Konsekvenser av global oppvarming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Isbjørnens reduserte livsgrunnlag på grunn av redusert sjøis er blitt et symbol på konsekvenser av global oppvarming.

Konsekvenser av global oppvarming er mange og alvorlige, både for mennesker og miljø forventes store forandringer frem mot år 2100 og etter den tid. Den pågående globale oppvarmingen er en trend som er forventet å gi betydelige høyere globale gjennomsnittstemperaturer i forhold til førindustrielle verdier. Dette har og vil få konsekvenser som havnivåstigning, tilbaketrekning av isbreer, endring av klimasoner, vegetasjonssoner og habitater, endringer av nedbørsmønstre, sterkere eller hyppigere ekstremvær som for eksempel flom, stormer og tørke, samt spredning av parasitter og tropiske sykdommer. Dette igjen gir menneskelige utfordringer som usikkerhet for matforsyning, tilgang til vann, tap av levebrød, skader på infrastruktur og at folk ufrivillig må forlate land og regioner som blir spesielt utsatt.

Selv om karbondioksid (CO2), som er den mest betydelige klimagassen forårsaket av menneskelige utslipp, ikke er en spesielt potent klimagass, er den årsak til at såkalte tilbakekoblingsmekanismer gjør seg gjeldende. I sum forsterker disse virkningen av klimagassene forårsaket av menneskelige aktiviteter, noe som fører til økende virkninger på lang sikt. Noen av disse kan være irreversible på en menneskelig tidsskala. Dette gjelder blant annet smelting av Grønlandsisen og tap av is i Antarktis. Dermed kan fremtidig reduksjon av klimagassutslipp ikke nødvendigvis føre til at havnivået går tilbake til nivået det hadde i førindustriell tid. Det er også bekymring for at den pågående globale oppvarmingen kan utløse tilbakekoblingsmekanismer som får brå og alvorlige konsekvenser. Usikkerhetene rundt dette er store, men jo større fremtidig global temperaturøkning, desto større regner en med at risikoene blir.

Mens det er utbredt enighet om årsakene til global oppvarming, som er hovedsakelig menneskelige utslipp av klimagasser, er konsekvensene mer usikre. Noen av konsekvensene, spesielt for biologiske systemer, er allerede konkrete, andre er bare prognoser for fremtiden. Klimaendringene skjer samtidig med andre miljø- og ressursproblemer, og dette samvirket er forventet å bli spesielt utfordrende. Utallige studier og mye forskning gjøres rundt dette, og FNs klimapanel har på vegne av verdens regjeringer fått i oppdrag å sammenfatte denne kunnskapen. Deres oppgave er blant annet å vurdere graden av sikkerhet for forskningsfunnene. Ut fra dette gir de anbefalinger til verdenssamfunnet om hva som kan og bør gjøres for å begrense konsekvensen av klimaendringen og hvilke tilpasninger som anbefales utført.

Innhold

Begrepsavklaringer[rediger | rediger kilde]

Noen av de viktigste begreper som benyttes i forbindelse med global oppvarming og konsekvenser er:[1]

  • Klimaendringer – refererer til en endring i klimatilstanden som kan undersøkes med for eksempel statistiske metoder for endringer i gjennomsnitt og/eller variabiliteten av egenskaper. Endringen vedvarer i lengre tid, typisk tiår eller lengre. Klimaendringer kan skyldes naturlige interne prosesser eller eksterne påtrykk som endringer av solsyklusene, vulkanske utbrudd og vedvarende menneskeskapte endringer i sammensetningen av atmosfæren eller i arealbruk.[1]
  • Pådriv (engelsk Forcing) – mekanismer som som påvirker klimasystemet (styrkende eller svekkende virkning på systemet). En snakker om eksterne og interne pådriv, der eksternt pådriv er mekanismer som solstråling, vulkaner, menneskeskapte klimagasser, arealbruksendringer, endringer av jordbanen rundt solen, mens interne pådriv (prosesser) gir klimavariabilitet.[2]
  • Tilpasning – er en prosess med tilpasning til faktisk eller forventet klima og dets effekter. I menneskelige systemer søkes tilpasning for å unngå skade, eller utnytte fordelaktige muligheter. I enkelte naturlige systemer kan menneskelig intervensjon muliggjøre tilpasning til forventet klima og dets effekter.[1]
  • Begrensing (engelsk Mitigation) – tiltak som enten reduserer utslippene av klimagasser eller som reduserer klimagasser i atmosfæren.[3]
  • Motstandskraft (engelsk Resilience) – den kapasiteten sosiale-, økonomiske- og natursystemer har til å takle en farlig hendelse, trend eller forstyrrelse, respondere eller omorganisere seg på måter som opprettholder funksjon, identitet og struktur, samtidig som kapasiteten opprettholdes for tilpasning, læring og endring.[1]

Konfidens og sannsynlighet[rediger | rediger kilde]

Klimapanelets femte hovedrapport kvantifiserer usikkerhet for å få frem graden av sikkerhet i sentrale funn. Dette er basert på forfatternes vurderinger av den vitenskapelig innsikten.[4] Den samme terminologien brukes i den amerikanske rapporten Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, og flere andre. De to klassifiseringene er:[5]

  • Konfidens for gyldigheten av et funn, basert på type, mengde, kvalitet og konsistens av bevis (for eksempel forståelse, teori, data, modeller, ekspertvurdering) og graden av enighet innenfor det som finnes av litteratur. Konfidens er uttrykt kvalitativt (ikke med tall), slik at lav konfidens betyr mangelfulle bevis eller uenighet mellom eksperter, mens det motsatte betyr sterke bevis og høy konsensus. Begrepet må ikke oppfattes som en sannsynlighet fordi det brukes forskjellig fra tilsvarende statistisk begrep.[4][5]
  • Kvantifiserte mål for usikkerhet i et funn uttrykt som sannsynlighet (basert på statistisk analyse av observasjoner, modellresultater eller ekspertvurdering).[4][5]
Forholdet mellom bevis og enighet, samt disses forhold til konfidens med ulik farge.
Høy enighet
Begrenset belegg
Høy enighet
Middels belegg
Høy enighet
Robuste belegg
Middels enighet
Begrenset belegg
Middels enighet
Middels belegg
Middels enighet
Robuste belegg
Lav enighet
Begrenset belegg
Lav enighet
Middels belegg
Lav enighet
Robuste belegg

Hvert nøkkelfunn er basert på forfatternes (oppgitt i referanselisten) vurdering av vitenskapelig belegg og faglig enighet. Konfidensgraderingen (konfidensnivå) gir en kvalitativ sammenfatning av forfatternes vurdering av gyldigheten av et funn, som bestemmes av en vurdering av belegg og enighet. Hvis usikkerheter kan kvantifiseres som sannsynlighet, kan det karakteriseres ved hjelp av språklige uttrykk for sannsynligheten eller en mer presis presentasjon av sannsynlighet.[4]

Følgende betingelser brukes til å beskrive foreliggende vitenskapelig belegg: begrenset, middels eller robust, og for graden av faglig enighet: lav, middels eller høy. Dette er illustrert i tabellen med styrken av belegg stigende fra venstre mot høyre og enighet stigende nedenfra og opp. Konfidensnivå er uttrykt ved hjelp av fem klasser; veldig lav (hvit i tabellen), lav (lys gul i tabellen), medium (gul i tabellen), høy (lys grønn i tabellen) og veldig høy (grønn i tabellen), og satt i parentes i slutten av setningene i rapportene fra Klimapanelet. Konfidens øker fra nedre venstre hjørne mot øverste høyre hjørne i tabellen. Generelt er et belegg mest robust når det er flere, konsistente uavhengige funn av høy kvalitet.[4]

Følgende termer har blitt brukt til å indikere den vurderte sannsynligheten i klimapanelets femte hovedrapport og Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, og er gjengitt i denne artikkelen i anførselstegn:[4]

Engelsk term Norsk oversettelse Sannsynlighet for utfallet
Virtually certain «så godt som sikkert» 99–100 % sannsynlighet
Very likely «svært sannsynlig» 90–100 % sannsynlighet
Likely «sannsynlig» 66–100 % sannsynlighet
About as likely as not «omtrent like sannsynlig som ikke» 33–66 % sannsynlighet
Unlikely «usannsynlig» 0–33 % sannsynlighet
Very unlikely «svært usannsynlig» 0–10 % sannsynlighet
Exceptionally unlikely «helt usannsynlig» 0–1 % sannsynlighet

Tilleggsbegrep som også brukes: «ekstremt sannsynlig»: 95–100 %, «mer sannsynlig enn usannsynlig» >50–100 %, «mer usannsynlig enn sannsynlig» 0–<50 % og «ekstremt usannsynlig» 0–5 %.

Endringer av fysiske systemer[rediger | rediger kilde]

Observerte endringer av fysiske systemer[rediger | rediger kilde]

Grafer som viser endringer i klimaindikatorene over flere tiår. Hver av de forskjellige fargede linjene i hvert panel representerer et uavhengig analysert sett med data. Dataene kommer fra mange forskjellige målinger som værstasjoner, satellitter, værballonger, skip og bøyer.
Syv av disse indikatorene forventes å øke i en verden under oppvarming, og observasjoner viser at det faktisk skjer. Tre faktorer (sjøis, snødekke og utbredelse av isbreer) forventes å reduseres, noe som også skjer.

