som til slutt ble løst gjennom en nasjonal innsamling av Svenska pansarbåtsföreningen.

Konflikten med venstreregjeringen eskalerte med det såkalte bondetoget i 1914, og kongens borggårdstale, der kongen motsatte seg den nedrustningspolitikken som Karl Staaffs venstreliberale regjering sto bak. Som en følge av hendelsen, gikk regjeringen Staaff av, ettersom han mente at han først burde være informert om talen. Denne talen er en av Sveriges mest berømte i moderne tid.

Første verdenskrig: Sverige holder seg nøytralt[rediger | rediger kilde]

På hjemmefronten førte utbruddet av første verdenskrig til at Branting umiddelbart oppfordret arbeiderklassen til borgfred. Den 18. desember dette året reiste kongen til trekongemøtet i Malmø, sammen med de andre regentene i Norden. Tidligere dette året hadde kong Gustav blitt operert for magesår. Til tross for sin helse arbeidet kongen energisk for en felles nordisk samforståelse i forholdet til andre makter.

Trekongemøtet var en demonstrasjon av at landende var enige, trofaste seg i mellom, og førte en felles nøytralitetspolitikk mot hverandre og mot stormaktene. Kong Gustavs egne motiv for møtet skal ha vært å avlive ryktene som sirkulerte om at han skulle slutte opp om tysk side,[2] at Sverige leverte krigsmateriell til Russland, og at Sverige hadde planer om å angripe Danmark.[3] I årene 1911-1914 hadde Sverige vaklet i spørsmålet om man skulle alliere seg med Tyskland eller ikke, noe som kong Gustav og dronning Victoria anså som forebyggende, og som trolig berodde på at Russland lenge hadde vært betraktet som en fare, og på den tiden ble avslørt for spionvirksomhet i Sverige.[4]

Dronningen var av tysk herkomst, kusine av keiser Vilhelm II og hedersoberst i Stettin, og hennes bånd til hjemlandet var sterke. Året før krigen hadde hun påvirket kongen i både konservativ og protysk retning.[5] De tre nordiske landene hadde før dette møtet flere hundre år med stridigheter dypt rotfestet i minnet, med sin lojalitet til ulike stormakter; Tyskland og England.[6] Med møtet ble det utenrikspolitiske kompasset radikalt endret for alle de tre nordiske landene.

For Sveriges del innebar krigen vanskelige år med rasjoneringer, spanskesyken og enkelte maritime tap, som da svenske Hvalen ble beskutt av tyske u-båter 1916. Kong Gustav ble også rammet av personlig sorg da hans sønn prins Erik døde 1918 av spanskesyken.

Mellomkrigsårene: kongen må akseptere parlamentarismen[rediger | rediger kilde]

Med tiden fikk Gustav V tillit til den sosialdemokratiske partilederen Hjalmar Branting. De to hadde vært klassekamerater i Beskowska skolan

Dronning Victorias helse ble dårligere, og hun måtte i stadig større grad oppholde seg i utlandet. Kongeparets forhold var kjølig. Roma og Baden-Baden ble hennes andre hjem. Dronningen gikk bort i Villa Svezia i Roma 4. april 1930, og hennes legeme ble begravet i Riddarholmskyrkan.

Etter første verdenskrig ble østersjøpolitikken kong Gustavs viktigste engasjement, til dels presset av kommunismens utbredelse, til dels drevet av ønsket om å innlemme Åland i Sverige. Han var også betenkt over de økonomiske følgene Versaillesfreden hadde fått for Tyskland, og uttrykte ved flere tilfeller sin bekymring for at dette skulle føre til bolsjevismens utbredelse. Når folkeopinionen snudde i Tyskland etter første verdenskrig, rammet dette kongen. I riksdagen truet venstresiden med revolusjon for å presse gjennom omfattende lovendringer.

Til Torsten Nothin sa kong Gustav ved en langt senere anledning at den politiske situasjonen var så alvorlig rundt 14. november 1918 at han hadde pakket bagasjen slik at han skulle kunne ta seg raskt ut av landet dersom det var påkrevd. Den sosialdemokratiske statsministeren Hjalmar Branting løste krisen ved å innføre 8-timers arbeidsdag, og en stemmerettsreform, og deretter forklare at kravet om republikk ikke var aktuelt å innfri.[7] I 1918 var parlamentarismen en realitet, og monarkiet ble markant svekket.

