Psykolog (Norge)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

I Norge er psykolog en beskyttet tittel forbeholdt personer med universitetsutdanning i psykologi, og som har autorisasjon eller lisens som helsepersonell. I Norge er det kun det seksårige profesjonsutdanningen i psykologi som kvalifiserer til å søke om autorisasjon som psykolog. Søkere med tilsvarende utdanning fra utlandet kan søke Helsedirektoratet om midlertidig lisens for å gjennomføre en veiledet praksisperiode (vanligvis på 1-2 år), som kan føre til autorisasjon. Psykologen har kompetanse innen både psykologisk forskning og anvendt psykologi. Før 1972 var ikke psykolog en beskyttet tittel.

Utdanninger og tittel[rediger | rediger kilde]

For utdypende artikkel om psykologiutdanninger i Norge, se psykologiutdanning (Norge)

Den første psykologiutdanningen i Norge, magistergrad i psykologi, ble etablert i 1920 og eksisterte til omkring årtusenskiftet, og var da en syvårig utdannelse. I 1948 ble det etablert et embedsstudium i faget (etter hvert seksårig), som ledet frem til graden cand.psychol. Frem til 1972 ble tittelen psykolog brukt av begge gruppene, samt av personer med utdanning i tilgrensende fag (for eksempel pedagogikk og enkelte andre samfunnsfag) som jobbet med psykologi. Ved reformen i 1972 fikk Sosialdepartementet ansvar for å godkjenne psykologer. Slik godkjenning har blitt gitt til personer med relevant utdannelsesbakgrunn og erfaring, ikke bare til personer med embedseksamen. Etter 1972 er cand.psychol.-graden den eneste utdannelsen som automatisk oppfyller utdanningskravet for autorisasjon som psykolog.

Profesjonsstudiet i psykologi[rediger | rediger kilde]

Profesjonsstudiet i psykologi (også kalt cand.psychol.-studiet) er seksårig, med hovedfokus på teori, forskning og forskningssmetoder, klinisk psykologi og klinisk praksis. Fullført studium leder til graden cand.psychol., og psykologstudenter bruker ofte den uoffisielle tittelen stud.psychol.

I Norge tilbyr universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim (NTNU) og Tromsø dette programmet. I Oslo, Bergen og Trondheim søker man opptak til seksårig program gjennom Samordna opptak, mens man i Tromsø fremdeles søker seg inn på et femårig profesjonsprogram på bakgrunn av årsstudium i psykologi. Opptak til årsstudiet skjer gjennom Samordna opptak, mens opptak til profesjonsstudiet skjer internt ved universitetet. Her vil karakterene fra årsstudiet avgjøre om studenten kommer inn på programmet eller ikke. Karakterkravene for å komme inn på profesjonsstudiet, både gjennom Samordna opptak og via årsstudiet, varierer fra studiested til studiested, og fra opptak til opptak. Det kreves generelt svært gode karakterer for å komme inn.

Tradisjonelt sett har psykologutdanningen bestått av to avdelinger. Første avdeling består av en innføring i de fem psykologiske basalfagene (utviklingspsykologi, biologisk og medisinsk psykologi, kognitiv psykologi, personlighetspsykologi og sosialpsykologi), i tillegg til forskning og forskningsmeoder. Andre avdeling består av en mer praktisk rettet anvendelse av psykologifaget ved klinisk utøvelse. Psykologstudenten på andre avdeling vil derfor gjennomføre praksis hvor studenten har egne pasienter i behandling/terapi. Studenten har gjennom hele studieløpet veiledere som står som faglig ansvarlig for denne praksisen. Praksis utgjør til sammen ett år og finner sted internt ved utdanningsinstitusjonen og i eksterne institusjoner i psykisk helsevern (for eksempel sykehus og DPS), pedagogisk-psykologisk tjeneste og barnevernet.

Autorisasjon som psykolog i Norge[rediger | rediger kilde]

Etter endt utdanning må psykologen søke autorisasjon som psykolog før vedkommende kan praktisere som psykolog. Denne søkes fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Psykologtittelen er beskyttet, noe som betyr at det er forbudt å bruke tittelen uten autorisasjon.[1] Dette innebærer videre at personer uten autorisasjon ikke har adgang til å bruke tittel som ligner eller kan gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon.[2] Det foreligger en avtale mellom de nordiske landene om at en nordisk psykologutdanning skal være gyldig i samtlige nordiske land, og at utdanningen i de respektive landene skal tilsvare hverandre i form av omfang, teoretisk innføring og veiledet praksis.[3]

