Svevestøv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Svevestøvet er en form av støv og består av partikler som svever i luften en viss tid i motsetning til nedfallsstøv. Svevestøv variere betydelig med hensyn til form, overflateegenskaper, kjemisk sammensetning og metaller og organiske stoffer som er bundet til partiklene. Svevestøvet kan bestå av partikler fra forbrenningsprosesser, mineralpartikler og partikler dannet ved kjemiske reaksjoner i atmosfæren.

Størrelsesfraksjoner[rediger | rediger kilde]

Svevestøvet inndeles gjerne i størrelsesfraksjoner (PM100, PM10, PM2,5 eller PM0,1), i henhold til partiklenes aerodynamiske diameter målt i μm. Det er ofte stor spredning i størrelse. De mest aktuelle størrelsesfraksjoner i helsemessig sammenheng er PM10, PM2,5 og PM0,1 (ultrafine partikler). Konvensjonelle kurver for aerosolfraksjoner slik de er fastsatt av ISO, ACGIH og CEN, og innlemmet i Norsk standard NS‐EN 481:1993, kjennetegnes ved at aerodynamisk diameter ved 50% effektivitet for fraksjonene respirabel (PM4), torakal (PM10) og inhalerbar (PM100) er på henholdsvis 4, 10 og 100 μm.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Et flertall av partiklene i størrelse mellom 2,5 og 10 μm (grovfraksjon) synes å komme fra mineraler, mens fraksjonen under 2,5 μm (finfraksjon) er som oftest dominert av svevestøv fra forbrenningsprosesser. Ultrafine partikler er enten partikler dannet ved kjemiske reaksjoner i atmosfæren eller primære forbrenningspartikler.

Helse[rediger | rediger kilde]

Svevestøv kan medføre helseeffekter.

Eksponering[rediger | rediger kilde]

I områder med lite forurensning ligger gjennomsnittskonsentrasjonen for svevestøv stort sett under 10 μg/m³. I store byer og tettsteder kan konsentrasjonen midlet over et døgn komme opp i 100 til 600 μg/m³ PM10[1],.[2] Over flere timer kan nivåene ligge enda høyere, for så å bli veldig lave nattestid.[3] Data fra Oslo tyder på at variasjonen i nivåene er stor og kan i mange tilfeller tilbakeføres til svevestøv forårsaket av piggdekkbruk på bar asfalt. Til tider kan vedfyring til oppvarming forårsake en betydelig økning i svevestøvnivåene. Vedfyring kan på enkelte dager bidra med rundt 70 % av partikkelutslippet i Oslo, mens oljefyring er beregnet til å bidra med maksimalt 10%. De høyeste nivåene av svevestøv finnes langs sterkt trafikkerte gater, men relativt høye nivåer av PM2,5 er også blitt målt over store områder i takhøyde (Drammen by[4]). Svevestøvet fra uteluften trenger inn i boliger og andre hus. Eksponeringen av mennesker flest vil være høyest på vei til jobb eller andre aktiviteter i sentrale bystrøk. Betydningen av eksponering for høye nivåer av svevepartikler over kort tid foreligger det svært liten kunnskap om. Beregninger som er gjennomført i 2001 viser overskridelser av nasjonale mål for PM10 (50 μg/m³) og EU-grenseverdier i flere områder i Oslo og Trondheim. Antall personer som eksponeres for nivåer over nasjonale mål i Oslo er i størrelsesorden 200 000.

Helseeffekter[rediger | rediger kilde]

Svevestøvets avsetning i lunger og luftveier og dets evne til å utløse helseskader avhenger av en rekke forskjellige parametre. De viktigste synes å være: Partiklenes egenskaper, pustemåte, eksisterende luftveissykdom osv. Blant partiklenes egenskaper har aerodynamisk diameter stor betydning. Nesten alle partikler større enn 10 μm avsettes i nese og munnhule og når derfor ikke ned i lungene. En betydelig del av partikler mindre enn 4 μm avsettes i de mer perifere deler av lungene.[5] Det er disse partiklene man helsemessig fokuserer mest på. Eksperimentelle studier med konsentrerte uteluftpartikler viser effekter i lungene først ved noe høyere konsentrasjoner enn de som er vanligst i byområder. Befolkningsstudier viser en sammenheng mellom eksponering for relativt lave konsentrasjoner svevestøv i uteluft og ulike typer akutte og kroniske helseeffekter samt dødsfall. Det er således noe usikkerhet om betydningen av svevestøv for uønskede helseeffekter ved svært lave nivåer. Videre mangler det også kunnskap om hvilke egenskaper ved svevestøvet som er viktige for helseskadene.

