Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart som viser de land som har signert Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning (grønn) og de som per juli 2007 har ratifisert den (mørk grønn)

Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning, forkortet til LRTAP (engelsk: The Convention on Long-Range Transboundary Air Pollution, forkortet til CLTRAP), har til hensikt å beskytte menneskelig miljø mot luftforurensning og for gradvis å redusere og forhindre luftforurensning, inkludert langtransportert luftforurensning (forurensning som via meteorologi forflyttes over landegrenser).

Konvensjonen har 51 deltagere (stater) som har et sekretariat fra De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) for håndhevelse av konvensjonen.[1] Deltagerne utvikler beslutninger og strategier for å bekjempe utslipp av luftforurensning via overvåking, forskning, utveksling av informasjon, og rådspørring.[2] Norge er aktiv deltagende i konvensjonen.

Konvensjonen ble opprettet i 1979 og har siden adressert en rekke betydelig miljøproblemer i regionen UNECE via vitenskapelig samarbeid og forhandlinger om politiske beslutninger (som eksempelvis å fastsette grenseverdier for utslipp av bestemte forrensninger). Konvensjonen har så langt blitt utvidet med åtte protokoller som har identifisert særskilte grep som må bli tatt av de deltagende nasjonene for å redusere utslipp av deres luftforurensning. Konvensjonen har vært et betydelig virkemiddel for å beskytte miljøet fra skadene som luftforurensning har ført til.[3]

Konvensjonens førstefokus er å bedømme og om mulig revidere de nyeste protokollene, implementeringen av konvensjonen og dens protokoller for hele UNECE-regionen, da med særlig fokus på østlige Europa, Kaukasus, Sentral-Asia og sørøstlige Europa, foruten også utveksling av kunnskap og informasjon med andre regioner i verden.

EMEP[rediger | rediger kilde]

En viktig oppgave er å jevnlig gi myndighetene og tilstøtende organer kvalitetssikret vitenskapelig informasjon for å støtte utviklingen og ytterligere evaluering av internasjonale protokoller på utslippsreduksjonen som forvandles innenfor konvensjonen. Herunder er EMEP-programmet (Co-operative Programme for Monitoring and Evaluation of the Long-range Transmission of Air Pollutants in Europe), et samarbeidsprogram for overvåking og evaluering av langtransporterte luftforurensninger i Europa. Opprinnelig fokuserte EMEP-programmet på å vurdere og fastslå langtransportert effekt av sur nedbør og eutrofiering over grensene, men ble siden endret til å omfatte dannelsen av bakkenær ozon og til persistente organiske forurensninger (POPer), tungmetaller og svevestøv. Programmet støtter seg på tre hovedelementer:

  1. Innsamling av utslippsdata
  2. Måling av luft- og nedbørskvalitet
  3. Modellering av atmosfærisk transport og avsetning av luftforurensning.[4]

EMEP består av fem koordineringssentre og fire spesialenheter.[5] I Norge har NILU - Norsk institutt for luftforskning ansvaret for det kjemiske senteret (CCC) siden 1977,[6] og det vestlige meteorologiske syntetiserende senter (MSC-W) er styrt av Meteorologisk institutt siden 1979.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]