Det norske Folkesprogs Grammatik
Det norske Folkesprogs Grammatik er en bok av Ivar Aasen skrevet i 1848.
Boken beskriver det tungemålet som ble brukt av størstedelen av det norske folket da Aasen i tiden 1842-46 gjorde sine studiereiser. Utgivelsen ble betalt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.
Ivar Aasen hadde opprinnelig planlagt å undersøke språket på Vestlandet, men utvidet senere arbeidet til også å omfatte de østlige og nordlige distriktene i landet. Boka skulle forberede utgivelsen av den norske ordboka Ordbog over det norske Folkesprog.
Aasen fant ut at dialektforskjellene ikke var større enn at det var en tydelig forbindelse mellom dialektene. Aasen viste med sitt materiale at det fantes et levende norsk språk. Språkmaterialet ble først fullstendig ved en sammenstilling av alle dialektene. At dette språket levde, uten støtte fra et skriftspråk, så Aasen som et bevis på at dette språket var folkets eiendom.
Innholdet i grammatikken[rediger | rediger kilde]
Aasen går gjennom lydforholdene (bokstavar og uttale), vokal- og konsonantovergang, orddanningen, bøyingsformene, sammenføyingen av ord til setninger, og forholdet mellom dialektene i Norge. Men han finner ikke fram til en felles norm for folkespråket; den ble først framstilt i boken Norsk Grammatik 16 år senere.
Hunnkjønnsordet som i ubestemt form heter Skaal, står oppført med seks ulike bestemte nominativsformer:
- Skaal'i (Telemark og Sogn)
- Skaal'e (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen)
- Skaal'æ (Setesdalen, Hardanger, Sunnhordland m.fl.)
- Skaal'o (Sunnhordland)
- Skaal'aa (Ryfylke, Lister, Jæren)
- Skaal'a (i de fleste dialektene)
— og dessuten tre ulike dativformer:
- Skal'enne (Voss, Nordhordland)
- Skaal'inne (Setesdal, Sunnfjord, Sunnmøre)
- Skaal'en (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen, Trondheims stift)
Aasen sammenligner dette med de islandske og norrøne formene av skál som i bestemt form nominativ er skálin, i akkusativ er skálina og i dativ er skálinni.
Aasen deler dialektene i den nordafjellske, den vestafjellske og den austafjellske rekka. Avslutningsvis skriver Aasen at de dialektene som ligger nærmest det gamle norske språket er de som brukes i vestlige fjordbygder og i dalene øst for Langfjella, men likevel slik at ulike grammatikalske elementer er tatt vare på i ulike dialekter.