Under Brantings andre regjering ble innledningsformularet som brukes i lover forandret. Alle Sveriges lovtekster hadde til da blitt innledet med ordene «Vi Gustaf, med Guds nåde, Sveriges Götes och Vendes Konung (osv)», noe som i begynnelsen av 1920-årene ble endret til «Lag om (osv)» og «Kunglig förordning om (osv)». Dette ble tolket dithen at regjeringen hadde revolusjonære planer, og førte til høylytte protester i riksdagen. Selv hadde imidlertid kongen ikke noen innvendinger mot forandringene.[8]

Sitat Kärleken och rättfärdigheten, ömsesidig tilltro och sanningskär redlighet samt det sinnelag, som fruktar Gud, men intet annat i världen, behöva vinna mera makt hos oss och ibland oss Sitat
Gustav V, midtsommeren 1930, som menneske og konge.

På 1930-tallet ble Sverige rystet av den økonomiske depresjonen, som førte til at kong Gustav reduserte sin apanasje i 1931. Samme år ble Adolf Hitler og Goebbels nektet å holde foredrag i Stockholm. De var invitert av lederen for det svenske nasjonalsosialistiske partiet, Birger Furugård.

Med radioens inntog ble Gustav V den første svenske kongen som kunne tale direkte til folket, og han anvendte ofte dette mediet. En berømt tale var Nordens dag 27. oktober 1936, da han mante til samhold mellom de nordiske folkene. Året etter forbød Adolf Hitler tyskere å ta imot Nobelprisen, noe som reflekterte det spente forholdet mellom Tyskland og Sverige. Ettersom Sverige var Tyskland militært underlegent, ble det fra svensk side lagt størst vekt på å redusere spenningen.

Andre verdenskrig: Sverige nøytralt igjen, og kongen vil ta et ansvar for riket[rediger | rediger kilde]

Gustav V i Berlin i februar 1939 på gjennomreise til den franske rivieraen (Nice), mottatt av riksmarskalk Hermann Göring som representant for den tyske regjeringen. Lengst til venstre Gustavs sønnesønn, prins Gustav Adolf, som var i Berlin i forbindelse med en ridekonkurranse.

Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, erklærte Sverige den 3. september gjennom statsminister Per Albin Hansson seg nøytralt, noe den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop i 1940 karakteriserte som fornuftig. Nøytalitetspolitikken var i tråd med kong Gustavs egen holdning, og han innkalte de fire statsoverhodene i Norden til møte den 18. oktober 1939, der de antok en felles nøytralitetserklæring. Kong Gustavs innstilling var at landene skulle bistå hverandre humanitært og økonomisk, men etter noen få måneder hadde Norden blitt delt mellom stormaktene. Under hele krigen anså han det som sin plikt å holde løftet om å hjelpe de nordiske landene, delvis i strid med statsminister Hanssons oppfatning.

Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde Sverige en sosialdemokratisk ettpartiregjering. Fra flere hold i riksdagen ble det i oktober 1939 ytret ønske om en koalisjonsregjering. Kongen grep inn ved å innkalle Per Albin Hansson, og spurte han om han kunne tenke seg å inngå i en regjering underlagt overstattholder Torsten Nothin. Hansson motsatte seg dette, og dannet i desember en koalisjonsregjering med partiledere og yrkesdiplomater.[9] Til Tage Erlander hadde kong Gustav fortalt at han hadde mye problemer med Hansson i begynnelsen, Hansson var jo innerst inne republikaner.[10] Med tiden vokste det imidlertid fram et vennskap, og de to spilte ofte bridge sammen. På kong Gustavs 85-årsdag kalte folkhemmets skaper Per Albin Hansson ham for «den folkkäre»,[11] og han kalte ham deretter for «folkhemmets kung».[12]

Under krigen kalte kongen flere ganger inn til ekstraordinære møter i riksdagen, men i praksis hadde utenrikspolitikken blitt forflyttet til utenriksdepartementet og regjeringskontorene, og kongens reelle betydning lå hovedsakelig på det personlige plan, med tette kontakter, kabinettmøter og samtaler med statsministeren og hans samlingsregjering. En av de siste uttrykkene for en svensk konges uttrykkelige personlige inngripen var det diktatet om politikk rettet mot Finland han fikk innført i regjeringsprotokollen.

