Adjektiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Adjektiv er en ordklasse som defineres utfra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfosyntaktiske kategorier, vil definisjonen av adjektiver variere fra språk til språk. På norsk kan vi definere adjektiver som de ordene som:

1. kan opptre i attributiv posisjon i en substantivfrase, dvs. mellom bestemt/ubestemt artikkel og substantivet, for eksempel:
den lille mannen
en liten mann
2. når de opptrer i attributiv posisjon, samsvarsbøyes med substantivet i bestemthet, tall og kjønn, for eksempel:
en stor mann, ei stor jente (hankjønn/hunkjønn, entall, ubestemt)
et stort hus (intetkjønn, entall, ubestemt)
store hus, store jenter, store menn, de store husene (flertall, alle kjønn, bestemt/ubestemt)
den store mannen, den store jenta, det store huset (bestemt, alle kjønn, begge tall)

Det finnes noen få ord som ofte klassifiseres som adjektiver, men som ikke kan opptre i attributiv posisjon. Et eksempel på dette i norsk er "alene."

  • Ugrammatisk: *en alene mann/*den alene mannen

Etter vår definisjon ville altså "alene" ikke regnes som et adjektiv. Dersom man skulle forsøke å justere vår definisjon slik at "alene" omfattes, måtte man gjøre det på en slik måte at definisjonen fortsatt utelukker uttrykk vi normalt ikke regner som adjektiver. En annen strategi er å se på "alene" og endel andre ord som er vanskelige å klassifisere, f.eks. "sammen," som en lukket ordklasse for seg. I moderne, formell lingvistikk er den siste strategien mer vanlig.

Bøying[rediger | rediger kilde]

Adjektiver kan i mange språk få gradbøying: glad – glad-ere – glad-est. Disse tre formene kalles henholdsvis positiv, komparativ og superlativ. Noen adjektiver får mer og mest i stedet for gradbøying: mer arbeidsom - mest arbeidsom. Dette er perifrastisk uttrykk. I de språk som ikke har gradbøying brukes kun denne metoden for å uttrykke gradsforskjeller. Noen ord kan ikke ha gradbøying av semantiske årsaker, men regnes likevel som adjektiv: død, psykisk.

Adjektiv har også på mange språk samsvarsbøying, dvs. at de bøyes i kjønn og tall, og eventuelt kasus, etter det substantivet de står til: en fin ring – et fint stykke – fine bøker. Videre kan adjektiv ha bestemt form: den fine ringen.

Også ordenstall regnes som adjektiver fordi de står til substantiver på samme måte som øvrige adjektiv.

Predikative og attributive adjektiver[rediger | rediger kilde]

Noen adjektiver kan brukes som predikater etter kopulaverbet "være." Når de brukes slik, kalles de for predikative adjektiver. Eksempler på adjektiver som kan brukes slik er glad, snill, stor, død, tung og alene. Adjektiver som ikke kan være predikative er tidligere og påstått.

Grammatisk: Denne stortingsmannen er glad/snill/stor/død/tung/alene.
Ugrammatisk: *Denne stortingsmannen er tidligere/påstått.

Adjektiver som ikke kan være predikative kan brukes i attributiv posisjon inne i en substantivfrase. De fleste adjektiver kan brukes både i predikativ og attributiv posisjon, men, som vi så ovenfor, finnes det noen ord som ofte klassifiseres som adjektiver, men som bare kan brukes i predikativ posisjon, slik som alene.

Grammatisk: En tidligere/påstått stortingsmann
Grammatisk: En glad/snill/stor/død/tung stortingsmann
Ugrammatisk: *En alene stortingsmann.

Intersektive og subsektive adjektiver[rediger | rediger kilde]

Når vi snakker om franske viner snakker vi om ting som ligger i grensesnittet mellom mengden av franske ting, og ting som kan beskrives som viner. Men når vi snakker om små elefanter, snakker vi ikke om ting som ligger i grensesnittet mellom små ting og elefanter: En liten elefant kan være mye større enn ei stor mus. En liten elefant er altså liten, sammenlignet med andre elefanter, og ei stor mus er stor, sammenlignet med andre mus. For å tolke adjektiver som liten trenger vi altså et slags perspektiv, eller en sammenligningsklasse. Men med franske viner behøves ikke det: En fransk vin er ikke en vin som er relativt "fransk" sammenlignet med andre viner. Adjektiver som fransk kalles intersektive etter det engelske ordet "intersection" (grensesnitt), fordi de kan tolkes ved å ta grensesnittet mellom referansen til adjektivet og referansen til substantivet. Adjektiver som liten kalles subsektive fordi de alltid må referere til en delmengde av det substantivet refererer til, dvs. de avhenger av sammenligningsklasser, og denne sammenligninsklassen er oftest identisk med referansen til substantivet som modifiseres.

Noen adjektiver er hverken intersektive eller subsektive. Påståtte stortingsmenn er ikke nødvendigvis stortingsmenn i det hele tatt. Denne frasen kan ikke tolkes som grensesnittet mellom mengden av "påståtte ting" og mengden av stortingsmenn. Man kan heller ikke tolke den som mengden av stortingsmenn som er relativt "påståtte," sammenlignet med andre stortingsmenn.

I en substantivfrase kommer gjerne subsektive adjektiver foran intersektive adjektiver. Den siste substantivfrasen nedenfor er ikke ugrammatisk, men den kan bare brukes hvis vi ønsker å understreke franskheten til den vinen vi snakker om.

Vanlig: En god, fransk vin
Uvanlig: en fransk, god vin.