Det finnes mange bevis for at klimaet på jorden har blitt varmere.[6] Trender for global oppvarming er vist i grafene. Noen av grafene viser en positiv trend, for eksempel økende temperatur over land og hav og stigende havnivå. De nederste grafene viser redusert snø på den nordlige halvkule, tilbaketrekning av isbreer og redusert arktisk sjøis. Dette er endringer en kan forvente i en varmere verden.[7]

Menneskelige aktiviteter har bidratt til klimaendringene, i hovedsak ved bruk av energikilder basert på fossilt brensel som har ført til økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren.[8] For oppvarmingen gjennom 1900-tallet er det ingen overbevisende alternativ forklaring enn menneskeskapte klimagasser.[9]

Endringer i atmosfæren[rediger | rediger kilde]

Atmosfærens innhold av karbondioksid (CO2) var 390,5 parts per million (ppm) i 2011. Dette er 40 % mer enn i 1750.[10] Siden 2011 har CO2-konsentrasjonen passert 400 ppm. Dette er den høyeste konsentrasjonen de siste tre millioner år av jordens historie. Det forventes at fortsatte økninger frem mot år 2100 og etter, vil gi nivåer høyere enn på titalls til hundretalls millioner år. For øvrig er årlige utslipp av CO2 på rundt 10 milliarder tonn.[11]

Det er også svært sannsynlig at global luftfuktighet både nært bakken og i troposfæren har økt siden 1970-årene.[12] Vanndamp i atmosfæren er den viktigste drivhusgassen.[13]

Jordens strålingsbudsjett er sentralt for endring av klimasystemet. Gjennomsnittlig observeres en oppvarming av jordens overflate og kjøling av atmosfæren, noe som er balansert av den hydrologiske syklusen og oppvarming. Romlig og tidsmessig energibalanse på grunn av stråling og latent varme er drivkraften bak den generell sirkulasjonen i atmosfæren og havene. Menneskelig klimapåvirkning skjer hovedsakelig gjennom endringer av komponentene i jordens strålingsbudsjett.[14]

Strålingsbudsjettet i toppen av atmosfæren består av absorpsjon av solstråling av jorden, og utgjøres av forskjellen mellom innkommende og reflektert solstråling ved toppen av atmosfæren, samt den termiske strålingen som sendes ut til rommet.[14] Innkommende solstråling i toppen av atmosfæren er globalt rundt 340 W/m² for hele jorden. Reflektert solstråling fra toppen av atmosfæren og ut i verdensrommet er rundt 100 W/m² og dermed er det 240 W/m² av solens innkommende stråling som blir absorbert av jorden. Oppvarming av jordoverflaten gir varmestråling utover, og den strålingen som forlater jordens atmosfære er på rundt 239 W/m². Den globale oppvarmingen forårsaket av ubalansen mellom stråling inn og ut ved toppen av atmosfæren er 0,6 W/m². Dette er basert på måledata fra 2005 til 2010.[15]

Endringer av vær og klima[rediger | rediger kilde]

Endring av global gjennomsnittlig overflatetemperatur siden 1880, i forhold til normalen 1951–1980. En langsiktig oppvarmende trend kan sees. Kilde: NASA GISS.

Den global gjennomsnittlige temperaturen på jordens overflate har økt siden slutten av 1800-tallet. Fra 1980 til 2010 har det vært suksessivt varmere enn alle de foregående årtier i måleserien for jordens overflate. Det første tiåret etter 2000 har vært det varmeste. Globalt gjennomsnittlig kombinert land- og havoverflatetemperatur beregnet som en lineær trend viser en oppvarming på 0,85 (intervall 0,65 til 1,06) °C i perioden 1880–2012. Dette gjelder når flere uavhengige datasett tas med. For perioden 1951–2012 var oppvarmingen cirka 0,72 (intervall 0,49 til 0,89) °C.[16]

Forskere bruker ulike proksydata for å vurdere historiske endringer av jordens klima (paleoklima).[17] Kilder til proksydata er historiske opptegnelser, for eksempel dagbøker, årringer i trær, koraller, fossilt pollen, iskjerner fra isbreer og sedimenter i sjøen.[18]

Gjennomsnittlig har det vært en «sannsynlig» nedbørsøkning over landområdene ved midlere breddegrader på den nordlige halvkule (medium konfidens siden 1901, men høy konfidens etter 1951). For andre deler av verden er datasettene mangelfulle. Det er allikevel sannsynlig at det var en brå nedgang i nedbørsmengden ved midlere breddegrader på den sørlige halvkule på begynnelsen av 2000-tallet, i samsvar med en tørkeperiode som stoppet i 2013. Nedbør i tropiske landområder har økt (medium konfidens) de siste tiårene.[19]

Anslag tyder på endringer i hyppighet og intensitet av noen ekstreme værhendelser. Konfidens for anslagene varierer over tid.[20] Globalt sett holdes det for «svært sannsynlig» at antallet kalde dager og netter har blitt færre, mens varme dager og netter «svært sannsynlig» har blitt hyppigere. Det er også «sannsynlig» at antallet hetebølger i store deler av Europa, Asia og Australia har økt. I tillegg har det vært endringer i andre klimaekstremiteter, som flommer, tørke og sykloner. Disse endringene er vanskeligere å relatere til klimaendringer (lav konfidens), dette skyldes delvis mange påvirkende faktorer og at langtidsmålinger mangler.[21]

Det er «sannsynlig» at hendelser med store nedbørsmengder over land i flere regioner har økt siden 1950. Tallene er sikrest for Nord-Amerika og Europa, der det har vært «sannsynlig» økning i enten frekvensen eller intensiteten av kraftig nedbør.[12]

Når det gjelder tørke har det vært en global trend med mer tørke siden midten av 1900-tallet (lav konfidens). Noen viktige regionale endringer er at frekvensen og intensiteten av tørke «sannsynligvis» har økt i Middelhavsområdet og Vest-Afrika. Den har «sannsynligvis» blitt redusert i sentrale deler av Nord-Amerika og Nordvest-Australia siden 1950.[12]

Endringer av kryosfæren[rediger | rediger kilde]

Kryosfæren består av de områdene på jorden som er dekket av snø eller is. Endringer i kryosfæren viser redusert utbredelse av havis i Arktis, retrett av alpine isbreer og mindre snødekke på den nordlige halvkule.[22]

Det er en vedvarende tendens til at isbreer i hele verden krymper, dette gjelder både i lengde, areal, volum og masse (veldig høy konfidens). De få unntakene er regionalt og tidsmessig begrenset. De isbreene som minker mest befinner seg i Alaska, den kanadiske delen av Arktis, periferien av Grønlandsisen, sørlige deler av Andes og fjellområder i Asia (veldig høy konfidens). Til sammen står disse områdene for mer enn 80 % av det totale istapet i verden. Det totale istapet fra alle verdens isbreer, unntatt tap fra periferien av iskapper, er «svært sannsynlig» ekvivalent med en havnivåøkning på 0,61 (intervall 0,25–0,99) mm per år gjennom perioden 1971 til 2009.[23]

Utbredelse av arktisk sjøis og alderen for denne i 1984. Kilde: NASA
Utbredelse av arktisk sjøis og alderen for denne i 2016. Som det kan sees er en mye mindre del av isen fire år eller eldre i 2016, enn i 1984.Kilde: NASA

Iskappen over Antarktis har mistet is de siste årtiene (2014) (høy konfidens). Årsaken er akselerert hastighet for bretunger (høy konfidens). Gjennomsnittlige tap av is fra Antarktis økte «sannsynligvis» fra 30 (intervall -37–+97) milliarder tonn per år i perioden 1992–2001, til 147 (72–221) milliarder tonn per år i perioden 2002–2011. Antarktis bidro dermed i årene 2002–2011 til en havnivåstigning på 0,40 (intervall 0,20–0,61) mm per år.[24]

Utbredelsen sjøis i Arktis har blitt redusert i årene 1979–2012, både på årlig og flerårig basis (veldig høy konfidens). Den årlig nedgang var «svært sannsynlig» mellom 3,5 og 4,1 % per tiår, hvilket vil si mellom 0,45 til 0,51 millioner km2 reduksjon per tiår. Utbredelsen har gått ned mer og mer for hver sesong. Gjennomsnittlig tykkelse av vinteris i Arktis ble redusert i årene 1980–2008 (høy konfidens), med en gjennomsnittlige nedgang «sannsynligvis» mellom 1,3 og 2,3 m.[25]

Snødekke på den nordlige halvkule har blitt redusert i omfang (veldig høy konfidens). Satellittmålinger har vist at i perioden 1967–2012 ble snødekket «svært sannsynlig» redusert, med den største reduksjonen på -53 (intervall -40– -66) % i juni.[24]

Temperaturen i områder med permafrost har økt i de fleste regioner rundt om i verden fra begynnelsen av 1980-årene (høy konfidens). Denne endringen har oppstått som en respons på høyere lufttemperatur, endret tid for tining på våren og tynnere snødekke om vinteren (høy konfidens).[24]

Endringer i verdenshavene[rediger | rediger kilde]

Havene inneholder omtrent 50 ganger mer karbon globalt enn atmosfæren. Havet fungerer som et såkalt karbonsluk og absorberer omtrent en tredjedel av karbondioksidet som frigjøres fra menneskelige aktiviteter, dette i henhold til en artikkel publisert av Woods Hole Oceanographic Institution.[26] Over en periode på hundre år er havet i stand til å oppta inntil 90 % av de menneskeskapte CO2-utslippene. Imidlertid fører ulike virkninger til at havenes evne til å ta opp CO2 minker med stigende temperaturer og økende atmosfærisk CO2-konsentrasjon. Hvor mye kapasiteten reduseres er vanskelig å kvantifisere. I et scenario med en kraftig økning av utslippene ut gjennom det 21. århundre, er andelen som vil tas opp bare på rundt 22 %. Bare med et fremtidsscenario med sterke klimagassreduksjoner øker andelen som kan tas opp, dette i henhold til en artikkel i Science i 2015.[27]

Havnivåmålinger foretatt på 23 lokasjoner rundt om i verden siden 1880 viser en økende trend.
Kilde: Robert A. Rohde

