Substantiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Substantiv er en morfosyntaktisk ordklasse som kan defineres ved hjelp av en del karakteristiske grammatiske kjennetegn. På norsk kan substantiver få en bestemthetsendelse knytta til seg: «mann-en», eller en ubestemt artikkel foran seg: «en mann». Substantiver kjennetegnes også ved at de kan modifiseres av et adjektiv «en liten mann». De fungerer som kjerne i en nominalfrase. Substantivfraser opptrer gjerne som subjekt eller objekt i en setning, men kan også ha andre grammatiske funksjoner. I lingvistikken er det vanlig å snakke om nomen snarere enn substantiver.

«Oppdagelsen» av substantiver[rediger | rediger kilde]

Substantiver ble først beskrevet noen hundre år f.Kr. av antikkens berømte grammatikere Dionysios Thrax (klassisk gresk) og Pāṇini (sanskrit). Thrax oppdaget, for eksempel, at visse ord i klassisk gresk kunne bøyes i kasus, men ikke i tid. Andre ord hadde motsatt egenskap, dvs. de kunne bøyes i tid, men ikke i kasus.

Forskjellige definisjoner av substantiver[rediger | rediger kilde]

Ord og uttrykk i naturlige språk som norsk har egenskaper på mange forskjellige nivåer. De har formelle egenskaper, som for eksempel hva slags bøyninger de kan ta, og hva slags andre ord de kan kombineres med, men også semantiske egenskaper, dvs. egenskaper som har med deres betydning å gjøre. Den definisjonen vi har gitt ovenfor er altså en formell definisjon. Denne definisjonen er ukontroversiell, og har den fordelen at man kan bruke den effektivt til å identifisere substantiver innenfor et gitt språk.

Det er to ulemper med denne definisjonen. For det første finnes det språk som ikke har bestemthet eller ubestemthet representert ved hjelp av endelser eller artikler. Et eksempel på dette er russisk. Dette gjør at den formelle definisjonen av substantiver må være annerledes i russisk enn i norsk. Problemet blir enda større, dersom man tar flere språk i betraktning.

For det andre gir den formelle definisjonen oss ingen forsåelse av hvorfor substantiver skulle ha de egenskapene de har. For å bruke en metafor, kunne man si at substantivers evne til å kunne bøyes i bestemthet eller å kunne modifiseres av adjektiver er symptomer på at et disse ordene er substantiver, men det ville være ennå bedre hvis man kunne forklare disse symptomene. Derfor er det mange som ikke er fornøyde med den formelle definisjonen vi har gitt øverst på siden, selv om de er enige i at dette er den beste måten å skille substantiver fra andre ordklasser. For å bruke enda en metafor: Veldig få ville være fornøyde med en definisjon av graviditet som sier at gravide kvinner er kvinner som får positivt resultat på en graviditetstest. Men de graviditetstestene vi bruker idag er pålitelige kriterier for å skille gravide kvinner fra kvinner som ikke er gravide. Den formelle definisjonen for substantiver vi har gitt fungerer altså veldig godt som en «test», men den gir oss ingen dypere forståelse av hva som egentlig kjennetegner de ordene som skårer positivt på testen. Dersom man ønsker å forstå hva et substantiv er på et dypere nivå, må man alså søke en definisjon som «forklarer symptomene».

Navn på ting[rediger | rediger kilde]

I tradisjonell skolegrammatikk defineres substantiver ofte som de ordene som «refererer til ting, hendelser, steder, egenskaper, fenomener, osv.» Dette er altså en semantisk definisjon av substantiver. Denne definisjonen har blitt kritisert for å være håpløst vag.[av hvem?]

Prototypisk referensielle uttrykk[rediger | rediger kilde]

En annen definisjon av substantiver sier at de er prototypisk referensielle uttrykk. Denne definisjonen vil heller ikke hjelpe oss stort, hvis vi er interessert i å finne ut om et gitt ord er et substantiv eller ikke. Men den kan likevel være riktig i en annen forstand, ved å påpeke egenskaper som faktisk kjennetegner substantiver og substantivfraser. Det er sant at man bruker substantivet bil mest i situasjoner hvor man ønsker å referere til biler, og tulling hvis man vil referere til tullinger. Det som menes med at de er prototypisk referensielle, er at man noen ganger bruker substantiver uten å referere til noe som har den tilsvarende egenskapen. To eksempler på det er gitt nedenfor.

  • Jens er ingen tulling.
  • Hvis jeg hadde en bil, hadde jeg kjørt til Marakech.

Den første setningen refererer ikke til en tulling, og den siste refererer ikke til noen bil.