Befolkningsstudier[rediger | rediger kilde]

Korttidseffekter[rediger | rediger kilde]

I tidsseriestudier studerer man samvariasjoner av konsentrasjoner av svevestøv med registrerte, uønskede virkninger, som økt forekomst av bihulebetennelse, hoste, bronkitt, sykeshusinnleggelse og dødsfall på grunn av luftveis- eller hjerte-karsykdommer. Legebesøk, innleggelser på sykehus og dødsfall forekommer i spesielt utsatte grupper, deriblant eldre, syke mennesker med lunge- eller hjerte-karsykdom og små barn med luftveissykdom. Ved eksponering for relativt lave nivåer viser et stort flertall av undersøkelsene en sammenheng mellom økningen av svevestøv og forekomst av uønskede helsevirkninger.[6] Lignende sammenhenger finner man ikke for sykdommer som ikke antas å bli påvirket av inntak av forurensning via innånding, f. eks. mage-tarmsykdommer. Det har hittil ikke vært mulig å fastslå en nedre grense under hvilken man ikke finner effekter av svevestøvet.[7] I en rekke undersøkelser er det samvariasjoner mellom sykelighet og luftforurensningskomponenter uavhengig av svevestøvet. I noen undersøkelser finner man en sammenheng mellom sykelighet og antallet partikler i svevestøvet uavhengig av størrelsesfraksjonene PM2,5 og PM10. Beregninger gjort i Nederland viser at omtrent 1 % av alle dødsfall er assosiert med akutt økt eksponering for PM10 (4). Flere studier tyder på at svevestøv fra trafikk er en viktig faktor for effektene. Den helsemessige betydningen av vei- og dekkslitasjegenerert støv som bidrar til overskridelser av grenseverdier og nasjonale mål er ikke avklart.

Langtidseffekter[rediger | rediger kilde]

Langtidsvirkningene av å være utsatt for svevestøv er undersøkt i langt mindre grad. Undersøkelser av grupper av mennesker over lengre tid tyder på høyere forekomst av sykdom og dødsfall, i større grad enn det man finner ved økninger i forurensning over kort tid[8],.[9] Den økte risiko gjelder luftveissykdommer som KOLS, lungebetennelse og lungekreft og også hjertekarsykdommer. Risikoen for en økning i uønskede helsevirkninger ser ut til å være omtrent ti ganger større ved eksponering for økte svevestøvnivåer over lang tid sammenlignet med Episodiske økninger. I disse undersøkelsene presiseres at samtidig eksponering for sure aerosoler kan være en viktig årsak til de observerte sammenhenger. I WHOs nye retningslinjer for svevestøv skilles det ikke lenger mellom sure partikler og andre partikler.[10] Undersøkelsene kan ikke gi svar på hvilke(n) fraksjon(er) partikler som er viktigst for effektene, annet enn at sammenhengen er sterkere for PM2,5 enn for PM10.

Eksperimentelle studier[rediger | rediger kilde]

Sammenlignet med befolkningsstudier er det nødvendig med høyere konsentrasjoner av partikler for å få uønskede helseeffekter i eksperimentelle studier over meget korte tidsrom. Friske frivillige personer som ble utsatt for svevestøv (gjennomsnittskonsentrasjon 207 μg/m3) i 2 timer fikk en mild form for betennelse i luftveiene.[11] Imidlertid ble ingen andre indikasjoner på lungeskader eller symptomer observert. Mange toksikologiske studier, både på hele organismer og cellesystemer, er utført for å bestemme hvilke egenskaper ved partiklene som er viktige for det helseskadelige potensialet. Det er data som viser at små partikler er mer skadelige enn større partikler. Per vektenhet utgjør små partikler et større antall og har større overflate enn større partikler. Partiklenes innhold av metaller, surhet, tilstedeværelse av polysykliske aromatiske hydrokarboner og andre organiske komponenter er foreslått å være viktige komponenter for effekten av partikler. Enkelte mineralpartikler som dannes ved slitasje av veidekke synes å ha et potensial for å kunne utløse effekter.[12] Det er videre sannsynlig at mer enn en komponent i partiklene er ansvarlig for helseeffektene. Partikler kan også spille en rolle i å utløse allergiske reaksjoner hos allergikere. Dieseleksospartikler er vist å kunne forsterke en allergireaksjon fremkalt av pollen.[13] Det er trolig at dette også gjelder for andre partikler.

