Global nedkjøling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gjennomsnittlig temperaturavvik i perioden 1965 til 1975 med hensyn på den gjennomsnittlige temperaturer fra 1937 til 1946.
Utviklingen av vitenskapelige artikler angende global istid og oppvarming.

Global avkjøling viser til de prosesser der gjennomsnittstemperaturen på jorden går ned, det motsette av global oppvarming. I jordens historie har det vært flere episoder med avkjøling av atmosfæren og havet. Disse prosessene har innledet langvarige istider, der gjennomsnittelig global temperatur har vært mye lavere enn de siste10 000 årene. Det er usikkerhet om nøyaktig hvilke prosesser som har vært årsaken til disse endringene, men en rekke klimapådriv og tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet utpekes som relvante. I 1970-årene var det en del forskning som indikerte at det ville komme en snarlig nedkjøling av jorden.

Hypotesen om en overgang til istid hadde liten støtte i det generelle vitenskapelige miljøet, men fikk derimot oppmerksomhet i media. Dette var delvis støttet av en noe nedadgående trend i temperaturene fra 1940-årene og fram til tidlig i 1970-årene. Pressemeldinger reflekterte ikke den nøyaktig og fulle rekkevidden av den vitenskapelige forskningslitteraturen. Dette til tross for en voksende mengde vitenskapelig litteratur som tvert imot estimerte en framtidig oppvarming grunnet menneskelig utslipp av klimagasser. Den nåværende vitenskapelige mening om klimaendringer er at jorden har gjennomgått global oppvarming gjennom hele det 1900-tallet, og at den fortsetter å varmes opp.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1800-tallet ar det alment akseptert at klimatiske forhold best kunne beskrives som langtids middelverdier. Geologer og et fåtall metrologer var klar over at fortidens klima hadde variert svært mye. De var klar over at det hadde vært istider, og søkte forklaringen i astronomiske og solare variasjoner. I mellomkrigstiden hadde en fått et godt bilde av fortidens klimaendringer på en geologisk tidsskala.[2]

I 1950- og 1960-årene ble en klar at klimaet kunne endres i løpet av noen tiår eller hundreår. Noen av pionerene innenfor historisk klimatologi var engelskmennene Gerald Manley og Hubert Lamb i England, tyskeren Herman Flohn i Tyskland, franskmannen LeRoy Ladurie og amerikanerne Murray Mitchell og Reid Bryson.[2] I 1970-årene fikk en på samme tid bekymringer for både en kommende ny istid, og for global oppvarming på grunn av økte nivåer av CO2 i atmosfæren. Bekymringen for en global nedkjøling hadde sin årsak i at tidligere istider hadde oppstått med rundt 10 000 års mellomrom, og mellomistiden (Holocene) som verden nå er inne i hadde vart i omtrent så lang tid. En annen faktor var økningen av aerosoler i atmosfæren, noe som kunne redusere solinstrålingen til jorden.[2]

I 1972 ble det holdt en konferanse ved Brown University, Providence i USA om en kommende istid («The Present Interglacial – how and when will it end?») Omtrent samtidig ble det holdt en komferanse angående global oppvarming. På denne tiden hadde en stor interesse for fortidens klimaendringer. Dette fordi en søkte forklaring på hva en kunne forvente i fremtiden, basert på fortidens klimahistorie.[2]

Frykten for en ny istid[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1920-tallet var det en begynnende bekymring for en ny istid. Den amerikanske oppdageren kaptein Donald Baxter MacMillan seilte mot Arktis i 1923, sponset av National Geographical Society, for å lete etter bevis for at isbreene vokste.[3][4] I 1926 var det en astronom i Berlin som mente at det ville gå mot global nedkjøling, men at det var «langt unna».[5]

