Nordpolen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 90°N 0°Ø

Kart over Nordpolen

Den geografiske nordpol er planeten Jordens nordligste punkt. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen utgjør Jordens rotasjonsakse. Punktet ligger ikke i ro. Variasjonens typiske svingeperiode er målt til 433 dager med utslag i størrelsesorden 15 meter.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Den geografiske nordpolens faste grunn ligger 4807 meter under havoverflaten og blir dekket av en tre til fire meter tykk drivende iskappe på havoverflaten. Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav med kontinentalsokkel, der olje-, gass- og mineralressurser er tilgjengelige.

Det nærmeste land sies vanligvis å være Kaffeklubbøya, utenfor den nordlige kysten av Grønland ca. 700 km bort fra polpunktet, selv om noen ikke-permanente grusbanker kan ligge litt lenger nord.

Den magnetiske nordpol[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den magnetiske nordpol

Jordens magnetiske nordpol er det punkt på den nordlige halvkule der retningen av den magnetiske akse skjærer jordoverflaten. Nåla i et magnetisk kompass vil dreie seg slik at den ene enden peker mot jordas magnetiske nordpol. Denne enden av kompassnåla er innen fysikken definert som nålas nordpol. Derav følger at det vi omtaler som jordas magnetiske nordpol innen fysikken egentlig er en magnetisk sydpol.

Dette punktet sammenfaller ikke helt med den geografiske nordpol. Den magnetiske nordpol var i 2003 på 78°18' nord, 104° vest, nær Ellef Ringnes' øy, en av Dronning Elizabeth-øyene i Canada og flytter seg gradvis.

Ekspedisjoner til den geografiske nordpol[rediger | rediger kilde]

Før 1800[rediger | rediger kilde]

Så tidlig som på 1500-tallet, trodde enkelte at selve polpunktet befant seg i åpent hav og ikke på fastland som var den tradisjonelle oppfatningen. Flere håpte derfor at en passasje til polpunktet kunne bli funnet gjennom ishavet i sommerhalvåret. Flere ekspedisjoner, fortrinnsvis ledet av skippere på hvalfangstfartøyer kjent i arktiske farvann, gjorde mer eller mindre halvhjertede forsøk på å finne en vei til polpunktet. En nederlandsk ekspedisjon ledet av Willem Barents nådde 79°49’ N den 16. juni 1596.[1] Den 13 juli 1607 passerte Henry Hudson med stor sannsynlighet 80°N.[2]

1800–1900[rediger | rediger kilde]

William Parry ledet i 1827 en av de første ekspedisjonene som hadde som hovedintensjon å finne polpunktet. Parry kom imidlertid ikke lengre nord enn til 82°45'. I 1871 ledet Charles Francis Hall en ekspedisjon med skipet «Polars» som endte i katastrofe idet besetningen og da spesielt kapteinen ble rammet av sykdom og skipet ble skrudd ned i isen. I årene 1879-1881 ledet amerikaneren George Washington DeLong en ekspedisjon med fartøyet «Jeanette». Ekspedisjonen feilet da «Jeanette» ble skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene og over halvparten av besetningen, inkludert ekspedisjonens leder, omkom.

Nansens «Fram» innfrosset i isen

Vrakgods etter «Jeanette» ble senere funnet på Grønlandskysten, noe som beviste at det finnes en transpolar strøm i det arktiske hav. Dette, sammen med en artikkel av Henrik Mohn inspirerte Fridtjof Nansen til å drive over polhavet med den spesialbygde skuta «Fram». «Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893 og seilte østover nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst. Den 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, skipet den 14. mars 1895 for å gå den 600km lange turen mot nordpolen på ski og med hundespann. Den 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'.

I 1897 forsøkte den svenske ingeniøren Salomon August Andrée og to følgesvenner å nå nordpolen i hydrogenballongen Örnen, men strandet 300km nord for Kvitøya. Mannskapet hadde ikke utstyr for å klare seg gjennom vinteren og omkom høsten 1897. Levningene ble funnet i 1930 av mannskapet på fangstskuta «Bratvaag».

Den italienske hertugen Luigi Amedeo di Savoia (Duca degli Abruzzi) og kaptein Umberto Cagni seilte med det ombygde hvalskipet «Stella Polare» fra Norge i 1899. En overvintringsleir ble etablert på Frans Josefs land, men da hertugen mistet to fingre i løpet av overvintringen, tok kaptein Umberto Cagni over ledelsen av sledeturen som nådde 86° 34’ den 25. april 1900, 35–40 kilometer lenger nord enn Nansens rekord fra 1895.