Global oppvarming har ført til havnivåstigning. Hovedårsakene er volumøkning av vannmassene på grunn av økt temperatur, samt tilførsel av vann fra smeltende isbreer og iskapper. Et annet bidrag er redusert vann i reservoarer og nedtapping av grunnvannsreservoarer.[24] Midlere globalt havnivå har økt med 0,19 (0,17–0,21) m i perioden 1901–2010. Det er «svært sannsynlig» at gjennomsnittlig havnivåstigning i denne perioden var 1,7 mm per år, men at veksthastigheten «svært sannsynlig» økte til 3,2 (2,8–3,6) mm per år i slutten av perioden. Lignende stor økning hadde «sannsynlig» også oppstått mellom 1920 og 1950.[24]

Mer enn 90 % av den energien som er akkumulert i klimasystemet mellom 1971 og 2010 er lagret i havet (høy konfidens). Globalt sett er oppvarmingen av havet størst nært overflaten, og de øverste 75 m er varmet opp 0,11 (0,09–0,13) °C per tiår i årene 1971 til 2010. Det er «nesten helt sikkert» at havet ble oppvarmet i de øverste lagene av havet fra overflaten og ned til 700 m fra 1971 til 2010, og «sannsynligvis» også oppvarmet fra 1870-årene og fram til 1971. Videre er det «sannsynlig» at havet også i dybden fra 700 til 2000 m ned ble oppvarmet fra 1957 til 2009, og det nederste laget fra 3000 m dybde og ned til bunnen fra 1992 til 2005.[6]

Forsuring av havet er en parallelleffekt av økende konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren. Karbondioksid senker pH-verdien i havet. I tidsrommet 1800–1994 har havet mottatt rundt 48 % av de menneskeskapte CO2-utslippene, eller 118 ± 19 milliarder tonn (Gt) karbon. Dette i henhold til en rapport skrevet på oppdrag av den tyske regjering og en rapport fra Royal Society.[28][29]

Karbondioksid reagerer delvis med sjøvann til karbonsyre, noe som bidrar til forsuring av havene. Måleverdiene har gått ned fra 8,16 pH i 1750 til 8,05 pH i 2014 (høy konfidens). Dette tilsvarer en økning i surhet på 26 % målt som hydrogenionekonsentrasjon.[30][31] Hastigheten som forsuringen av havet skjer med er den raskeste på minst de siste 66 millioner år av jordens historie (medium konfidens).[32]

Endringer i de fysiske systemene som gir risiko[rediger | rediger kilde]

Fem sammenknyttede grunner til bekymring er klimapanelets oppsummering av viktige generelle risikoer. Disse gir utgangspunkt for vurdering av farlige menneskeskapte forstyrrelse av klimasystem. Risikoen for hver av disse blir oppdatert på grunnlag av litteraturstudier og ekspertvurderinger.[33]

Klimapanelets fem sammenknyttede grunner til bekymring

  1. Unike og truede systemer – Herunder økosystemer og kulturer, er allerede i fare på grunn av klimaendringer (høy konfidens). Antallet slike systemer som er utsatt for alvorlige konsekvenser, er høyere ved ytterligere oppvarming til rundt 1 °C. Mange arter og systemer med begrenset evne til tilpasning er utsatt for svært høy risiko ved en ytterligere oppvarming til 2 °C, spesielt arktisk sjøis og korallrev.[33]
  2. Ekstreme værforhold – Farer relatert til klimaendringer er hendelser som varmebølger, ekstrem nedbør og kystflom, er allerede moderat (høy konfidens) og høy ved 1 °C ekstra oppvarming (medium konfidens). Risiko forbundet med noen typer ekstreme hendelser (for eksempel ekstrem varme) øker ytterligere ved høyere temperaturer (høy konfidens).[33]
  3. Fordeling av virkninger – Risikoene er ujevnt fordelt og er generelt større for vanskeligstilte mennesker og samfunn i land på alle nivåer av utvikling. Risikoen er allerede moderat på grunn av regionalt differensierte klimaendringer spesielt på avlinger (medium til høy konfidens). Basert på forventet nedgang i regionale avlinger og tilgang til vann, vil risiko for ujevnt fordelte virkninger være høy ved en ytterligere oppvarming over 2 °C (medium konfidens).[33]
  4. Globalt aggregerte virkinger – Risiko for global aggregerte påvirkninger er moderat for ytterligere oppvarming mellom 1–2 °C, reflekterende innvirkning på både jordens biologiske mangfold og den globale økonomien (medium konfidens). Omfattende tap av biologisk mangfold med tilknyttet tap av økosystemtjenester gir høy risiko rundt 3 °C ytterligere oppvarming (høy konfidens). Samlet økonomisk skade akselererer med økende temperatur (begrenset belegg, høy konfidens), men få kvantitative anslag er fullført for ytterligere oppvarming rundt 3 °C eller høyere.[33]
  5. Storskala plutselige hendelser: Med økende oppvarming kan enkelte fysiske systemer eller økosystemer være i fare for brå og irreversible endringer. Risiko forbundet med slike vippepunkter blir moderate for rundt 0–1 °C ekstra oppvarming, dette kan observeres ved at både korallrev og arktiske økosystemer allerede opplever irreversibel endring av regime (medium konfidens). Risikoen øker uforholdsmessig mye dersom temperaturen øker mellom 1–2 °C og blir høy med en endring over 3 °C, på grunn av potensialet for en stor og irreversibel havnivåstigning på grunn av tap av iskapper. For varig oppvarming større enn en viss terskelverdi vil tilnærmet fullstendig tap av Grønlandsisen skje over et årtusen eller mer. Dette vil gi opptil 7 m økning av det globale gjennomsnittlige havnivået.[33]

Alle temperaturer i punktene over er relatert til endring av global gjennomsnittstemperatur i forhold til årene 1986–2005 (omtalt som «nylig»).[33]

Forventede fremtidige endringer i fysiske systemer[rediger | rediger kilde]

Fortsatt utslipp av klimagasser vil fortsette trendene med oppvarming og endringer i alle deler av klimasystemet. Disse endringene vil være langvarige, men også øke sannsynligheten for store og irreversible endringer med konsekvenser for mennesker og økosystemer. For å forutsi hvor store endringer som kan komme brukes klimamodeller, der noen er enkle og andre svært avanserte. I tillegg må det gjøres antagelser om fremtidens utslipp av klimagasser. Til dette benytter FNs klimapanel noen hovedscenarier for fremtidig utvikling.[34]

Pådrivere for fremtidens klimaendringer[rediger | rediger kilde]

Global gjennomsnittlig temperaturøkning på jordens overflate (°F og °C) i forhold til 1976-2005 for fire RCP-scenarier, reduserte utslipp 2.6 (grønn), medium-lav 4.5 (gul), medium-høy 6.0 (oransje) og store fremtidige utslipp 8.5 (rød).
Kilde: U.S. Global Change Research Program

I klimapanelets femte hovedrapport er det presentert fire scenarier for utslipp av klimagasser og resulterende atmosfærisk konsentrasjon, luftforurensning og arealbruk i det 21. århundre. Disse scenariene er kalt The Representative Concentration Pathways (RCP). Avgjørende faktorer for fremtidige utslipp av klimagasser er økonomisk vekst og befolkningsøkning, livsstils- og holdningsendringer, endringer av energibruk og arealbruk, teknologiutvikling og klimapolitikk. Hvordan disse faktorene vil endres frem til år 2100 er fundamentalt usikkert. Scenariene tar hensyn til fremtidige tiltak for å begrense luftforurensning og utslipp av drivhusgasser. De tar ikke hensyn til mulige naturlige pådriv (forsterkende eller svekkende), som for eksempel vulkanutbrudd.[35]

Ytterpunktene som scenariene beskriver er en fremtid med sterke begrensninger i utslipp av klimagasser (RCP2.6) og store fremtidige utslipp (RCP8.5). Det er også to mellomliggende scenarier, medium-lav (RCP4.5) og medium-høy (RCP6). RCP2.6 representerer en fremtid der global oppvarming «sannsynlig» vil komme under 2 °C av førindustriell verdi i år 2100. Dette scenariet krever at det blir negative klimagassutslipp innen år 2100, altså at klimagasser tas ut av atmosfæren.[36][37] For scenario med store utslipp av klimagasser (RCP8.5), og noen av de midlere scenariene, vil trolig 2,0 °C overstiges (høy konfidens) innen år 2100. For RCP8.5 er intervallet for temperaturstigningen 2,6–4,8 °C.[38] Spektret i temperaturanslagene gjenspeiler for det første delvis valg av utslippsscenario, og for det andre den såkalte klimafølsomheten,[39] som tallfester hvordan klimasystemet vil respondere, blant annet på grunn av tilbakekoblingsmekanismer.

Vann kondenserer fra sjø og jordoverflate og blir til usynlig vanndamp og skyer. Vanndamp er atmosfærens viktigste drivhusgass, og også den viktigste positive tilbakekoblingsmekanismen.

Noen effekter av global oppvarming er av en slik natur at de genererer nye påvirkninger på omfanget av den global oppvarmingen, kjent som tilbakekoblingsmekanismer. En tilbakekobling er et fenomen der en forstyrrelse av en størrelse forårsaker endring i en annen, og endringen i den andre fører til en ytterligere endring i den første. En negativ tilbakekobling er en tilbakekobling der den første forstyrrelsen svekkes av endringene den forårsaker. En positiv tilbakekobling er en der den første forstyrrelsen blir forsterket. Den opprinnelige forstyrrelsen kan enten være et eksternt pådriv eller oppstå som en del av intern variabilitet.[40] Positive tilbakekoblinger har potensiale til å akselerere den klimaendringen som er menneskeskapt, og endog føre jordens klimasystem over i en annen tilstand.

