Olav Aukrust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Olav Aukrust
Portrett av Olav Aukrust.jpg
Født21. januar 1883
Lom
Død3. november 1929 (46 år)
Lom
Søsken Lars Olsen Aukrust
Yrke Poet, pedagog, skribent
NasjonalitetNorge

Nordgard Aukrust i Lom hvor Olav Aukrust var født og bodde hele sitt liv, er åpen i sommersesongen.

Olav Aukrust (født 21. januar 1883, død 3. november 1929) var lyriker, og en tid folkehøgskolestyrer, fra Lom i Oppland. Aukrust var musikalsk, og ville blitt musiker, men fikk leddtuberkulose. Han spilte imidlertid litt folkemusikk fra heimetraktene på fele og munnharpe.

Til tross for at han delvis er blitt genierklært, har Olav Aukrust ingen sentral plass i litteraturhistorien i dag. Han har aldri vært lett tilgjengelig med sitt litt arkaiske nynorsk og innslag av Gudbrandsdalsdialekt, og dertil med åpenbaringer av spirituell/religiøs karakter.

Liv[rediger | rediger kilde]

Aukrust var gift med Gudrun Blekastad. Han hadde tatt sterke inntrykk av Ivar Mortensson-Egnund, og ble selv en særpreget lærerskikkelse. Fram til 1917 arbeidet han som lærer og ble etterhvert folkehøgskolestyrer på Dovre (1915–17) hvor også hans venn Ingeborg Møller var lærer, og i Gausdal. Leddtuberkulosen kom til å prege hans siste år og førte til en tidlig død. Olav Aukrust var onkel til brødrene Odd og Kjell Aukrust.

Olav Aukrust meldte seg inn i Antroposofisk Selskap i desember 1921. Åtte måneder tidligere hadde han og ektefellen, Gudrun Aukrust, reist innom antroposofiens hovedsenter Goetheanum i Dornach, Sveits, på vei hjem fra Italia.

Forfatterskapet: fra det lokale til det universelle[rediger | rediger kilde]

Olav Aukrusts nynorsk var preget av stor språklig kreativitet og hadde svip av Gudbrandsdalsmål. Han sto på flere måter folketradisjonen nær og kunne f.eks. bruke lokale sagn som emne for diktning, som i Sota. Folkelivsbilder som Aksion på Tande og Bilbeistet har oppnådd stor popularitet.

Aukrust brukte gjerne landskapet i nærområdene som inspirasjon for sine dikt. Men han gav det ofte universell mening. På mange måter står hans diktning høyromantikken nær, noe som gjelder flere norske lyrikere fra samme generasjon. "Med ei grov generalisering er det tale om den store romantikken, i nordisk og vesteuropeisk romantikk. Og somme skyt røtene lenger attende." Se Bjarte Birkeland i Norges litteraturhistorie.

Typisk for Aukrust er store, rapsodiske dikt med religiøst og filosofisk innhold. Han brukte gjerne den såkalte wergelandtrokeen, men ikke så mykt som Henrik Wergeland – dertil var Aukrust for rimglad. Ved siden av Ibsen er han blitt karakterisert som vår mest rimglade poet. Jf. Hallvard Lie i Norsk verslære.

Blant Aukrusts mest sentrale dikt kan nevnes Emnet. Leif Mæhle skrev sin doktoravhandling med utgangspunkt i emneproblematikken i Aukruste diktning. Et annet sentralt dikt, er Still meg ei storvengja sorg overskygde som bygger på en ekstatisk-mystisk opplevelse Aukrust hadde i ungdommen, og som kom til å bety mye for hans diktning.Typisk er også det stemningsmettede "Einsleg". Kjært for mange er det vesle diktet på fire små strofer, Ei naki grein:

Ei naki grein med blodraud bær
og ei som bladrik blømer,
på kvar sin måte fagre er
for den som kjærleg dømer.

Den eine gjev sin ange, ho,
der ljuv ho ligg og blømer.
Den andre gjev sitt hjarteblod
når lauv og haustvind rømer.