1900–1940[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske oppdageren og polfareren Frederick Albert Cook forsøkte sammen med eskimoene Ahwelah og Etukishook å nå polpunktet våren 1908. Cook hevdet å ha nådd polen den 21. april, 1908 etter å ha gått en rute nordover fra Axel Heibergs land. Underveis levde på de dyr de kunne jakte på. Tilbaketuren fra Nordpolen gikk til Devon Island; og videre krysset de Naresstredet til en liten eskimoplass, AnnoatokGrønland som de nådde våren 1909, nesten døende av sult. Hans påstand om å ha nådd Nordpolen ble umiddelbart betvilet. Cook kunne aldri fremlegge noen bevis, eller på annen måte i form av pålitelige navigasjonsdagbøker at de virkelig hadde nådd målet.[3] Dessuten ga Cooks eskimoledsagere ulike opplysninger om hvor de hadde vandret sammen med Cook, og Cooks påstand ble senere underkjent av en dansk kommisjon.

En annen amerikaner, marineoffiseren Robert Peary, hevdet å ha nådd polpunktet den 6. april 1909 sammen med Matthew Henson og fire inuitter. I ettertid er det omstridt hvorvidt Peary nådde polpunktet eller ei. De distanser og hastigheter som Peary hevdet å ha oppnådd på sin ferd mot polpunktet etter at siste støttegruppe returnerte, var nesten tre ganger den hastigheten som de hadde oppnådd så langt. Dessuten var ingen i gruppen trent i navigasjon og kunne uavhengig bekrefte Pearys beregninger.

I 1925 gjorde Roald Amundsen et forsøk på å nå polpunktet med de to flybåtene «N–24» og «N–25». Den 21. mai 1925 startet de to flybåtene fra Ny-ÅlesundSvalbard. På «N–25» var Hjalmar Riiser-Larsen flyger, Roald Amundsen navigatør, og Karl Feucht mekaniker. På «N–24» var Leif Ragnar Dietrichson flyger, Lincoln Ellsworth navigatør og Oskar Omdal mekaniker. De landet på 87° 44' nord, men hadde store vanskeligheter med å komme i lufta igjen. «N–24» var skadet og måtte etterlates. Først 15. juni hadde de fått laget en provisorisk startbane på 500 meter på isen der de maktet å ta av med «N–25» med alle seks om bord og komme velberget tilbake til Spitsbergen.[4]

Den 9. mai 1926 gjorde den amerikanske marineoffiseren Richard E. Byrd og piloten Floyd Bennett et forsøk på å fly over nordpolen. Ved tilbakekomst til Ny-Ålesund hevdet de å ha vært over polen, men de var ikke istand til å presentere navigasjonsdata som kunne bekrefte deres påstand. Senere granskning av deres dagbøker, reisetiden, flyets fart og analyser av vær- og vindforhold førte til at bl.a. Bernt Balchen fremsatte betydelig tvil om de virkelig nådde nordpolen. Ikke desto mindre skaffet flygningen Byrd berømmelse og sikret ham finansiell støtte for videre fremstøt mot Sydpolen

På samme tid som Byrd gjorde Amundsen sitt andre forsøk på å fly over polpunktet. Denne gang med luftskipet «Norge». Luftskipet forlot Ny-Ålesund den 11. mai 1926 og passerte den geografiske nordpol neste dag kl 2.20 og fortsatte videre til Teller i Alaska. Luftskipet var tegnet og bygget av den italienske ingeniøren Umberto Nobile. Nobile førte luftskipet fra Roma, Italia, til Kings Bay, hvor Amundsen og den norske delen av besetningen gikk ombord, og så videre til Alaska. «Norge» hadde en besetning på 16. Sponsoren Lincoln Ellsworth var med som navigatør, Jakob Bjerknes var ekspedisjonens meteorolog, og Oskar Omdal var mekaniker. Ettersom alle de tre ekspedisjonene som tidligere hevdet å ha nådd polpunktet, er omdiskutert, er det sannsynlig at Amundsen ledet den første ekspedisjonen som nådde Nordpolen. Udiskutabelt er det at Amundsen og rormann Oscar Wisting var de to første i verden som nådde begge polpunktene.

1940–2000[rediger | rediger kilde]

Om man ser bort fra Pearys omdiskuterte erobring av polpunktet, kan de første som satte sine ben på polpunktet ha vært en sovjetisk gruppe. I følge forskjellige kilder kan den første ha vært Pavel Gordiyenko (eller Geordiyenko) og tre[5] eller fem[6] følgesvenner. Andre kilder hevder at den første var Aleksandr Kuznetsov og 23 andre,[7] som landet et eller flere fly ved polpunktet den 23. april 1948.