Vanndamp er den primære klimagassen i atmosfæren. Bidraget fra naturlig fordampning er betydelig større enn alle menneskeskapte bidrag til sammen.[41] Hvis atmosfæren varmes opp vil mengden av vanndamp øke. En økning i vanndampinnholdet vil føre til at atmosfæren varmes ytterligere opp, oppvarmingen fører til at atmosfæren kan holde på enda mer vanndamp, som igjen fører til enda mer oppvarming, altså en positiv tilbakekobling. Dette vil fortsette videre til andre prosesser stopper prosessen og likevekt oppstår.[42]

Fremtidig vær og klima[rediger | rediger kilde]

Det er «sannsynlig» at den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen på jordoverflaten for perioden 2016–2035 vil ligge i området 0,3 °C til 0,7 °C, referert til perioden 1986–2005 (medium konfidens). Forutsetningene for dette er at det ikke oppstår betydelige endringer av solstrålingen, eller at det kommer store vulkanutbrudd som vil gir midlertidig nedkjøling.[43]

Globale gjennomsnittstemperaturer vil fra midten av det 21. århundre få en sterkere avhengighet av scenariene for fremtidige klimagassutslipp. Relativt til gjennomsnittet i perioden 1850–1900 er det prognosert at den globale temperaturer i gjennomsnitt i perioden 2081–2100 «sannsynlig» vil overstiger 1,5 °C for scenariene med medium til store klimagassutslipp (RCP4.5, RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens) og «sannsynlig» overstige 2 °C for scenariene med store utslipp (RCP6.0 og RCP8.5) (høy konfidens).[44]

Det er «nesten helt sikkert» at det på de fleste steder vil bli flere tilfeller av ekstrem varme og færre tilfeller av ekstreme kulde. Det forventes økninger i hyppighet, varighet og graden av ekstrem varme.[45]

Global temperatur vil nå likevekt, men dette vil ta flere århundre eller årtusener selv om strålingspådrivet stabiliseres. En stor del av klimaendringene er i stor grad irreversibel på en menneskelig tidsskala, med mindre det foretas tiltak for opptak av menneskeskapte klimagasser over en lengre periode.[46]

På kort sikt er det sannsynlig at hyppighet og intensitet av ekstremnedbør vil øke over land. Disse endringene er primært drevet av økninger i atmosfærisk vanndampinnhold, men påvirkes også av endringer i atmosfærisk sirkulasjon. Virkningene av globale klimaendringer er mindre tydelig på regional skala, der endringene er sterkere påvirket av naturlige variasjoner. Her vil også fremtidige aerosolutslipp, påvirking fra vulkaner og arealbruksendringer spille inn.[47]

Det er «nesten helt sikkert» at global nedbør på lang sikt vil øke samtidig som global gjennomsnittlig overflatetemperatur øker.[48]

Endringer av gjennomsnittlig nedbør vil få store regionale variasjoner ved et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Noen regioner vil få en øking, andre regioner vil oppleve nedgang og noen vil ikke oppleve betydelige endringer. Generelt vil høye breddegrader «svært sannsynlig» få større nedbørsmengder ved scenario RCP8.5. Mange tørre områder på midlere breddegrader og subtropiske regioner, samt halvtørre områder, vil «sannsynligvis» oppleve mindre nedbør. Flere områder med fuktig klima på midlere breddegrader vil trolig oppleve mer nedbør ved slutten av dette århundret ved scenario RCP8.5.[48] Dette har blitt omtalt som «våtere blir våtere og tørrere blir tørrere».[49]

Noen endringer i nærmeste fremtid (2016-2035), som for eksempel hyppigere varme dager, vil trolig være tydelig i nær fremtid.[50] Mot siste del av det 21. århundre forventes flere svært varme dager og færre kalde dager. Hyppighet, lengde og intensitet av hetebølger vil svært sannsynlig øke over de fleste landområder.[51]

Fremtidige endringer av kryosfæren[rediger | rediger kilde]

Flyfoto som viser et område med sjøis. De lysblå områdene er smeltedammer og de mørkeste områdene er åpent vann. Slike felter har en lavere albedo enn den hvite isen, dermed bidrar den smeltende isen til såkalte is-albedo-tilbakekoblinger.

De potensielle virkningene av klimaendringer på den arktiske isen er at den «svært sannsynlig» vil fortsette å krympe og bli tynnere hele året rundt i løpet av det 21. århundre. Dette i takt med at den årlige gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen stiger. Det er også «sannsynlig» at Nordishavet vil bli nesten isfritt i september (definert som mindre enn 1 million km² fem år på rad) rundt år 2100 med et scenario med høye klimagassutslipp (RCP8.5) (medium konfidens).[52]

I løpet av det 21. århundre er det anslått at isbreer og snødekke fortsetter sin omfattende retrett. Opptil 85 % av volumet av verdens isbreer (utenom iskappene i Antarktis og Grønland) kan bli borte innen år 2100 for et scenario med store klimagassutslipp (RCP8.5). Betydelig mindre reduksjon (15 %) forventes for scenarier med begrensning av utslippene (RCP2.6) (medium konfidens).[53]

Det er «svært sannsynlig» at omfanget av snødekke om våren på den nordlige halvkule ved slutten av det 21. århundre vil være betydelig mindre enn i dag (2013) ved scenarier med store klimagassutslipp (høy konfidens).[54]

Fremtidige endringer i verdenshavene[rediger | rediger kilde]

Områder markert med rødt står i fare for å bli oversvømt med en havnivåøkning på 6 m. En slik hendelse vil kunne skje med en nær fullstendig nedsmelting av Grønlandsisen. Hvor stor global temperaturøkning som skal til for at dette skal skje er usikkert.

Midlere globalt havnivå frem mot år 2050 forventes å øke med 0,05 m for alle scenariene for klimagassutslipp. Først for scenarier etter år 2050 forventes forskjeller i økningen. Når det gjelder perioden 2081–2100 forventes en midlere økning «sannsynligvis» 0,26–0,55 m for scenario med reduserte klimagassutslipp (RCP2.6). Alle estimatene for økning gjelder relativt til havnivået i perioden 1986–2005.[55] I en rapport fra 2017 utgitt av U.S. Global Research Program sies det imidlertid at en havnivåstigning på 2,4 m innen år 2100 ikke kan utelukkes.[9]

Det som gir det største bidraget til havnivåstigning i fremtiden er termisk ekspansjon av havvannet, som står for 30–55 % av totalen. Bidraget fra smeltevann fra isbreer står for 15–35 %.[56]

Fremtidig økning av temperaturen i de øverste lagene av havet vil føre til at varme transporteres ned i havdypene. Med et scenario med små fremtidige klimagassutslipp (RCP2.6) forventes en oppvarming av havets overflate på 1 °C, mens med store utslipp (RCP8.5) forventes en oppvarming over 3 °C ved slutten av det 21. århundre.[57]

Endring av pH-verdien ved havoverflaten forårsaket av utslipp av CO2 fra 1700-tallet og 1990-årene.

For de fremtidige scenariene for klimagassutslipp vil havet fortsette å ta opp enda mer CO2 frem mot år 2100 (veldig høy konfidens). Imidlertid vil havet i fremtiden bli en mindre mottager av CO2 (karbonsluk) etter hvert som atmosfærens CO2-konsentrasjon øker.[58] Dette fremtidige CO2-opptaket i havet vil føre til havforsuring. Dette gjelder både i havets overflate og på sikt også lengre ned i havdypet.[59]

Sammensatt og irreversible hendelser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tilbakekoblingsmekanisme

Sammensatte hendelser[rediger | rediger kilde]

Rim Fire i Stanislaus National Forest i California i 2013. Skogbranner er et økende problem i USA, og det amerikanske landbruksdepartementet frykter at skogene i landet innen år 2050 kan være svært utsatt for skogbranner. Dette i en så stor grad at skogene vil representere et nettobidrag til CO2-utslipp, ikke et sluk slik som nå. Dette på grunn av klima-
endringer relatert både til temperatur og endrede nedbørsmønstre.[60]

Sammensatte hendelser og overskridelse av vippepunkter utgjør to potensielle overraskelser for fremtidige klimaendringer. Slike hendelser kan være vanskelige å håndtere og øker desto større innflytelse menneskeskapt påvirkning av klimasystemet får.[61]

Sammensatte ekstreme hendelser[a] er en betegnelse på flere hendelser som oppstår samtidig eller i tett rekkefølge. De kan inntreffe på samme geografiske sted, eller flere steder i et land eller rundt om i verden. Sammensatte hendelser kan også bestå av hendelser som hver for seg ikke er ekstreme, men sammensatt blir det. Et eksempel er en varmebølge sammen med lite nedbør over lengre tid. Det er også mulig at nettoeffekten av slike hendelser er mindre enn summen av enkelthendelsene fordi effektene av dem kansellerer hverandre.[62]

Tilbakekoblingsmekanismer og tippepunkter i klimasystemet[rediger | rediger kilde]

Elver av smeltevann på Grønlandsisen.

