Norsk språkhistorie (20. århundre)

Norsk språkhistorie i det 20. århundre har i stor grad dreid seg om forholdet og striden mellom de to skriftspråkene riksmål (senere bokmål) og landsmål (senere nynorsk). Den offisielle språkpolitikken som ble ført av regjeringen i Norge på 1900-tallet gikk ut på å forene disse to til ett skriftspråk – samnorsk. Dette skulle bli gjort gjennom en rekke reformer. Men mot midten av 1900-tallet fikk samnorskpolitikken mindre og mindre støtte blant folket, og etter massive protester i 1950-årene måtte politikerne vende om. En slags våpenhvile kom i stand i 1960- og 1970-årene, mens 1980-årene frembrakte diverse motreformer. Per i dag er samnorskpolitikken stort sett oppgitt og situasjonen fastlåst, og nynorsken har tapt mye grunn. I den senere tid har det vært lånord for blant annet ny teknologi, og nynorskens posisjon som obligatorisk sidemål, som har vært i fokus i norske medier.

Bakgrunn

Norsk språkhistorie på 1900-tallet har hatt nøye sammenheng med århundrets politiske forhold. Ved begynnelsen av århundret hadde Norge nettopp brutt ut av unionen med Sverige. Dansk var fortsatt det rådende skriftspråket. 1800-tallet hadde vært preget av nasjonalisme, og flere hadde tatt til orde for å skape et eget norsk skriftspråk for å distansere landet fra Danmark. Historikeren P.A. Munch hadde argumentert for å ta den «reneste» norske dialekten (altså den med mest til felles med norrønt) og basere et skriftspråk på denne. Læreren Ivar Aasen hadde samlet inn dialekter fra Bygde-Norge og konstruert et skriftspråk av dem, og Knud Knudsen hadde arbeidet med fornorsking av dansken i skoleverket, noe dikteren Henrik Wergeland tidligere hadde tatt til orde for. Nynorsken hadde vært en av Venstres kampsaker, partiet som kom til makten da parlamentarismen ble innført i 1884. Venstre hadde mye støtte på landsbygda. Det foregikk på denne tiden en maktkamp mellom de høyt utdannede embetsmennene som lenge hadde styrt landet, og de som ønsket liberale reformer.

Tidlig 1900-tallet

Den offisielle norske språkpolitikken utover 1900-tallet, styrt av Venstre og etterhvert overtatt av Arbeiderpartiet, var et forsøk på å smelte sammen riksmålet og landsmålet (i 1929 forandret til henholdsvis bokmål og nynorsk) til ett skriftspråk – samnorsk. De fleste var enige om at situasjonen med to skriftspråk var upraktisk og ikke kunne bestå. I 1899 ble Norsk Riksmaalsforening dannet, mens nynorsktilhengerne startet Norigs Maallag, nå Noregs Mållag, i 1906. Riksmålsforbundet ble opprettet av Bjørnstjerne Bjørnson i 1907. Samme år kom den første offisielle rettskrivningsreformen.

Rettskrivningsreformer

Det ble i løpet av 1900-tallet gjennomført (eller forsøkt gjennomført) flere reformer, hvorav de viktigste kom i årene 1907, 1917, 1938, 1941, 1959 og 1981.

1907-reformen

Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1907

1907-reformen red på den nasjonalistiske bølgen skapt av unionsoppløsningen i 1905 og møtte liten motstand. Det ble nå innført obligatorisk sidemålsstil i skolen, de bløte konsonantene (b, d, g) ble gjort om til harde (p, t, k), dobbelt konsonant ble innført i noen ord, og ubestemt flertall og preteritum som sluttet på -e ble fornorsket. Reformen fikk raskt gjennomslag.

