Skjære

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skjære
Skjære
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pica pica
L., 1758
Corvus pica
Norsk(e) navn: skjære
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Kråkefugler
Slekt: Pica
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, bygger helst rede i høye trær
Utbredelse: Eurasia
Underarter:
  • se inndeling!

Skjære (Pica pica) er art i kråkefamilien (Corvidae) som er utbredt over det meste av Eurasia. Arten består i kraft av ni aksepterte underarter.[1] Det var flere før,[2] men noen av disse har fått status som selvstendige arter, mens andre nå inngår i andre underarter.[1] To av underartene finnes i Skandinavia. I Norge er arten lokalt også kjent under navn som skato, skjor, skjure, skjurru og sjura.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Skjæras prakt kommer til uttrykk når den flyr, men arten regnes ikke som noen stor flyger
Skjæra regnes til de smarteste fuglene og arten har et kraftig nebb

Skjæra blir omkring 46–50 cm lang og veier cirka 200–270 g.[1] Størrelsen varierer imidlertid med både kjønn og underart.[1] Hannen blir omkring 10 prosent større enn hunnen.[3].

Fjærdrakten er sort og hvit. Det sorte kan glinse med varierende intensitet i blått, blågrønt og grønt, avhengig av underart. Hode, nebb og undre ekstremiteter er sorte.[1] Det er også den lange stjerten, som har en glans av rødlilla. Håndsvingfjæra er hvite med sorte tupper. Innervingen er sort, med et hvitt felt innerst.[1] Hann- og hunnfugler er like av utseende.

Skjæra har en sammenhengende utbredelse over nesten hele Eurasia, fra Skandinavia, De britiske øyer (unntatt i det nordvestre Skottland) og Den iberiske halvøy i vest og til Nord-Vietnam ved Sørkinahavet i sørøst og det sørlige Sibir til midt opp på Okhotskhavet i nordøst. P. p. camtschatica har imidlertid skilt seg ut som en selvstendig populasjon, i et område som tilsvarer litt mer enn Kamtsjatka kraj i det nordøstlige Sibir.[1]

Arten trives i en rekke ulike habitat, men foretrekker åpent landskap som er fragmentert bevokst av trær.[1] Den trives godt i urbane strøk, men unngår gjerne tett skog og landskap uten trær. Bymessige strøk, med villahaver og frukttrær og nærhet til parker eller områder med større trær, kan virke spesielt attraktive. Også ved og rundt større søppelfyllinger er arten aktiv.[1]

Skjæra er altetende (omnivor) stand- og streiffugl som eter alt fra kadaver, kompost, bær, og frukt til fugleegg, fugleunger, småfugler, virvelløse dyr og små pattedyr.[1] Og arten eter nesten eksklusivt på bakken, men det er kjent at arten kan stjele mat fra andre fugler under flukt.[1] Den er ingen stor luftakrobat og flyr helst kortere distanser, gjerne fra tre til tre. Ringmerkede individer viser seg sjelden å fly mer enn 30 km.[1] Skjærer i det nordlige utbredelsesområdet kan imidlertid fly lenger, og flere ringmerkede (finske) individer har blitt observert etter en flukt på mer enn 100 km.[1] Et finsk eksemplar ble observert etter en flytur på hele 450 km.[1] Skjæra er blant de mest intelligente dyreartene på kloden[4] og har bevist i forsøk at den vil kjenne igjen seg selv i et speil[4]

Redet bygges av kvister høyt i ei trekrone, som oftest et løvtre av et slag

Skjæra er monogam og parene holder sammen gjennom året. De bygger et rede av kvister sammen, selv om hunnen gjør størsteparten av byggingen. Redet plasseres gjerne høyt i ei trekrone, ofte et større løvtre av et slag. Det har som regel kon utforming. Hannen bidrar aktivt med bygningsmaterialer under byggingen. Det er ganske stort og (til forskjell fra kråka) gjerne overbygd og med inngang fra siden. Selve inngangen er beskyttet av spisse kvister, så ikke større predatorer kommer til. Redet fôres innvendig med mykt materiale, som ull, pelshår, mykt gress og fjær. Som regel bygger skjæra nytt rede hvert år, men i noen tilfeller kan gamle reder repareres og brukes på nytt. Nye reder bygges ofte på toppen av et gammelt, og kan derfor se mye større ut enn det egentlig er.[1]

