Solinnstråling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Årlig gjennomsnittlig solinnstråling ved toppen av jordatmosfæren (øverst) og jordoverflaten (nederst).
Solinnstråling (underste kurver) fra 420.000 års iskerner fra Antarktis

Solinnstråling er innkommende solstråling som treffer en planet eller den tilhørende atmosfæren. I tillegg kan det også gjelde for andre legemer som romfartøy og bygninger, og i de fleste tilfeller fører det til en oppvarming av legemet, men i sjeldne tilfeller kan all strålingen bli reflektert tilbake.

Det er viktig å ta hensyn til solinnstrålingen når man skal bygge nye bygninger i visse klima. Det er en av de viktigste klimavariablane når det gjelder menneskelig komfort og energieffektivitet i bygninger. I design av romfartøy og i planetologi er det den fremste variabelen som påvirker likevektstemperaturen og globalt klima.

Solinnstrålingen i yttergrensen av atmosfæren blir kalt solarkonstanten. Den er nær 1350 watt per kvadratmeter i et plan normalt på solstrålene. Solarkonstanten inneholder hele det elektromagnetiske spekteret, men den synlige delen av strålingen utgjør størstedelen av energimengden. Solstrålene blir svekket gjennom atmosfæren før de når jordoverflaten. På tempererte bredder kan solinnstrålingen midt på dagen være opp mot 1000 W/m²) i klart vær. Solinnstrålingen varierer med solvinkelen forskjellige tider på året (fordi tykkelsen på atmosfæren sollyset må gå igjennom varierer). I tillegg vil dis og skydekke påvirke strålingen. Den gjennomsnittlige solinnstrålingen gjennom et døgn på solrike steder er omtrent 250 W/m².

Solinnstrålingen på en fast flate (som et vindu eller et tak) er avhengig av vinkelen solstrålene treffer flaten med. Dette er årsaken til at polområdene er mye kaldere enn ekvatorområdet. I løpet av et år får polene mye mindre solinnstråling enn ekvator fordi solvinkelen er mye mindre over polene. Denne effekten kan benyttes i arkitekturen til å designe bygninger som er kjølige om sommeren og varme om vinteren ved å ha store vertikale vindu på ekvatorsida av bygningen (sørsida på den nordlige halvkule). Dette gir maksimal solinnstråling om vinteren når solen står lavt på himmelen, og minimerer strålingen om sommeren når solen står høyt på himmelen midt på dagen. Solens bane mellom nord og sør varierer med 47 grader gjennom året.

Mekanisme[rediger | rediger kilde]

Energien i den elektromagnetiske strålingen (f.eks. lys) blir løst opp av molekylbevegelsen i objektet den treffer og blir omformet til varmeenergi. Solinnstrålingen er derfor avhengig av tettheten til objektet eller mediumet den treffer, og er derfor mye mindre i den øvre atmosfæren og størst ved bakken.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]