Etter Tysklands invasjon av Norge 1940 krevde Tyskland 15. juni at det norske kongehuset skulle avsettes, og at Arbeiderpartiets statsminister Johan Nygaardsvold skulle gå av. Dette uroet kong Gustav, blant annet på grunn av de nære slektsbåndene kongehusene imellom. Samme dag krevde Tyskland tillatelse til å transportere tropper gjennom Sverige. 17. juni 1940 sendte kongen, i samråd med en motvillig Per Albin Hansson, et telegram til Hitler hvor han bad ham moderere seg i forhold til spørsmålet om å tvinge den norske kongen til abdikasjon. 8. juli ble det undertegnet en avtale om tillatelse for bruk av det svenske jernbanenettet til troppetransport. Det var den gang snakk om tyske tropper på permisjon. Beslutningen ble tatt av statsrådet, da det ikke ble ansett som verd å starte en krig for.[13]

Ved Midtsommarkrisen skal det ha kommet fram påstander om at kong Gustav skal ha truet med abdikasjon for å påvirke regjeringens beslutninger, men påstanden er tvilsom, og skal ha grunnet på en enkel samtale kongen hadde med Per Albin Hansson i juni 1941 i anledning Tysklands krav om at deres soldater skulle kunne transporteres gjennom Sverige. Det er meget komplisert å beskrive hendelsesforløpet for Midtsommarkrisen, fordi det eksisterer ulike tolkninger og skildringer av hva som skjedde. Kong Gustavs rolle og motiv for å gå inn for å tillate transitt er av betydning for plassering av ansvaret. Det bør tilføyes at både kongen og kronprinsen hadde uttalt sitt bifall til å la også de alliertes tropper passere Sverige, og at kongen uansett ikke var villig til å la dette spørsmålet føre til krig. Da regjeringen besluttet å avslå de alliertes ønske om transittilgang i Sverige, stilte imidlertid kongen seg bak regjeringens beslutning.[14] Allerede den høsten begynte grupperinger å anklage kongen for unnfallenhet mot Tyskland. Ifølge Nothin ble kongen stukket fram for å ha noen å skylde på, mens Hansson holdt seg i bakgrunnen. Nothin mente imidlertid at det var åpenbart at kongen og statsministeren var helt enige i spørsmålet, og at statsministeren aldri stilte seg bak plasseringen av skyld.[15]

Gustav V i uniform med kronprins Gustav Adolf og prins Bertil

Da Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen i oktober 1941, skrev Gustav V i hemmelighet et privat brev til Adolf Hitler hvor han takket ham for å ha slått ned på den «bolsjevikiska pesthärden», og hvor han gratulerte Hitler for den allerede oppnådde framgangen på Østfronten.[16]

I egenskap av kjent diplomat, tilbød kong Gustav Tyskland og Storbritannia i august 1940 sine tjenester for fredsforhandlinger. Han tydeliggjorde sitt eget syn på sin funksjon på sin 85-årsdag 1943, da han i en tale i borggården sa at under normale forhold skal en konge ikke ta stilling eller lede i en bestemt retning, men at han i unntakstilfeller som denne krigen personlig hadde forsøkt å hjelpe landet ut av umiddelbare vanskeligheter.

Den 30. juni 1944 bad kong Gustav Ungarns statsoverhode om i menneskehetens navn å redde de ungarske jødene.[17] Allerede våren 1933 hadde kong Gustav ved et besøk i Berlin forsøkt å få Hitler til å moderere forfølgelsen av jøder.[18] Etter grunnlovsendringen 1918 ble disse personlige appellene gjengangere i kong Gustavs utenrikspolitiske aktivitet. Da USAs president Franklin D. Roosevelt i 1938 søkte fredsforhandlinger med Hitler og innkalte til en internasjonal fredskonferanse, vendte han seg til kong Gustav, som den 27. september rettet en personlig appell til den tyske rikskansleren «i fredens interesse».[19]

Kanskje var det derfor kong Gustav var adressat da Theodor Wanner overleverte et bilde til Arvid Fredborg høsten 1942. Fotoet framstilte en massehenrettelse av jøder, og var et av de første bevisene, om ikke det første, for nazistenes folkemord. Fotografiet nådde omsider kong Gustav, som sendte det videre til Georg VI av Storbritannia. Disse overgrepene ble kort tid senere kjent for offentligheten.[20]

Etter andre verdenskrig: kongen i sin alders høst[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig krevde Sovjetunionen at Sverige skulle utlevere desertører fra Baltikum som hadde flyktet til landet. Regjeringen godtok kravet. Dette voldte massive protester i media, og kong Gustav grep inn en siste gang i et opphetet utenrikspolitisk spørsmål. Han rettet en appell til Stalin hvor han bad ham vente med utleveringen av balterne. Stalin avslo kongens appell. Sverige ble senere hardt kritisert for å ha gitt etter for Sovjetunionens krav.[21]

