Pluto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra 134340 Pluto)
Gå til: navigasjon, søk
Disambig-dark.svg Denne artikkelen omhandler dvergplaneten. For alternative betydninger, se Pluto (andre betydninger).
Pluto  Astronomical symbol of Pluto
Pluto animiert.gif
Data-generert kart over Pluto fra Hubble-bilder, syntetisert sanne farger[N 1] og blant de høyeste oppløsningene tilgjengelig med dagens teknologi
Oppdagelse
Oppdaget av Clyde W. Tombaugh
Oppdaget 18. februar 1930
Oppkalt etter Pluto
Småplanetnavn 134340 Pluto
Kategori Dvergplanet, TNO, Plutoide, KBO, Plutino
Baneparametre
Epoke J2000
Aphel 7 311 000 000 km
48,871016 AE
Perihel 4 437 000 000 km
29,659513 AE[1]
Store halvakse 5 874 000 000 km
39,265265 AE
Eksentrisitet 0,24880766
Omløpstid 90 613,305 døgn
248,09 julianske år[2]
14 164,4 soldøgn på Pluto
Synodisk periode 366,73 døgn
1,0041 juliansk år
Midlere anomali 14,86012204°
Gjennomsnittsfart 4,666 km/s
Inklinasjon 17,14175°
11.88° mot solens ekvator
Lengda til oppstigende knute 110,30347°
Perihelargument 113.76329°
Naturlige satellitter 4
Fysiske egenskaper
Gjennomsnittlig radius 1 153 ± 10 km[3]
Overflatens areal 16 650 000 km²[N 2]
Volum 6 390 000 000 km³[N 3]
Masse 1,305E+22 kg[3]
Middeltetthet 2,03 ± 0.06 g/cm³[3]
Gravitasjon ved ekvator 0,658 m/s²
0,067 g[N 4]
Unnslipningshastighet 1,229 km/s[N 5]
Siderisk omløpstid -6,38723 døgn
-153,2935 timer
Rotasjonshastighet ved ekvator 47,18 km/t
13,11 m/s
Rektascensjon ved Nordpolen 312,993°[4]
Deklinasjon ved Nordpolen 6,163°[4]
Aksehelning 119,591 ± 0,014°[3][N 6]
Albedo 0,49–0,66 (geometrisk)[5][6]
Overflatetemperatur min snitt max
Kelvin 33 K 44 K 55 K


Tilsynelatende størrelsesklasse 13,65–16,3[6][8][6]
Vinkeldiameter 0,065 – 0,115 "[6][N 7]
Atmosfæriske egenskaper
Atmosfærisk trykk 0,30 pascal
Sammensetning nitrogen, metan, karbonmonoksid[9]

Pluto (småplanetnavn: 134340 Pluto) er en dvergplanet i vårt solsystem. Pluto ble tidligere regnet som den niende planeten fra solen, før den ble omklassifisert 24. august 2006, i henhold til Den internasjonale astronomiske unions omdefinering av begrepet «planet». Pluto ble samtidig utpekt som prototyp på en klasse av trans-neptunske legemer som har fått navnet plutoider. Pluto ble oppdaget av astronomen Clyde Tombaugh i 1930.

Med en diameter på 2 306 km[10] var Pluto den minste av alle de legemer i Solsystemet som inntil nylig ble regnet som planeter. Rundt de til nå 8 planetene i vårt solsystem finnes det sju måner som er større enn Pluto, deriblant vår egen Måne og Neptuns største måne Triton.

Pluto er den første av de større objektene i solsystemet utenfor planeten Neptun som blir gransket nærmere av en romsonde. NASA sendte ut romsonden «New Horizons» 19. januar 2006. Den ankommer Pluto den 14. juli 2015 etter en tur om Jupiter for å øke hastigheten. «New Horizons» har med seg syv instrumenter: tre av disse er kameraer; tre andre skal måle solvind, romstøv og energipartikler;[trenger referanse] og et radioinstrument vil måle Plutos overflatetemperatur og atmosfære.

Innhold

[rediger] Oppdagelse

Selv om Pluto ble oppdaget i 1930, ble den for første gang fotografert 19. mars 1915. Da Pluto ble oppdaget, trodde astronomene først at den var omtrent like stor som Mars. Dessuten kjente de ikke til andre, større kloder i de delene av solsystemet som ligger utenfor kjempeplanetene, bare kometer, som er mye mindre.

Bedre observasjoner viste etterhvert at Pluto var mindre enn antatt, og på 1990-tallet ble det oppdaget mange himmellegemer i tilsvarende bane som Pluto. En del av disse var sammenlignbare med Pluto i størrelse, noe som fikk enkelte astronomer til å stille spørsmål ved om det var riktig å regne Pluto som en planet, eller om den burde omkategoriseres til for eksempel en asteroide. (Noe tilsvarende skjedde på 1800-tallet, da oppdagelsen av asteroidebeltet resulterte i at Ceres, Pallas, Juno og Vesta, som tidligere hadde vært kategorisert som planet nummer 5, 6, 7 og 8, ble omkategorisert til asteroider og planetoider.)

Oppdagelsen av Eris, som går i bane utenfor Pluto og har større diameter, understreket ytterligere behovet for å redefinere begrepene planet og solsystem. Spørsmålet ble debattert på Den internasjonale astronomiske unions kongress i Praha i august 2006, og resultatet var at Pluto ble omdefinert til en dvergplanet, og er prototypen på en underkategori av denne typen himmellegemer. Denne underkategorien fikk i juni 2008 navnet «plutoider». Betegnelsen «plutoner» ble først foreslått, men avvist etter protester fra geologer, ettersom dette er den internasjonale betegnelsen på det som på norsk vanligvis kalles dypbergarter.