1917-reformen

Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1917

Med denne reformen ble det foretatt forandringer i begge målformer. De som gjaldt begge var utskiftingen av aa med å, og også i mange ord æ med e. På riksmål fikk mange ord som sluttet på -ld og -nd i stedet -ll og -nn, preteritumendelsen -a ble tillatt i noen tilfeller, og det kom inn flere obligatoriske ordformer. Det var liten entusiasme hos folket for reformen. Selv om de obligatoriske lett ble godtatt, ble de frivillige formene lite brukt. Forfattere som blant annet Gabriel Scott, Nils Kjær og Knut Hamsun var krasse i sin kritikk av reformen. I nynorsk ble -d i slutten av noen ord gjort stum, flertall i bestemt form ble forandret, og det ble innført flere valgfrie stavemåter. Reformen er blitt kalt en «samnorsk»-reform. Reformen representerte for riksmålet også et langt skritt i retning av landsmålet. Dermed ble et av hovedprinsippene bak reformen, tilnærmingslinjen, fulgt opp.

1938-reformen

Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1938

Dette var en svært radikal reform som skulle være et viktig skritt i retning av å smelte sammen de to målformene. Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 1935 og styrket den ytterligere. Reformen hadde også støtte fra Venstre og kan sees på som en oppfølging av reformen fra 1917. Mange tidligere valgfrie former ble tvungne, diftonger ble gjort obligatoriske i en del ord og valgfrie i andre, og i ble mange steder byttet ut med y i diftonger. Den største forandringen var nok innføringen av hunkjønnsendelsen -a i mange tusen ord. Samtidig ble en rekke ord fjernet fra ordlistene og erstattet med nye konstruksjoner. Det ble også foretatt flere endringer i nynorsken.

Men 1938-reformen fikk liten oppslutning blant folk. Blant annet dikteren Arnulf Øverland var en sterk kritiker. En protest organisert av Riksmålsforbundet mot denne reformen var planlagt 9. april 1940, men ble avlyst da Norge ble invadert av Tyskland. Reaksjonene kom ikke for alvor før noen år etter krigen, da 1938-rettskrivningen begynte å gjøre seg gjeldende i skolebøkene. De fleste var kritiske, og fra begge språksider var nå samnorsken «fienden».

1941-reformen

Utdypende artikkel: Rettskrivningen av 1941

Denne ble kalt «nazirettskrivningen» eller Quisling-rettskrivningen, innført av Quislings regjering. Formålet var å forbedre og rette opp feil («Det kohtske knot», etter Halvdan Koht) begått i 1938-reformen. Den fikk liten oppslutning og ble fjernet rett etter krigens slutt.

1951-reformen

Utdypende artikkel: Den_nye_tellemåten

Dette er den første og eneste reformen som har normert muntlig norsk. Mer spesifikt tok den for seg telling, og det ble nå påbudt å si femtién i stedet for enogfemti (for 51). Både skriftlig og muntlig innebar dette at riksmålsformene syv og tyve ble erstattet med sju og tjue. Disse «samnorskformene» førte til at «den nye tellemåten» møtte motstand fra riksmålstilhengere. Bakgrunnen skal ikke ha vært et nytt forsøk på å fremme samnorsken, mer spesifikt relatert til telefonnumre. Den ble iverksatt av ingeniører i det daværende Televerket. Mange mente det var lettere å lese dem i den rekkefølge sifrene ble skrevet og at den gamle måten var tungvint og kunne føre til misforståelser. Den gamle tellemåten blir stadig mindre brukt, men har fortsatt ikke latt seg utrydde. En del bruker de to tellemåtene om hverandre.

1959-reformen

Utdypende artikkel: Læreboknormalen av 1959

Stortinget opprettet i 1952 Norsk språknemnd for å normere norsk skriftspråk, med mandat å fremme tilnærming mellom målformene. Nemnda fremla i 1959 forslag til en ny reform av rettskrivningen i skolens lærebøker, kalt Læreboknormalen av 1959. Hensikten var å standardisere språket i lærebøkene og finne frem til en norm som gjorde parallellutgaver med radikale og moderate former overflødige. For bokmålet innebar reformen at ord med -ere nå fikk dobbeltkonsonant og noen ord på hv- i stedet fikk v-. Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest «fornorskede» formene som ble hovedformer, mens tradisjonelle former og deler av ordtilfanget ble forbudt. Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Denne reformen møtte igjen stor motstand. Oppslutningen om samnorskpolitikken var i løpet av 1950-årene sterkt svekket (se Foreldreaksjonen mot samnorsk), og lærebøkene fikk stort sett moderate former. Språkstriden roet seg noe i 1960-årene, særlig etter at Stortinget i 1964 opprettet «Vogt-komiteen» for å gjennomgå hele språksituasjonen på fritt grunnlag.