Med tiltagende alder begynte kong Gustav hver vår å oppholde seg i Nice. I 1948 fylte han 90 år, og det var en storstilt feiring. Kreftene ble mindre med alderen, og kronprinsen trådte inn for ham ved enkelte anledninger, som for eksempel utdelingen av Nobelprisen 1948, og ved riksdagens høytidelige åpning 1950. Han kunne heller ikke delta ved feiringen av Svenska flaggans dag 1950. Han utførte alltid sine offentlige plikter dersom mulig, og siste kabinettmøte ledet han 27. oktober 1950. Under sine siste år hadde kongen problemer med bronkitt.[22]

Privatliv og interesser[rediger | rediger kilde]

Tennis[rediger | rediger kilde]

Gustav V tar imot en blomsterbukett

Gustav V var en fremragende tennisspiller, og konkurrerte under pseudonymet Mr. G. Som tennisspiller og ambassadør for sporten ble han internasjonalt kjent, og han ble i 1980 opptatt som eneste monark sålangt i International Tennis Hall of Fame. Han var en av pionerene innen svensk tennis, og bidrog aktivt rundt 1880 i innføringen av spillet i Sverige. Som daværende kronprins lærte han seg det elementære innen tennis i England, og anla sammen med hoffstallmester Edward Sager en tennisbane på Tullgarn. På 1890-tallet ble det anlagt flere baner rundt om i landet, ute såvel som inne. 1896 innstiftet kronprins Gustav «Kronprinsens Lawn-tennisklubb» i Stockholm, senere kjent som «Kungliga Lawn-tennisklubben» (KLKT), en av de ledende tennisklubbene i Sverige. Han var også en generøs donator av tennispriser, og satte i 1936 opp vandrepokalen King's Cup, som kan sies å ha vært et europeisk svar på Davis Cup.

Å spille turneringstennis ble det første tiåret på 1900-tallet ansett for å være en ekstremt upassende geskjeft for en monark, og da kong Gustav ville stille opp i en mixed double-turnering på Rivieraen sammen med Sigrid Fick, var det flere personer som, slik Karl Gerhard beskrev det, satte «kungssången i vrångstrupen». Kongens interesse bidro imidlertid snart til en revurdering av tennissporten. Gjennom årene konkurrerte han i forskjellige mindre turneringer i double sammen med fremragende tennisspillere som franskmennene Jacques Brugnon og Jean Borotra, og tyskeren Gottfried von Cramm, ofte med mye publikum. Ved et besøk i Berlin gikk kong Gustav en gang rett fra et møte med Hitler til en tenniskamp med den jødiske spilleren Daniel Prenn.[23] Kong Gustav spilte også mye sammen med svenske elitespillere som Gunnar Settervall og Kalle Schröder. Sammen med Settervall vant han i 1906 double-tittelen i den store «Majtävlingen» i Skåne gjennom en finaleseier over Carl Kempe og engelskmannen Dehring.

Hans spillestil har blitt karakterisert som «hjemmesnekret», men han hadde med tanke på sin alder en god spillestyrke til han var langt oppe i årene. Hans styrke på tennisbanen var lobb, som det sies at han kunne spille med en nesten mesterlig presisjon, og bedre enn mange elitespillere. Kongens livlege forsøkte å få han til å redusere tennisspillingen da han begynte å nærme seg 85 år. I 1946, bare noen få år før sin død, sluttet han på eget initiativ. Han beklaget da at hans krefter ikke strakk til, og at hans øyne var blitt så dårlige at han ikke lengre kunne fokusere på ballen.

Andre interesser[rediger | rediger kilde]

Kong Gustav var en kunnskapsrik og hengiven samler av kunsthåndverk, og da spesielt smidde sølvprodukter fra Sverige 1650-1850. Det er over tusen objekter i samlingen hans. En annen interesse han hadde, var jakt, som han ennå i en alder av 91 år utøvde i parken på Drottningholm. Elgjakt ble, slik som tennis, populært på grunn av Gustav Vs interesse.

Gustav V var meget musikkinteressert. Som student sang han bass i Allmänna Sången, og han omgikk i samme musikkretser som operasangerinnen Mathilda Grabow. Fra 1897 til 1907 var han preses i Kungliga Musikaliska Akademien.

