Den varme perioden i middelalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hvalsey kirke ble bygget av nordiske nybyggere på Grønland på begynnelsen av 1300-tallet,[1] i tiden kjent som den varme perioden i middelalderen. Den utvandrede vikingkulturen forsvant på 1500-tallet uten samtidige kilder til hva som egentlig skjedde.

Den varme perioden i middelalderen var en tid med varmere klima enn i periodene før og etter, i regioner ved Nord-Atlanteren, Asia, Sør-Amerika og Australasia. Perioden er også kalt «middelalderens klimaanomali» (klimaavvik) i engelsk fagliteratur ((en) Medieval Climate Anomaly). Det forekom også tørke og tilbaketrekning av isbreer. Periodens tidsramme er ikke klart definert, men de fleste rekonstruksjoner begynner etter år 900 og ender rundt 1400. Innenfor dette tidsrommet kan klimaet ha vært på sitt varmeste på den nordlige halvkule mellom 950 og 1250. Perioden var ikke uvanlig varm over hele verden, og klimaforholdene var sannsynligvis høyst forskjellige i ulike regioner.

I middelalderens varme periode var temperaturen i noen regioner like høy som i første halvdel av 1900-tallet. Temperaturen var imidlertid mer varierende da enn på 1900-tallet. Senere har global oppvarming gjort at den gjennomsnittlige temperaturen siden 1980-årene sannsynligvis har vært høyere enn i alle varmeperiodene i middelalderen, i hvert fall på den nordlige halvkule.

Klimaskeptikere nevner av og til middelalderens varme periode. De hevder at dette er et eksempel på at det ikke er sikkert at dagens oppvarming skyldes menneskelig utslipp av klimagasser. Det hevdes at om konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren i middelalderens ikke var høyere enn i perioden før eller etter, kan det bare være andre årsaker som er av betydning for dagens globale oppvarming. Klimaforskerne påpeker at ikke bare drivhusgasser, men også andre faktorer (klimapådriv), har betydning for jordens klima.

I Europa var denne perioden kjennetegnet av utvikling innen landbruket og meget stor befolkningsvekst. Blant annet ble det en produksjonsøkning, det ble dyrket vindruer i Nord-Tyskland og korn kunne høstes helt nord til Troms. I den etterfølgende perioden som begynte gradvis på 1500-tallet ble det et betydelig kaldere klima, kjent som den lille istid.

Klimatiske forhold[rediger | rediger kilde]

Temperaturer[rediger | rediger kilde]

Rekonstruert temperaturutvikling gjennom de siste 2000 år, relativt til målt temperaturer til og med 2004.

Samlet sett viser studier av temperaturutviklingen en global og langvarig svak avkjølingstendens i de siste 1000–2000 årene opp til 1800-tallet. I middelalderen var det likevel regionalt perioder med varmere klima. Tilgjengelige klimadata viser ikke at det har vært en tydelig avgrensbar varm periode i middelalderen samtidig over hele kloden. Bare i de siste to hundre årene har den moderate nedkjølingstendensen i den sene holocen (fra rundt 1800) blitt stanset av en uvanlig sterk oppvarming overalt. Den gjennomsnittlige lufttemperaturen på den nordlige halvkule de siste tre tiårene (frem til 2013) er sannsynligvis høyere enn i den varme perioden i middelalderen.[2][3][4] Også på den sørlige halvkule var det varmeste tiåret i minst de siste 1000 år trolig på slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.[5]

Temperaturavvik de siste to tusen årene på forskjellige kontinenter.[2]

I den varme perioden i middelalderen var det på store deler av de midlere og høyere breddegrader på den nordlige halvkule varmere enn i den lille istid, som startet på 1500-tallet. Dette går fram av et stort flertall av paleoklimatologiske funn. Noen regioner kan ha vært like varme over en periode på 100 år som de var på 1900-tallet. For den sørlige halvkule er det heller sparsomt med data. En vurdering av 511 tidsrekker fra treårringer, pollen, koraller, sjø- og marine sedimenter, breis, dryppsteiner og historiske dokumenter viser en varm periode i Europa, Nord-Amerika, Asia og Arktis i årene 830–1100. I Sør-Amerika og Australasia var varmeperioden senere, fra 1160 til 1370.[2][6]

Deler av tropene kan ha vært relativt kalde, og en rekke data fra grunne farvann i Øst-Antarktis viser ikke noe klart signal for en varm periode i middelalderen.[7] En rekonstruksjon har vist at i det sørlige Sør-Amerika var det i flere tiår på 1200-tallet, og tidlig på 1300-tallet, sommertemperaturer som kan ha vært like høye som på slutten av 1900-tallet.[7] Data fra Afrika har vist et sammensatt bilde. Totalt var det rundt år 1000 en tydelig trend med temperaturøkning i enkelte områder av Sør-Afrika, mens Namibia, Etiopia og Tanzania hadde en oppvarming som begynte fra år 1100.[8] En sammenstilling av 111 tidsrekker for hele den sørlige halvkule, basert på gjennomsnittstemperaturer mellom år 1000 og 1200, bekreftet en varmeperiode mellom 1200 og 1350. Den etterfølgende trenden var nedkjøling, som går over til dagens globale oppvarming.[5]

En sammenstilling av 57 rekonstruksjoner av havets overflatetemperaturer i de siste to tusen årene, tyder på at det ikke var noe globalt klimaavvik å spore i middelalderen.[9][10]

Hydrosfæren[rediger | rediger kilde]

I tillegg til regionale temperaturavvik var det også omfattende hydrologiske avvik i middelalderen. Selv om hydrosfæren – alt vann på jorden – også omfatter vann i form av snø og is, er dette ikke omtalt i dette avsnittet.

Forholdene var tørre i Sør-Europa i årene fra 1000 til 1200, sammenlignet med de gjennomsnittlige forholdene på 1900-tallet. I Sør-Skandinavia, Nord- og Sentral-Europa var det betydelig tørrere. I Nordvest-Europa, på Balkan og i den vestlige delen av Levanten var det fuktigere forhold. Det er et tegn på at det var mindre tørke i områdene med innflytelse fra den østasiatiske monsun, sammenlignet med perioden av den lille istid med mindre tørke i området.[11]

I deler av Nord-Amerika var det en hard og langvarig tørke.[11] Treringdata viser at det var en langvarig tørkeperiode i sentrale og vestlige deler av Nord-Amerika. Tørken var mest intens rundt midten av 1100-tallet, da store deler av det vestlige USA og nordlige deler av Mexico ble berørt. Rekonstruksjoner av temperatur- og vannføringsdata i Colorado River og Sacramento River viser at disse hadde uvanlig liten vannføring i perioden med høye temperaturer. Det har vært meget tørt i deler av California siden 1999, men tørken i middelalderen mye kraftigere enn dette.[12]