Økende oppvarming øker sannsynligheten for alvorlige og irreversible konsekvenser. Noen risikoer på grunn av klimaendringer er betydelige ved 1 °C eller 2 °C over førindustrielle nivåer. Risikoer på grunn av klimaendringer er høye til meget høye ved en global gjennomsnittlig temperaturøkning på 4 °C eller mer over førindustrielle nivåer, innfor alle klimapanelets grunner til bekymring. Dette gjelder alvorlige og omfattende innvirkning på unike og truede systemer, betydelig utryddelse av arter, store farer for global og regional matsikkerhet, og kombinasjonen av høy temperatur og fuktighet som gjør normale menneskelige aktiviteter vanskelige. Dette gjelder blant annet arbeid som matdyrking eller utendørsarbeid i enkelte områder til ulike tider av året (høy konfidens).[63]

Brå klimaendringer defineres som en storskala endring i klimasystemet som foregår over noen få tiår eller mindre, og som fortsetter (eller forventes å fortsette) i minst noen tiår, og forårsaker betydelige forstyrrelser i menneskelige og naturlige systemer. En rekke deler eller fenomener i jordsystemet har blitt foreslått som potensielt å ha kritiske terskelverdier eller vippepunkter, der brå eller ikke-lineære overganger til en annen tilstand følger. Klimapanelets femte hovedrapport definerer en forstyrret tilstand som irreversibel på en gitt tidsskala hvis tiden for gjenoppretting fra denne tilstanden, på grunn av naturlige prosesser, er betydelig lengre enn tiden det tar for systemet å nå denne forstyrrede tilstanden.[64]

De eksakte nivåene av klimaendringer som et tilstrekkelig til å utløse vippepunkter er usikre, men risikoen forbundet med å krysse flere vippepunkter i jordsystemet eller i sammenhengende menneskelige og naturlige systemer øker med økende temperatur (medium konfidens).[63]

I verdenshavene er det sterke strømninger som transporterer varme fra lave til høye breddegrader. Det har vært studier som har påvist muligheten for at Golfstrømmen kan svekkes på grunn av global oppvarming. Andre studier derimot har ikke gitt grunnlag for at en slik svekkelse kan skje.[65] Stans av Golfstrømmen vil føre til en sterk nedkjøling av hele Vest-og Nord-Europa, samt påvirke klimaet i Nord-Amerika.[66][67]

Klimapanelets femte hovedrapport sier at det er «svært sannsynlig» at den Atlantiske termohaline sirkulasjon vil svekkes i løpet av det 21. århundre. Det beste estimatet er en reduksjon på 11 % (usikkerhetsområde 1 til 24 %) med et scenario med lave klimagassutslipp (RCP2.6), mens reduksjonen kan bli 34 % (usikkerhetsområde 12 til 54 %) for scenariet med kraftig økning av utslippene (RCP8.5).[68]

Forventede fremtidige endringer i biologiske systemer[rediger | rediger kilde]

Betydelige forstyrrelser i økosystemer er anslått til å øke med fremtidige klimaendringer. Eksempler på forstyrrelser er brann, tørke, skadedyrangrep, invasjon av nye arter, stormer, og korallbleking. Stress forårsaket av klimaendringer kommer i tillegg til andre påkjenninger på økologiske systemer som for eksempel arealbruksendringer, degradering av landjord, jordbruk og forurensning. Dette forventes å gi betydelig skade på, eller fullstendig tap av flere unike økosystemer, samt utryddelse av kritisk truede arter.[69]

Observert effekter på biologiske systemer[rediger | rediger kilde]

refer to caption
Et bredt spekter av fysiske og biologiske systemer over hele Jorden blir påvirket av menneskeskapt global oppvarming.[70]

Klimaendringer de siste tiårene (2014) har forårsaket endringer i biologiske systemer på alle verdens kontinenter og i havene.[71] Det foreligger tusenvis av vitenskapelige studier fra 1980-årene og opp til i dag (2014) som underbygger dette.[72] Påvirkninger fra nyere klimarelaterte ekstremer, som for eksempel varmebølger, tørke, flom, sykloner og skogbrann, avdekker en betydelig sårbarhet som enkelte økosystemer har i møte med dagens klimaendringer (veldig høy konfidens). Konsekvensene av slike klimarelaterte ekstremer inkluderer endring av økosystemer.[71]

Mange dyr og planter som lever på landjorden og i ferskvann har endret sin geografiske utbredelse og sesongvise aktiviteter, samt at antallet er endret. Dette som en respons på klimaendringene de siste årtier (høy konfidens). Mange steder i verden er det observert økt dødelighet for trær, som er relatert til klimaendringer. En annen endring er forstyrrelser av økosystemer som enten øker i styrke eller antall, på grunn av for eksempel tørke, sterk vind, branner og sykdomsutbrudd. Slike hendelser er observert mange steder i verden og er i noen tilfeller forklart som konsekvens av klimaendringer (medium konfidens).[73]

Eksempler på observerbare endringer i Europa for biologiske systemer på landjorden er tidligere løvsprett og modning av frukt for trær i tempererte og boreale skoger (høy konfidens), etablering av stadig flere fremmede plantearter (medium konfidens), trekkfugler ankommer tidligere på våren enn i 1970-årene (medium konfidens), skoggrensen trekker høyere opp (lav konfidens) og større arealer som er utsatt for skogbranner i Portugal og Hellas (høy konfidens).[73]

Noen eksempler på endringer i økosystemer til havs er nordligere utbredelse av dyreplankton, fisk og sjøfugler i nordøstlige deler av Atlanteren (høy konfidens), fisk endrer utbredelse mot nord og mot dypere vann (medium konfidens), endrede fenologi for plankton (sesongvariasjoner) i nordøstlige deler av Atlanteren (medium konfidens) og spredning av varmekjære arter i Middelhavet (medium konfidens). Mange av disse endringene blir også påvirket av andre faktorer enn klima, men for alle er det vurdert at klimaendringer spiller en stor rolle.[73]

Oppvarming har forårsaket, og vil fortsette å forårsake, endringer i antall, geografisk distribusjon, migrasjonsmønstre og tid for sesongsykluser for marine arter (veldig høy konfidens). Dette vil skje parallelt med reduksjon av populasjonsstørrelser (medium konfidens). Dette har resultert i, og vil fortsette å resultere i, endring av interaksjoner mellom arter, slik som konkurranse og dynamikken mellom predatorer og byttedyr (høy konfidens). Et annet forhold er at sårbarheten for marine organismer bestemmes av deres forskjellige evne til å leve innenfor et vist temperaturintervall.[74]

Forventede fremtidige konsekvenser for biologiske systemer[rediger | rediger kilde]

Økosystemer på landjorden og i ferskvann[rediger | rediger kilde]

Klimaendring vil etterhvert bli en stor trussel mot biodiversistet, i tillegg til andre faktorer som arealbruksendringer. Afrikas fugle- og dyreliv er spesielt utsatt, og det er estimert at opptil 50 % reduksjon av mange arter innen år 2100. Bildet viser Klein Namutomi Waterhole i Namibia.[75]

Klimaendringer forventes å ha stor uheldig påvirkning på økosystemer i ferskvann og i havet i andre del av det 21. århundre. Påvirkningen forventes å bli spesielt stor for scenarier med medium (RCP6.0) eller stort (RCP8.5) utslipp av klimagasser (høy konfidens). Frem til 2040 vil imidlertid menneskelig påvirkning som arealbruksendringer, forurensning og vannressursforvaltning ha størst påvirkning på økosystemer på landjorden (medium konfidens) og i ferskvann (høy konfidens).[76]

Noen modellstudier har påvist stor risiko for skogbranner i deler av verden for en oppvarming under 4 °C. En slik oppvarming innebærer en betydelig økning for risiko for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann, selv om det er lav enighet om antallet arter som er i fare. Økt ødeleggelse av korallrev forventes med betydelig innvirkning på slike økosystemer (høy konfidens). Vurdering av potensielle økologiske virkninger ved en oppvarming over 4 °C innebærer høy risiko for omfattende tap av biodiversitet med samtidig tap av økosystemtjenester (høy konfidens).[77]

Mange arter vil ikke ha mulighet for å forflytte seg til områder med passende klima ved middels eller store klimaendringer (RCP4.5, 6.0 og 8.5) i løpet av det 21. århundre (medium konfidens). Endringer i henhold til scenario med små klimaendringer (RCP2.6) vil gi mindre problemer. Arter som ikke har evne til å tilpasse seg et nytt klima tilstrekkelig fort vil enten reduseres i antall, eller dø ut i visse utbredelsesområder eller i alle. Økt dødelighet for trær og reduserte skogsområder er forventet å skje i mange regioner i løpet av det 21. århundre. Dette på grunn av økt temperatur og tørke (medium konfidens). Redusert utbredelse av skog gir risiko for mindre karbonlagring, samt redusert biologisk mangfold, nedgang i produksjon av trevirke, dårligere vannkvalitet, svekket livskvalitet og mindre økonomisk aktivitet. Forskjellige tiltak for å hjelpe arter å emigrere, reduserer skogbranner og oversvømmelser kan redusere, men ikke eliminere disse risikoene.[76]

Russisk nordområder med tundra. Det er forventet å skje endringer av blant annet artssammensetningen, vegetasjonsdekket og utbredelsen av denne typen natur på grunn av tining av permafrost forårsaket av varmere klima.[78]

Det forventes stor økning av risikoen for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann på grunn av klimaendringer frem mot og etter år 2100. Spesielt fordi klimaendringer skjer samtidig med andre stressfaktorer som endringer i habitater, overutnyttelse, forurensning og invaderende nye arter (høy konfidens). Denne risikoen øker under alle scenariene for klimagassutslipp, der styrken og hastigheten av klimaendringene spiller inn. Det er gjort mange modellberegninger for utryddelse av arter i fremtiden, men det er lav enighet om blant annet omfang av arter som får økt risiko, hvor det skjer og utviklingen i tid.[76]

I løpet av det 21. århundre vil scenarier for medium og høye utslipp av klimagasser (RCP4.5, 6.0 og 8.5) gi stor risiko for brå og irreversible endringer på regional skala for sammensetning, struktur og funksjoner for økosystemer på landjorden, i ferskvann og i våtmarksområder (medium konfidens). Eksempler på omfattende konsekvenser av klimaendringer er boreale-tundra systemer i arktiske områder (medium konfidens) og i regnskogen i Amazonas (lav konfidens). Det forventes at fortsatte klimaendringer vil forandre artssammensetningen, vegetasjonsdekket, drenering og utbredelsen av tundrafrost i det boreale-thundra systemet. Dette vil i sin tur føre til mindre albedo og avgi klimagasser (medium konfidens), som vil være umulige å avdempe med noen form for tiltak (høy konfidens). For skogen i Amazonas vil økt og omfattende tørke sammen med arealbruksendringer og skogbranner før til at mye av den transformeres over til annen type vegetasjon. Det forventes at ny vegetasjon som er mindre følsom for tørke og brann vil danne nye økosystemer, noe som gir risiko for tap av biodiversitet og redusert opptak av karbondioksid fra atmosfæren (lav konfidens). Store reduksjoner av nedhugging av regnskogen og tiltak mot skogbrann vil redusere risikoen for brå endringer i Amazonas, samt begrense disse i seg selv negative innvirkningene (medium konfidens).[78]