Hunnen legger 2–8 egg, normalt 5–7. Hun ruger eggene alene, og blir matet av hannen mens hun ligger på eggene. Eggene klekker etter 21–22 dager og avkommet mates hovedsakelig av hannen. Av de 5–7 eggene blir det sjelden mer enn tre unger som når til å forlate redet. Det skjer etter cirka 24–30 dager, før dem er flygedyktige, men ungene er avhengig av foreldrene i flere uker framover (til de er omkring 80 dager gamle). Noen unger faller imidlertid ned på bakken og blir mat for andre predatorer. På høsten tar ungfuglene tilhold sammen med andre ikke-hekkende artsfrender. De blir selv forplantningsdyktige omkring 15–17 måneder gamle, og dannelsen av ny par skjer gjerne i disse ungfuglflokkene. Par som mislykkes i hekkingen går ofte i oppløsning. Forventet levetid for ei skjære er i snitt omkring 3 år, men det er påvist ringmerkede skjærer som har blitt mer enn 15 år gamle.[1][2]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Inndeling og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til dos Anjos & Bonan (2017)[5]. Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2016).[6] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[7] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.

Treliste

Andre varianter[rediger | rediger kilde]

(a) Variantene galliae (Frankrike) og germanica (Tyskland) inngår i nominatformen[1]
(b) Variantene kot (Ukraina), laubmanni (Pakistan) og hemileucoptera (Sibir) inngår i P. p. bactriana[1]
(c) Variantene japonica (Japan), amurensis (Ussuriland) og jankowskii (Vladivostok) inngår i P. p. anderssoni[1]
(d) Variantene hainana (Hainan) og alashanica (Ala Shan i Kina) inngår i P. p. serica[1]
(e) P. p. serica har også blitt introdusert på Kyushu (Japan)[1]

Skandinavia[rediger | rediger kilde]

De to skandinaviske underartene er den nordlige formen P. p. fennorum og den sørlige nominatformen P. p. pica, som begge hekker i både Norge og Sverige. Akkurat hvor grensen går mellom dem er uklart, på grunn av hybridisering. Førstnevnte er noe større enn nominatformen og har litt mer hvitt på vingene og overgumpen.[1]

Noter[rediger | rediger kilde]

Det er også mange uklarheter knyttet til selve inndelingen av arten i underarter. P. p. camtschatica er for eksempel såpass distinkt, at det kan være snakk om en egen art. P. p. bottanensis er svært ulik naboformene, men heveds å hybridisere med P. p. anderssoni nord i utbredelsesområdet. Det er også mistanke om at P. p. anderssoni i seg selv kan være en mellomform. I tillegg regens P. mauritanica som konspesifikk med P. pica, og det er dessuten mistanke om, at både P. hudsonia og P. nutalli også kan være konspesifikke. Det generelle inntrykket er at mer forskning er nødvendig på (alle) formene, før man kan treffe mer endelige konklusjoner[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Madge, S. (2017). Eurasian Magpie (Pica pica). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ a b Magne Huseby Skjære Pica pica. Norske fugler, Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Besøkt 2017-04-25
  3. ^ Tim Birkhead. The Magpies: The Ecology and Behaviour of Black-Billed and Yellow-Billed Magpies. s. 29. 
  4. ^ a b Prior H.; m.fl. (2008). De Waal, Frans, red. «Mirror-Induced Behavior in the Magpie (Pica pica): Evidence of Self-Recognition» (PDF). PLoS Biology. Public Library of Science. 6 (8): e202. PMC 2517622Åpent tilgjengelig. PMID 18715117. doi:10.1371/journal.pbio.0060202. Besøkt 21. august 2008. 
  5. ^ dos Anjos, L. & Bonan, A. (2017). Crows (Corvidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  6. ^ Jønsson, K.A., P.-H. Fabre, J.D. Kennedy, B.G. Holt, M.K. Borregaard, C. Rahbek, and J. Fjeldså (2016), A supermatrix phylogeny of corvoid passerine birds (Aves: Corvides), Mol. Phylogenet. Evol. 94, 87-94.
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]