Den amerikanske klimatologen J. Murray Mitchell påviste i 1963 en trend for nedkjøling fra rundt 1940.[6] På en konferanse om klimaendringer som ble holdt i Boulder i 1965, oppstod spekulasjoner underbygget av Milankovitch sykluser angående hvordan de små endringene av sollyset kan utløse istider. I 1966 forutså Cesare Emiliani at «en ny istid vil begynne i løpet av noen få tusen år». Paul R. Ehrlich skrev i sin bok The Population Bomb (norsk: Befolkningsbomben) fra 1968 at «[den naturlige] drivhuseffekten blir forsterket av kraftig økning av karbondioksid... [dette] blir motvirket av lave skyer som skapes av kondensstriper, støv og andre forurensninger... For øyeblikket kan vi ikke forutsi hva det generelle klimatiske resultatene vil bli av vår bruk av den atmosfæren som søppelfylling.»[7]

Bevisthet i 1970-årene om at luftforurensning kunne påvirke klimaet[rediger | rediger kilde]

The temperature record as seen in 1975; compare with the next figure.
Global mean surface temperature change since 1880. Source: NASA GISS

Bekymring toppet seg i begynnelsen av 1970-årene, selv om «muligheten for menneskeskapte oppvarmingen dominerte fagfellevurdert litteratur selv da». En nedkjølingsperiode som begynte i 1945, og etter to tiår med en trend med reduserte temperaturer ble det foreslått at et bunnpunkt var nådd. Den økende bekymringen kan delvis tilskrives det faktum at mye mindre da var kjent om verdens klima- og årsakene til istider. Klimaforskere var klar over at estimater basert på denne trenden ikke var mulig, fordi utviklingen var dårlig undersøkt og ikke forstått. Til tross for dette ble muligheten for en avkjøling referert til i media, uten den tilbakeholdenheten som er vanlig i vitenskapelige rapporter. Dessuten var det uvanlig strenge vintre i Asia og deler av Nord-Amerika i 1972 og 1973, dermed ble befolkningen opptatt av dette.[6][8]

Rundt 1971 var det flere studier som indikert at luftforurensning forårsaket av menneskelig aktivitet økte i omfang. Det var imidlertid usikkerhet med hensyn på om aerosoler ville føre til oppvarming eller nedkjøling, og hvorvidt dette var mer betydningsfult enn stigende CO2-nivåer. Mitchell så fremdeles på mennesker som «uskyldige tilskuere» i forhold til nedkjølingen fra 1940-årene frem til 1970. I 1971 antydet hans beregninger at stigende utslipp kunne føre til betydelig avkjøling etter år 2000, selv om han også hevdet at utslipp kan føre til oppvarming, avhengig av omstendighetene. Beregningene var for enkle på denne tiden til at de kunne gi pålitelige resultater.[9][10]

Rapporter fra National Science Board[rediger | rediger kilde]

En rapport fra National Science Board i 1972 med tittel Patterns and Perspectives in Environmental Science, diskutert den sykliske oppførselen til klimaet. Den var skrevet ut fra datidens forståelse om at planeten gikk inn i en fase av nedkjøling etter en periode med varme: «Å dømme ut fra data vedrørende den siste mellomistiden, er de nåværende høye temperaturer noe som ser ut til å nå slutten, for å bli etterfulgt av en lang periode med betydelig kaldere temperaturer, og fører mot en kommende istid 20 000 år fra nå». Men det ble også sakt at «det er imidlertid mulig, eller til og med sannsynlig, at menneskelig påvirkning allerede har endret miljøet så mye at de klimatiske mønstre i nær fremtid vil følge en annen vei».[11]

En redegjørelsen fra National Science Board i 1974 med tittel Science And The Challenges Ahead, fortsetter å utdype temaet: «I løpet av de siste 20-30 årene har temperaturen i verden falt. I første omgang uregelmessig, men mer kraftig det siste tiåret».[12] Diskusjon om syklisk istider var ikke nevnt i denne rapporten. I stedet var det rollen menneskelig aktivitet spilte som var sentral for rapportens analyser. «Årsaken til trenden med nedkjøling er ikke kjent med sikkerhet. Men det er økende bekymring for at menneskelig aktivitet kan ha en innvirkning, ikke bare i den siste trenden med nedkjøling, men også i sammenheng med høyere temperaturer i løpet av det siste århundret».[12] Rapporten konkluderte ikke med at karbondioksid betyr oppvarmingen, eller landbruks- og industriell forurensning står bak nedkjøling. Den understreket at: «Før slike spørsmål som disse kan løses, må det gjøres store fremskritt i forståelsen av kjemi og fysikk i atmosfære og havet, og i å måle og spore partikler gjennom systemet».[13]

