Olav Nygard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Minnesmerke over Olav Nygard i Modalen

Olav Nygard, (født 10. juli 1884, død 11. februar 1924) er en norsk lyriker som skrev på nynorsk. Han rakk å utgi fire diktsamlinger før han døde knapt 40 år gammel.

Olav Nygard var en av mellomkrigstidens fremste norske lyrikere. I sin levetid oppnådde han bare begrenset kunstnerisk anerkjennelse og ingen økonomisk suksess. Men poetisk satte han store spor etter seg, og hans beste dikt hører til det ypperste den norske litteraturen eier.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Olav Nygard ble født på fjellgården Krossen i Modalen, Hordaland som barn av bonde Simon Larsson Nygard (18421930) og Brita Andersdotter Florvåg (18441894). Nygard var den nest yngst av ti søsken. Hans skolegang var folkeskole, først og fremst omgangsskole. 19031904 gikk han på Nordhordlands Amtskole, og i 19041905 gikk han på Møre Folkehøgskule i Ørsta, hvor styreren, Andreas Austlid, tok seg av han. 19051906 gikk han i snekkerlære og avtjente miliærtjeneste. 19071908 hadde han et nytt opphold ved folkehøgskolen i Ørsta, der han møtte Anton Aure og Anders Underdal. 19091910 bodde han i Oslo, en periode hos Hulda og Arne GarborgLabråten i Asker.

Olav Nygard livnærte seg som snekker, verftsarbeider, bryggeriarbeider og bonde. Flere ganger skiftet han bosted for å forsørge seg og familien, og eide og drev småbruk i Eksingedalen (19151916), på Lindås (19161918), på Horvei (19181922) og på Ulsrud (19221924).

Den 31. desember 1912 ble han gift med Rakel Mathilde Tvedt (18891979), datter av bonde Sjur Hanssen Tvedt og Bertha Karin Monsdotter. Hun skulle komme til å overleve sin ektemann med 55 år da Nygard døde den 11. februar 1924 på Ulsrud i Østre Aker etter lengre tids sykeleie av tuberkulose.[1]

Nygard har fått Olav Nygards vegUlsrud i Oslo (like ved hans siste bosted i Beverlia) oppkalt etter seg. Gavlveggen i Ulsrud Borettslag i veien er dekorert med Nygard-sitatet «No kvil deg fot. No hev du vinne fram.» fra diktsamlingen Ved vebande.

Lyrikeren[rediger | rediger kilde]

Nygard ble tidleg opptatt av engelsk dikting, William Shakespeare, Percy Bysshe Shelley, John Keats, men også av Henrik Wergeland. I tiden etter 1910 levde han av dagsarbeid og av å skrive for landsmålsavisene. 19101911 turnerte han med Hulda Garborg og Det Norske Spellaget.

Nygard tilhører idag den sentrale norske lyrikkanon. Han ga ut fire diktsamlinger: Flodmaal (1913), Runemaal (1914), Kvæde (1915) og Ved vebande (1923). Han oversatte også et utvalg dikt av Robert Burns (1923). Debutboken kom ut på Olaf Norlis Forlag, mens de to neste bøkene ble utgitt av Gula Tidend i Bergen. Flodmaal fikk enkelte gode anmeldelser da den kom ut, mens Runemaal og Kvæde ikke ble lagt merke til av mange. Først med sin siste bok fikk han oppmerksomhet ut over en mindre krets. I et takkebrev til Nygard karakteriserer Arne Garborg boken slik: «Det er eit herlegt lite arbeid; høyrer til det beste og er, trur eg, det finaste, me hev av lyrikk på norsk».

Om døden[rediger | rediger kilde]

I sine dikt beskjeftiger Nygard seg med de største temaer, og han står klart innenfor en romantisk diktertradisjon. Han blir ikke uten grunn kalt en dødens dikter: Hans bøker, særlig Ved vebande («ved det hellige») og et etterlatt manuskript, inneholder tradisjonelle døds- og vanitasdikt, men også svært originale bearbeidelser av disse temaene.