Kystnære økosystemer[rediger | rediger kilde]

Sundarbans er et sump- og deltalandskap ved munningen av Gangeselven i Bengalbukten, kjent for å ha et svært variert biologisk mangfold. Stigende havnivå og andre naturødeleggelser er forventet å skade 75 % av området innen utgangen av det 21. århundret.[79]

Den prognoserte havnivåstigningen frem til år 2100 og etter vil bety at lavereliggende områder og kystnære økosystemer i større grad blir utsatt for oversvømmelser og erosjon (veldig høy konfidens). I tillegg vil press fra befolkningsvekst, økonomisk utvikling og urbanisering føre til merkbart mer stress for kystnære økosystemer (høy konfidens). Kostnadene for å tilpasse områdene til disse endringene vil noen steder være veldig høye. For noen lavereliggende utviklingsland vil ødeleggelser og kostnader for tilpasninger være i størrelse av mange prosent av deres brutto nasjonalprodukt.[78]

Marine økosystemer[rediger | rediger kilde]

Korallrev er noen av verdens mest produktive økosystemer, med svært stor artsrikdom. Mange steder står disse i fare for ødeleggelser på grunn av havforsuring, noe som med scenarier med medium eller store fremtidige klimagassutslipp vil bli et økende problem.

Den forventede oppvarmingen vil flere steder føre til invasjon av nye arter fra varmere farvann. Samtidig vil det oppstå utryddelse lokalt i tropiske og delvis lukkede farvann (medium konfidens).[78]

Den stadig økende utbredelsen av soner med lite oksygeninnhold og oksygenfrie «døde soner» forventes ytterligere å begrense habitatene for fisk og andre organismer som er avhengig av O2 (medium konfidens). Fremtidens netto primærproduksjon i åpent hav er forventet å bli omfordelt og innen år 2100 bli redusert globalt under alle scenariene (redusert, medium lavt og høyt, samt kraftig økning) av utslipp av klimagasser.[78]

Under scenariene for medium og høye klimagassutslipp (RCP4.5, 6.0 og 8.5) vil havforsuring bety en stor risiko for marine økosystemer, spesielt polare systemer og korallrev. Konsekvensene er relatert til fysiologi, oppførsel og populasjonsdynamikk for individuelle arter, helt fra enkle skapninger som planteplankton til dyr (medium til høy konfidens). Bløtdyr med kalkskall, pigghuder og koraler er mer følsomme enn krepsdyr (høy konfidens) og fisk (lav konfidens), med potensielt skadelige konsekvenser for fiskebestander. Havforsuring virker sammen med andre globale endringer (for eksempel oppvarming og reduserende oksygennivåer) og med lokale forandringer (for eksempel forurensning og eutrofiering) (høy konfidens). Samtidige pådrivere som oppvarming og havforsuring, kan føre til interaktive, komplekse og forsterkede virkninger for arter og økosystemer.[78]

Endringer på regionalt nivå[rediger | rediger kilde]

Risikoene ved klimaendringer vil variere avhengig av tid og region og være bestemt av en rekke faktorer. Her følger en kort oversikt over verdensdelene:[80]

  • Afrika – mange økosystemer er påvirket av klimaendringer og fremtidige endringer er forventet å bli merkbare (høy konfidens). Flere arter og økosystemer endres på grunn av endret klima og høyere CO2-konsentrasjon, selv om også arealbruksendringer og andre faktorer spiller inn. Havforsuring vil påvirke økosystemer i havet og spesielt korallrev (medium konfidens).[81]
Den tidligere blomstringen for løvtrær om våren er en indikator for effekter av klimaendringer.
  • Europa – klimaendringer vil med stor sannsynlighet føre til endringer for habitater og artsutbredelse og noen arter vil forsvinne lokalt (høy konfidens). Arter vil endre utbredelse over kontinentet, spesielt vil habitater for alpine planter reduseres (høy konfidens). Kystnære våtmarksområder vil forsvinne eller forskyves. Introduksjon og spredning av fremende arter fra regioner utenfor Europa vil sannsynligvis øke (medium konfidens).[80]
  • Asia – I mange deler av Asia vil områder med permafrost reduseres, det vil bli endring i utbredelse av planter, vekstrater og årstidssykluser. Kystnære og marine systemer som mangrover, sandstrender, saltsumper og korallrev vil være under økt press både på grunn av klimaendringer og andre faktorer. I den arktiske delen av Asia vil kombinasjonen av havnivåstigning og endring av permafrost, samt økt isfri årstid, føre til økt kysterosjon.[82]
  • Australasia – det forventes vesentlige endringer i kystnære økosystemer og biologisk mangfold (høy konfidens).[82] Økende havnivå og hyppigere tilfeller av kraftig regnfall forventes å gi økt erosjon og dermed skade mange lavereliggende økosystemer. Flere arter som bare finnes i området vil få begrenset utbredelse, noen vil også forsvinne lokalt eller bli totalt utryddet.[83]
  • Nord-Amerika – økosystemer er under økt press på grunn av høyere temperaturer, økt CO2-konsentrasjon og havnivåstigning, samt ekstreme værhendelser (veldig høy konfidens). I mange tilfeller forverres påvirkningen fra klimaendringer av menneskelig påvirkning som arealbruksendringer, invasjon av fremende arter og forurensning (høy konfidens).[84] Hyppigheten av skogbranner i vestlige deler av USA og Alaska forventes å øke, noe som vil gi store endringer regionalt for disse økosystemene.[85]
  • Sentral- og Sør-Amerika – endring av naturlige økosystemer medvirket av klimaendringer er hovedårsak til tap av biodiversitet og økosystemer (høy konfidens). Klimaendringer forventes å øke takten av artsutryddelse (medium konfidens). Kystnære og marine systemer, havnivåstigning og menneskelig påvirkning øker risikoen for fiskearter, koraller og mangrover (høy konfidens).[86]
  • Polare regioner – klimaendringer og andre påvirkninger utsetter disse områdene for risiko (høy konfidens). Spesielt vil isbjørn bli påvirket av redusert utbredelse av is, redusert vinteris og istykkelse. Både i Arktisk og Antarktis vil noen marine arter endre utbredelse på grunn av skiftende sjø- og isforhold (medium konfidens). Klimaendringer vil øke sårbarheten for økosystemer på landjorden på grunn av invasjon av fremmede arter (høy konfidens).[86]

Forventede fremtidige politiske, økonomiske og sosiale konsekvenser[rediger | rediger kilde]

De siste årtiene (2014) har det blitt observert endringer på menneskeskapte systemer på alle kontinenter, selv om endringene for biologiske systemer er tydeligere. Det finnes endringer på menneskelig systemer som kan tilskrives klimaendringer, selv om andre påvirkninger også gjør seg gjeldende i stor grad, som for eksempel forurensing og arealbruksendringer. De fleste påvirkningene har sin årsak i varmere klima og endrede nedbørmønstre.[71]

Observerte effekter på menneskeskapte systemer[rediger | rediger kilde]

Flomskadet vei i Blackburn Fork i den nordlige delen av Putnam County i Tennessee i USA. Ekstremvære i Nord-Amerika forårsaker ofte skader på infrastruktur.[87]

Eksempler på påvirkning fra klimarelatert ekstremvær er hetebølger, tørke, flom, sykloner og skogbrann. Disse avdekker en betydelig sårbarhet som mange menneskeskapte systemer har for dagens klimavariabilitet (veldig høy konfidens). Konsekvensene av slike klimarelaterte hendelser er problemer med matproduksjon og vannforsyning, skade på infrastruktur og boområder, innvirkning på sykelighet og dødelighet, og konsekvenser for mental helse og tilfredshet. For land på alle utviklingsnivåer er disse påvirkningene forårsaket av en betydelig mangel på beredskap for dagens klimaendringer innenfor enkelte sektorer.[71]

Et eksempel er Nord-Amerika der de fleste økonomiske sektorer og menneskelige systemer har blitt påvirket av ekstremvær som orkaner, oversvømmelse og kraftig nedbør (høy konfidens). Ekstreme hetebølger medfører i dag økning i dødelighet og sykelighet (veldig høy konfidens), med effekter som varierer etter alder, bosted og sosioøkonomiske faktorer (høy konfidens). Ekstrem vind i kyststrøk har forårsaket økt dødelighet og sykelighet, spesielt langs østkysten av USA og Gulfkysten, både ved Mexico og USA. En stor del av infrastrukturen i Nord-Amerika er for tiden sårbar for ekstreme værforhold (medium konfidens), med forverret tilstand for vannressurser og en samferdselsinfrastruktur som er spesielt sårbar (høy konfidens).[85]

Kunstig vanning brukes i stor utstrekning i California. Tørke og etterfølgende avlingsproblemer i vestlige deler av USA er et stadig tilbakevendende problem. Selv om det så langt ikke er en klar sammenheng mellom klimaendringer og tørke i USA, er dette forventet å bli et økende problem i fremtiden.[88] Endret vannføring i vassdrag i vestlige fjellområdet i USA er forventet å gi store utfordringer for landbruket.[85]