Dagens kunnskap[rediger | rediger kilde]

Bekymring for at trender med lavere temperaturer vil fortsette, og kanskje i et raskere tempo, har blitt observert å være feil av FNs klimapanel.[14]

De fire siste mellomistider varte i rundt 10 000 år, mens mellomistider før det varte i rundt 28 000 år. Beregninger basert på Milankovitch-svigninger tyder på at den nåværende mellomistiden vil trolig fortsette i titusener av år. Dette er imidlertid under forutsetning av at det ikke er noen menneskeskapte påvirkninger.[15] Andre estimater setter den uforstyrrede lengden på den nåværende mellomistiden til 50 000 år.[16] Flere klimaforskere hevder at dagens nivå av CO2 vil utelukke den neste istiden fra å inntre de neste 500 000 år. Dette vil i så fall være den lengste og mest intense mellomistid de siste 2,6 millioner år.[17][18]

Den vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer var mer usikker i 1970-årene enn i tiårene som fulgte. I 1971 da Rasool og Schneider skrev sin artikkel, hadde klimatologer ennå ikke anerkjent betydningen av andre klimagasser, enn vanndamp og karbondi. Således ble ikke metan, lystgass og chlorofluorocarbons inkludert i vurderingene.[19]

Global nedkjøling og istider[rediger | rediger kilde]

Snøballteorien er en hypotese om at jorden fire ganger før kambrium, det vil si for mer enn 542 millioner år siden, har vært fullstendig dekket av is. På engelsk brukes betegnelsen snøballjorden (Snowball Earth). Noe som bygger opp om teorien er funn i morenebergarter (tillitt). En mener at i disse periodene har eneste liv på jorden vært spesielle miljøer under isen på havbunnen og ved vulkaner. Mellom periodene har øvrige livsformer utdød.[20]

Forskerne er imidlertid enige om at det i jorden har opplved mange istider, der store regioner har vært dekket av tykke iskapper. Mellom disse periodene med global nedkjøling har det vært mellomistider. Overgangen mellom disse er sykliske, men med variable tider mellom endringene.

Kjente istider[rediger | rediger kilde]

Tidslinje for istider vist i blått.

Det har vært minst fem store isaldere i jordens historie, disse er kjent som Huron-, Cryogenian-, Andean-Saharan-, Karoo- og den siste Kvartær-istiden. Mellom disse epokene synes jorden å ha vært isfri selv på høye breddegrader.[21][22][23]

Isalderkart over Nord-Tyskland og dets nordlige naboer. Rød: Maksimumgrense for Weichselian iskall; gul: Saale isbre på maksimum (Drenthe scenen); blå: Elster iskall maksimal isbreeding.

Huronian-istiden[rediger | rediger kilde]

Huronian-istiden var en periode for rundt 2,4 til 2,1 milliarder år siden i den tidlige fasen av Proterozoikum. Nord og nordøst for Lake Huron, som strekker seg fra Sault Ste, er et flere hundre kilometer lang geologisk formasjon kalt Huronian Supergroup. Ligneden beviser for denne istiden er paleoproterozoiske islagsavsetninger i Michigan og Vest-Australia. Denne istiden kan ha vært forårsaket av reduksjon av atmosfærisk metan, en klimagass, under oksygenkatastrofen.[24][23] En annen teori er at global nedkjøling startet på grunn av en 250 millioner år lang periode uten vulkansk aktivitet. Dette ga redusert nivå av CO2 i atmosfæren, og dermed redusert drivhuseffekt.[25]

Cryogenian-istiden[rediger | rediger kilde]

