Klorfluorkarbon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et klorfluorkarbon, forkortet KFK (på engelsk chlorofluorocarbons og CFC), er en fullstendig fluor- og klor-basert halogenering av et hydrokarbon. Disse stoffene har vært svært populære som kuldemedier på grunn av ingen giftighet og høy stabilitet. De har også vært brukt som rensemiddel og drivmiddel i spraybokser. KFK-stoffene er nå langt på vei forbudt, og erstattet av hydroklorfluorkarboner (HKFK) (også med restriksjoner), hydrofluorkarboner (HFK) og naturlige stoffer som hydrokarboner, ammoniakk og karbondioksid. Forbudet kom som del av Montrealprotokollen som tiltak for å unngå reduksjon av ozon-laget i den øvre atmosfære.

Reduksjon av ozon med KFK[rediger | rediger kilde]

I stratosfæren pågår det en stadig veksling mellom oksygengass (O2)- og ozon (O3)-molekyler. Enkelte halogener, særlig klor og brom, fungerer som katalysatorer som påvirker dette kretsløpet, og hindrer danningen av ozon. Det blir derfor antatt at tilstedeværelsen av halogener i stratosfæren er årsak til en reduksjon i mengden ozon. Noe av årsaken er utslipp av klorfluorkarboner, såkalte KFK-gasser, som blant annet har blitt brukt som drivgass i spraybokser, som kjølevæske i kjøleskap og i en lang rekke andre produkter.

Ultrafiolett stråling i spektrumet rundt 242 nm bryter ned KFK slik at det blant annet oppstår et fritt kloratom. Dette tar bort et oksygenatom fra ozonmolekylet og blir til ClO. Dersom dette treffer på et fritt oksygenatom blir oksygenet avgitt og kloratomet er fritt igjen. Dette betyr at ozon blir omdannet til surstoff. Denne prosessen kan gjentas mange hundre eller tusen ganger for hvert enkelt kloratom. Cl• + O3 → ClO + O2 ClO + O3 → Cl• + 2 O2

Da forskere på 1980-tallet fant ut at hullet i ozonlaget over Antarktis høyst sannsynlig skyldtes menneskenes utslipp av ozonnedbrytende gasser som KFK og haloner, ble det fra 1989 satt i verk en internasjonal avtale, Montreal-protokollen, der land forpliktet seg til å slutte å bruke ozonnedbrytere som KFK og halon. Importen av halon til Norge opphørte helt i 1994, og av KFK i 1995, og forbruket av ozonreduserende stoffer sank med mer enn 99 % fra 1986 til 2004.

Klorfluorkarboner som er eller har vært mye brukt:

  • R-11 – Triklormetan
  • R-12 – Diklordifluormetan
  • R-13 – Klorfluormetan
  • R-22 – Klordifluormetan
  • R-113 – 1,1,2-triklor-1,2,2-trifluoretan
  • R-114 – 1,2-diklor-1,1,2,2-tetrafluoretan
  • R-123 – 2,2-diklor-1,1,1-trifluoretan
  • R-123a – 1,2-diklor-1,1,2-trifluoretan
  • R-124 – 2-klor-1,1,1,2-tetrafluoretan
  • R-141b – 1,1-diklor-1-fluoretan
  • R-500 – R-12 + R-152a
  • R-502 – R-22 + R-115

R-12 og blandingsmediet R-500 med R-12 er forbudt å fylle på anlegg, og selges ikke lenger. Oppstår en lekkasje på et eksisterende R-12 anlegg benyttes R-409 som erstatningsstoff.

Se også[rediger | rediger kilde]