Planetdefinisjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et bilde av Neptuns måne Triton.
Antall aksepterte planeter i solsystemet gjennom historien.

Definisjonen av planeter har vært tema for en intensiv debatt innen astronomien. Til tross for at begrepet planet har eksistert i tusentalls av år eksisterte det ikke noen formell definisjon for dette begrepet før 24. august 2006.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Gjennom historien har ordet planet betydd ulike ting. For de antikke grekerne var det himmellegemer som de så beveget seg, i motsetning til stjernene. De regnet ikke bare det som kalles de fem «klassiske planetene» Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn, men også solen og månen. De omtalte syv planeter. Etter disse fikk ukedagene sine navn: søndag var solens dag, mandag månens, tirsdag Mars', onsdag Merkurs, torsdag Jupiters, fredag Venus' og lørdag Saturns dag.

Da det heliosentriske verdensbildet utkonkurrerte det geosentriske begynte jorden å regnes som en av planetene, og solen ble ikke lenger regnet som en planet. Da Galileo Galilei oppdaget vire av Jupiters måner ble heller ikke månen lengre omtalt som en planet. Ved oppdagelsen av jupitermånene i 1610 og saturnmånene Titan i 1655, Iapetus i 1671 og Rhea i 1672 ble de beskrevet som «planeter», ikke måner. Måne på den tiden var bare jordens måne.

I 1781 søkte astronomen William Herschel etter dobbeltstjerner da han kalte et objekt i stjernebildet Tyren for komet. Att dette objektet hadde vært en planet spilte ingen rolle for ham. Planetene hadde siden antikken vært de samme syntes han. Men til forskjell fra en komet hadde dette objektet en bane som var nesten sirkulær. Objektet ble imidlertid kjent som planet nummer syv: Uranus.

Mellom 1801 og 1807 ble de fire første asteroidene oppdaget: Ceres, Pallas, Juno og Vesta. Disse fire ble også ansett å være planeter, og det gikk helt til 1845 før den femte asteroiden Astraea ble oppdaget. Fra 1847 og fremover ble det nesten årlig oppdaget nye asteroiden, men disse ble ikke ansett å være planeter, og Ceres, Pallas, Juno og Vesta mistet sine planetstatuser.

Uforklarlige uregelmessigheter i Uranus' banebevegelse førte til at Neptun ble funnet i 1846. Pluto ble siden lokalisert i 1930 etter beregninger på en enda mindre uregelmessighet i Neptuns bane. Senere viste det seg at Pluto var for liten til å ha forårsaket dette, og romsonden Voyager 2 viste at dette kom av en overvurdering av Neptuns masse.

Vitenskapelig definisjon[rediger | rediger kilde]

Frem til begynnelsen av 1990-tallet fantes det ikke noe egentlig behov for en vitenskapelig, entydig definisjon siden astronomene bare hadde ett objekt som avvek, og det kunne håndteres individuelt.

Etter oppdagelsene av den myriaden av små verdener utenfor Neptuns bane i 1992 hadde antall objekter steget fra ni til flere dusin. Etter oppdagelsen av den første eksoplaneten i 1995 hadde antall objekter steget til over hundre. Disse nye oppdagelsene, noen store nok til å kunne være stjerner og andre mindre enn vår måne, utfordret den rådende oppfatningen av hva en planet kunne være.

Problemet med en klar definisjon nådde sitt høydepunkt i 2005 da Eris ble oppdaget. Eris var større enn den minste aksepterte planeten Pluto. Som et svar på dette tilkjennega den internasjonale astronomiske unionen (IAU) sin beslutning på spørsmålet i 2006. I følge deres definisjon er en planet et objekt som kretser rundt solen, er tilstrekkelig stor til at gravitasjonen former den til hydrostatisk likevekt i en rund form, og at den har «renset nabolaget» for mindre objekter.

Definisjonen på «renset nabolaget» anses å være at massen av de objektene som har lignende bane rundt solen (måner ikke medregnet) er mye mindre enn selve objektet. Selv om Pluto ikke anses å ha en lignende bane som Neptun finnes det et antall objekt kalt plutinoer som har samme banediameter og omløpstid som Pluto. Flere av disse objektene har hver for seg masser som tilsvarer et antall prosent av Plutos masse.

De objektene som kretser rundt solen, er runde, men som ikke har «renset nabolaget» kalles dvergplaneter. Siden denne definisjonen klassifiserer Pluto som en dvergplanet, har antallet klassiske planeter gått fra ni til åtte. Denne definisjonen har imidlertid ikke løst alle kontroverser, og IAUs beslutning om definisjonen er ikke ukontroversiell.

På sett og vis er imidlertid Plutos tap av planetstatus bare en historisk repetisjon av den gang de fire første asteroidene Ceres, Pallas, Juno og Vesta mistet sine planetstatuser ca. 150 år tidligere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Darling. The Universal Book of Astronomy, from the Andromeda Galaxy to the Zone of Avoidance. 2003. John Wiley & Sons Canada (ISBN 0-471-26569-1), s. 394
  • Collins Dictionary of Astronomy, 2. utg. 2000. HarperCollins Publishers (ISBN 0-00-710297-6), s. 312-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]