Tundra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tundra-vegetasjon i Alaska

Tundraen er ett av hovedøkosystemene eller biomene på jorda. Ordet tundra stammer fra det kildinsamiske ordet tūndâr (som tilsvarer nordsamisk duottar = skogløst fjell), som ble opptatt i russisk som tundra, og derfra spredt videre.[1]

Tundraen er de treløse områdene nord og sør for den polare skoggrensen. I tillegg finnes alpin tundra over skoggrensen, blant annet i Norge. Det er svært lite tundra på den sørlige halvkula fordi det er lite land på de aktuelle breddegrader. Det meste av tundraen ligger i Russland, Canada og Alaska.

Tundraen har vanligvis permafrost, og bare de øverste lagene med jord tiner om sommeren. Pga. tele i undergrunnen hindres dreneringen, og selv om nedbøren er liten, er jorda mettet av vann i vekstsesongen. Våtmarker er derfor svært utbredt på tundraen. Polar tundra finnes i fastlandsnorge kun på nordøstkysten av Finnmark. Vardø har for eksempel ikke sommer i meteorologisk forstand (ingen måned når opp i 10 grader Celsius), men her er det ikke permafrost, da vintrene er forholdsvis milde pga nærheten til et isfritt hav. Ekte polar tundra, med permafrost, finnes på Svalbard. De høyeste fjellområdene i Norge har også permafrost.

I tundraens sørvendte og lune hellinger på kan en finne krattskog av vier og bjørk. Ellers dominerer gressarter og starr. Tundraen har en rik lavflora. Store pattedyr som rein, moskusfe, bjørn, ulv og fjellrev setter sitt preg på dyrelivet. Om sommeren er det en rik fauna av hekkende trekkfugler, særlig ender. Om vinteren er fuglelivet sparsomt, med rype, snøugle og jaktfalk som karakteristiske arter. Hare og smågnagere som lemen er viktige byttedyr.

Tundraen er, på grunn av den langsomme nedbrytingen som følger et kaldt klima, ett av de biomene som er mest sårbare for menneskelig aktivitet. Spor etter menneskelige inngrep blir bevart i årtier eller århundreder, slik som man kan observere på Svalbard. Permafrosten (under det tynne jordsmonnet som tiner om sommeren) bevarer biologisk materiale svært lenge. Man har derfor funnet 37 000 år gammel, velbevart mammut i Sibirs permafrost.[2] Av samme grunn har forskere åpnet graver på Svalbard for å forsøke å finne viruset som forårsaket spanskesyken.

De senere år har global oppvarming ført til at grensen for permafrost synes å trekke lengre nord i Sibir, Canada og Alaska. Permafrost som tiner vil avgi gassen metan, som er en mer potent drivhusgass enn karbondioksid. Klimaforskere frykter derfor at dette kan gi en selvforsterkende effekt som leder til rask og dramatisk oppvarming.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Finn-Erik Vinje: Ut med språket (s. 44), forlaget Schibsted, Oslo 2005, ISBN 82-516-2161-5
  2. ^ http://www.reuters.com/article/idUSL0918497020080410