Den 3. mai 1952 landet de amerikanske offiserene Joseph O. Fletcher og William P. Benedict, sammen med forskeren Albert P. Crary, et modifisert C-47 Skytrain på nordpolen. Enkelte kilder hevder at det var denne gruppen, og ikke den sovjetiske, som var den første til å lande ved selve nordpolen.[8]

Den amerikanske ubåten USS «Nautilus» dykket ned i Barrow Sea Valley den 1. august 1958 og den 3. august 1958, klokken 2315 (EDST) ble hun det første skip (neddykket eller overflate) som nådde den geografiske nordpolen. Fra Nordpolen fortsatte «Nautilus» videre og etter 96 timer og 2 945 km (1 590 nmi) under isen, gikk hun opp til overflaten nordøst av Grønland, etter å ha gjennomført den første suksessfulle neddykkede reisen under polisen. Året etter, den 17. mars 1959 ble USS «Skate» (SSN-578) den første ubåten som trengte igjennom isen ved polpunktet.

Den første ekspedisjon som nådde polpunktet etter å ha gått over isen ble gjort av Ralph Plaisted, Walt Pederson, Gerry Pitzl og Jean Luc Bombardier, som reiste over isen med et beltekjøretøy, og nådde polpunktet den 19. april 1968. United States Air Force bekreftet posisjonen.

Den 6. april 1969 ble Sir Wally Herbert og hans kompanjonger fra den britiske «Trans-Arctic Expedition» de første til å nå polpunktet til fots. Imidlertid hadde gruppen hjelp av hundespann og forsyninger som ble droppet fra fly. Etter å ha vært på selve polpunktet fortsatte de og gjennomførte den første kryssing av polhavet, fra Barrow, Alaska til Svalbard.

Det første overflateskipet som nådde nordpolen var den russiske atomdrevne isbryteren «Arktika», som nådde polpunktet den 17. august 1977.

I 1982 ble Ranulph Fiennes og Charles Burton de første til å krysse polhavet i en og samme sesong. De dro fra Cape Crozier, Ellesmereøya, den 17. februar 1982 med ski og snøscooter og ankom nordpolen den 10. april 1982. Ekspedisjonen til nordpolen var avslutningen på Fiennes og Burtons «Transglobe expedition» 1979-1982, som også inkluderte en tur til sydpolen.

8. mars–4. mai 1990 gikk Børge Ousland sammen med Geir Randby og Erling Kagge over polisen fra Ellesmere Island til nordpolen, uten hunder og uten å motta forsyninger underveis. Geir Randby skadet ryggen underveis og ble hentet ut med fly. I luftlinje er denne turen 800 km, en strekning som Ousland og Kagge gjennomførte i løpet av 58 dager. Ingen hadde tidligere gjort en slik tur til nordpolen uten hunder, etterforsyninger eller hjelp utenfra. Bergingen av Randby førte imidlertid til anklager om at ekspedisjonen hadde mottatt støtte utenfra underveis.

Børge Ouslands andre ekspedisjon til nordpolen startet på Kapp Arktichesky i Nord-Sibir 2. mars 1994. Turen foregikk denne gang alene og uten etterforsyning, og endte på polpunktet 22. april 1994.

Etter 2000[rediger | rediger kilde]

USS «Charlotte» på nordpolen 2005

I de senere årene har reiser til polpunktet enten med helikopter, fly eller isbryter blitt relativt vanlige. Polpunktet er også et eksotisk reisemål og til en viss grad har turisme blitt mulig gjennom spesielle reiseselskaper.

I 2000 ble Rune Gjeldnes og Torry Larsen, to norske marinejegere, de første i verden til å krysse polhavet uten etterforsyninger.[trenger referanse] Turen gikk fra Severnaja Zemlja , via den geografiske nordpol til Ward hunt Island. Bragden ble dokumentert gjennom tre dokumentarfilmer på TV 2 kalt «Verdens verste skitur»".[9] Selv om det i ettertid har vært gjennomført flere krysninger av polhavet, er Rune Gjeldnes og Torry Larsen fremdeles de eneste som har gjennomført bragden uten etterforsyninger.

I 2001 ble Børge Ousland den første til å krysse polhavet alene. Etter få dagers reise fra Kapp Arktichesky, det nordligste punktet på Sibir, måtte Ousland bytte pulk og måtte gi opp betegnelsen «uten støtte utenfra», men etter å ha tilbakelagt en reise på 82 dager nådde han endelig Ward hunt Island.