I Afrika tyder historiske kilder angående Sahelsonen på mer fuktige forhold, mens det sør for Sahel synes å ha vært relativt tørt. I den vestlige delen av Kongobassenget viser tilgjengelige data ingen tydelig signaler. I øst, fra Etiopia til Malawi, var det tørt. Nilen hadde fra år 900 karakteristiske hyppige år med lav vannføring. Fra rundt 1150 var det imidlertid flere år med høyt vannføring. I Sør-Afrika har de fleste rekonstruksjoner vist at det totalt ble mer fuktige forhold.[13]

Havnivået har endret seg periodisk de siste to tusen årene, med en variasjon på rundt 8 cm (sett bort ifra århundret 1900–2000). Fra år 0 til rundt år 700 er det beregnet at nivået sannsynligvis steg med rundt 7 cm, mellom 700 og 1000 var det ganske stabilt, mens fra 1000 til 1400 ble det noe lavere igjen; fra 7 til -1 cm. Siste periode sammenfalt med en global nedkjøling på omtrent 0,2 °C. Først på 1900-tallet begynte havnivået å øke igjen, og da betydelig raskere enn i middelalderen.[14]

Kryosfæren[rediger | rediger kilde]

Rekonstruerte verdier for utbredelse av arktisk sjøis om sensommeren siden år 560 (rød linje) og observerte verdier siden 1870 (blå linje glattet). De ikke-glattede verdier er i størrelsesorden 3,5–5 millioner km2.

Kryosfæren omfatter alle deler av jorden som er dekket av snø og is. Utviklingen av disse følger klimavariasjonene.

Utbredelsen av arktisk sjøis var før 1200 mindre enn i den lille istid, dette basert på rekonstruksjoner av proksydata. Minste utstrekning før begynnelsen av den industrielle revolusjon, var i et tidsrom rundt år 640. Dette inntraff altså mange år før tidsperioden som vanligvis benevnes som middelalderens varme periode.[15]

Om breer betraktes over tusener av år vil utviklingen man kan se for de fleste av dem være i samsvar med de langsomme endringer av jordaksen (Milankovitchs sykluser). På store deler av den nordlige halvkule tilsvarer dette en langsom fremrykning av brefronten. Over perioder av århundrer eller tiår kan bare sikre utsagn om fortidens endringer av breene gjøres for enkelte regioner. Fra omkring år 900 hadde for eksempel veksten av isbreer i Alaska en midlertidig periode med stillstand, og noen isbreer i de vestlige Alpene hadde mindre aktivitet fra rundt 760 til helt opp til 1100-tallet.[16] Et ensartet tilbaketrekning av isbreer i perioden med klimaendringer i middelalderen er ikke mulig å finne. I observasjonstiden mellom 1050 og 1150 vokste breene i mange høye fjellområder i verden, dette gjelder Alpene, Canada, Patagonia, Alaska og andre steder.[17] På Sørøst-Grønland og Baffinbukta var det ikke noen tilsvarende forskjell på utbredelsen av isbreene i denne perioden og i den lille istid.[18] Bare i de siste tiårene før og etter år 2000 kan det observeres en global, og nesten samtidig tilbaketrekning av isbreer. Sammenlignet med resten av holocen er dette unikt.[16][19]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Endringer i havets og atmosfærens sirkulasjonssystemer kan sannsynligvis ha spilt en viktig rolle for den uvanlige hendelsen som middelalderens varme periode var. Det er lite sannsynlig at dette skyldes menneskelig påvirkning. Primære klimafaktorer, som utslipp av klimagasser, endringer av solenergi og vulkansk aktivitet, endret seg lite i perioden fra år 725 til 1025. Dette har fått noen forskere til å snakke om en «middelalderens rolige tid», som henspiller på at klimaet i perioden så og si er i en likevektstilstand.[20][21]

Havstrømmer og atmosfærens sirkulasjon[rediger | rediger kilde]

De regionalt og tidsmessige forskjellige forekomsten av klimaavvik tyder på at intern variabilitet spilte en betydelig rolle. Det vil med andre ord si at endringer i atmosfærisk sirkulasjon eller havstrømmene spilte inn.[2]

Fra utgangen av 1100-tallet til 1400 var mer hyppige positive faser av den nordatlantiske oscillasjonen.[22]

Noen studier støtter hypotesen om at endringer i hav- og atmosfærens sirkulasjonssystemer, slik som at en hyppigere eller mer intens forekomst av La Niña-lignende hendelser kan ha spilt en rolle. Denne hypotesen bygger på rekonstruksjoner av en relativt kjølig tilstand i de tropisk delene av Stillehavet. Varmere temperaturer på havoverflaten i Nord-Atlanteren kan sammen med de positive faser av den nordatlantiske oscillasjon, forklare det relativt varme klimaet i Nord- og Vest-Europa, samt tørke i andre deler av verden.[7][23][24] Positive faser av den nordatlantiske oscillasjon inntreffer som regel sammen med kaldere klima på Grønland. Nyere studier på grunnlag av adskillig flere datarekker, tyder på at det bare i årene mellom 1150 og 1400 var betydelig hyppigere positive faser av den nordatlantiske oscillasjon.[22]

Hypotesen om en «vaklende termohalin sirkulasjon» ((en) wobbly ocean conveyor hypothesis) refererer til periodiske svingninger (på rundt 1000–2000 år) for styrken av den nordatlantiske strømmen som en årsak. Ved fordampning av 0,25×106 m³/s med vann overført til Stillehavet vil saltinnholdet i Atlanterhavet bli høyere.[25][26] Generelt er det slik at Atlanterhavet er en netto bidragsyter til havfordampning til atmosfæren, mens stillehavet er netto mottager av nedbør. Dermed er saltinnholdet i Nord-Atlanteren mye større enn i Nord-Stillehavet.[27] Sirkulasjonen i de globale havstrømmene forventes å stige kraftig for å kompensere for dennen forskjellene i saltinnhold. Dette er knyttet til temperaturvariasjoner i sjøvannet i størrelsesorden 4–5 °C, noe som også kan endre temperaturen på land.[25][26]

Vulkanisme[rediger | rediger kilde]

Kalderaen der vulkanen Samalas hadde sitt utbrudd i 1257.
Foto: Thorsten Peters

Fra 700-tallet og opp til 1000-tallet var det uvanlig få sterke vulkanske utbrudd. Vulkanutbrudd som sender gasser og aske så høyt som til stratosfæren, fører til dannelse av aerosoler som reduserer solstrålingen og avkjøler jorden. Vulkanutbrudd i tropene kan ha global effekt, mens ved utbrudd på høyere breddegrader fordeles partiklene som utstøtes mindre, og effekten blir mer regional. Mellom år 682 og 1108 var det ingen store utbrudd i tropene og bare ett på høyere breddegrader. Rundt år 939 var det et utbrudd på Island, men som kanskje kun har hatt en begrenset effekt på globale temperaturer. Store utbrudd opptrer kun i årene 1108, 1171, 1230 og 1257 (utbrudd av Rinjani i Indonesia) nær ekvator på slutten av perioden.[28] Fravær av vulkansk innflytelse på klimaet kan forklare de relativt høye temperaturer i hele perioden fram til 1200-tallet.[20][21]

Solaktivitet[rediger | rediger kilde]

Solaktivitet de siste 2000 årene, basert på rekonstruerte data.