Frem til 1972 var psykolog ikke en beskyttet tittel i Norge, og tittelen ble brukt om en bred gruppe yrkesutøvere innen samfunnsvitenskap og anvendt psykologi. Fra 1972 ble tittelen psykolog i Norge forbeholdt fagpersoner utdannet i klinisk psykologi med godkjenning, senere autorisasjon eller lisens, fra myndighetene. Opprinnelig var det Sosialdepartementet som utstedte denne godkjenningen, mens det i dag er Helsedirektoratet som har dette ansvaret. I Norge er det kun profesjonsstudiet i psykologi som automatisk oppfyller utdanningskravet for autorisasjon som psykolog, men også kandidater med utenlandsk utdanning, som kan dokumentere tilsvarende utdannelse og praksis, kan søke om autorisasjon som psykolog. Kompetansekravene er såpass strenge at nesten utelukkende søknader fra personer med minst fem års utdanning og minst ett års praksis i klinisk psykologi kan godkjennes. Derfor er det innført lisensperiode for en del utenlandske søkere, slik at disse kan gjennomføre en veiledet praksisperiode under lisens før de kan søke om autorisasjon.

Sammensatte titler[rediger | rediger kilde]

Det er helsepersonelloven som regulerer tittelbeskyttelse for autorisert helsepersonell i Norge. Kun titler som gir autorisasjon etter helsepersonelloven § 48, samt offentlig godkjente spesialistutdanninger, er beskyttet, herunder tittelen psykolog. Sammensatte titler som inneholder ordet «psykolog» er ikke nevnt i § 48, og er dermed ikke beskyttet. Helsedirektoratet har uttalt (på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet) at «tittelen sosialpsykolog er ikke en beskyttet tittel etter helsepersonelloven § 74, da den ikke gis egen autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller spesialistgodkjenning».[4] På tross av at sammensatte titler ikke er beskyttede titler uttaler Helse- og omsorgsdepartementet at "adgangen til å bruke sammensatte titler . . . [er] begrenset av helsepersonelloven § 74 fjerde ledd og alternativ behandlingsloven § 8 tredje ledd".[5] Profesjonsforeningen for autoriserte psykologer i Norge, Norsk Psykologforening, skriver på sine nettsider at bruk av sammensatte titler er ulovlig for andre enn psykologer med autorisasjon.[6]


Medlemskap i Norsk psykologforening

Det har vært stor debatt om hvem som kan være medlemmer av Norsk psykologforening. Foreningen var frem til 1972 åpen for alle med høyere utdanning i psykologi eller annen relevant bakgrunn, men ble fra 1972 stengt for andre enn de med offentlig godkjenning, senere autorisasjon/lisens. Masterutdannede blir dermed ekskludert fra den internasjonale arena. Det er foreslått at det kan dannes en paraplyorganisasjon som rommer Psykologforeningen og Masterforeningen i Psykologi.

Videreutdanning[rediger | rediger kilde]

Som ferdig utdannet psykolog kan man spesialisere seg eller ta en doktorgrad. De fleste norske psykologer videreutdanner seg til psykologspesialister etter endt utdanning. Denne videreutdanningen er en faglig spesialisering og består av fem års relevant arbeid og veiledning, tre års kurs, samt vitenskapelig arbeid. Psykologen kan velge mellom 11 ulike spesialiteter: Organisasjonspsykologi, voksenpsykologi, barne- og ungdomspsykologi, arbeidspsykologi, nevropsykologi, habiliteringspsykologi, rus- og avhengighetspsykologi, familiepsykologi, eldrepsykologi, psykoterapi og samfunns- og allmennpsykologi.[7] De fleste spesialiserer seg i voksen- eller barne- og ungdomspsykologi. En psykologspesialist vil, i tillegg til vanlige psykologoppgaver, være faglig ansvarlig for utredning, diagnostisering og behandling i spesialisthelsetjenesten, kunne fatte visse tvangsvedtak i psykisk helsevern, samt påta seg veiledningsoppgaver overfor både studenter og ikke-spesialister. Det er ikke uvanlig at psykologer har videreutdanning i flere spesialiteter samtidig.

Psykologer er også kvalifisert til å søke om opptak på doktorgradsprogrammer ved norske universiteter, og det finnes mange norske psykologer og psykologspesialister som også er dr.psychol. eller ph.d. i psykologi.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Som psykolog kan man arbeide innen svært mange områder, både offentlig og privat. De vanligste arbeidsområdene er psykisk helsevern, kommunale virksomheter (kommunehelsetjeneste, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern), rusomsorg, kriminalomsorgen og arbeids- og attføringssektoren. Andre aktuelle arbeidsområder er innenfor rådgiving, konsulentvirksomhet, arbeid som sakkyndig psykolog og organisasjon og ledelse. Begynnerlønn for psykologer i psykisk helsevern ligger de fleste steder mellom 500 000 og 550 000. Som spesialist vil man ha en betydelig høyere lønn, og minstelønn ved de fleste helseforetak ligger over 700 000. Psykologspesialister med privat praksis kan få driftstilskudd, noe som innebærer at pasienter som er henvist fra lege kun må betale egenandel for behandlingen.