Dermed kan det altså være sant at substantiver viser en sterk tendens til å referere til noe, men det gjelder på ingen måte alltid. Denne definisjonen er også semantisk.

Det er imidlertid uklart hvordan denne definisjonen kan hjelpe oss til å forstå det vi refererte til ovenfor som «symptomene» til substantiver, dvs. den forklarer oss ikke hvorfor substantiver skulle ha de formelle egenskapene de har. Den har derfor blitt kritisert som ubrukelig på to nivåer: Den kan ikke brukes som test, og den kan ikke brukes til å forklare testresultater.

Predikater med identitetskriterier[rediger | rediger kilde]

En annen semantisk definisjon ble foreslått av den britiske logikeren Peter Thomas Geach i femtiårene. Han noterte seg at substantiver kan modifiseres av adjektiver som «samme». For verb og adjektiver går ikke dette, og det finnes ikke andre uttrykk med lignende betydning som kan modifisere verb eller adjektiver, heller. Nedenfor er et eksempel med substantivet «invasjon» og verbet «invadere». En stjerne `*' foran et eksempel betyr at dette eksemplet er uakseptabelt.

Tyskerne og italienerne deltok i den samme invasjonen.
*Tyskerne og italienerne invaderte Afrika samme/sammelig/sammeligvis.
Identitetskriterier lar oss konkludere hvilke individer som er identiske med hvilke andre individer.

Det finnes språk der adjektiver som betyr «samme» har tilsvarende adverber, og hvor disse adverbene kan modifisere verb. Tsjekkisk er et eksempel på dette. Den siste setningen ovenfor ville altså være akseptabel i Tsjekkisk. Men den ville bety at tyskerne og italienerne invaderte Afrika på samme måte: ikke at de deltok i samme invasjon. Geach foreslo at man kunne forklare dette hvis man definerte substantiver som predikater som i tillegg har identitetskriterier. Et identitetskriterium forteller oss hvilke av de tingene som predikatet beskriver, er identiske med hverandre. For eksempel vil predikatet «er en person» beskrive alle lesere av denne artikkelen på mange forskjellige tidspunkter. Identitetskriteriet for «person» vil da la oss konkludere slike ting som at «person x på tidspunkt t1 er samme person som person y på tidspunkt t2». Forskjellige substantiver kan ha forskjellige identitetskriterier. Et velkjent eksempel på dette er det følgende (Gupta 1980):

  • National Airlines transporterte 2 millioner passasjerer i 1979.
  • National Airlines transporterte (minst) 2 millioner personer i 1979.

Siden alle passasjerer er personer, burde den siste setningen følge logisk av den første. Men i virkeligheten stemmer ikke det. Man kan, for eksempel, godt tenke seg at de personene som reiste med National Airlines i 1979, gjennomsnittlig reiste med dem to ganger. I det tilfelle transporterte National Airlines 2 millioner passasjerer, men bare 1 million personer. Så måten vi teller passasjerer på er ikke nødvendigvis den samme som måten vi teller personer. For å si det litt annerledes: På to forskjellige tidspunkter kan du tilsvare to forskjellige passasjerer, selv om du er en og samme person.

Verb og adjektiver er da predikater uten identitetskriterier. Senere har den amerikanske språkforskeren Mark Baker foreslått at en rekke av de egenskapene som kjennetegner substantiver i forskjellige språk, kan forklares ut fra den definisjonen Geach foreslo. Det vil si, substantiver kan kombineres med ubestemte artikler, tallord osv. fordi de har identitetskriterier. Han viser også at det faktum at substantiver er «prototypisk referensielle» følger av Geachs idé.

Dermed er dette kanskje den mest lovende definisjonen vi har i dag. Dersom Baker's forslag er korrekt, kan denne definisjonen brukes til å forklare de formelle egenskapene subjstantiver har. Bakers forslag er ganske nytt, og språkforskere arbeider fortsatt med å evaluere det.

Klasser av substantiver[rediger | rediger kilde]

masse- vs. tellesubstantiver[rediger | rediger kilde]

Et massesubstantiv eller utellelig substantiv er et substantiv som ikke kan bøyes i tall. Tellesubstantiver kan bøyes i tall. Eksempler på massesubstantiver er «luft», «trøbbel» og «bestikk». Det er vanlig å tro at man kan forklare hvorfor massesubstantiver ikke kan bøyes i tall ved å påpeke at det de refererer til ikke kan telles. Luft er ikke delt inn i biter som vi kan telle, dersom vi ser bort fra atomer og molekyler, som blir for små til at vi kan telle dem i vanlige situasjoner. Denne forklaringen er problematisk, hvis vi ser på massesubstantiver som «bestikk». Gafler og kniver kan telles, men «bestikk» forblir et massesubstantiv.