Nyere tid

Bokmålsreformen av 1981

I 1981 kom en reform som var en videreføring av den vesle reformen som Norsk språkråd kom med like etter opprettelsen. Riksmålsbevegelsen fikk nå innfridd de fleste av kravene sine.

De viktigste punktene i reformen var

• Sidestilling av hunkjønnsord: solen, kuen, geiten, sidestilt med sola, kua, geita.
• Sidestilling av intetkjønnsord: husene sidestilt med husa
• Obligatoriske hunkjønnsord sterkt redusert; de kan nå ha en i bestemt form entall
• Ordformer som frem, syd, nu, bro, mave, sen og muld er sidestilt med fram, sør, bru, mage, sein og mold, men typiske riksmålsformer, som sprog, efter, idag og have forblir forbudt.

Det nye Språkrådet

Stortinget sluttet seg i 2003 til et forslag om å omdanne Norsk språkråd til et nasjonalt kompetansesenter for norsk språk. Det nye organet skal videreføre mange av de gamle arbeidsoppgavene. Det skal legges særlig vekt på styrking og vern av norsk språk og på språklig likestilling. Det nye organet ble opprettet 1. januar 2005. I mai 2005 ble det fastsatt at navnet på institusjonen skal være Språkrådet. Språkrådet er statens rådgivende organ i spørsmål som gjelder de norske målformene bokmål og nynorsk – både overfor offentlige institusjoner og allmennheten.

De siste tiårene har opptaket av nye lånord, særlig fra engelsk, hatt søkelyset på seg i mediene, og hvordan de skal skrives og bøyes på norsk har vært mye diskutert. Språkrådet har fremmet flere forslag til reformer som har fornorsket utenlandske lånord. Nynorskens stilling har også vært under debatt i senere år, og det har kommet flere oppfordringer til å fjerne nynorsken som obligatorisk fag, særlig i Oslo-skolen. Der ble det gjennomført et forsøk med undervisning uten sidemål.

Nynorsken har langsomt tapt terreng også i områder hvor nynorsk tidligere hadde størst tilslutning, men samtidig har mange bokmålsbrukere endret språkføringen i retning av mer radikale former.

Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005

Skillet mellom hoved- og sideformer ble fjernet, delvis ved at eksisterende sideformer ble likestilt med hovedformene, og delvis ved at andre gikk ut. En del tradisjonelle former som hadde vært ute av normen, som hverken, ble tatt inn igjen, men også talemålsnære former som brøyt og skoa ble tatt inn.

Se også

• Norsk språkhistorie (19. århundre)

Litteratur

• Alnæs, Karsten (2002): Historien om Norge IV: En ny arbeidsdag, Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 9788205306523
• Torp, Arne et al. (2005): Epos lærebok i norsk, H. Aschehoug & Co., 1. utgave. ISBN 9788203329159
• Gabriel Scott (1910). Babels taarn. Kristiania: Aschehoug. 
• Arnulf Øverland (1967). Sprog og usprog. Oslo: Riksmålforlaget. 
• Knut Hamsun (1918). Sproget i Fare. Kristiania: Gyldendal. 
• Didrik Arup Seip (1920). Norsk sproghistorie. Kristiania: Aschehoug. 
• André Bjerke (1968). Hårdt mot hårdt. Oslo: Riksmålsforbundet. 

Eksterne lenker

• Noddi.com
• Språkrådet
• www.elev.no