Norsk psykologforening er profesjonsforeningen for autoriserte psykologer i Norge.

Formell kompetanse[rediger | rediger kilde]

Mange har vanskeligheter med å skille mellom en psykolog og en psykiater som fagperson. Kort fortalt er psykiatri en grenspesialitet innenfor medisin, og en psykiater har, i tillegg til den medisinske profesjonsutdanning (legeutdannelse) som faglig grunnutdanning, minimum 5 års videreutdanning/spesialisering i psykiatri.

Psykologer har i utgangspunktet en generalistkompetanse innen normalpsykologi og forebygging, utredning, diagnostisering og behandling av psykopatologi (psykiske lidelser), samt forskning. Som i psykiatrien dreier klinisk psykologi seg om behandling av psykiske lidelser, men i motsetning til psykiatere driver psykologer bare ikke-medikamentell behandling, som samtaleterapi. Psykologer har kompetanse innenfor evidensbaserte behandlingsmetoder innenfor klinisk psykologi. Både psykologer og psykiatere har spesielle rettigheter og plikter innen psykisk helsevern (tidligere kalt psykiatrien). Det er bare psykologer og leger som har selvstendig behandlingsansvar i psykisk helsevern, som følge av sin grunnutdanning. Både psykiatere (legespesialister) og psykologspesialister kan være faglig ansvarlige for utredning, behandling og vedtak i spesialisthelsetjenesten, etter psykisk helsevernloven, og det er kun leger og psykologer som gjennom sin grunnutdanning er kvalifisert til å gjøre vurdering av blant annet volds- og selvmordsrisiko. Psykologer har en seksårig praktisk og teoretisk utdanning fra et universitet innenfor normalpsykologi og abnormal psykologi, inkludert kognitiv psykologi, utviklingspsykologi, nevropsykologi, biologisk psykologi, klinisk psykologi og psykiatri. Psykiatere har en femårig etterudanning i psykiatri, etter legestudiet, hvor de driver klinisk virksomhet med pasienter innenfor psykiatrifeltet for å oppnå spesialisering, under veiledning av en lege som allerede er godkjent spesialist i psykiatri.

Det finnes flere studieløp innen psykologi, men profesjonsutdanningen i psykologi er det eneste som kvalifiserer til autorisasjon som psykolog. Andre studieretninger er årsstudium (ett år), bachelor- (tre år) og masterstudier (to år etter bachelor) i psykologi. Disse utdanningene er rent akademiske, og med høyere utdanning i psykologi kan man også fungere som veileder/konsulent og arbeide på forskjellige institusjoner hvor også psykologer er ansatt, men disse vil ikke ha behandleransvar på linje med psykologene. Psykologi vil ofte også være tilleggsfag til annen utdanning, og en mastergrad i psykologi kvalifisere til opptak på doktorgradsprogram innen psykologi (ph.d.).

Psykologer og leger er de eneste i Norge som har lov til å benytte hypnose.

Diskusjon om tittelbruk[rediger | rediger kilde]

De siste årene har det vært debatt om tittelbruken for personer utdannet i psykologi i Norge, spesielt at personer med mastergrad, ph.d. og lignende i psykologi ikke kan kalle seg psykologer.[8] Over 800 professorer og studenter i psykologi har undertegnet et opprop der de krever at alle med høyere grads eksamen i psykologi kan kalle seg psykologer, og argumenterer med at dette er den internasjonalt vanlige betydningen av ordet.[9] Helsedirektoratet har uttalt at det bare er titler som «gis egen autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 eller spesialistgodkjenning» som er beskyttet, herunder «psykolog» og enkelte sammensatte titler.[8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Helsepersonellovens § 74». Lovdata. 2. juli 1999. 
  2. ^ «Statens autorisasjonskontor for helsepersonell om psykolog som beskyttet tittel». Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. 6. november 2008. Arkivert fra originalen 8. desember 2009. 
  3. ^ «Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer». Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. 7. juli 2011. Arkivert fra originalen 8. november 2009. 
  4. ^ Ifølge brev fra Helsedirektoratet 14. februar 2012, etter å ha fått oversendt spørsmålet om tittelen sosialpsykolog var beskyttet fra Helse- og omsorgsdepartementet
  5. ^ Ifølge brev fra Helse- og omsorgsdepartementet 28. oktober 2011, etter spørsmål om beskyttelse av sammensatte titler
  6. ^ Psykolog er en beskyttet tittel, Norsk Psykologforening Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.
  7. ^ Hvordan bli psykologspesialist?
  8. ^ a b Kim Rand-Hendriksen (2012), «Skråblikk: Titler til begjær og besvær Arkivert 27. april 2015 hos Wayback Machine.», Scandinavian Journal of Organizational Psychology 4:2(45)
  9. ^ Tittelkamp mellom psykologene, Universitas

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]