Strengt tatt finnes det eksempler på massesubstantiver som bøyes i tall og modifiseres av tallord. Setningen nedenfor er et eksempel på det, men I slike tilfeller refereres det til 'typer' av peanøttsmør og ikke til mengder av peanøttsmør:

Her har du to forskjellige peanøttsmør.
Vann pluss vann er vann: Kumulativ referanse.

Logikere som Godehard Link og Manfred Krifka har vist at man kan gi en presis, matematisk definisjon av massesubstantiver ved hjelp av begreper som kumulativ referanse. Et uttrykk `P' har kumulativ referanse dersom det tilfredsstiller den følgende implikasjonen.

  • Hvis to X og Y (hver for seg) kan beskrives som 'P', så kan summen av X og Y også beskrives som 'P'.

For eksempel, hvis du kombinerer to forskjellige skvetter med vann, får du fortsatt vann. To samlinger med bestikk er fortsatt bestikk hvis de kombineres. Men to forskjellige hus kan ikke "kombineres" til et nytt hus på samme måte, uten å plukke dem fra hverandre og bygge et nytt hus. Min eiendom og naboens eiendom er ikke en "eiendom", selv om vi tenker på dem under ett. Dermed kan vi si at vann og bestikk har kumulativ referanse, mens hus og eiendom ikke har det. Dette tilsvarer skillet mellom masse- og tellesubstantiver: vann og bestikk er massesubstantiver, mens hus og eiendom er tellesubstantiver. Hvis de er bøyd i flertall, får tellesubstantiver også kumulativ referanse. Hvis vi kombinerer to samlinger av frimerker, får vi noe som fortsatt kan beskrives som frimerker. Kumulativ referanse er også relevant for bestemmelse av telisitet i verbfraser. Veldig grovt sagt er en verbfrase telisk hvis den presenterer en hendelse som avsluttet, og atelisk hvis den presenterer hendelsen som (potensielt) uavsluttet. Krifka (1989) diskuterer dette nærmere.

Egennavn vs. fellesnavn[rediger | rediger kilde]

Egennavn eller særnavn (proprium) har normalt ikke bestemthets- eller tallbøying, og det er vanskelig å modifisere dem med adjektiver. Det finnes noen unntak til det siste. Man kan modifisere et egennavn med et 'ikke-restriktivt' adjektiv. Et eksempel på det er «lille Jens». Restriktive adjektiver begrenser referansen til fellesnavn. Frasen «sterke menn» refererer til færre ting enn substantivet «menn». I motsetning til dette refererer frasen «sterke Jens» til det samme som «Jens». Adjektivet «sterk» er altså restriktivt i frasen «sterke menn»

Gruppenavn[rediger | rediger kilde]

Et gruppenavn er, som navnet tilsier, et substantiv som refererer til en gruppe. Eksempler på dette er «komité», «klynge» og «flokk». Slike substantiver refererer til grupper som består av mer enn ett individ, selv når de er bøyd i entall. Dette gjør at substantivfraser med et slikt substantiv som kjerne får litt andre egenskaper enn andre substantivfraser. For eksempel kan gruppesubstantivfraser opptre som subjekt for kollektive predikater, selv når de er bøyd i entall. Et kollektivt predikat er et predikat som normalt ikke kan ta entallssubjekter, for eksempel predikater som «omringe huset».

Flokken omringet huset.
*Gutten omringet huset.
Guttene omringet huset.

Abstrakte substantiver vs. konkrete substantiver[rediger | rediger kilde]

Et abstrakt substantiv refererer til et objekt som ikke har fysiske egenskaper, som masse, bredde, høyde, osv. Eksempler på dette er «skjønnhet», «temperatur», «teori» og «idé».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Baker, Mark. 2005. Lexical Categories – Verbs, nouns and adjectives. Cambridge University Press.
  • Borer, Hagit. 2005. In Name Only. Structuring Sense, Volume I. Oxford: Oxford University Press.
  • Geach, Peter. 1962. Reference and Generality. Cornell University Press,.
  • Gupta, Anil. 1980, The logic of common nouns. New Haven and London: Yale University Press.
  • Krifka, Manfred. 1989."Nominal Reference, Temporal Constitution and Quantification in Event Semantics". In R. Bartsch, J. van Benthem, P. von Emde Boas (eds.), Semantics and Contextual Expression, Dordrecht: Foris Publication.
  • Link, Godehard. 1983. "The logical analysis of plurals and mass terms: A lattice-theoretical approach." In R. Bäuerle, C. Schwatze and A. von Stechow (eds.) Meaning, Use and Interpretation of Language: 302--323. Berlin: Mouton de Gruyter.