Risikobilde[rediger | rediger kilde]

Tilgjengelige data tyder på at svevestøv har sammenheng med uønskede helsevirkninger selv ved relativt lave konsentrasjoner. Det foreligger nå data som tyder på slike sammenhenger også ved betydelig lavere nivåer enn 100 μg/m³. Virkninger av forholdsvis store partikler (over PM10) forekommer stort sett i øvre luftveier som nese, munn, svelg og bihuler. Mindre partikler har i langt større grad sammenheng med sykelighet i nedre luftveier og i områder der gassutvekslingen foregår. Lavere konsentrasjoner av PM2,5 har sterkere sammenheng med helseeffekter enn det man finner med PM10. Det anses som svært sannsynlig at det er forskjeller mellom ulike typer partikler med hensyn til å utløse helseeffekter, men her er kunnskapen mangelfull og videre forskning er nødvendig for å kunne vurdere hvilke typer partikler som er mest helseskadelige.

Normer / grenseverdier / standarder[rediger | rediger kilde]

WHO vurderer tilgjengelige data slik at de ikke egner seg for en presis angivelse av en nedre grense for effekt. WHO presiserer at det ikke betyr at det ikke foreligger noen nedre grense. Derfor angis kun en dose-respons-sammenheng som viser hvor mye man regner med at en uønsket effekt øker, når konsentrasjonen av svevestøv øker.[14] Relativ risiko er estimert for forskjellige endepunkter (respiratoriske symptomer / sykdommer og død) som følge av en 10 mg/m³ økning i konsentrasjonen av PM10 og PM2,5 etter både korttids- og langtidseksponering. For PM10 er relativ risiko for korttids- og langtidseksponering hhv. 1,0074 og 1,10. SFT og Folkehelsa utarbeidet anbefalte luftkvalitetskriterier for svevestøv i 1998.[15]

Gjeldende luftkvalitetskriterier er:

  • PM10 35 μg/m³ (24 timers middelverdi).
  • PM2,5 20 μg/m³ (24 timers middelverdi).

Halvårsmiddel for begge størrelsesfraksjoner samt nytt døgnmiddel for PM10 bør vurderes.

I Forskrift om lokal luftkvalitet er 50 μg/m³ PM10 fastsatt som tiltaksgrense for ett døgn, og den må ikke overskrides mer enn 35 ganger per år. Årsgrensen er satt til 40 μg/m³. Disse grensene skulle i henhold til intensjonene vært overholdt innen år 2005. I tillegg er det fastsatt øvre og nedre vurderingsterskler på hhv. 30 og 20 μg/m³ PM10, som avgjør i hvilke tilfeller det skal foretas målinger og hvordan disse eventuelt skal gjennomføres. Den ansvarlige for forurensningen (anleggseieren) skal bekoste nødvendige tiltak og bidra med målinger, beregninger og tiltaksutredninger.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hunnes O. (2000). «Rapport 54/00.». Luftforurensninger i Oslo. Miljø og næringsmiddeletaten i Oslo kommune. 
  2. ^ Berg T. (1993). «TM-rapport 93/15». Støvmålinger langs omkjøringsveien vinteren 1992-93. TM. 
  3. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  4. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  5. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  6. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  7. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  8. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  9. ^ Hoek, G., B. Brunekreef, S. Goldbohm, P. Fischer,and P. A. van den Brandt. (2002). «9341». Association between mortality and indicators of traffic-related air pollution in the Netherlands: a cohort study. (Second edition utg.). Copenhagen: Lancet 360. s. 1203-9. 
  10. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  11. ^ Ghio AJ, Kim C and Devlin RB. (2000). «3 Pt1». Concentrated ambient air particles induce mild pulmonary inflammation in healthy human volunteers. Am J Respir Crit Care Med 162. s. 981-8. 
  12. ^ Becher R, Hetland RB, Refsnes M, Dahl JE, Dahlman HJ, Schwarze PE. (2001). «13». Rat lung inflammatory responses after in vivo and in vitro exposure to various stone particles. Inhalation Toxicol. s. 789-805. 
  13. ^ Granum B and Lovik M. (2002). The effect of particles on allergic immune responses. Tox Sci 65. s. 7-17. 
  14. ^ WHO (2000). «WHO Regional Publication Series no. 91.». Air quality guideline for Europe. (Second edition utg.). Copenhagen: WHO Regional Office for Europe. 
  15. ^ Statens forurensningstilsyn. «SFT-rapport 92:16». Virkninger av luftforurensning på helse og miljø. Statens forurensningstilsyn. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]