Sterke verb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Sterke verb er et særmerke for germanske sprog. De er kjennetegnet ved at de fleste markerer skifte i tid (og i visse sprog tall) ved at rotvokalen veksler efter et avlydsmønster når de blir bøyd, som f.eks. bryte–brøt–brutt (riksmål og bokmål), bryte–braut–brote (nynorsk), bryta–bröt–brutit (svensk), break–broke–broken (engelsk) eller brechen–brach–gebrochen (tysk). Til gjengjeld kan de mangle tradisjonell bøyningsending, slik man finner i de fleste svake verb. Sterk bøyning karakteriseres ved at 1. preteritum står uten endelse, mens stammevokalen skifter i en såkalt «avlyd». Det finnes imidlertid noen få unntak.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gorgus Coward. Riksmålsgrammatikk. Oslo: Dreyers Forlag. s. 47. ISBN 82-09-10311-3. 

Se også[rediger | rediger kilde]