Den neste veldokumenterte istiden, Cryogenian, var sannsynligvis den alvorligste de siste milliarder årene, skjedde fra 720 til 630 millioner år siden. Denne kan ha formet en søkalt snøballjord hvor isbreer fra polene strakk seg helt ned til ekvator,[26] En hypotese er at istiden startet på grunn av dannelse av liv i form av organiser med én, eller muligens flere celler. Da disse døde la de seg på sjøbunnen og forårsaket reduksjon av CO2 i atmosfæren, noe som reduserte drivhuseffekten og ga nedkjøing.[25] Epoken ble muligens avsluttet ved akkumulering av klimagasser, som for eksempel CO2 produsert av vulkaner. Tilstedeværelsen av is på kontinentene og pakkis på havene vil hemme både forvitring av silikat og fotosyntese, som er de to store kilder for opptak av CO2 i den epoken jorden er inne i nå.[27] Dannelse av klimagasser skapte dermed en drivhuseffekt som avsluttet istiden.[23] Det har blitt foreslått at slutten av denne istiden var ansvarlig for den etterfølgende Ediacara og den kambriske eksplosjon, selv om denne modellen er ny og kontroversiell.

Andean-Sahara-istiden[rediger | rediger kilde]

Andean-Sahara-istiden for 460 til 420 millioner år siden, i periodene fra tidlig Ordovicium og Silur. Beviser for denne perioden er geologiske prøver fra fjellkjeden Tassili n'Ajjer i den vestlige delen av Sahara, derav navnet på istiden. Det finnes også korrelerte geologiske prøver fra Andesfjellene i Sør-amerika og andre steder.[23]

Data fra sedimentprøver viser de fluktuerende sekvenser av isbreer og mellomistide i løpet de siste millioner år.

Karoo-istiden[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av planteliv på landjord skjedde ved utbruddet av Devonian, og førte til en langvarig økning i nivåer av oksygen og reduksjon av konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren. Dette resulterte i en global nedkjøling og neste istid, kjent som Karooistiden, for mellom 360 og 260 milloner år siden. Beviser for at denne istiden fant sted er sedimenter i regionen Karoo i Sør-Afrika, med korrelerte funn i Argentina.[28][23] Det finnes noen beviser for at det i denne perioden var istider som kom og gikk.[25]

Pleistocene- og Kvartær-istidene[rediger | rediger kilde]

Kvartær startet for 2,58 millioner år siden, og det var i denne periode at dannelsen isbreer på den nordlige halvkule begynte. Disse istidene er kjent som Pleistocene- og Kvartær-istidene. Siden da har jorden gjennomløpt sykluser av istider med isbreer som strakte seg ut, og trakk seg tilbake med tidsskalaer på 40 000 og 100 000 år. Disse kalles istider og mellomistider. Jorden er for tiden i en mellomistid, der den siste istiden ble avsluttet for rundt 10 000 år siden. Alt som er igjen av de store kontinentale isbreene er Grønlandsisen, isen over Antarktis og mindre isbreer som på Baffin Island.[23][29]

Definisjonen på Kvartær-istiden er dannelsen av den arktiske iskappe. Den antarktiske innlandsisen begynte sin dannelse tidligere, for om lag 34 millioner år siden, i midten av Kenozoikum. Begrepet Kenozoiske istid brukes for å inkludere denne tidlige fasen.[30]

Fysiske mekanismer for global nedkjøling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: klimapådriv

Utdypende artikkel: strålingspådriv

Utdypende artikkel: tilbakekoblingsmekanisme

Klimasystemets gjennomsnittelige tilstand kontroleres av en rekke klimapådriv, der noen er eksterne og andre er interne. Eksterne er for eksmepel varierende utstråling fra solen og langvarige endringer av planetbanen. Interne har å gjøre med atmosfærens sammensetning og skyer som påvirker strålingspådrivet. Flere av disse kan være menneskeskapte som utslipp av gasser til atmosfæren og arealbruksendringer (endringer av store områder på landjorden).[2]

I tillegg til dette forsterker tilbakekoblingsmekanismene pådrivene. Eksempeler på dette siste er endret innhold av vanndamp i atmosfæren eller skydannelse på grunn av globale temperaturendringer.[2]

Perioden med nedkjøling på midten av 1900-tallet er gjenskapt av moderne globale klimamodeller som innkluderer de fysiske effektene av sulfataerosoler. Det er generell enighet om at effekten av aerosoler var den dominerende årsaken til nedkjølingen på rundt Mal:Nowrat på midten av 1900-tallet.[31] I tidligerer perioder har påvirkning på grunn jordplateforskyvning, solens energiutstråling, vulkanutslipp og flere andre faktorer spilt inn.