En annen påvirkning har å gjøre med vannføring i elver og vassdrag som blant annet benyttes til vanning og vannforsyning. I mange regioner er det en pågående endring av nedbør, eller at snø og is smelter og endrer hydrologiske systemer som påvirker vannressursene med hensyn på kvantitet og kvalitet (medium konfidens). Isbreer fortsett å krympe nesten over hele verden på grunn av klimaendringer (høyt konfidens), noe som påvirker avrenning og fordeling av vannressurser nedstrøms (medium konfidens).[73] I en studie fra 2005 ble det anslått at mer enn en sjettedel av verdens befolkning er avhengige av isbreer og snøsmelting for å få vannforsyning.[89]

Forventede fremtidige effekter på menneskeskapte systemer[rediger | rediger kilde]

For den nærmeste tiden (de neste årtier fra 2014) og på lang sikt med ukjente klimaalternativer (andre halvdel av det 21. århundre og utover), vil klimaendringene forsterke eksisterende klimarelaterte risikoer og skape nye farer for naturlige og menneskelige systemer, avhengig av størrelsen og hastigheten av klimaendringene. Sårbarhet og eksponeringen for sammenkoblede menneskelige- og naturlige systemer vil også ha betydning. Noen av disse risikoene vil være begrenset til en bestemt sektor eller region, og andre vil ha kaskaderende effekter, altså virkninger som sprer seg ut over mange områder. I mindre grad vil klimaendringer også ha noen potensielle fordeler.[90]

Klimapanelet deler fremtidige risikoer på grunn av klimaendringer inn i flere såkalte nøkkelrisikoer. Alle disse har høy konfidens, og er underpunkter til en eller flere av de nevnte fem årsakene til bekymring (Se gul boks med tittel Klimapanelets fem sammenknyttede grunner til bekymring). Disse har å gjøre med risikoer relatert til menneskers helse og liv.[91] Mange av disse risikoene utgjør spesielle utfordringer for de minst utviklede landene og sårbare samfunn, gitt deres begrensede evne til å håndtere endringene.[63]

Nøkkelrisikoer

  1. Risiko for død, skade, svekket helsetilstand eller tapt levebrød i lavtliggende kystsoner og små øyer i utviklingsland og andre småøyer, på grunn av stormflo, oversvømmelse og stigende havnivå.[91]
  2. Risiko for alvorlig svekket helsetilstand og tapt levebrød i urbane områder med stor befolkning på grunn av flom i noen regioner.[91]
  3. Systemiske risikoer på grunn av ekstreme værforhold som fører til skader på nettverk av infrastruktur og kritiske tjenester som elektrisitet, vannforsyning og helse- og beredskapstjenester.[91]
  4. Risiko for økt dødelighet og sykelighet i perioder med ekstrem varme, spesielt for sårbare urbane befolkninger og for mennesker som jobber utendørs i urbane eller landlige områder.[91]
  5. Risiko for usikkerhet for matforsyning og sammenbrudd i systemer for distribusjon av mat knyttet til oppvarming, tørke, oversvømmelse, nedbørsvariasjon og ekstrem nedbør, spesielt for fattige befolkninger i både urbane og rurale områder.[91]
  6. Risiko for tap av marine- og kystøkosystemer, biologisk mangfold og økosystemtjenester, funksjoner og tjenester som disse gir for levebrød for befolkningen i kystnære områder, spesielt for fiskerisamfunn i tropene og i Arktis.[91]
  7. Fare for tap av vannbaserte økosystemer på landjorden, biologisk mangfold og økosystemtjenester, funksjoner og tjenester som gir levebrød for befolkningen i slike områder.[91]

Graden av oppvarming øker sannsynligheten for alvorlige, gjennomgripende og irreversible konsekvenser. Noen risikoer på grunn av klimaendringer er betydelige ved 1°C eller 2 °C over førindustrielle nivåer. Globale klimaendringer gir stor risiko ved global gjennomsnittlig temperaturøkning på 4 °C, eller mer, over førindustrielle nivåer. Dette gjelder innenfor alle fem årsakene til bekymring, og inkluderer alvorlig og utbredt innvirkning på unike og truede systemer, betydelig artsutryddelse, stor risiko for global- og regional matsikkerhet.[63]

Ferskvannsressurser[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom totalt årlige vannuttak og total tilgjengelig årlig fornybar forsyning, tall for oppstrøms forbruk. Kartet viser dagens tilstand (2017), men i fremtiden er det forventet at vannknapphet blir et stadig større problem for mange regioner. I Midtøsten har noen landområder blitt redusert til ørken på grunn av overforbruk av vann. Iran er en av de mest alvorlige rammede landene. I regionen har stort overforbruk kombinert med redusert nedbør skadet vannressurser og ødelagt jordbruksproduksjonen.[92]
Kilde: World Resources Institute

Risiko relatert til ferskvannforsyning øker betydelig ved økende klimagasskonsentrasjoner (robust belegg, høy konfidens). Delen av verdens befolkning som opplever vannknapphet og de som berøres av store elveflommer øker med nivået av oppvarming i det 21. århundre.[93]

Klimaendringene i løpet av det 21. århundre forventes å redusere fornybare resurser som overflatevann og grunnvann betydelig i de fleste tørre subtropiske regioner (robuste belegg, høy enighet), noe som vil føre til økende konkurranse om vann mellom forskjellige sektorer (begrenset belegg, middels enighet). I dagens tørre områder vil hyppigheten av tørke trolig øke innen slutten av det 21. århundre ved scenario for høye klimagassutslipp (RCP8.5) (medium konfidens). Derimot forventes økt tilgjengelighet til vannressurser på høye breddegrader (robust belegg, høyt enighet).[93]

Hav, kystområder og lavtliggende områder[rediger | rediger kilde]

Fisker på Seychellene på den afrikanske østkysten. I fremtiden forventes betydelige reduksjoner i fiskefangster på tropiske breddegrader.[94]

Ved midten av det 21. århundre vil utbredelse av fisk og andre marine dyr endres slik at havområder ved middels og høye breddegrader i gjennomsnitt vil kunne få økt artsrikdom og større fiskefangster. Derimot vil det oppstå en tilsvarende redusert utbredelse av marine arter på tropiske breddegrader (medium konfidens). I sum resulterer dette i en global omfordeling av potensialet for fiskefangst, noe som får betydning for mattrygghet (medium konfidens). Disse endring av utbredelse av marine arter vil kunne føre til artsinvasjoner på høye breddegrader, mens det kan komme til å oppstå lokal utryddelse av arter i tropene og delvis innestengte sjøer (medium konfidens).[94]

Forskyvning av marine arter vil forårsake 30–70 % økning i fiskefangster i visse regioner på høye breddegrader innen 2055 (relativt til 2005). Dette forårsaket av en omfordeling med midlere breddegrader, og en reduksjon på 40–60 % i noen regioner i tropene og Antarktis. Dette gjelder for en oppvarming over førindustrielle nivåer på 2 °C (medium konfidens for retningen av fiskerienes fangstmengde, lav konfidens for eksakte størrelsene av fangstmengde).[94]

Med de klimaendringer som forventes innen midten av det 21. århundre og utover, vil den globale artsfordeling i havet og biodiversitet i følsomme områder bli redusert. Dette vil redusere avkastningen i fiskeriene og redusere økosystemtjenester (høy konfidens). Sosialøkonomisk sårbarhet er størst i utviklingsland i tropiske områder, noe som leder til risiko for matforsyning, inntekter og sysselsetting.[94]

For scenarier for medium og høye utslipp av klimagasser (RCP4.5, 6.0 og 8.5) representerer havnforsuring store farer for marine økosystemer, spesielt polare økosystemer og korallrev. Her forventes det endringer av fysiologi, oppførsel og populasjonsdynamikk for individuelle arter i hele spektret fra enkle planteplankton til dyr (medium til høy konfidens). Havforsuring virker sammen med andre globale endringer som oppvarming, reduserte oksygennivåer og lokale forandringer, for eksempel forurensning (høy konfidens). Samtidig påvirkning fra oppvarming og havforsuring kan føre til interaktive, komplekse og forsterkete konsekvenser for arter og økosystemer.[94]

Klimaendringer kommer i tillegg til truslene fra overfiske og annen påvirkning som ikke er klimarelatert, dermed blir forvaltningen av marine ressurser mer komplisert (høy konfidens).[95]

På grunn av den forventede havnivåstigning i løpet av det 21. århundre og etter, vil i økende grad økosystemer ved kysten og lavtliggende områder oppleve negative konsekvenser som oversvømmelse, flom og kysterosjon (veldig høy konfidens). I tillegg vil menneskelig press på økosystemene ved kysten øke betydelig i de kommende tiårene på grunn av befolkningsvekst, økonomisk utvikling og urbanisering (høy konfidens).[94]

Matsikkerhet[rediger | rediger kilde]

President Barack Obama snakker med bønder under en omfattende tørke i California i 2014. Klimaendringer er forventet å gradvis øke den årlig variabiliteten for avlinger i mange regioner. Disse fremskrevne innvirkningene vil oppstå samtidig med raskt økende kornetterspørsel.