Strålingsintensitet til solen ser ut til å variere sakte mellom cirka 725 og 1025 W/m². Dette intervallet ser også ut til å passe omtrentlig med gjennomsnittet over lang tid. Etter at solaktiviteten hadde sitt minimum på 1000-tallet, kjent som Oort-minimumet, steg den igjen senere.[20][29] Strålingsintensitet på om lag 1150 til 1300 W/m² har noen ganger blitt kalt «det middelalderske maksimal».[30] På slutten av 1200-tallet kan en igjen, basert på rekonstruerte data, se at solaktiviteten går ned. Denne perioden var også langvarig, og begynte med det såkalte Wolf-minimumet. Selv om den direkte påvirkning av strålingen var lavere i det siste årtusenet, kan den ha hatt en mer indirekte regional betydning, for eksempel gjennom påvirkning av ozonlaget.[31]

Sosiale konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Helt siden middelalderens klimaavvik har blitt studert har spørsmålet om dets innflytelse på samfunnet kommet opp. Mange studier har identifisert samtidige klimatiske avvik og spesielle samfunnsutviklinger, og ut fra dette forsøkt å utlede årsakssammenhenger. For eksempel er det studier som ser på om klimaet har påvirket avlingene fra landbruket i middelalderens samfunn.

Den tyske historikeren Wolfgang Behringer, som er kjent for sin skepsis angående global oppvarming, mener at utviklingen i Europa i den varme perioden i middelalderen var positiv. Han mener derfor at global oppvarming vil være positivt for menneskeheten. Han hevder at det generelt var mye fattigdom i de kalde periodene, mens de varme periodene har gitt positiv samfunnsutvikling.[32]

Imidlertid er det bare for enkelte regioner av jorden at virkningen av det varme klimaet i middelalderen er undersøkt. For mange regioner er virkningene ukjente. For de regionene der man har funnet konsekvenser, er disse på ingen måte alltid gunstige. I tropisk Sør-Kina[33] var dette en tid med en omfattende tørke, og i Nord-Amerika[34] var tørken ekstrem. Dermed er på ingen måte sikkert at forholdene i middelalderen globalt sett var spesielt gunstige.

Europa[rediger | rediger kilde]

I den tidsperioden som middelalderens varme periode varte, utviklet det seg til en veritabel befolkningseksplosjon i Europa. Dette var med sikkerhet en hendelse som kan tilbakeføres til gunstig klima for utvikling, men på ingen måte var det utelukkende eneste årsak. Det varmere klimaet i Europa førte til en stor utvikling av landbruket. Korndyrking spredde seg mot nord og mot høyereliggende områder. Korndyrkning ble innført langt nord i Norge, helt opp til Troms, og i fjellene i Skottland, men i den påfølgende lille istid med tilhørende kjøligere klima, ble omfanget nedskalert.[35] Skadedyr som kornsnutebille og sagtannet melbille angrep kornlagrene, og menneskelopper plaget folkene i Vest- og Nord-Europa mellom 800- og 1400-tallet. Det varmere og fuktige klimaet var gunstig for disse skadedyrene.[36][37]

Klimaforholdene var på ingen måte den eneste årsaken til den raske økningen i befolkning og tilhørende økte landbruksproduksjon. Historikeren Wilhelm Abel peker også på at denne perioden ga fremgang både på grunn av nye tekniske oppfinnelser, slik som for eksempel seletøy for hester, endret arealbruk og diversifisering av avlinger.[38] Dette samspillet gjorde det mulig å forsyne en raskt voksende befolkning med mat. Det er antatt at befolkningen i Europa nesten ble tredoblet mellom 1100 og 1400.

Til tross for foranderlig klima på 1100-tallet hadde det bysantinske imperiet en utvidelse og et oppsving.

I Sørøst-Europa og Lilleasia skjedde også en utvikling av landbruket i det bysantinske riket, noe som ser ut til å både ha sammenheng med klimaet, men også mange andre faktorer. Fra 800- til 900-tallet var det milde våte været gunstig for landbruk og befolkningsvekst. Disse klimaforholdene fortsatte utover 1000-tallet, men Bysants kom under press fra seldsjukkene og kunne ikke lenger utvide sitt landbruk. Ut på 1100-tallet ble klimaet forandret, det ble delvis varmere, med tørkeperioder i høst- og vinterhalvåret. Dette hadde spesielt betydning for det lokale landbruket i Bysants under Komnenenkeiseren, og det oppsto en ny utvidelse med sosial og økonomisk velstand. Tegn på samfunnets motstandskraft har vært forsøkt tolket. Kjøligere sommere og tørre vintre i begynnelsen av 1200-tallet, samt Samalas vulkanutbrudd i 1257, etterfulgt av kjølige år kan ha bidratt til ustabiliteten og slutten på det bysantinske imperiet.[39]

Afrika[rediger | rediger kilde]

I årene mellom periodene 930–1070 og 1180–1350 var det redusert nedbør i Øst-Afrika, noe som førte til at Nilen hadde betydelig mindre vannføring enn normalt. Fra rundt 1150 kom det flere år med høy vannføring. I år med lite vann oppstod sultkatastrofer i regionen fra Egypt til Victoriasjøen.[13] I henhold til den arabiske historikeren al-Maqrīzī (1364–1442) oppstod det i årene 962–967 en ekstrem hungersnød som førte til kannibalisme. Den arabiske lærde Abd al-Latif al-Baghdadi (1162–1231) beretter om lite vann rundt år 1200 og påfølgende hungersnød i årene 1200–1202. Ifølge ham var det bare i Kairo flere enn 100 000 mennesker som ble offer for matmangel.[40][41]

Høyden Mapungubwe hvor det i fra 1050 til 1270 var et bysenter.