Da embetet innebar mange reiser, fikk kongen bygget en egen jernbanevogn. Vognen hadde soverom, salong og kupéer for tjenestefolket, samt radio og telefon. Den var innredd i blått i to nyanser.

Kongen dør[rediger | rediger kilde]

På morgenen den 29. oktober 1950 døde kong Gustav. Dødsårsaken var, ifølge dødsattesten, kronisk luftrørskatarr med bronkitt og aldersforandringer i sirkulasjonsorganene. Ifølge livlege Hjalmar Casserman sovnet kongen inn uten smerte. Svenska Dagbladet uttrykte følelsen under landssorgen med Erik Axel Karlfeldts ord; «ett blommande rike har mist sin herre och far.»[24] Begravelsen fant sted den 9. november i Riddarholmskyrkan. Kong Gustav var den siste som fikk plass i det bernadotteska gravkapellet.

Med sine 43 år på tronen er Gustav V den nest lengst regjerende monarken i Sveriges historie. Bare Magnus Eiriksson slår ham med sine 45 år, hvor 12 av dem imidlertid var som umyndig.

Familiemedlemmer og republikaneren Ernst Wigforss er samstemte i sine beskrivelser av kong Gustav.[25] Han hadde en naturlig, besluttsom, rettferdig og ærlig personlighet, som med sin nedarvede plikt som drivkraft, utførte sitt embete uten prestisje som motiv, og uten noen gang å glemme sin stilling. Som privatperson kunne han være «uppspelt som en pojke, full av skämt och gamman», og han tilbrakte helst fritiden med glade mennesker som han kunne omgås med på et uformelt vis.[26] I hans embete var «elskverdig vennlighet» et gjennomgående personlighetstrekk, og en «usøkt og selvfølgelig verdighet».[27]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fritz von Dardel, Minnen, Fjärde delen 1871-1872, P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1913, s.37
  2. ^ Jörgen Weibull, Bernadotterna på Sveriges tron, Bonniers forlag Stockholm 1971, s.96
  3. ^ Arvid Lindman, Dagboksanteckningar, utgitt gjennom Nils F. Holm, Kungl. Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia. Handlingar 1. Stockholm 1972, s.210-211
  4. ^ Gunnar Hägglöf, Möte med Europa, P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1971, femte oppl, s.40-41. Hägglöf gjengir her utenriksminister Albert Ehrensvärds versjon, der forholdet med kongen ifølge Hägglöf var meget kaldt.
  5. ^ Jörgen Weibull, Bernadotterna på Sveriges tron, Bonniers forlag Stockholm 1971, s.94-95
  6. ^ Arvid Lindman, Dagboksanteckningar, utgitt gjennom Nils F. Holm, Kungl. Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia. Handlingar 1. Stockholm 1972, s.210-211
  7. ^ Torsten Nothin, Hågkomster, Natur och kultur Stockholm 1966, s.82-82
  8. ^ Torsten Nothin, Hågkomster, s.129
  9. ^ Ernst Wigforss, Minnen III 1932-1949, Tidens forlag Stockholm 1954, s.143
  10. ^ Tage Erlander, Samtal med Arvid Lagercrantz 1960-talet, Tidens forlag Stockholm 1982, s.142
  11. ^ Sten Carlsson, "Gustaf V", Den svenska historien 9, s.269
  12. ^ Karl-Gustaf Hildebrand, När var hur 1952
  13. ^ Krister Wahlbäck, Regeringen och kriget. Ur statsrådens dagböcker 1939-41, Bokforlaget Prisma Stockholm 1972, s.101-111.
  14. ^ Ernst Wigforss, Minnen III 1932-1949, s.148-149
  15. ^ Torsten Nothin, Hågkomster, s.402-403
  16. ^ Gunnar Rickardsson, Churchill fick vredesutbrott över svenske kungens svek, Dagens Nyheter 29/7 2007: [1]
  17. ^ Torsten Dahl, Svenska Män och Kvinnor 3 G-H, s.167
  18. ^ Jörgen Weibull, Bernadotterna på Sveriges tron, s.100
  19. ^ 100 år med Svenska Dagbladet 1884-1984. Ett sekel speglat i tidningssidor, red. Lars Lagerstedt, sid. 30 september 1938
  20. ^ Arvid Fredborg, Destination : Berlin, P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1985, s.194-196
  21. ^ Alf W Johansson, ”Regeringen och tysk- och baltutlämningen 1945-46”, vid Forum för levande historia, 2006-09-14, sidan besökt 2006-11-11
  22. ^ Svenska Dagbladets årsbok, årgångarna 1946-1950
  23. ^ Karl Gerhard, Katt bland hermeliner, s.84
  24. ^ 100 år med Svenska Dagbladet 1884-1984. Ett sekel speglat i tidningssidor, red. Lars Lagerstedt, Svenska Dagbladets Förlags AB Stockholm 1984, sid. 30 oktober 1950
  25. ^ Prins Wilhelm och Lennart Bernadotte, Kungaboken, utgitt av Barnens Dagsledares Förening til förmån för Sveriges barn, trykt i Stockholm 1943, s.1-6; Ernst Wigforss, Minnen III, s.170-177
  26. ^ Prins Wilhelm og Lennart Bernadotte, Kungaboken, s.4
  27. ^ Ernst Wigforss, Minnen III, s.175

