Strålingspådriv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Menneskeskapte strålingspådriv pr. 2005 (i forhold til førindustrielt nivå).
Fra IPCCs fjerde hovedrapport

Strålingspådriv eller strålingspådrag er et mål på hvilken virkning en naturlig eller menneskeskapt faktor har som mulig klimaendringsmekanisme. Strålingspådrivet er definert som endring i netto irradians ved tropopausen. Netto irradians er differansen mellom inngående solstråling og utgående varmestråling fra jorda med atmosfæren, og måles i W/m²

Strålingspådriv har vist seg som et nyttig begrep i studiet av naturlige og menneskeskapte klimaendringer, og brukes hyppig i rapportene fra FNs klimapanel. Her blir verdiene til strålingspådraget gitt som endringer i forhold til en førindustriell bakgrunn. Strålingspådriv er et enkelt mål for de mange faktorer som påvirker klimaet, og er lettere å beregne enn selve klimaendringene, som i tillegg avhenger av mange kompliserte og vanskelig kalkulerbare tilbakekoplingsmekanismer mellom jord, hav og atmosfære.

Anslag for strålingspådriv i IPCCs 4. hovedrapport[rediger | rediger kilde]

Søylene i figuren viser strålingspådrivet fra ulike menneskeskapte og naturlige faktorer i forhold til førindustrielt nivå (1750). Røde søyler viser positivt pådriv (oppvarmende effekt), blå søyler negativt pådriv (avkjølende effekt). Linjestykker ved hver søyle viser usikkerheten i anslagene, innafor et 95% konfidensintervall.

Figuren viser at økning i atmosfærens CO2-konsentrasjon utgjør det betydeligste strålingspådrivet, anslått til 1,66 W/m². De øvrige drivhusgassene (metan, lystgass og halokarboner) bidrar med til sammen 0,98 W/m².

Den viktigste avkjølende effekten som følge av menneskelig aktivitet kommer fra økt innhold av aerosoler i atmosfæren, på grunn av deres evne til å spre og absorbere innkommende solstråling. Aerosolene stammer i det vesentlige fra industriell virksomhet. Industrielle aerosoler består hovedsakelig av en blanding av sulfater, organisk karbon, sot, nitrater og industristøv. Aerosoler fra brenning av biomasse antas å ha en neglisjerbar effekt.

Enda viktigere er aerosolenes indirekte virkning ved at de fungerer som kondensasjonskjerner som bidrar til skydannelse. Økt skydekke øker jordas totale albedo, og virker avkjølende. Den samla direkte og indirekte effekten av aerosoler antas å gi et strålingspådriv på -1,2 W/m². Her er det imidlertid stor usikkerhet i anslagene.

Økt solaktivitet i perioden etter 1750 gir et forsvinnende lite bidrag til det totale strålingspådrivet – ca. 5% av bidraget fra drivhusgassene.

Konklusjon: «Man vet nå med rimelig sikkerhet at effekten av menneskelig aktivitet siden 1750 svarer til et nettopådriv på +1.6 [+0.6 – +2.4] W/m².»

Se også[rediger | rediger kilde]