James Hansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
James Hansen
James E Hansen.jpg
James Hansen under Energy Crossroads-konferansen i 2009
Født 29. mars 1941 (76 år)
Denison
Utdannet ved University of Iowa
Yrke fysiker, universitetslærer
Nasjonalitet USA
Medlem av National Academy of Sciences
Utmerkelser Sofieprisen
Carl-Gustaf Rossby-medaljen
AAAS Award for Scientific Freedom and Responsibility
Blue Planet Prize
BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award
Nierenberg Prize
Dan David Prize
Leo Szilard Lectureship Award
Sierra Club John Muir Award
Duke of Edinburgh Conservation Award

James E. «Jim» Hansen (født 29. mars 1941 i Denison i Iowa) er en amerikansk klimaforsker, som var leder for NASA Goddard Institute for Space Studies i New York fra 1981 til 2013. Han har også deltidsstilling som professor ved Columbia-universitetet.

Hansen er atmosfæreforsker med spesialfelt drivhusgasser. Han er best kjent for sine arbeider innen klimatologi. Allerede i 1980-årene advarte han mot konsekvensene av global oppvarming.

Utdanning og tidlig forskning[rediger | rediger kilde]

Hansen studerte ved University of Iowa, med opphold ved universitetene i Kyoto og Tokyo. I 1965 tok han mastergraden i astronomi, og i 1967 blei han Ph.D. i fysikk.

Hansen var først interessert i astronomi, og han studerte blant annet Venus og dens atmosfære. Et sentralt spørsmål var årsaken til planetens høye overflatetemperatur, og Hansen knytta dette til begreper som drivhuseffekt og klimagasser. Sammen med andre forskere studerte han tykkelse og sammensetning av skylaget rundt Venus, et arbeid som blei godt hjulpet av at romsonden Pioneer Venus nådde planeten i 1978.

Disse arbeidene førte etter hvert over til studier av jordas atmosfære og klima.

Klimaspørsmålet[rediger | rediger kilde]

I 1988 presenterte Hansen sine resultater for Kongressen, og han påpekte at menneskeskapte klimaendringer nå utgjorde en trussel.[1] Dette regnes av mange som startskuddet for dagens klimadebatt.

Hansen fortsatte med forskning på feltet, men valgte på 90-tallet å holde seg i bakgrunnen i den offentlig debatten. Han har seinere igjen blitt aktiv klimapolitisk, og i 2005 og 2006 beskyldte han NASAs administrasjon og Det hvite hus for forsøk på å påvirke hans offentlige uttalelser om årsakene til klimaendringene, og for å redigere klimarelaterte pressemeldinger for å få global oppvarming til å se mindre truende ut.[2]

Tipping point[rediger | rediger kilde]

James Hansen er nå særlig kjent for å ha introdusert begrepet tipping point i klimasammenheng. Det innebærer at elementer i klimasystemet kan være i (eller nær) en tilstand der ei minimal endring i dem kan føre heile klimasystemet inn i et nytt regime, forskjellig fra det som har vært i de siste hundrer eller tusener av år. «Tipping point» reflekterer at det er sterke ikke-lineære koplinger i klimasystemet. Det betyr at styrken på mange av prosessene som styrer klimautviklinga, i seg sjøl kan ha stor klimaavhengighet (tilbakekopling).[3]

Eksempler på slike «tipping points» er

  • Når isen i Arktis smelter, erstattes den lyse isflata med ei mørk havoverflate, som vil absorbere en større del av innkommende solstråling i stedet for at denne reflekteres. Havoverflata varmes opp, og dermed smelter enda mer is.
  • Når tundra smelter, kan metan i fast form fordampe og slippe ut, og dette vil påskynde oppvarminga, ettersom metan er en effektiv drivhusgass.
  • Med sterk smelting på grønlandsisens overflate sommerstid, vil mer smeltevann finne veien til bunnen av iskappa og «smøre» grenseflata mellom isen og den underliggende berggrunnen. Dette innebærer større fare for utrasing og smelting av store ismasser.
  • Smelting av isbreer i Himalaya fører til større absorpsjon av solstråling og dermed raskere nedsmelting, samtidig som vannføringa i de store elvene i India og Kina reduseres. Redusert vannføring fører til større sjanse for tørke i disse landa, noe som betyr at mer og mer av solinnstrålinga går med til å varme opp jordgrunnen og ikke til å fordampe vann. Dette forsterker oppvarminga og uttørringa ytterligere.

Hansen mener at klimatrusselen har brakt oss inn i en «tipping point»-situasjon allerede, og at det er utrygt å leve på jorda med dagens atmosfæriske CO2-innhold på 385 deler per million (ppm). Han mener at en konsentrasjon av CO2 i atmosfæren på mer en 350 ppm vil utløse effekter som gjør at den globale oppvarminga akselererer.

Kvote- og avgiftssystemer[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å presentere resultater av forskninga si, har James Hansen vært opptatt av å skissere praktisk-politiske muligheter til å redusere klimatrusselen.

James Hansen mener at Kyoto-avtalens kvotesystem («cap and trade») er ineffektivt og at det ikke vil kunne hindre at CO2-nivået vokser, og at global oppvarming med stor grad av sikkerhet vil føre oss gjennom flere «tipping points» med dramatiske konsekvenser for menneskeheten allerede i dette århundret. Han mener systemet inviterer til «a lot of trade and only little cap».

Som et alternativ sier Hansen at karbonkilden må skattlegges («carbon must be taxed as close to the source as possible»).[4] Et passende skattenivå, for eksempel 100 US-dollar per tonn CO2, kan gi et tilstrekkelig insitament til å ta i bruk karbonnøytrale energikilder, slik at karbonreservene i form av kull og olje kan bli liggende i bakken.

Æresbevisninger og priser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Times, Philip Shabecoff, Special To The New York (24. juni 1988). «Global Warming Has Begun, Expert Tells Senate». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 6. juni 2017. 
  2. ^ «Climate Expert Says NASA Tried to Silence Him», New York Times 29. januar 2006, lest 20. mars 2009
  3. ^ James Hansen: «Global Warming Twenty Years Later: Tipping Points Near» (PDF), foredrag 23. juni 2008
  4. ^ «Carbon tax only way to keep planet cool: Hansen»; AFP-artikkel av 11. mars 2009, lest 20. mars
  5. ^ Fra Vitenskapsakademiets medlemsoversikt; besøkt 8. april 2010.
  6. ^ Fra Heinz-prisens nettsted; besøkt 8. april 2010.
  7. ^ Fra AAASs nettsted; besøkt 8. april 2010.
  8. ^ Fra Dan David-prisens nettsted Arkivert 25 juli 2011 hos Wayback Machine.; besøkt 8. april 2010.
  9. ^ Fra EarthSkys nettsted; besøkt 8. april 2010.
  10. ^ Nyhetsoppslag på NASA/Goddards nettsted 14. januar 2009; besøkt 8. april 2010.
  11. ^ Fra Sofieprisens nettsted Arkivert 21 august 2010 hos Wayback Machine.; besøkt 7. april 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]