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 100 år med Svenska Dagbladet 1884-1984. Ett sekel speglat i tidningssidor, red. Lars Lagerstedt, Svenska Dagbladets Förlags AB Stockholm 1984
  • Fritz von Dardel, Minnen, Fjärde delen 1871-1872, P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1913
  • Tage Erlander, Samtal med Arvid Lagercrantz 1960-talet, Tidens forlag Stockholm 1982
  • Arvid Fredborg, Destination : Berlin, P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1985
  • Karl Gerhard, Katt bland hermeliner, Albert Bonniers forlag Stockholm 1956
  • Gunnar Hägglöf, Möte med Europa, P.A. Norstedt & Söners forlag Stockholm 1971, femte opplag
  • Arvid Lindman, Dagboksanteckningar, utgivna genom Nils F. Holm, Kungl. Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia. Handlingar 1. Stockholm 1972
  • Torsten Nothin, Hågkomster, Natur och kultur Stockholm 1966
  • När Var Hur 1952
  • Svenske riksidrettsforbundets hjemmeside
  • Sveriges Allmänna Idrottsförbunds hjemmeside
  • Krister Wahlbäck, Regeringen och kriget. Ur statsrådens dagböcker 1939-41, Bokforlaget Prisma Stockholm 1972
  • Ernst Wigforss, Minnen III 1932-1949, Tidens forlag Stockholm 1954
  • Händelser man minns – en bokfilm, fil dr Harald Schiller 1970
  • Torsten Dahl, artikkel i Svenska Män och Kvinnor 3 G-H, Albert Bonniers forlag Stockholm 1946
  • Den svenska historien 9, Albert Bonniers forlag Stockholm 1968
  • Gustaf V som människa och konung. Minnesbok vid den av överstyrelsen för Svenska Röda Korset anordnade utställningen i Liljevalchs konsthall 21 maj-19 juni 1938, red. Åke Setterwall, Stockholm 1938
  • Kung Gustaf och hans folk, Åhlén & Åkerlunds forlag, Albert Bonnier, Stockholm 1950
  • Jörgen Weibull, Bernadotterna på Sveriges tron, Bonniers forlag Stockholm 1971
  • Prins Wilhelm och Lennart Bernadotte, Kungaboken, utgitt av Barnens Dagsledares Förening till förmån för Sveriges barn, trykt i Stockholm 1943
  • Ett sekel av svensk tennis, festskrift KLTK 1996 (ISBN 91-630-4308-4)
  • Carlsson, Erik, Gustaf V och andra världskriget. Lund: Historiska media 2006.
  • Hadenius, Stig, Gustaf V: en biografi. Lund: Historiska media 2005.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Gustav V av Sverige – stamtavle i tre generasjoner
Gustav V av Sverige Far:
Oscar II
Farfar:
Oscar I
Farfars far:
Karl III Johan
Farfars mor:
Desideria
Farmor:
Josefine av Leuchtenberg
Farmors far:
Eugène de Beauharnais
Farmors mor:
Augusta av Bayern
Mor:
Sofia av Nassau
Morfar:
Vilhelm I av Nassau
Morfars far:
Fredrik Vilhelm av Nassau-Weilburg
Morfars mor:
Luise av Kirchberg-Sayn-Hachenburg
Mormor:
Pauline av Württemberg
Mormors far:
Paul av Württemberg
Mormors mor:
Charlotte av Sachsen-Altenburg
Sveriges riksvåpen Forgjenger:
Oscar II
Konge av Sverige
19071950
Etterfølger:
Gustav VI Adolf