Svante Arrhenius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svante Arrhenius
Arrhenius2.jpg
FødtSvante August Arrhenius
19. februar 1859
Balingsta församling
Død2. oktober 1927 (68 år)
Stockholm
Gravlagt Uppsala gamle kirkegård (1927)
Ektefelle Q64842232
Barn Olof Arrhenius, Anna-Lisa Arrhenius
Utdannet ved Uppsala universitet
Doktorgradsveileder Per Teodor Cleve
Beskjeftigelse astronom, kjemiker, fysiker, universitetslærer
Nasjonalitet Sverige
Medlem av Royal Society
Kungliga Vetenskapsakademien
Göttingens vitenskapsakademi
Vitenskapsakademiet i St. Petersburg
Sovjetunionens vitenskapsakademi
American Academy of Arts and Sciences
Det Norske Videnskaps-Akademi
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Kungliga Fysiografiska Sällskapet i Lund
Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien
Kungliga Vetenskaps- och Vitterhetssamhället i Göteborg
Det russiske vitenskapsakademi
Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab
Accademia delle Scienze di Torino
Utmerkelse
16 oppføringer
Faraday Lectureship Prize (1914), Nobelprisen i kjemi (1903), Willard Gibbs-prisen, æresdoktor ved University of Edinburgh, Davymedaljen (1902), Silliman minneforelesninger (1910), Franklinmedaljen (1920), æresdoktor ved universitetet i Cambridge, æresdoktor ved riksuniversitetet Groningen, æresdoktor ved universitetet i Heidelberg (1903), æresdoktor ved universitetet i Leipzig, æresdoktor ved Universitetet i Oxford, Q58550377, Fellow of the American Academy of Arts and Sciences, Foreign Member of the Royal Society, Q43431094 (1919)
InstitusjonerDet tekniske universitetet i Riga
Stockholms universitet
Fagfeltfysikk, kjemi
Doktorgrads-
studenter
Oskar Benjamin Klein
Kjent forArrhenius' ligning
Teorien om ionisk Dissosiasjon
Syre-base-reaksjoner

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1903

Svante August Arrhenius (født 19. februar 1859slottet Wijk nær Uppsala, død 2. oktober 1927 i Stockholm) var en svensk kjemiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Svante Arrhenius var sønn av Svante Gustaf Arrhenius og Carolina Christina Thunberg, og brorsønn til Johan Arrhenius.[1]

Hans forfedre var jordbrukere og hans far hadde studert til landmåler og tatt eksamen i 1834. Han var fra 1847 ansatt av Uppsala universitet som forvalter av universitetets eiendommer i vestre Uppland. Etter å ha giftet seg i 1855 tok han en andre tjeneste som forvaltere av Viks gods (også den gang kalt Wikjs slott), der Svante Arrhenius ble født som familiens andre barn. Familien flyttet til Uppsala i 1860, der faren ble akademifogde.[2]

Svante Arrhenius gikk på Katedralskolan, viste i unge år en egnethet for matematikk og intresserte seg også for fysikk. I 1876 tok han studentexamen i Uppsala med gode karakterer, skjønt ikke som den beste i sin klassw.[2]

Høyere studier[rediger | rediger kilde]

Arrhenius studerte ved universitet i Uppsala fra 1876 til -81, og fra 1881 til -84 i Stockholm. I 1884 ble han lisensiat, samme år tok han doktorgraden og ble privatdosent i fysisk kjemi ved Uppsala universitet.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Hans doktoravhandling omhandlet undersøkelser av elektrolyttenes galvaniske ledningsevne; den vant ikke noen anerkjennelse ved Uppsala Universitet umiddelbart ved dens presentasjon, men det viste seg snart at de undersøkelser som den omhandlet, skulle bli av meget stor betydning for den fysiske kjemi.

I 1880-årene gransket han hva som skjedde når man ledet elektrisk strøm gjennom vannløsninger av forskjellige stoffer. Han fant ut at når en syre eller en base ble løst i vann, ble løsningen en god leder for elektrisk strøm. Den måtte derfor inneholde ioner. Arrhenius definerte syrer og baser slik:

  • syrer spaltes i vann og gir H+ -ioner
  • baser spaltes i vann og gir OH- -ioner

Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1903.[3]

Drivhuseffekten[rediger | rediger kilde]

I 1896 tallfestet Arrhenius som den første drivhuseffektens betydning for oppvarming av jordoverflaten og atmosfæren (karbondioksidens og andre gassers evne til å stenge inne varmestråling). Han oppdaget med sine beregninger også en viktig positiv feedback fra økende konsentrasjon av vanndamp i atmosfæren. Slik forklarte han endringen mellom istider og varme perioder beroende på endringer i atmosfærens karbondioksidgehalt, samtidig brukte han funnet til å vurdere spørsmålet om fremtidig klimaendring som følge av menneskeskapte utslipp.

Arrhenius anslo at 50 % økning i atmosfærens CO2-innhold ville gi en temperaturøkning på 3,4°C, en økning ville samtidig utjevne temperaturforskjellene på jorden (mellom natt og dag, mellom sommer og vinter, mellom tropene og tempererte områder). Drivhuseffekten ble tidligere beskrevet av Joseph Fourier. Fourier brukte metaforen «glassbolle» der solstrålene slipper inn mens den infrarøde strålingen fra bakken stenges inne.[3][4] Grunnlaget for Arrhenius arbeid var Samuel Langleys forskning på varmestråling.

Bakgrunnen for Arrhenius' forskning på drivhuseffekten var debatten blant svenske fysikere om årsaken til istiden.[5]

Annet vitenskapelig arbeid[rediger | rediger kilde]

Han er også en av opphavsmennene bak Arrhenius' ligning. Svante Arrhenius var en av dem som støttet teorien om at livet kom til jorden med meteorittnedslag.

Arrhenius var også populærvitenskapelig forfatter og skrev Världarnas utveckling (1906), Människan inför världsgåtan (1907), Smittkoppar och deras bekämpande (1913), Stjärnornas öden (1915) samt Kemien och det moderna livet (1919).

Familie[rediger | rediger kilde]

Han var far til Olof Wilhelm Arrhenius.

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Årstall Pris
1911 Willard Gibbs-prisen
1903 Nobelprisen i kjemi
1902 Davymedaljen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Nobel Prize in Chemistry 1903: Svante Arrhenius - Biography, Nobelprize.org
  2. ^ a b A Tribute to the Memory of Svante Arrhenius (1859–1927) - a scientist ahead of his time Arkivert 6. mars 2017 hos Wayback Machine., minnesskrift från Ingenjörsvetenskapsakademien (2008)
  3. ^ a b Rodhe, H., Charlson, R., & Crawford, E. (1997). Svante Arrhenius and the greenhouse effect. Ambio, 26, 2-5.
  4. ^ Ramanathan, V., & Vogelmann, A. M. (1997). Greenhouse effect, atmospheric solar absorption and the Earth's radiation budget: From the Arrhenius-Langley era to the 1990s. Ambio, 26, 38-46.
  5. ^ Crawford, Elisabeth. "Arrhenius' 1896 model of the greenhouse effect in context." Ambio, 26 (1997): 6-11.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]