Voyager 1

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Voyager-romsondene

Voyager 1 er en 721,9 kg tung, ubemannet, amerikansk romsonde i Voyager-programmet som er sendt for å utforske de ytre delen av Solsystemet og videre. Romsonden ble skutt opp 5. september 1977, og er fremdeles i funksjon. Voyager 1 passerte planetene Jupiter og Saturn, og var den første romsonden med detaljerte bilder av disse to planetene.

Voyager 1 er, i 2008, det fjerneste menneskeskapte objekt og vil ikke bli tatt igjen av noen av de andre objektene som er skutt opp til nå. Avstanden til Solen passerte milepælen 100 astronomiske enheter (AU) 15. august 2006. Dette tilsvarer omtrent 15 milliarder km. Romsonden er nå inne i Solsystemets ytterkanter, et enormt område der Solens innflytelse blir erstattet av interplanetært rom.

Voyager 1 hadde planetene Jupiter og Saturn, samt deres samling av måner og ringer som sine prioriterte mål. Det nåværende oppdraget er deteksjonen av Heliosfæren, samt partikkelmålinger av solvinden og det interstellare rom. Begge Voyager-sondene er drevet av tre radio-isotope, termoelektriske generatorer, som har overlevd sin antatte levetid, og man forventer nå at de vil fortsette å generere nok kraft til at sonden kan kommunisere med Jorden til minst 2020.

Jupiter[rediger | rediger kilde]

Voyager-romsondenes baner i solsystemet

Voyager 1 var den tredje romsonden som besøkte Jupiter i januar 1979.

Voyager 1 begynte å ta bilder av Jupiter i januar 1979. På det nærmeste, 5. mars 1979 var Voyager 1 bare 349.000 km fra sentrum av kjempeplaneten. På grunn av den store oppløsningen som nærpasseringen tillot, ble de fleste observasjonene av Jupiters måner, ringer, magnetisk felt og stråling gjort i 48 timers perioden rundt nærmeste passering. Romsonden avsluttet fotograferingen av Jupiter i april 1979.

De to Voyager romsondene gjorde flere viktige observasjoner av Jupiter og dens måner. De mest oppsiktsvekkende var eksistensen av vulkaner på Io, noe som ikke hadde vært observert fra Jorden, eller av romsondene Pioneer 10 eller 11.

Voyager 1 oppdaget 3 indre Jupiter-måner (bl.a Atlas og Pan) ved passeringen, noe som fikk antall kjente måner (da) opp til 16 (17 hvis man teller med Themisto, som hadde blitt funnet, men mistet igjen i 1975).

Saturn[rediger | rediger kilde]

Passeringen av Jupiter var en stor suksess, og romsonden fortsatte videre for å besøke Saturn. Voyager 1 ble dermed også den andre romsonden som besøkte denne planeten, etter Pioneer 11. Voyager 1 passerte Saturn i november 1980, på sitt nærmeste, 12. november, var romsonden bare 124.000 km unna skyene på planeten. Romsonden oppdaget komplekse strukturer i Saturns ringer, og studerte atmosfæren på Titan, som hadde blitt utvalgt av JPL for en nærpassering. Voyager 1 sendte også tilbake mengder av bilder av flere av Saturns måner, mange observert for første gang.

Interstellar ferd[rediger | rediger kilde]

Voyager 1 på vei inn i det ytre delene av solsystemet

Det er estimert at begge Voyager-romsondene vil ha tilstrekkelig elektrisk kraft til at minst noen instrumenter fungerer tilfredsstillende helt fram til 2020.

Avstand fra Jorden[rediger | rediger kilde]

15. august 2006 passerte Voyager 1 avstanden 100 AU (ca. 15 milliarder km) fra Solen, noe som gjør den til det fjerneste menneskeskapte objekt. På denne avstanden bruker lyset (i 300 000 km/s) over 14 timer fra romsonden til Jorden. Til sammenligning; Månen vår er ca. 1 lys-sekund fra Jorden, Solen er 8,5 lys-minutter unna, og Pluto har en gjennomsnittlig avstand på 5,5 lys-timer.

I november 2005 beveget romsonden seg med en fart av 17,2 km/s, relativt til Solen, dvs 3,6 AU pr år. Dette er 10% raskere enn søsterskipet Voyager 2.

Voyager 1 er ikke på vei mot noe spesifikt stjernesystem, men vil etter 40 000 år nærme seg stjernen AC+793888 i ‘Camelopardis’ konstellasjonen.

Nåværende posisjon[rediger | rediger kilde]

Både Voyager 1 og Voyager 2 er i heliosfæren, en «boble» i verdensrommet som Solen dominerer. Voyager 1 krysset i desember 2004 gjennom et område som kalles «termination shock» der solvinden raskt senker farten fra snittet på 300–700 km/s, og blir tettere og varmere.

Voyager 1 var i april 2006 på 12,32° deklinasjon og 17,114hrs «Right Ascension», noe som ga det en plassering på stjernehimmelen i konstellasjonen Ophiuchus.

Sporing[rediger | rediger kilde]

NASA fortsetter å spore Voyager 1 ved hjelp av Deep Space Network stasjoner – et verdensomspennende nettverk av antenner.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]