Høgnorsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Høgnorsk er den vanlige benevnelsen på en uoffisiell og i dag lite brukt form for nynorsk. Til grunn for den høgnorske språkretningen ligger et ønske om å bevare det nynorske skriftspråket som et selvstendig språk, fritt for en sterk påvirkning fra bokmål. Denne målformen er således en ubrutt tradisjon etter det første nynorske skriftspråket (landsmål) slik det ble bygd opp av Ivar Aasen og senere brukt av klassiske nynorskforfattere som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg, Olav Nygard og Olav H. Hauge.[trenger referanse]

På 1900-tallet ble det ført en statlig politikk som hadde til mål å føre landsmål og riksmål, senere nynorsk og bokmål, sammen til et samnorsk språk «på norsk folkemåls grunn». Offisiell nynorsk ble derfor styrt bort fra Ivar Aasens systematiske normering og i retning av såkalte folkemålsformer, først med rettskrivningsreformen i 1917 og deretter med rettskrivningsreformen i 1938. Rettskrivningsreformene i 1917 og 1938 hadde til formål å tilnærme nynorsken til bokmål og østlandsk talemål.[trenger referanse] Disse reformene innebar således et brudd med den tradisjonelle, typeformbaserte nynorsknormeringen som Ivar Aasen la grunnlaget for.[trenger referanse]

Med 1938-rettskrivningen ble en rekke tradisjonelle nynorskformer forbudt eller redusert til «sideformer».[trenger referanse] Mest dramatisk var trolig forbudet mot det såkalte i-målet som skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord (For eksempel «ei gryta», «gryta», «grytor», «grytone», «ei sak», «saki», «saker», «sakene», mot offisiell nynorsk «ei gryte», «gryta», «gryter», «grytene», «ei sak», «saka», «saker», «sakene»). Høgnorskmannen Gustav Indrebø karakteriserte derfor 1938-reformen mer som et «målbrigde» enn som en reform.tr

Et annet sentralt prinsipp i høgnorsken er den såkalte sammenhengsloven.[trenger referanse] Rent konkret sier denne loven at når et ord skal bøyes, skal roten av ordet gå igjen i alle bøyningsformene.[trenger referanse] For eksempel heter det «å segja – segjer – sagde – hev sagt» der det i såkalt moderne nynorsk heiter å «å seia – seier – sa – har sagt». På denne måten får man sammenheng i bøyningen, og dessuten med andre ord som er utledet fra samme ord, som «segn» og «soge».[trenger referanse] Et annet kjent eksempel som illustrerer prinsippene i normeringen er bruken av g i ordet «ei gjenta», mot offisiell nynorsk «ei jente».[trenger referanse] Forklaringen her er at ordet gjente opprinnelig er utledet fra ordet «gant» (moro)[trenger referanse], og følgelig blir uttalt med en [dʑ]-lyd og ikke [j] i enkelte dialekter.[trenger referanse]

Kritikere av høgnorsksynet[hvem?] hevder ofte at høgnorsken er altfor fjern fra vanlig talemål til å kunne slå gjennom som et fullverdig skriftspråk.[trenger referanse] Høgnorskfolket[hvem?] på sin side hevder at det er Aasen-normalens typeformprinsipper som er best egnet til å avspeile det store mangfoldet av dialektvarianter som finnes i norsk talemål.[trenger referanse] Etter deres[hvem?] syn har tilnærmingen til såkalt folkemål i realiteten vært en selektiv tilnærming mot bestemte dialekter og dermed gjort nynorsken mindre samlende.[trenger referanse] Mens målfolk flest[hvem?] har samlet seg bak parolen om «Snakk dialekt, skriv nynorsk»[trenger referanse], har ledende høgnorskfolk[hvem?] dessuten tatt til ord for at nynorsk på samme måten som bokmål må etableres med et eget normaltalemål og dermed bli normdannende.[trenger referanse]

Siden den høgnorske nynorsken er basert på Aasen-normalen, assosieres den ofte med Vestlandet og Telemark av utenforstående.[hvem?][trenger referanse] Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor mange som faktisk bruker høgnorsk til vanlig eller om høgnorskbrukere skiller seg fra andre nynorskbrukere med hensyn til for eksempel kjønn, alder, utdanning etc.

Bøyning av substantivene[rediger | rediger kilde]

Substantivene har tre kjønn; hankjønn, hunkjønn, intetkjønn. Disse har enten sterk eller svak bøyning, som viser seg i endelsen.

Eksempler på regelbundne sterke og svake substantiver i alle kjønn:

entall flertall
ubunden bunden ubunden bunden
(ein) dag dagen dagar dagane
(ein) hane hanen hanar hanane
(ei) tid tidi/tida tider tidene
(ei) visa/vise visa visor/visur visone/visune
(eit) hus huset hus husi/husa
(eit) auga auga(t) augo augo

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]