Aerosoler[rediger | rediger kilde]

Menneskelig aktivitet, for det meste på grunn av energiproduksjon med fossileenergikiler, dels arealbruksendrigner, og motsatt virkning av økt antall små partikler (aerosoler) i atmosfæren. Det siste har en direkte effekt ved at de effektivt kan øke global albedo, altså refleksjon av sollys. Dermed oppstår kjøling av planeten ved å redusere solstrålingen som når jordoverflaten. Men det er også en indirekte effekt, ved at aerosoler påvirker egenskapene til skyer ved å opptre som kondensasjonskjerner som danner skyer.[32]

Stor økning av industriproduksjonene under og etter andre verdenskrig ga store utslipp av aerosoler i atmosfæren. Dette er den sannsynlig årsak til den kjølige perioden på midten av 1900-tallet. På grunn av strengere lovgivning for utslipp til atmosfæren rundt 1975 ble periode med nedkjøling raskt avbrutt av temperaturstigning.[31][33]

Et kjennetegn med aerosolenes påvirkning var reduserte dagtemperaturer, mens temperaturen om natten økte. Dette skyldes at aerosoler forårsaker global diming ved å sprede sollys. Denne effekten er mye mer innflytelsesrik om dagen med solstråling mot jorden. Om natten fortsetter drivhusgassene å absorbere og sende tilbake den termiske strålingen fra jordens overflate (atmosfærisk tilbakestråling).[31]

Vulkanutbrudd[rediger | rediger kilde]

Store vulkanutbrudd kan sende ut store mengder støv og svoveldioksid i stratosfæren. Disse stoffene kan ha en oppholdstid på flere år og spre seg ut i hele jordens atmosfære. En kjenner til at slike hendelser kan senke den globale temperaturen mellom 0,5 og 1 °C året etter utbruddet.[34] En rekke vulkanutbrudd som ga store mengder av aerosoler i stratosfæren var antagelig medvirkende til den kjølige perioden fra 1940-årene og fram til tidlig i 1970-årene.[31]

Jordbanens påvirkning[rediger | rediger kilde]

CO2, temperatur og støvkonsentrasjon i atmosfæren basert på proksydata fra en iskjerneprøve fra Antarktis.

Jordbanens betydning for strålingspådriv refererer til Milanković-syklusene, som har å gjøre med helningsvinkelen til jordens akse og formen av banen rundt solen. Disse syklusene endre den totale mengden av sollys til jorda. Det er ikke snakk om store endringer, men dette påvirker tidspunkt og intensiteten av årstidene. Denne mekanismen er antatt å bestemme tidssyklusene for istidene.[35][36]

Solens energiutstråling[rediger | rediger kilde]

Solen har en eleve års syklus, kjent som Solflekksyklusen, der dens irradians (mål for elektromagnetisk utstråling) varierer med ± 1 W/m2. Solflekksyklusen er perioder med stor utvikling av solflekker (tydelige sorte flekker på solens overflate), og økt utstråling. En mener at i langvarige perioder med liten solflekkaktivitet vil temperaturen på jorden påvirkes. Spesielt under Maunder minimum fra 1645 til 1715, var solflekkaktiviteten uvanlig lav, dette er en mulig forklaring på den lille istid. Dette var en periode med kjøligere og mer ekstremt klima på den nordlige halvkule.[37]

Jordplateforskyvninger[rediger | rediger kilde]