Ved løpet av elven Limpopo utviklet det seg rundt år 1000 små høvdingseter. Dette var de første komplekse samfunn og urbane sentrene i Sør-Afrika. Overgang til et mer fuktig klima i denne semi-aride regionen fremmet denne utviklingen. I 1220 flyttet samfunnseliten sitt politiske sentrum til et nytt område i nærheten, kjent som Mapungubwe. Ved denne glidende overgangen oppstod en ny mentalitet: Ledelsen av staten hadde sannsynligvis en del av sin legitimitet på grunnlag av åndelig kontakt, og knapphet på regn kunne ha ført til opprør. Den sørafrikanske arkeologen Thomas Huffman hevdet at mangelen på regn hadde svekket ledernes makt og bidratt til å fragmentere staten. Staten Mapungubwe, som lå bak byen Store Zimbabwe, hadde fra 1000-tallet utviklet seg til en regional stormakt, men falt senere tilbake.[42][43]

Amerika[rediger | rediger kilde]

Salmon Great House: Fra år 1068 oppstod muligens på grunn av en tørkerelaterte migrasjon. Etter to påfølgende tørkeperioder ble stedet forlatt. Det samme ble nesten alle de andre bosetningene i regionen.

Sørvest i dagens USA har flere studier antydet en forbindelse mellom eksepsjonelt varmt og tørt vær, og utvikling av indianerkulturer. Det er mulig å se paralleller mellom nedgangen for Anasazi-, Fremont-, Lovelock-kulturene og tre store tørkeperioder i middelalderen.[44]

Anasazikulturen, som lå mellom hjørnene av dagens amerikanske stater Utah, Colorado, New Mexico og Arizona, var sterkt avhengig av maisdyrking. Tilstrekkelig nedbør hadde i årene 700–900 og 1050–1130 tillatt utviklingen av robuste livsbetingelser, kulturell utvikling og sterk befolkningsvekst. Bygningstypen pueblos, med store fleretasjes bolighus, oppstod i denne tiden. Kjente bebyggelser er Chaco Canyon-kulturen og «Cliff palace» i det som i dag er Mesa Verde nasjonalpark. På grunn av tørke i middelalderen på midten av 1100-tallet og på slutten av 1200-tallet ble nesten alle bosetningene forlatt.[44] Arkeologiske funn kan tyde på en kraftig økning i kannibalisme på midten av 1100-tallet.[45]

Tørken som oppstod i Mellom-Amerika fra 700- og opp til 1000-tallet var trolig en av de faktorer som bidro til slutten på mayakulturen i det sentrale lavlandet.[46] Reduserte nedbørmengder førte til slutten på pre-Inka-imperiet i Tiahuanaco i dagens Bolivia. Til tross for omfattende vanningssystemer var det sannsynligvis ikke lenger mulig for befolkningen i det tørre Altiplano å dyrke mat.[47]

Grønland[rediger | rediger kilde]

Sjakkbrikker fra middelalderen skåret ut av hvalrosstenner. Økende isdrift og dermed vanskeligere jaktforhold for hvalross, men også konkurranse fra Afrika og Russland, kunne ha gjort handel med elfenben fra Grønland mindre lukrativt.[48]

Det er fortsatt ikke besvart i hvilken grad klimaendringer førte til slutten for middelalderens skandinaviske bosetning på Grønland (Vestlige bosetninger opphører i 1350, i Øst først på 1400-tallet). Tidligere studier angående middelalderens klimaendringer i Vest- og Sør-Grønland tegner et komplekst bilde. Samlet sett indikerer de en periode med kaldt klima mellom cirka år 1140 og 1220, i området med vestlige bosetningen og hvalrossjakt. Det kan ha vært kalde tidsperioder i visse områder og tider, selv i kjerneperioden av den middelaldersk varme perioden. I Baffinbukta og i Diskobukta vokste breene, forårsaket av lavere sommertemperaturer i tidsperioden 1000–1250,[49] muligens også senere fra 1400-tallet.[50][51] Analyser av sedimenter i innsjøer tegner en motsetningsfylt bilde: En studie av sedimenter fra en innsjø i nærheten av Kangerlussuaq indikerer økende temperaturer mellom år 900 og 1150. Deretter, langt tidligere enn slutten av bosetningene, oppstår en rask nedkjøling, og så igjen en økning, som allerede i 1300 var rundt samme nivå som 900 og fortsatte til ut på 1600-tallet.[52] En analyse på grunnlag av fjærmygg fra innsjøsedimenter i nærheten av det sørlige Narsaq, har vist at det var relativt varmt mellom 900 og 1400. Mot slutten av denne perioden blir derimot klimaet mer variabelt.[53]

Det hadde lenge vært antatt at vikingene holdt fast på sitt tradisjonelle landbruk. På grunn av liten fleksibilitet og klima-svingninger, så vel som ødeleggelse av miljøet, oppsto deres tilbakegang.[54][48] Utgravninger siden begynnelsen av 2000-tallet indikerer imidlertid at fra omkring år 1300 var havet en viktig næringskilde, mens tidligere var avlinger og husdyr viktigst. Forskerne har tolker dette som en tilpasning til lavere vintertemperaturer.[55]

Handelen spilte trolig en avgjørende rolle for bosetningen på Grønland. Nybyggerne måtte importere viktige varer som for eksempel jern. Eksport av ettertraktet elfenben fra hvalross skaffet de på jaktekspedisjoner til Diskobukta. Dette var en viktig økonomisk faktor. Hyppigere stormer, synkende temperaturer og særlig økt isdannelse langs vestkysten, noe som ikke bare var en regional nedkjøling, men også med økte ismasser på Grønlandshavet og i Danmarkstredet, kan ha ført til at jakten og handelsforbindelsene ble betydelig svekket.[56][57] Men også økende konkurranse med elfenben fra Russland (hvalross) og Afrika (elefant), som kom til det europeiske markedet, kan ha ført til en nedgang i prisen. Dermed kan dette ha fjernet det økonomiske grunnlaget for nybyggerne.[48] Faren som inuittene utgjorde er også ansett for å være en mulig faktor,[55] siden disse også trakk mot sør da klimaet ble mer ugjestmildt. En annen mulig årsak er sykdom.[37]

Utvikling av forskningen på feltet[rediger | rediger kilde]

De første systematiske undersøkelser for den nordatlantiske regionen[rediger | rediger kilde]

Grønlendere i kampen med inuiter (Godthaab, 1860). Siden 1700-tallet har det vært en diskusjon om betydningen av klimaet for den norrøne bosetningene på Grønland, men også andre påvirkninger har vært vurdert.

