Kløyvd infinitiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kartet viser utbredelsen av kløyvd infinitiv i norske dialekter. Det lyseblå området har infinitiv på -e i overvektsord og -a i jamvektsord, det mørkeblå området apokope i overvektsord og utstrakt bruk av jamning i jamvektsord. Resten av landet har samme ending i alle infinitiver (enten -e eller -a).

Kløyvd infinitiv er et spesielt mønster for infinitivsformer av verb i dialekterØstlandet, i Trøndelag og enkelte svenske innlandsbygder. Avgjørende for alle disse dialektene er at infintivsendelsen er ulik på grunn av en historisk prosess som kalles jamvekt. Jamvektsloven har virka slik:

  • Ord med noe annet enn to stavinger berøres ikke. Tostava ord deles opp i jamvektsord og overvektsord.
  • Overvektsord er ord som i norrønt hadde lang eller overlang rotstaving, som vil si enten lang vokal eller lang konsonant i rotstavinga; overlange rotstavinger hadde både lang vokal og lang konsonant. Overvektsorda fikk etter hvert bare trykk på rotstavinga. Infinitivsendinga, som i norrønt var -a, ble dermed trykklett og redusert til -e. Apokope har i enkelte dialekter sørga for at den har blitt helt borte (se kartet til høyre).
  • Jamvektsord er ord som hadde kort rotstaving i norrønt, det vil si både kort vokal og kort konsonant. Disse orda fikk etter hvert likt trykk på begge stavingene og infinitivsendinga unngikk å bli trykklett. Den holdt seg som -a, men i enkelte dialekter har jamning gjort begge vokalene i jamvektsorda likere. I enkelte trønderske dialekter heter det for eksempel vårrå, mens det på østlandsk gjerne heter værra.

På Østlandet slutter verbene enten på -a eller -e i infinitiv. Eksempler på verb med a-endelse i østnorsk er å værra, å eta og å komma, mens å sparke, å kaste og å finne er eksempler på verb med e-endelse. I trøndersk fører apokope-fenomenet til at e-endelsen i overvektsordene faller helt bort, mens jamvektsordene ofte har jamning.

Tendensen nå for tida er at bruken av kløyvd infinitiv går tilbake, særlig i de største byene. Om lag 3 % av informantene fra Oslo vest og 14 % av informantene fra Oslo øst bruker, ifølge en undersøkelse, kløyvd infinitiv. Undersøkelsen viser derimot at a-endingene er på frammarsj i Oslo og konklusjonen i undersøkelsen er at skilnader i Oslo-språket jamnes ut.[1]

Kløyvd infinitiv i skriftspråket[rediger | rediger kilde]

Kløyvd infinitiv var ikke en del av Ivar Aasens nynorsknormal, men ble innført som sideform i nynorsk i rettskrivningen av 1917. I bokmål ble kløyvd infinitiv tillatt som sideform i 1938, men tatt ut igjen rettskrivingen av 2005 fordi den har vært lite i bruk. Spor etter dette fins fortsatt i Bokmålsordboka på nett, for eksempel ved søk etter stal (av å stela).

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kristiansen, Nina (14. mars 2008): «Oslo-språket blir likere», Forskning.no