Gjennom jordens historie har det vært store endringer av kontinentenes posisjon og størrelse. Dette har ikke bare endret havenes størrelse form, men også ført til forming av fjell når kontinentalplatene støter sammen. Dermed har dette fått betydning for havstrømmer og atmosfærens sirkulasjon. Disse endringene har i stor grad bidratt til istider, perioder med tørt eller fuktig klima.[37]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Summary for Policymakers» (PDF). Intergovernmental Panel on Climate Change. Arkivert fra originalen (PDF) 7. mai 2017. Besøkt 6. april 2019. 
  2. ^ a b c d e f Barry og Chorley 2003, s. 354
  3. ^ «MacMillan Sails North. Explorer Hopes to Determine Whether New 'Ice Age' Is Coming». The New York Times. 4. juli 1923. Besøkt 11. mars 2015. «Captain Donald B. MacMillan, Arctic explorer, and his picked crew of six sailed for the Far North tonight ...» 
  4. ^ «MacMillan to Seek Signs of New Ice Age. His Expedition Equipped for Polar Radio». The New York Times. 18. mai 1923. Besøkt 11. mars 2015. «Captain Donald B. MacMillan, who will sail from here June 16 on the little schooner Bowdoin to resume his arctic explorations, announced today that one purpose of the expedition is to determine whether there is beginning another ice age, as the advance of glaciers in the last seventy years would indicate. ...» 
  5. ^ «A New Ice Age. Berlin Astronomer Discusses Its Possibilities and Chills German Hearts. Glacier Onslaught Is Apparently Ages Away». The New York Times. 14. februar 1926. Besøkt 11. mars 2015. «There can be no doubt that the weather of our planets has been abnormal of recent years. Whether this be due directly to the health, disposition or constitution of our globe itself, or to the weather from without, as the new glacial cosmogony would teach us, must remain a question for experts to debate, if not settle. ...» 
  6. ^ a b «The Myth of the 1970s Global Cooling Scientific Consensus» (PDF). Bulletin of the American Meteorological Society. 89 (9): 1325–1337. 2008. Bibcode:2008BAMS...89.1325P. doi:10.1175/2008BAMS2370.1. 
  7. ^ Ehrlich, Paul R (1968). The population bomb. New York: Ballantine Books. s. 52. 
  8. ^ Mason, B. J. «QJRMS, 1976, p 473 (Symons Memorial Lecture)». Was an imminent Ice Age predicted in the '70s? No. Besøkt 17. november 2005. 
  9. ^ Weart, Spencer (2003–2011). «Aerosols: Volcanoes, Dust, Clouds and Climate – Warming or Cooling? (Early 1970s)». American Institute of Physics. Besøkt 6. april 2019. 
  10. ^ Mitchell, J. Murray, Jr. (1971). «The Effect of Atmospheric Aerosols on Climate with Special Reference to Temperature near the Earth's Surface» (PDF). Applied Meteorology. 10: 703–714. 
  11. ^ Patterns and Perspectives in Environmental Science (Hardcover). Report of the National Science Board. United States Government Publishing Office. 1972. s. 55. Besøkt 6. april 2019. 
  12. ^ a b Science and the challenges ahead : report of the National Science Board. Report of the National Science Board. United States Government Publishing Office. 1974. s. 24. Besøkt 6. april 2019. 
  13. ^ Science and the challenges ahead: report of the National Science Board. United States Government Publishing Office. 1974. s. 25. Besøkt 6. april 2019. 
  14. ^ Intergovernmental Panel on Climate Change. «Climate Change 2001: The Scientific Basis». Besøkt 6. april 2019. 