Helt siden 1700-tallet har det, på grunnlag av gamle anekdoter, vært drøftet om det hadde vært midlertidige høye temperaturer i middelalderen i regioner rundt Nord-Atlanteren. Den danske misjonæren Hans Egedes (1686–1758) oppdrag i 1721 var å finne bebodde vikingboplasser fra middelalderen på Grønland, men slike fantes ikke. Etableringen av disse var kjent, men det hadde ikke vært livstegn fra dem på 200 år. Klimaet ble allerede da utpekt som en mulig årsak til forsvinningen:

Sitat Ble de utryddet av invaderende innvånere ... [eller] forsvant de på grunn av det golde klimaet, og den ufruktbare jorden? Sitat
– Hans Egede[48]

Den sveitsiske geologen Bernhard Studer (1794–1887), den franske forskeren François Arago (1786–1853) og andre tolket slutten på norrøne bosetninger på Grønland på 1400-tallet som et resultat av at en kaldere periode inntrådte. Denne mente de etterfulgte en tidligere varm periode. Den tyske historikeren Konrad von Maurer (1823–1902) avviste denne oppfatningen, og mente at årsaken var utbredelsen av Inuittene.[58] Den danske historikeren Poul Nørlund (1888–1951) undersøkte gravplasser til kolonistene fra Norge i Herjólfsnes, på den sørvestlige delen av Grønland, og fant rikelig med planterøtter i de dødes likskjorter under permafrosten. På grunnlag av dette konkluderte han med at høye sommertemperaturer midlertidig hadde tint opp grunnen, og at temperaturen derfor i tidligere tider hadde vært høyere der enn i 1921.[59] Endringer av tregrensen tas delvis som en indikasjon på klimaendringer, dels som en indikasjon på menneskelig inngripen. Den tyske klimatologen Eduard Brückner (1862–1927) påviste i 1895 at det tidligere hadde vært områder med dyrking av vindruer i Nord-Tyskland, mens det rundt 1900 ikke forekom slike næringer i regionen. Årsakene var riktignok ikke bare klimatiske, men også at økonomiske grensebetingelser var blitt endret: «Det var [tidligere] mer praktisk å dyrke vindruer enn å importere vin fra sør på grunn av kostbar transport».[60] Dermed er det ikke sikkert at vindyrking mot nord er en særlig sikker klimaindikator.[61]

Hardangervidda er i dag en naken høyfjellsvidde, men i den varme perioden i middelalderen vokste det furu på deler av vidda.[62]
Foto: Sergey Ashmarin

Den systematiske utforskningen av en mulig middelaldersk «klima-anomali» ((en) Medieval Climate Anomaly). Dette på grunn av avvik fra tidligere klimatrend, og da spesielt i Europa, hvor dette var opprinnelige temaet for forskningsfeltet historiske klimatologi. I middelalderens Europa fantes ingen instrumentelle observasjoner (systematiske målinger), dermed var det bare mulig å trekke konklusjoner om klimatiske forhold og deres konsekvenser ut fra historiske dokumenter og arkeologiske funn. I 1990-årene ble paleoklimatologien utviklet slik at data fra naturlige klimaproxy kunne gi rekonstruksjoner av høy kvalitet. Dermed har en fra rundt år 1300 utviklet nokså komplette historiske oversikter om sommer og vintervær. Den britiske klimatologen Hubert Lamb (1913–1997) og den franske historikeren Emmanuel Le Roy Ladurie (1929–) publiserte de første omfattende beskrivelser av et klima med høyere temperaturer, med tilhørende sosiale relasjoner for regionen rundt Nord-Atlanteren og spesielt i Europa.[63]

En undersøkelse av 275 isbreer gjennom 2000 år, og hvorvidt de har vokst eller avtatt innenfor 50 årsperiode. Før 1000-tallet var det færre isbreer som vokste.[19]

Begrepet den varme perioden i middelalderen oppstod først og fremst på grunn av arbeidet til Lamb i 1960-årene,[64][65] og senere tatt opp av andre fagområder.[63] Lamb viste til en klimaendring med temperaturøkninger med regionale verdier mellom 1 til 2 °C med høydepunktet antageligvis mellom år 1000 og 1300.[66] Innledningen til perioden begynte på 800- og 900-tallet med relativt lite nedbør, kalde vintre og varme somrer.[65] Lamb viste at oppvarmingen først og fremst skjedde i områder rund Nord-Atlanteren, mens det på omtrent samme tid var en relativt lavere temperatur i Nordlige Stillehavet. Årsaken til dette mente han var forskyvninger av den arktiske polarvirvelen.[66]

Noen ganger blir middelalderens varme periode også definert ut fra størrelsen på isbreer. Grunnlaget for denne betraktningen er at middelalderens varme periode var preget av en anslått tilbaketrekning av en rekke breer mellom cirka år 900 og 1300.[63]

En global varmeanomali?[rediger | rediger kilde]

Klimaforskeren Scott Stine publiserte i 1994 en paleoklimatisk analyse som viser at det fra rundt år 900 til 1350 i Sierra Nevada (California) og Patagonia hadde vært sammenhengende perioder med ekstrem tørke over flere hundre år. Stine foreslo at hydrologiske forskjeller i middelalderen kunne ha vært enda viktigere enn avvik i temperaturen. Om slike hydrologiske anomalier også tas med, foreslo han at det mer generelle begrepet «middelalderens klimaanomali» burde innføres.[67]

På omtrent samme tid kom en gruppe andre forskere med en oversikt over klimahistorien. De fant at det ikke var noen anomali hverken på noen av halvkulene, eller globalt. På dette tidspunktet var bare få proxydata med høy oppløsning for temperaturhistorien før år 1500 tilgjengelig. Slike proxydata ble i økende grad tilgjengelig fra midten av 1990-årene også for andre regioner. Først i 2011 var det mulig med rekonstruksjoner av klimaet på midlere- og høye breddegrader, mens tropene og den sørlige halvkule fortsatt (2011) er dekket av relativt få datarekker.[7] FNs klimapanel kom i sin oppsummering av status for forskningen i år 2001 til samme konklusjon, at det ikke har vært noen global periode i middelalderen med uvanlig kjølig eller varmt klima.

Spørsmål om årsaker for dagens globale oppvarmingen, hvor uvanlig den er og potensielle konsekvensene, trakk en del oppmerksomhet til en mulig middelalders klimaanomali som en referansemålestokk.[63][7] De sosiale sporene og konsekvensene av middelalderens klimaanomali i områdene rundt Nord-Atlanteren ble tatt opp i populærvitenskapelige media rundt 2000-årsskiftet. På denne tiden oppstod kontroverser i media og politikk om global oppvarming. Det ble hevdet at Lambs beretning om middelalderens varme periode var et tegn på at temperaturene de siste årtier frem mot 2000, fortsatt var innenfor det naturlige variasjonsområdet for klimaet. Derfor ble det hevdet at økning av klimagasskonsentrasjoner ikke kunne tas som et bevis for at de observerte temperaturøkningene hadde en sammenheng med dette.[68] Eksistensen og omfanget av en interregional varm periode i middelalderen var en kontrovers på begynnelsen av 2000-tallet også innenfor vitenskapen.[68][17][25]

Begreper og forskning siden 2010[rediger | rediger kilde]

Inkonsekvent bruk av begrepet den varme perioden i middelalderen (rød stolpe).