I kontrast til den åpne dødstematikken står et sterkt fokus på fruktbarhet, skapelse og de livgivende impulser. Disse to sidene inngår ofte i en poetisk fruktbar dynamikk, for eksempel i hans kanskje mest kjente dikt, «No reiser kvelden seg» fra 1923:

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør på lette føter gjenom tun
og skuggeveven fjell-imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strengjer.
Men dagen tek sin gangar fast i taum
tek ferdakåpa på med fullrend saum
og bort frå blåne etter blåne skundar .
Det gular gjenom svale dal og lid,
der skuggen ventar natta, brura si
og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Naturmystikk[rediger | rediger kilde]

Olav Nygards forfatterskap faller i to deler. De tre første bøkene inneholder en rekke folkeviseinspirerte og ofte naturmystiske dikt, svært mange av dem innenfor en romantisk og idealistisk verdensanskuelse. Dikterens ansvar er et sentralt motiv i det tidlige forfatterskapet, og dette blir tematisert både sosialt og eksistensielt. Et typisk eksempel på dette er diktet «Eg vart vald til svarberg», fra Runemaal.

Den siste diktsamlingen kommer ut etter en åtteårig pause i forfatterskapet. I denne boken kommer det inn både tvil og avklaring i forhold til idealismen, og Nygard beveger seg henimot en posisjon hinsides romantikken.

Synet på dikterrollen gjennomgår store endringer, den blir gjenstand for en omfattende og poetisk avansert utspørring av forholdet mellom dikter og dikt. Denne posisjonen har vært karakterisert som «metaromantikk». I siste del av forfatterskapet når Nygard også sitt mesterskap i turneringen av de klassiske versformene. Samtlige av Nygards dikt er skrevet i tradisjonelle strofeformer, og særlig sentral i forfatterskapet er ottava rima-strofen, som totalt dominerer de siste delene av hans lyriske produksjon.

Nygards dikt har ofte blitt oppfattet som språklig vanskelige. Dette beror både på at han i store deler av forfatterskapet benyttet seg av gamle, ‘ukurante’ ord, og på den utstrakte bruken av sammensatte ord og voldsomme språkbilder. Denne tendensen til vanskeliggjøring har blitt betraktet som hans største svakhet som lyriker, men også som et mulig modernistisk trekk ved forfatterskapet.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Flodmaal (1913)
  • Runemaal (1914)
  • Kvæde (1915)
  • Ved vebande (1923)
  • Dikt (gjendikting av Robert Burns) (1923)
  • Dikt i samling (1984, ny utgave 2004)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Olav Nygard - liv og dikting (tidsskriftet Nordica Bergensia, nr 15 (1997). 205 s. (Heile heftet er vigd lyrikaren Olav Nygard og inneheld desse foredraga: I Stegane: "Olav Nygard og den litterære tradisjonen", s. 9-22. G Akselberg: «Språk og språkbruk hjå Olav Nygard», s. 23-45. A Aarseth: "Den vanskeleggjorde forma. Linjer og verkemiddel i Olav Nygards lyrikk", s. 47-62. A K Fonneland: «Mørke og lys. Ny lyrikk i møte med Olav Nygard», s. 63-82. M Tveisme: «Ikkje berre himmelsyner. Nærværet i Olav Nygard si dikting», s. 83-94. J Gjerdåker: «Olav Nygard og livssoga hans», s. 95-113. Resten av heftet er opptrykk av sentrale artiklar av og om Olav Nygard). ISBN: 82-90500-41-6 - Les i fulltekst
  • Vassenden, Eirik. Skapelsens problem. Lesninger i Olav Nygards lyrikk. 353 s. Dr.avh., Universitetet i Bergen, 2003
  • Aarnes, Asbjørn. Poesien hos Olav Nygard, et dikteralbum. 343 s. (Pax, 2004)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nygards siste bosted var en hytte tilhørende husmannsplassen Beverlia på Ulsrud i Oslo (se f.eks. Ekanger m.fl : – Bøler er stedet, ISBN 82-995666-0-6). Noen kilder sier at hytta lå på Bryn (Greiff, Trygve : Olav Nygard. Dikter og mystiker, Oslo 1959), men dette er unøyaktig

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Olav Nygard – originaltekster av og om forfatteren