  15. ^ Augustin, L.; Barbante, Carlo; Barnes, Piers R. F.; Marc Barnola, Jean; Bigler, Matthias; Castellano, Emiliano; Cattani, Olivier; Chappellaz, Jerome; m.fl. (10. juni 2004). «Eight glacial cycles from an Antarctic ice core». Nature. 429 (6992): 623–8. Bibcode:2004Natur.429..623A. PMID 15190344. doi:10.1038/nature02599. 
  16. ^ Berger, A. (23. august 2002). «An Exceptionally Long Interglacial Ahead?». Science. 297 (5585): 1287–8. PMID 12193773. doi:10.1126/science.1076120. 
  17. ^ Archer, David; Ganopolski, Andrey (5. mai 2005). «A Movable Trigger Fossil Fuel CO2 and the Onset Of The Next Glaciation». Geochemistry, Geophysics, Geosystems. 6 (5): Q05003. Bibcode:2005GGG.....6.5003A. doi:10.1029/2004GC000891. 
  18. ^ Interglacial Working Group Of PAGES (20. november 2015). «Interglacials Of The Last 800,000 years». Reviews of Geophysics. 54 (1): 162–219. Bibcode:2016RvGeo..54..162P. doi:10.1002/2015RG000482. 
  19. ^ Weart, Spencer. «Other Greenhouse Gases». Besøkt 17. november 2005. 
  20. ^ Snøballteorien i Store norske leksikon
  21. ^ Lockwood, J.G.; van Zinderen-Bakker, E. M. (november 1979). «The Antarctic Ice-Sheet: Regulator of Global Climates?: Review». The Geographical Journal. 145 (3): 469–471. JSTOR 633219. doi:10.2307/633219. 
  22. ^ Warren, John K. (2006). Evaporites: sediments, resources and hydrocarbons. Birkhäuser. s. 289. ISBN 978-3-540-26011-0. 
  23. ^ a b c d e f Williams, Matt (3. januar 2017). «What is an Ice Age?». Universe Today. Besøkt 2. april 2019. 
  24. ^ Kopp, Robert (14. juni 2005). «The Paleoproterozoic snowball Earth: A climate disaster triggered by the evolution of oxygenic photosynthesis». PNAS. 102 (32): 11131–6. Bibcode:2005PNAS..10211131K. PMC 1183582Åpent tilgjengelig. PMID 16061801. doi:10.1073/pnas.0504878102. 
  25. ^ a b c Marshall, Michael (24. mai 2010). «The history of ice on Earth». NewScientist. Besøkt 2. april 2019. 
  26. ^ «Neoproterozoic 'snowball Earth' simulations with a coupled climate/ice-sheet model» (PDF). Nature. 405 (6785): 425–9. mai 2000. Bibcode:2000Natur.405..425H. PMID 10839531. doi:10.1038/35013005. 
  27. ^ Chris Clowes (2003). «"Snowball" Scenarios of the Cryogenian». Paleos: Life through deep time. Arkivert fra originalen 15. juni 2009. 
  28. ^ Montañez, Isabel P.; Poulsen, Christopher J. (30. mai 2013). «The Late Paleozoic Ice Age: An Evolving Paradigm». Annual Review of Earth and Planetary Sciences (engelsk). 41 (1): 629–656. ISSN 0084-6597. doi:10.1146/annurev.earth.031208.100118. "The late Paleozoic icehouse was the longest-lived ice age of the Phanerozoic, and its demise constitutes the only recorded turnover to a greenhouse state."
  29. ^ istid i Store norske leksikon
  30. ^ University of Houston-Clear Lake - Disasters Class Notes - Chapter 12: Climate Change sce.uhcl.edu/Pitts/disastersclassnotes/chapter_12_Climate_Change.doc
  31. ^ a b c d Blackburn, Anne-Marie (juli 2015). «Why did climate cool in the mid-20th Century?». Skeptical Science. Besøkt 6. april 2019. 
  32. ^ Rasool, S.I.; Schneider, S.H. (9. juli 1971). «Atmospheric Carbon Dioxide and Aerosols: Effects of Large Increases on Global Climate». Science. 173 (3992): 138–41. Bibcode:1971Sci...173..138R. PMID 17739641. doi:10.1126/science.173.3992.138. 
  33. ^ Brahic, Catherine (16. mai 2007). «Climate myths: The cooling after 1940 shows CO2 does not cause warming». NewScientist. Besøkt 6. april 2019. 
  34. ^ Barry og Chorley 2003, s. 357
  35. ^ Barry og Chorley 2003, s. 356–357
  36. ^ Grønås 2011, s. 217–223
  37. ^ a b Barry og Chorley 2003, s. 356

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]