Videre rekonstruksjoner, for eksempel fra «Pages 2k»-prosjektet[2], har en stadig bedre regional dekning. Dette åpner for en ny vurdering, i det minst for temperaturer på den nordlige halvkule. I 2013 konkluderte IPCCs femte hovedrapport med at middelalderens klimaanomali var regionalt og tidsmessig ujevn, men at det i enkelte områder og i visse tidsperioder, kan ha være så høye temperaturer som på begynnelsen av 2000-tallet. I de siste tretti årene før 2013 var imidlertid gjennomsnittstemperaturene på den nordlige halvkule sannsynligvis høyere enn i alle 30 års-perioder i middelalderen.[3]

Bruken av begrepet «middelalderens varme periode» eller «middelalderens klimaanomali» er inkonsekvent. Den amerikanske klimaforsker Raymond S. Bradley (1948–) mente at her hadde en slags selvbekreftende effekt vært virksom.[69] Mange studier refererer til begrepet selv om «deres» undersøkelse av klimavariasjon var tydelig utenfor tidsvinduet for årene 950 til 1250. Altså at de tar med hele tidsperioden for middelalderen som gjerne regnes fra år 500 til 1500.[20]

Geografen Rudolf Brázdil advarte i 2005 mot bruken av begrepet «middelalderens varme periode» ved sammenligning av klimatiske forhold, historiske og samfunnsmessige utvikling. Navnet var ikke veldig nyttig fordi det tildekker kompleksitet og leder til forhastede konklusjoner.[70] Begrepet «middelalderoptimum», som også har vært benyttet, kan lett bli feiltolket, fordi det er en verdikonvensjon i klassifisering av klimaendringer og ikke en positiv verdivurdering.[71] Begrepet «middelalderens klimaanomali» for de forskjellige klimaavvikene er nå den vanligste innen vitenskapen.[7]

Uenighet rundt sammenligning med dagens globale oppvarming[rediger | rediger kilde]

Middelalderens varme periode blir ofte nevnt av klimaskeptikere. Den fremholdes som et eksempel på at det ikke er sikkert at dagens oppvarming skyldes menneskelig utslipp av klimagasser. Det sies at når konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren i middelalderens ikke var høyere enn hverken før eller etter, kan det bare være andre årsaker som er av betydning for global oppvarming. De hevder videre at det må være de samme grunnene for oppvarmingen som startet på 1900-tallet som for middelalderens varme periode.[20]

Den tyske klimatologen Stefan Rahmstorf argumenter for at ingen anerkjente klimaforskere er i tvil om at ikke bare drivhusgasser, men også andre faktorer har betydning for jordens klima. Disse andre faktorene, kjent som klimapådrag, står bak mange klimavariasjoner i jordens fortid. Selv om disse faktorene har forårsaket middelalderens varme periode, kan ikke klimagasser utelukkes som en årsak for oppvarming fra 1900-tallet og fremover. Snarere er det slik at av alle kjente faktorer som kan forårsake global oppvarming fra 1900-tallet, er det kun konsentrasjonen av klimagasser som er et så stort bidrag at det kan forklare den observerte oppvarmingen.[72]

