Karin Maria Bruzelius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karin Maria Bruzelius
Høyesterettsdommer Karin Bruzelius.jpeg
Karin Bruzelius foreleser om menneskerettighetenes stilling i norsk rett
Født19. februar 1941 (78 år)
Lund
Utdannet ved Columbia University, Columbia Law School, Lunds universitet
Beskjeftigelse Dommer
Nasjonalitet Norge
Departementsråd i Samferdselsdepartementet
1989–1997
EtterfølgerPer Sanderud
Høyesterettsdommer
1997–2011
Leder for Norsk Kvinnesaksforening
1978–1984
ForgjengerKari Skjønsberg
EtterfølgerSigrun Hoel
2018–
ForgjengerMarit Nybakk

Karin Maria Bruzelius (født 19. februar 1941 i Lund i Sverige) er en svenskfødt norsk jurist, tidligere høyesterettsdommer i Norges Høyesterett og leder for Norsk Kvinnesaksforening. Bruzelius har bakgrunn som ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og forretningsadvokat, og ble i 1989 departementsråd for Samferdselsdepartementet; hun var den første kvinnen som ble departementsråd i Norge. Hun ble utnevnt til høyesterettsdommer i 1997; hun fikk i 2011 avskjed i nåde (noe som innbærer at hun beholdt tittelen høyesterettsdommer) og har siden vært tilknyttet Nordisk institutt for sjørett; hun er også varamedlem av Arbeidsretten, har forskjellige andre verv og er bidragsyter til Norges lover, Norsk lovkommentar og Knophs oversikt over Norges rett.[1] Bruzelius var leder for Petroleumsprisrådet (1987–2004) og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag (2004–2010). Hun var leder for Norsk Kvinnesaksforening 1978–1984 og ble leder for andre gang i 2018.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Hun er jur. kand. fra Lunds universitet (1964) og Master of Laws (1969). Hun var tingsnotarie ved rådhusrätten i Göteborg i 1964, og arbeidet i Justisdepartementet i Norge fra 1965 til 1982 som byråsjef, underdirektør og ekspedisjonssjef. Hun var advokat i Sjøassurandørenes Centralforening 1982–1987, ekspedisjonssjef i Samferdselsdepartementet 1987–1988 og departementsråd i Samferdselsdepartementet 1989–1997. Hun var den første kvinne som ble utnevnt til departementsråd i Norge.

Hun tiltrådte som høyesterettsdommer i Norges Høyesterett 6. oktober 1997. Bruzelius ble i statsråd 7. januar 2011 etter søknad gitt avskjed i nåde fra og med 1. mars samme år.[2]

Bruzelius var leder for Norsk Kvinnesaksforening 1978–1984, og var også nestleder i periodene 1974–1978 og 2014–2016.[3] Hun har også vært styremedlem i International Alliance of Women. Hun er fra 2016 medlem av Norges kvinnelobbys ekspertutvalg for kvinne- og likestillingspolitikk.[4] Hun ble valgt til leder i Norsk Kvinnesaksforening for andre gang i 2018 og etterfulgte da Marit Nybakk.

Hun var leder for Petroleumsprisrådet fra 1987 til 2004 og medlem av Den faste voldgiftsdomstolen i Haag fra 2004 til 2010. Hun er medlem av redaksjonsrådet i Nordic Journal of International Law og bidragsyter til Norsk lovkommentar, Norges Lover og Knophs oversikt over Norges rett. Hun har også vært medlem av Komitéen til bevarelse av Polarskipet Fram og styremedlem i Tim Greves symposium.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Hun er samboer med jusprofessor Inge Lorange Backer, som er tidligere ekspedisjonssjef i Lovavdelingen i Justisdepartementet. Dette medførte at hun som høyesterettsdommer ofte var inhabil i saker hvor staten var part.[5]

Moen-saken[rediger | rediger kilde]

Privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte de tre høyesterettsdommerne Bruzelius, Magnus Matningsdal og Eilert Stang Lund i 2006. Sandberg anmeldte dommerne for å få vurdert om de tre hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæringen av sakene mot Fritz Moen. En enstemmig kontrollkomiteen på Stortinget bestemte den 5. februar 2008 å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommerne skulle stilles for riksrett i etterkant av justismordet.[6] Den 8. mai samme år besluttet et flertall i komiteen at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]