Den eine skin og strålar, ho,
den andre brenn og mognar
og gjev til sist sitt hjarteblod;
der tung av bær ho bognar.

Eg gav deg den med blomar på.
Eg gjev deg den med bæri.
Kven rikast er vil du få sjå
litt lenger fram på ferdi.

Solrenning[rediger | rediger kilde]

I diktsamlingen Solrenning legger Aukrust i enda sterkere grad enn i Himmelvarden, vekt på Kristus og hvordan mennesket kan kjempe seg frem mot sin egen ”solrenning”, og prøve å finne svar på det dypeste savnet i tilværelsen. Det er ikke snakk om tro, men om et erfaringsarbeid, ”åndeleg røyndom”, en kunnskap som strekker seg utover det man kan måle, veie eller telle. Hoveddiktet Still meg ei storvengja sorg overskygde representerer et monumentalt høydepunkt i Olav Aukrusts diktning. I Leif Mæhles doktoravhandling gis det en inngående tolkning av diktet. Olav Aukrust var kommet langt i arbeidet med diktsamlingen da han døde 3. november 1929. Da hadde han også fått oppleve at Stortinget vedtok å gi ham dikterlønn. Solrenning ble utgitt posthumt i 1930.

Arven etter Aukrust[rediger | rediger kilde]

Dyre Vaas portrettstatue av Olav Aukrust ved Lom kirke fra 1954.

Aukrusts diktning inspirerte flere andre lyrikere, blant dem Aslaug Vaa og Olav H. Hauge som begge begynte sin lyriske karriere i tilnærmet Aukruststil.

Komponisten Sparre Olsen tonesatte bl.a. Fjell Noreg og Vårblå himil i mars. Den første er blitt folkeeie som korsang. Interessen for Aukrusts diktning er stadig levende, noe som bl.a. er kommet til uttrykk ved at folkemusikere har tatt fatt i hans tekster. Camilla Granlien Band har på plata Jarnnetter (2008) brukt flere av tekstene til Aukrust og sambygdingen Tor Jonsson, inkludert Ei naki grein.

Billedhoggeren Dyre Vaa som har skapt Aukrustmonumentet i Lom, gav også skulpturen av St. Clemens på Vestfronten på Nidarosdomen, Aukrusts trekk.

Nordgard Aukrust, gården der dikteren ble født, er åpen for publikum i turistsesongen. Gården drives nå biodynamisk og har en stor urtehage og salg av produkter. Her er det fortsatt mulig å se minner etter Aukrust.

Olav Aukrust bodde så på eiendommen "Luvjaberg" etter å ha sagt fra seg odelen på heimgården. "Luvjaberg" på 12 mål ble skilt ut fra hovedbruket. Her ble blant annet "diktarstua" oppsatt hvor han jobbet frem sine verker. "Luvjaberg" ble hans heim til hans død.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Himmelvarden, 1916.
  • Hamar i Hellom, 1926.
  • Emne, Gyldendal, 1926.
  • Solrenning, Gyldendal, 1930.
  • Norske terningar, Gyldendal, 1931.
  • Dikt i samling, I-II, Gyldendal, 1942.
  • Nigards-Truls, Mittet, 1951. Illustrert bok om den norske gardsnissen. Illustrert av Kjell Aukrust.
  • Skaldespor. Artikler, taler og brev i utvalg, Gyldendal, 1952. Utgitt ved Leif Mæhle. Mæhles innledning er en utførlig biografi over dikteren.
  • Dikt i utval, Gyldendal, 1999. ISBN 82-05-26257-8Les i fulltekst

Litteratur om Aukrust[rediger | rediger kilde]

  • Mæhle, Leif 1968: Vegen til varden (doktoravh.)
  • Birkeland, Bjarte: «Den nye lyrikargenerasjonen» i Norges litteraturhistorie b. 4 1975. Om Aukrust s. 668-692.
  • Havnevik, Ivar 2002: Dikt i Norge s. 301-306
  • Jan Inge Sørbø: Ørneflukt og ormegard. Ein biografi om Olav Aukrust, Samlaget 2009, 295 sider.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]