Diskusjonen om omfanget og konsekvensene av den globale oppvarming gjelder både hastigheten og omfanget. Det er enighet om at prosessen er historisk unik. Som det er dokumentert via en rekke klimaproxy, er dette unikt selv sett fra et paleoklimatologisk synspunkt, hvor det ikke finnes noen paralleller i jordens historie.[73][74]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kirsten A. Seaver (1996) The Frozen Echo: Greenland and the Exploration of North America, Ca. A.D. 1000-1500, Stanford University Press, side 154
  2. ^ a b c d e Pages 2k Network (2013). «Continental-scale temperature variability during the past two millennia». Nature Geoscience. 6 (5): 339–346. doi:10.1038/ngeo1797. 
  3. ^ a b Valérie Masson-Delmotte m. fl. (2013). «5.3.5». Information from Paleoclimate Archives. Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC. s. 409–414. 
  4. ^ F. C. Ljungqvist m. fl. (2012). «Northern Hemisphere temperature patterns in the last 12 centuries». Climate of the Past. doi:10.5194/cp-8-227-2012. 
  5. ^ a b Raphael Neukom m. fl. (2014). «Inter-hemispheric temperature variability over the past millennium». Nature Climate Change. doi:10.1038/nclimate2174. 
  6. ^ Telepski, Christian (2019). «The 2k Network». Past Global Changes. Besøkt 7. april 2019. 
  7. ^ a b c d e f Henry F. Diaz (2011). «Spatial and Temporal Characteristics of Climate in Medieval Times Revisited» (PDF). Bulletin of the American Meteorological Society. doi:10.1175/BAMS-D-10-05003.1. 
  8. ^ Sharon E Nicholson m. fl. (2013). «Temperature variability over Africa during the last 2000 years». The Holocene. 23 (8). doi:10.1177/0959683613483618. 
  9. ^ McGregor m. fl. (2015). «Robust global ocean cooling trend for the pre-industrial Common Era». Nature Geoscience. doi:10.1038/ngeo2510.  Ocean2k SST synthesis
  10. ^ Telepski, Christian (2019). «Building and Harnessing Open Paleodata». Past Global Changes. Besøkt 7. april 2019. 
  11. ^ a b Edward L. Cook m.fl. (2015). «Old World megadroughts and pluvials during the Common Era». Science Advances. doi:10.1126/sciadv.1500561. 
  12. ^ Viste, Ellen Marie (3. desember 2015). «California: Tørt, tørrere, tørrest». Energi og klima. Besøkt 31. mars 2019. 
  13. ^ a b David J. Nash m.fl. (15. november 2016). «African hydroclimatic variability during the last 2000 years». Quaternary Science Reviews. 154. doi:10.1016/j.quascirev.2016.10.012. 
  14. ^ Robert E. Kopp m.fl. (2016). «Temperature-driven global sea-level variability in the Common Era». Proceedings of the National Academy of Sciences. 
  15. ^ Christophe Kinnard m.fl. (2011). Reconstructed changes in Arctic sea ice over the past 1,450 years. 
  16. ^ a b Olga N. Solomina m.fl. (2015). Holocene glacier fluctuations. s. 11, 16, 26, 27. 
  17. ^ a b Raymond S. Bradley, Malcolm K. Hughes og Henry F. Diaz (17. oktober 2003). «Climate in Medieval Time» (PDF). Science. 302 (5644): 404–405. doi:10.1126/science.1090372. 
  18. ^ Jason P. Briner (2016). Holocene climate change in Arctic Canada and Greenland. 
  19. ^ a b Solomina, Olga N. m. fl. (2016). «Glacier fluctuations during the past 2000 years». Quaternary Science Reviews. 149: 61–90. doi:10.1016/j.quascirev.2016.04.008. 
  20. ^ a b c d e Raymond S Bradley, Heinz Wanner og Henry F. Diaz (2016). «The Medieval Quiet Period». The Holocene. 26 (6). doi:10.1177/0959683615622552. 
  21. ^ a b Nordli, Øyvind; Hygen, Hans Olav; Benestad, Rasmus (24. oktober 2018). «Er det noen tvil om menneskeskapte klimaendringer?». Naturen. 04 (norsk). 142: 136–143. ISSN 1504-3118. doi:10.18261/issn.1504-3118-2018-04-02. Besøkt 27. juli 2019. 
  22. ^ a b Pablo Ortega m. fl. (2015). «A model-tested North Atlantic Oscillation reconstruction for the past millennium». Nature. doi:10.1038/nature14518. 
  23. ^ V. Trouet m. fl. (2009). «Persistent positive North Atlantic Oscillation mode dominated the medieval climate anomaly». Science. doi:10.1126/science.1166349. 
  24. ^ Grønås 2011, s. 209
  25. ^ a b c Wallace S. Broecker (23. februar 2001). «Was the Medieval Warm Period Global?» (PDF). Science. 291 (5508): 1.497–1.499. doi:10.1126/science.291.5508.1497. 
  26. ^ a b V. Trouet, J.D. Scourse og C.C. Raible (2011). «North Atlantic storminess and Atlantic Meridional Overturning Circulation during the last Millennium: Reconciling contradictory proxy records of NAO variability». Global and Planetary Change. doi:10.1016/j.gloplacha.2011.10.003. 
  27. ^ Hartmann, Dennis L. (1994). Global Physical Climatology. San Diego, California, USA: Academic Press. s. 118. ISBN 0-12-328530-5. 
  28. ^ M. Sigl m. fl. (2015). Timing and climate forcing of volcanic eruptions for the past 2,500 years. 
  29. ^ L. E. A. Vieira, S. K. Solanki, N. A. Krivova og I. Usoskin (2011). «Evolution of the solar irradiance during the Holocene». Astronomy & Astrophysics – The Sun. doi:10.1051/0004-6361/201015843. 
  30. ^ J. L. Jirikowic, P. E. Damon (1994). «The Medieval Solar Activity Maximum». Climatic Change. doi:10.1007/BF01092421. 
  31. ^ A. P. Schurer m. fl. (2015). «Small influence of solar variability on climate over the past millennium». Nature Geoscience. doi:10.1038/NGEO2040. 
  32. ^ W Behringer (3. oktober 2012). «Wir Menschen profitieren von der Erderwärmung». Die Welt. 
  33. ^ Guoqiang Chu (2002). «The ‘Mediaeval Warm Period’ drought recorded in Lake Huguangyan, tropical South China» (PDF). The Holocene. 12 (1). doi:10.1191/0959683602hl566ft. Besøkt 12. mai 2013. 
  34. ^ Edward R. Cook m. fl. (2004). «Long-Term Aridity Changes in the Western United States». Science. 306 (5698). doi:10.1126/science.1102586. Besøkt 12. mai 2013. 
  35. ^ Werner Rösener: Landwirtschaft und Klimawandel in historischer Perspektive. Fra: Bundeszentrale für politische Bildung (Hrsg.) Aus Politik und Zeitgeschichte. APUZ 5-6, 2010, online. Abgerufen 26. April 2012.
  36. ^ Eva Panagiotakopulu og Paul C. Buckland (2017). «A thousand bites – Insect introductions and late Holocene environments, kapittel 4.3: Pest distribution and climate change». Quaternary Science Reviews. 156. doi:10.1016/j.quascirev.2016.11.014. 
  37. ^ a b Grønås 2011, s. 385
  38. ^ Wilhelm Abel: Geschichte der deutschen Landwirtschaft vom frühen Mittelalter bis zum 19. Jahrhundert. Stuttgart 1967, S. 43–44.
  39. ^ Elena Xoplaki m. fl. (2015). «The Medieval Climate Anomaly and Byzantium: A review of the evidence on climatic fluctuations, economic performance and societal change». Quaternary Science Reviews. doi:10.1016/j.quascirev.2015.10.004. 
  40. ^ Fekri A. Hassan (2007). «Extreme Nile floods and famines in Medieval Egypt (AD 930–1500) and their climatic implications». Quaternary International. 173–174. doi:10.1016/j.quaint.2007.06.001. 
  41. ^ Fekri A. Hassan (2011). «Nile flood discharge during the Medieval Climate Anomaly» (PDF). Pages News. 19 (1). 
  42. ^ Matthew J. Hannaford og David J. Nash (2016). «Climate, history, society over the last millennium in southeast Africa». WIREs Climate Change. doi:10.1002/wcc.389. 