Den 29. mai 2002 ble svensken Tina Sjögren første kvinne i verden til å nå nordpolen på ski og uten hjelp av hunder. Første kvinne noensinne var Ann Bancroft som kom til nordpolen ved hjelp av hunder i 1986. Tina Sjögrens tur ble gjennomført sammen med ektemannen Tom Sjögren.

I 2005, brøt den amerikanske ubåten USS «Charlotte» seg igjennom den 155cm tykke isen på nordpolen og tilbrakte 18 timer der.[10]

20. januar til 23. mars 2006 gikk Børge Ousland sammen med Mike Horn fra Kapp Artichesky, til nordpolen. De ble med dette de første som noensinne har tatt turen på ski i vintermørket.

Miniubåten MIR som plantet det russiske flagget på nordpolen

24. april 2006 ble Cecilie Skog den første kvinne til å nå nordpolen fra fastlandet etter å ha startet den 6. mars fra Ellesmere Island sammen med Rolf Bae og Per Henry Borch. Med denne bragden ble hun i tillegg første norske kvinne på nordpolen og den andre kvinne i verden (etter Tina Sjögren) til å ha erobret de «tre poler»: Nordpolen, sydpolen og Mount Everest.[11]

Seilbåten «Tara» frøs inn i pakkisen nord for Sibir 3. september 2006 og drev med isen på samme måte som Fridtjof Nansens «Fram» i 1893. I likhet med Nansen, nådde ikke ekspedisjonen selve polpunktet. Men mens «Fram» brukte tre år på å passere polhavet, tilbakela «Tara» samme distanse på 507 dager og beviste at isen nå beveger seg hurtigere gjennom polhavet enn i Nansens tid.

I april 2007 sto den nederlandske performanseartisten Guido van der Werve et døgn på polpunket. I løpet av disse 24 timene snudde han seg gradvis mot klokken, motsatt vei av jordrotasjonen.[12]

I juli 2007 gjennomførte den britiske langdistansesvømmeren Lewis Gordon Pugh en svømmetur på 1km i en råk på polpunket. Hensikten med den kalde svømmeturen var å skape oppmerksomhet rundt den effekten klimaendringene har hatt på issmeltingen i arktis.[13]

En russisk ekspedisjon plantet det russiske flagget på havbunnen under nordpolen den 2. august 2007. En metallkapsel med det russiske flagget ble lagt igjen på 4 261 meters dyp i havet under polpunktet ved hjelp av miniubåten «MIR». En av hovedhensiktene med ekspedisjonen var å understreke Russlands krav på ressurser i nordområdene. Flere land, blant annet USA, Canada og Norge, bestrider noen av russernes krav.

Kulturell betydning[rediger | rediger kilde]

Både selve polpunktet og området rundt, har hatt stor mytisk betydning i engelskspråklig kultur. Det er gjenspeilet både i bøker og i filmer. Mary Shelleys debutroman «Frankenstein» fra 1818 starter med at sjøkaptein Robert Walton reiser med sitt mannskap fra den russiske byen Arkhangelsk en gang på 1700-tallet for å finne selve nordpolen, en besettelse han må få gjennomført og vil ofre alt for. Til og med mannskapets liv. Etterhvert fisker mannskapet opp vitenskapsmannen Victor Frankenstein fra det iskalde vannet og Walton begynner utforske mannens bakgrunn.

Ifølge moderne, amerikansk tradisjon framstilt i bøker og filmer bor Julenissen på nordpolen der han lager gaver sammen med små hjelpere. Hvert år adresserer flere barn sine ønskelister med «Julenissen, Nordpolen». Men Julenissen er ikke alene om å bo i dette kalde ødelandet. Også Supermann har sitt hemmelige tilholdssted her. I filmen «Superman II» reiser Supermann til nordpolen for å samle krefter før sin kamp mot superskurkene fra Krypton.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holland (1999), s. 8
  2. ^ Holland (1999), s. 11
  3. ^ Henderson, B. (2005) True North W W Norton & Company ISBN 0 393 32738 8
  4. ^ NRK Norgesglasset. Roald Amundsens mislykkede polferd.
  5. ^ Guinness Rekordbok, 1998
  6. ^ Concise Chronology of Approaches to the Poles, R. K. Headland, DIO Vol. 4 No. 3
  7. ^ Concise chronology of approach to the poles, Scott Polar Research Institute
  8. ^ Aviation History Facts, U.S. Centennial of Flight Commission
  9. ^ Arctic Ocean 2000, TV2
  10. ^ USS Charlotte Achieves Milestone During Under-Ice Transit, Navy NewsStand website, retrieved May 2007
  11. ^ Threepoles
  12. ^ Guiodo van der Werves nettside
  13. ^ Swimmer rises to Arctic challenge, BBC news, 15 juli 2007

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]