[rediger] Måner

Utdypende artikkel: Plutos måner

I bane rundt Pluto går Charon, som i forhold til Pluto er så stor at systemet kan betegnes som en «dobbeltplanet» – det samme uttrykket brukes tidvis også om Jord/Måne-systemet. Noe ulikt er at Pluto og Charons felles «rotasjonspunkt» (barysenter) ligger utenfor Plutos overflate, i motsetning til systemet Jord/Måne, der felles rotasjonspunkt ligger et sted mellom Jordens senter og dens overflate. Charons omløpstid tilsvarer Plutos rotasjonstid, hvilket vil si at månen fra et gitt sted på Plutos overflate alltid vil se ut til å stå i samme posisjon på himmelen.

Astronomer bekreftet i februar 2006 at Pluto hadde to andre måner[11] rundt seg, basert på nye bilder tatt av Hubble-teleskopet. De to nye månene, som fikk navnene Nix og Hydra, er mellom 45 og 160 km i diameter. I 2011 ble ytterligere en måne funnet som er gitt navnet P4 inntil det oppnås enighet om et formelt riktig navn.[12] Muligheten for enda flere måner, samt en ring rundt dvergplaneten blir heller ikke utelukket.

Ved hjelp av målinger foretatt av Submillimeter Array (SMA) på Mauna Kea i Hawaii i 2005 (gjengitt på det 207. møtet av «the American Astronomical Society» i Washington, DC), ble det konstatert at temperaturen på den isdekkede overflaten av Pluto var ca 43 K (-230 °C), i motsetning til det forventede 53 K (-220 °C), som på månen Charon.

[rediger] Fakta

  • Diameter: 2 300 km[10]
  • Temperatur: -220 °C
  • Runde rundt Solen: 249 år
  • Et døgn: 144 t
  • Avstand fra Solen (gj.snitt): 5 913 520 000 km
  • Antall måner: 3; Charon, Nix og Hydra

Enkelte steder på Pluto reflekteres lyset mye, andre steder nesten ikke i det hele tatt. De lyse delene består sannsynligvis av frosset nitrogen med små mengder av karbonmonoksid og metan, mens det ennå ikke er sikkert hva de mørke delene består av. Det indre på Pluto består trolig av 70 % stein og 30 % is.

[rediger] Bilder

[rediger] Noter og referanser

Noter
  1. ^ Hubble Space Telescopes observasjoner ble gjort i to bølgelengder, noe som er tilstrekkelig til å ta direkte bilder i sanne farger. Overflatekartene for hver bølgelengde begrenser formen av spektrum som kan produseres av materialer som potensielt er på Plutos overflate. Disse spektrene, generert for hvert løste punkt på overflaten, blir deretter konvertert til RGB-fargeverdiene sett her. Se Buie et al, 2010.
  2. ^ Areal avledet fra radiusen r: 4\pi r^2.
  3. ^ Volum v avledet fra radiusen r: 4\pi r^3/3.
  4. ^ Overflategravitasjonen avledet fra massen mm, gravitasjonskonstanten G og radiusen r: Gm/r^2.
  5. ^ Unnslipningshastigheten avledet fra massen m, gravitasjonskonstanten G og radiusen r: 2Gm/r.
  6. ^ Basert på retningen av Charons bane, som antas å være den samme som Plutos rotasjonsakse grunnet den gjensidige tidevannslåsning.
  7. ^ Basert på geometrien til minimum og maksimum avstand fra jorden og Plutos radius i infoboksen.
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
  1. ^ Horizon Online Ephemeris System for Pluto Barycenter. JPL Horizons On-Line Ephemeris System @ Solar System Dynamics Group. Besøkt 16. januar 2011. (sett Observer Location til @sun for å plassere observatøren i sentrum av solen)
  2. ^ Seligman, Courtney. Rotation Period and Day Length. Besøkt 13. august 2009.
  3. ^ a b c d (2006) «Orbits and Photometry of Pluto's Satellites: Charon, S/2005 P1, and S/2005 P2». The Astronomical Journal 132 (1): 290. doi:10.1086/504422.
  4. ^ a b (2007) «Report of the IAU/IAG Working Group on cartographic coordinates and rotational elements: 2006». Celestial Mechanics and Dynamical Astronomy 98 (3): 155–180. doi:10.1007/s10569-007-9072-y.
  5. ^ Calvin J. Hamilton (12. februar 2006). Dwarf Planet Pluto. Views of the Solar System. Besøkt 10. januar 2007.
  6. ^ a b c d D. R. Williams (September 7, 2006). Pluto Fact Sheet. NASA. Besøkt 24. mars 2007.
  7. ^ JPL Small-Body Database Browser: 134340 Pluto. Besøkt 12. juni 2008.
  8. ^ AstDys (134340) Pluto Ephemerides. Department of Mathematics, University of Pisa, Italy. Besøkt 27. juni 2010.
  9. ^ Pluto has carbon monoxide in its atmosphere. Physorg.com (19. april 2011). Besøkt 22. november 2011.
  10. ^ a b M. W. Buie, W. M. Grundy, E. F. Young, L. A. Young, S. A. Stern (2006). «Orbits and photometry of Pluto's satellites: Charon, S/2005 P1, and S/2005 P2». Astronomical Journal 132: 290. doi:10.1086/504422.
  11. ^ HubbleSite: Hubble Confirms New Moons of Pluto
  12. ^ Hubble Space telescope: NASA's Hubble Discovers Another Moon Around Pluto

[rediger] Eksterne lenker

Personlig
Navnerom

Varianter
Handlinger
Navigasjon
Prosjekt
Wikipedia
Andre
Eksternt
Lager
Utskrift
Verktøy
På andre språk