  43. ^ Matthew J. Hannaford, Grant R. Bigg, Julie M. Jones, Ian Phimister og Martial Staub (2014). «Climate Variability and Societal Dynamics in Pre-Colonial Southern African History (ad 900–1840): A Synthesis and Critique». Environment and History. 20: 411–445. doi:10.3197/096734014X14031694156484. 
  44. ^ a b Larry V. Benson m. fl. (2007). «Possible impacts of early-11th-, middle-12th-, and late-13th-century droughts on western Native Americans and the Mississippian Cahokians». Quaternary Science Reviews. doi:10.1016/j.quascirev.2006.08.001. 
  45. ^ Brian R. Billman, Patricia M. Lambert og Banks L. Leonard (2000). «Cannibalism, Warfare, and Drought in the Mesa Verde Region during the Twelfth Century A.D.». American Antiquity. 65 (1). doi:10.2307/2694812. 
  46. ^ Peter M.J. Douglas, Arthur A. Demarest, Mark Brenner og Marcello A. Canuto (2016). «Impacts of Climate Change on the Collapse of Lowland Maya Civilization». Annual Review of Earth and Planetary Sciences. doi:10.1146/annurev-earth-060115-012512. 
  47. ^ Michael W. B. Binford (1997). «Climate Variation and the Rise and Fall of an Andean Civilization». Quaternary Science Reviews. 47 (2). doi:10.1006/qres.1997.1882. 
  48. ^ a b c d Eli Kintisch (10. november 2016). «Why did Greenland’s Vikings disappear?». Science. doi:10.1126/science.aal0363. 
  49. ^ Simon L. Pendleton m. fl. (2017). «Episodic Neoglacial expansion and rapid 20th Century retreat of a small ice cap on Baffin Island, Arctic Canada and modeled temperature change». Climate of the Past. doi:10.5194/cp-2017-27.  Open Access
  50. ^ Nicolás E. Young, Avriel D. Schweinsberg, Jason P. Briner og Joerg M. Schaefer (4. desember 2015). «Glacier maxima in Baffin Bay during the Medieval Warm Period coeval with Norse settlement». Science Advances. doi:10.1126/sciadv.1500806. 
  51. ^ Vincent Jomelli m. fl. (2016). «Paradoxical cold conditions during the medieval climate anomaly in the Western Arctic». Nature Scientific Reports. doi:10.1038/srep32984. 
  52. ^ William J. D’Andrea, Yongsong Huang, Sherilyn C. Fritz og N. John Anderson (14. juni 2011). «Abrupt Holocene climate change as an important factor for human migration in West Greenland». Proceedings of the National Academy of Sciences. 108 (24). doi:10.1073/pnas.1101708108. 
  53. ^ G. Everett Lasher, Yarrow Axford (2019). «Medieval warmth confirmed at the Norse Eastern Settlement in Greenland». Geology. doi:10.1130/G45833.1. 
  54. ^ Tesen er beskrevet av Jared Diamond: Kollaps - Hvordan samfunn går under eller overlever 2005. Etter: Eli Kintisch (10. november 2016). Why did Greenland’s Vikings disappear?. 
  55. ^ a b Andrew J. Dugmore m. fl. (6. mars 2012). «Cultural adaptation, compounding vulnerabilities and conjunctures in Norse Greenland». Proceedings of the National Academy of Sciences. 109 (10). doi:10.1073/pnas.1115292109. 
  56. ^ Eduardo Moreno-Chamarro m. fl. (2015). «Internally generated decadal cold events in the northern North Atlantic and their possible implications for the demise of the Norse settlements in Greenland». Geophysical Research Letters. doi:10.1002/2014GL062741. 
  57. ^ Antoon Kuijpers, Naja Mikkelsen, Sofia Ribeiro og Marit-Solveig Seidenkrantz (2014). «Impact of Medieval Fjord Hydrography and Climate on the Western and Eastern Settlements in Norse Greenland». Journal of the North Atlantic. 6. doi:10.3721/037.002.sp603. 
  58. ^ Eduard Brückner (2008). Klimaschwankungen seit 1700 (1890). Eduard Brückner: Die Geschichte unseres Klimas: Klimaschwankungen und Klimafolgen. Nico Stehr og Hans von Storch. s. 95–96. 
  59. ^ Niels Lynnerup (2009). «The Human Skeletons from Herjólfsnes». Journal of the North Atlantic: 23. 
  60. ^ Eduard Brückner (2008). Der Einfluß der Klimaschwankungen auf die Ernteerträge und Getreidepreise in Europa (1895). Eduard Brückner: Die Geschichte unseres Klimas: Klimaschwankungen und Klimafolgen. Nico Stehr og Hans von Storch. s. 172. 
  61. ^ Grønås 2011, s. 382
  62. ^ «Meld. St. 33 (2012–2013) Klimatilpasning i Norge». Regjeringen.no. 2013. Besøkt 31. mars 2019. 
  63. ^ a b c d Rudolf Brázdil, Christian Pfister, Heinz Wanner, Hans von Storch og Juerg Luterbacher (2005). «Historical Climatology in Europe, kapittel 5.3 Defining the Medieval Warm Period and the Little Ice Age» (PDF). Climatic Change. 
  64. ^ Hubert Lamb (1965). «The Medieval Warm Epoch and its Sequel» (PDF). Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. doi:10.1016/0031-0182(65)90004-0. 
  65. ^ a b Grønås 2011, s. 381
  66. ^ a b Hubert Lamb (1989). Klima und Kulturgeschichte: der Einfluß des Wetters auf den Gang der Geschichte. Reinbek. s. 189–206. 
  67. ^ Scott Stine (1994). «Extreme and persistent drought in California and Patagonia during mediaeval time» (PDF). Nature. 369: 546–549. Arkivert fra originalen (PDF) 24. mars 2017. Besøkt 28. mars 2019. 
  68. ^ a b Thomas J. Crowley og Thomas S. Lowery (2000). «How Warm Was the Medieval Warm Period?». AMBIO: A Journal of the Human Environment]]. 29 (1): 51–54. doi:10.1579/0044-7447-29.1.51. 
  69. ^ Raymond S. Bradley. Climate of the Last MillenniumPresentation, Holocene Working Group Workshop, Bjerknes Centre for Climate Research. 
  70. ^ Rudolf Brázdil, Christian Pfister, Heinz Wanner, Hans von Storch og Jürg Luterbacher (2005). «Historical Climatology in Europe» (PDF). Climatic Change. 70 (3): 404. 
  71. ^ Christian-Dietrich Schönwiese (1995). Klimaänderungen: Daten, Analysen, Prognosen. Springer. s. 79–80. ISBN 3-540-59096-X. 
  72. ^ S. Rahmstorf, H.J. Schellnhuber: Der Klimawandel. C.H. Beck, 6. Auflage 2007.
  73. ^ Climate Change 2007: Working Group I: The Physical Science Basis; FAQ 6.2 Is the Current Climate Change Unusual Compared to Earlier Changes in Earth’s History? Online
  74. ^ Richard E. Zeebe, Andy Ridgwell og James C. Zachos (2016). «Anthropogenic carbon release rate unprecedented during the past 66 million years» (PDF). Nature Geoscience. 9 (4): 325–329. doi:10.1038/ngeo2681. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ronald D. Gerste: Wie das Wetter Geschichte macht: Katastrophen und Klimawandel von der Antike bis heute. Klett-Cotta Verlag, Stuttgart 2015. ISBN 978-3608949223.
  • Wolfgang Behringer: Kulturgeschichte des Klimas. Von der Eiszeit bis zur globalen Erwärmung. Bonn 2007.
  • Rüdiger Glaser: Klimageschichte Mitteleuropas. 1000 Jahre Wetter, Klima, Katastrophen. Darmstadt 2001.
  • Hubert Lamb: CLIMATE, HISTORY AND THE MODERN WORLD. London 1982.
  • IPCCs klimapanel, Working Group I (2007): Fourth Assessment Report, Chapter 6: Palaeoclimate. (PDF 7,7 MB) S. 466–481.
  • Henry F. Diaz, Ricardo Trigo, Malcolm K. Hughes, Michael E. Mann, Elena Xoplaki und David Barriopedro (2011). Spatial and Temporal Characteristics of Climate in Medieval Times Revisited. 
  • Grønås, Sigbjørn (2011). Hvordan klimaet kan endres – en innføring. Bergen: Geofysisk nstitutt, Universitetet i Bergen. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata
V • D • R
Årsaker
Menneskeskapte
Naturlige
Mekanismer
i klimasystemet
Klimavitenskap
Mulige effekter
Klimapolitikk
Historie
Personer
Hendelser
Annet
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_varme_perioden_i_middelalderen&oldid=19927878»