Rettskrivinga av 1901

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Rettskrivinga av 1901 var den første rettskrivingsendringa for landsmaal (nå nynorsk) etter at landsmaalet blei likestilt med rigsmaal (nå bokmål) i 1885. Tidligere hadde det ikke vært noen offisiell normal, men folk hadde sett på Ivar Aasens normal som ei rettesnor. 1901-rettskrivinga er ganske lite omfattende sammenlikna med andre rettskrivingsreformer, som den i 1917.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Landsmaalet hadde allerede vært i bruk i flere tiår, men det fantes inga rettskriving. Folk som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Olaus Fjørtoft hadde alle utvikla eigne varianter av Aasens normal, men etter at det i 1892 blei lov for elever å skrive landsmaal, blei det vanskelig å ikke ha en felles normal å forholde seg til. Dette førte til at kirke- og undervisningsdepartementet i 1898 satt ned ei nemnd for å gjøre noe med dette; denne bestod av Rasmus Flo, Arne Garborg og Marius Hægstad. Det oppstod imidlertid uenighet i nemnda, noe som endte med to forskjellige framlegg med Flo og Garborg på ene sida og Hægstad på andre sida.

Midlandsnormalen[rediger | rediger kilde]

Flo og Garborg ville tufte normalen sin på midtlandsdialektene. Denne normalen kalles midlandsnormalen og bygde særlig på talemålet i Vest-Telemark. Blant kjennetegna er:

  • Kløyvd infinitiv (å vera, men å kaste)
  • I-ending i perfektum partisipp av sterke verb (skrivi og eti)
  • I- og -u-endinger istedenfor e- og o-endinger (skaalir/skaaline, visur/visune)
  • Ingen t i slutten av intetkjønnsord i bestemt entall (huse og borde)
  • Ingen r og alltid e som sluttvokal i bestemt flertall av navnord (armane, skaalene og visune)

Hægstadnormalen[rediger | rediger kilde]

Hægstad ville med visse endringer satse på Aasens normal. Denne normalen kalles Hægstadnormalen og kjennetegnes ved

  • A-infinitiv uansett (vera, kasta)
  • E-ending i perfektum partisipp av sterke verb (skrive og ete)
  • E- og o-endinger i navnorda (skaaler, visor)
  • T i slutten av intetkjønnsord i bestemt entall (huset og bordet)
  • R i bestemt flertall av navnord og ulik sluttvokal (armarne, skaalerna og visorna)

Aasens normal hadde i tillegg flere stumme t-er (hev skrivet, augat og nokot) og endingene -ade og -at i fortid og perfektum partisipp av verb. Formene skrive, auga og noko og -a i både fortid og perfektum partisipp av verb var allerede i bruk, så Hægstad var enig med Flo og Garborg i at disse endringene kunne godtas.

Den endelige normalen[rediger | rediger kilde]

Hægstad gikk egentlig imot Flo og Garborg da de ville stryke r-en og bare ha e som sluttvokal i bestemt flertall av navnord, men godtok til slutt utjamning av sluttvokalen. Kirke- og undervisningsdepartementet valgte Hægstads framlegg som hovedform og lot midlandsnormalen være tillatt for elever, men denne forsvant stille ut av den offisielle rettskrivinga. Vedtaket var ikke særlig omstridd.

Videre lesing[rediger | rediger kilde]