For viktige kornslag som hvete, ris og mais i tropiske og tempererte regioner forventes det at klimaendringer vil påvirke aggregert produksjon[b] negativt for lokal temperaturøkninger på 2 °C, eller mer i forhold til temperaturen ved slutten av 1900-tallet. Dette gjelder uten at det gjøres tilpasninger. Enkelte områder kan også få nytte av høyere temperaturer (medium konfidens). Etter år 2050 er risikoen for mer alvorlige påvirkninger på avkastning økende, dette avhenger av graden av oppvarming. Klimaendringer er forventet å gradvis øke den årlig variabiliteten for avlinger i mange regioner. Disse fremskrevne innvirkningene vil oppstå samtidig med raskt økende kornetterspørsel.[96]

Alle aspekter ved mattrygghet er potensielt påvirket av klimaendringer, dette gjelder tilgang til mat, utnyttelse og prisstabilitet (høy konfidens). Forskyvning av fiskebestander mot høyere breddegrader utgjør en risiko for redusert inntekt og sysselsetting i tropiske land, med potensielle konsekvenser for matsikkerhet (medium konfidens). Global temperaturøkning på rundt 4 °C eller mer over nivået på slutten av 1900-tallet, kombinert med økende etterspørsel etter mat, ville utgjøre stor farer for matvaresikkerheten globalt og regionalt (høy konfidens). Risikoen for matvaresikkerhet er generelt større i lavereliggende områder.[96]

Klimaendringene vil øke de internasjonale handelsstrømmene og verdien av disse (begrenset belegg, middels enighet). Import av mat kan avhjelpe de landene som rammes, slik at de kan tilpasse seg klimaendringer som gir redusert innenlandsk produktivitet i landbruket. Kortvarig matmangel i utviklingsland med lav inntekt kan avhjelpes med matvarehjelp.[97]


Infrastruktur og økonomi[rediger | rediger kilde]

De fleste økonomiske sektorer påvirkes av endring av befolkningstall, aldersstruktur, inntekt, teknologi, relative priser, livsstil, samt regulering og styring. Disse faktorene forventes å være store i forhold til virkningen av klimaendringer (høy enighet, middels belegg). Klimaendringene forventes å redusere energietterspørsel for oppvarming, men gi økt energibehov for kjøling i boliger og innenfor næringslivet (robuste belegg, høy enighet).[98]

Skader på elektrisk distribusjonsnett etter Orkanen Sandy i Arlington i USA. Skade på infrastruktur forventes å bli et økende problem på grunn av klimaendringer.

Det vil kunne oppstå problemer med produksjonen i varmekraftverk (kullkraftverk, gasskraftverk, kjernekraftverk, et cetera) i fremtiden. Dette fordi vann fra elver ofte er nødvendig som kjølevann for denne typen kraftverk. Vassdragene får mindre vannføring i et varmere klima som forventes i Europa og Amerika, spesielt om sommeren, dermed vil kapasiteten kunne bli redusert.[99][100]

Menneskers helse og sikkerhet[rediger | rediger kilde]

En flått som har sugd i seg blod. Det forventes økt utbredelse av smittebærende skadedyr, også i land som i stor grad har vært forskånet for dette, i fremtids varmere klima. Folkehelseinstituttet forventer flere tilfeller av flåttbårne infeksjoner, og flått observeres stadig lengre nord i Norge. I tillegg forventes også mulig utbredelse av vestnilfeber, leishmaniose og malaria. Denguefeber og chikungunyafeber kan oppstå om asiatisk tigermygg, som sprer seg raskt i Europa, også greier å etablere seg i Norge.[101]

Frem til midten av det 21. århundre vil de forventede klimaendringene påvirke menneskers helse hovedsakelig ved å forverre helseproblemer som allerede eksisterer (veldig høy konfidens). Gjennom det 21. århundre er klimaendring forventet å føre til en forverring av helsetilstanden i mange regioner og særlig i utviklingsland med lav inntekt (høy konfidens). Eksempler på dette er større sannsynlighet for skader, sykdommer og død på grunn av mer intense varmebølger og branner (veldig høy konfidens), økt sannsynlighet for underernæring som følge av redusert matproduksjon i fattige regioner (høy konfidens), risiko fra tapt arbeidsevne og redusert produktivitet blant sårbare befolkninger og økt risiko forårsaket av mat- og vannbårne sykdommer (veldig høy konfidens), samt andre smittsomme sykdommer (medium konfidens).[102]

Rundt år 2100 forventes det for scenariet med høye utslipp av klimagasser (RCP8.5) at kombinasjonen av høy temperatur og luftfuktighet i noen områder og for deler av året, vil gjøre det umulig å gjøre normale menneskelige uteaktiviteter. Dette gjelder aktiviteter som å dyrke mat og utendørsarbeid (høy konfidens).[102]

Det forventes en betydelig økning av antall flyktninger i en varmere verden. Her fra Zaatari flyktningleir i Jordan som ikke har noen sammenheng med klimaendringer.

Klimaendringene vil kunne skade kulturelle verdier som er viktige for samfunn og individ (høy enighet, medium belegg). Effekten av klimaendringer på kultur vil variere mellom forskjellige samfunn og over tid, avhengig av kulturell motstandskraft og mekanismene for å opprettholde og overføring av kunnskap.[103]

Klimaendringer gjennom det 21. århundre forventes å gi økt forflytning av mennesker (høy enighet, medium belegg). Nye migrasjonsmønstre kan være en respons på ekstreme værforhold eller at klimaet blir mer variabelt. På den annen side kan folkeforflytninger også være en effektiv tilpasningsstrategi.[103]

Klimaendringer kan indirekte øke risikoen for voldelige konflikter i form av borgerkrig og gruppevold ved forsterkning av drivkrefter for konflikter som fattigdom og økonomisk sjokk (medium konfidens). Det finnes flere beviser for at økt klimavariabilitet leder til konflikter.[103]

Kart som viser hvor i verden fremtidige naturkatastrofer på grunn av global oppvarming kan forventes å oppstå.
Rosa: områder utsatt for Tropisk syklon.
Gul: områder utsatt for tørke eller forørkning.
Blå prikker: øyer utsatt for ekstremvær og flodbølger, oversvømmelse ved stigende havnivå.
Blå ringer: deltaområder utsatt for ekstremvær og flodbølger.

Det finnes flere grenseoverskridende virkninger av klimaendringer, for eksempel endret utbredelse av sjøis, påvirkning av vannressurser som deles mellom flere stater og pelagiske fiskebestander. Denne typen endringer har potensiale til å øke rivaliseringen blant stater, men robuste nasjonale og mellomstatlige institusjoner kan styrke samarbeidet og forvaltningen av slike ressurser.[103]

Siden 2007 har det vært flere uttalelser om at klimaendringene er en trussel mot verdensfreden. Etter et forslag fra Storbritannia diskuterte FNs sikkerhetsråd dette temaet i april 2007. Et amerikansk rådgivende panel beskrev klimaendringer som en trussel mot USAs sikkerhet i en egen rapport. Rapporten ser klimaendringer som en «fareforsterker». Blant annet fordi det forventes en betydelig økning av antall miljøflyktninger i verden.[104] I 2014 klassifiserte Pentagon også klimaendringer som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Det amerikanske forsvarsdepartementet vurderer militær omdisponering, som for eksempel distribusjon av forsyninger.[105]

Menneskers livsgrunnlag og fattigdom[rediger | rediger kilde]

Gjennom det 21. århundre forventes det at klimaendringer vil føre til redusert økonomisk vekst, gjøre fattigdomsreduksjon vanskeligere, gi svekket mattrygghet, forlenger eksisterende fattigdomsfeller og skaper nye, spesielt i byområder og nye områder med hungersnød (medium konfidens). Klimaforandringer forventes å forverre fattigdom i de fleste utviklingsland og skape nye slumområder i land med økende ulikhet, både i industriland og utviklingsland.[106]

I urbane og rurale områder vil fattige husholdninger som er avhengige av lønnsinntekt og som er netto kjøpere av mat, kunne forventes å bli spesielt berørt. Dette på grunn av prisøkning for mat, spesielt i regioner som har lav matsikkerhet og høy ulikhet (spesielt i Afrika). Forsikringsprogrammer, sosiale tiltak og risikostyring ved katastrofer kan trygge livsgrunnlaget blant fattige og marginaliserte mennesker langsiktig.[106]

Endringer på regionalt nivå[rediger | rediger kilde]

Risikoen ved klimaendringene vil variere over tid og i forskjellige regioner, avhengig av svært mange faktorer. For noen sektorer i noen regioner vil klimaendringer og økning av atmosfærisk CO2 ha positive effekter. Nedenfor er det listet opp noen viktige regionale risikoer som har middels til høy konfidens:[80]

Tørke i Kongwa i Dodoma i Tanzania. Når regnet ikke kommer kan vannmangel og feilslåtte avlinger bli resultatet.
  • Afrika – klimaendringene vil forsterke eksisterende knapphet på vann og presse landbruket, spesielt i områder med halvtørt klima (høy konfidens). Med økende temperaturer og endringer i nedbør er det «svært sannsynlig» at det vil bli redusert kornproduksjon med store konsekvenser for mattryggheten (høy konfidens). Noen mulige tilpassinger i landbruket er mer samarbeid, forskning, styrket kommunikasjonssystemer for å forutse og gjøre mottiltak ved ugunstige værhendelser og økt fleksibilitet mellom alternative levebrød. Klimaendringer øker eksisterende helseproblemer, som utilstrekkelig tilgang til trygt vann og dårlige sanitære forhold, usikker matforsyning og begrenset tilgang til helsevesen og utdanning.[80]
  • Europa – klimaendringer vil øke sannsynligheten for systemfeil forårsaket av ekstreme klimahendelser som påvirker flere sektorer (medium konfidens). Havnivåstigning og hyppigere tilfeller av ekstrem nedbør forventes ytterligere å øke risikoen for flom ved kysten og langsmed elver. Uten tilpasningstiltak vil flomskader øke vesentlig. Tilpasning kan forhindre de fleste av de anslåtte skadene (høy konfidens). Varmerelaterte dødsfall og skader vil trolig øke, særlig i Sør-Europa (medium konfidens). Klimaendringene vil trolig øke utbytte av kornavlinger i Nord-Europa (medium konfidens), men gi redusert utbytte i Sør-Europa (høy konfidens). Behovet for vanning i landbruket vil øke i Europa. Vannkraftproduksjonen vil «sannsynligvis» reduseres i alle delområder, unntatt i Skandinavia.[80]
Terrasser for dyrking av risFilippinene. I Sørøst-Asia forventes det at klimaendringer vil føre til store utfordringer for forvaltningen av landbruk og naturressurser. Ekstremvær som flom, tørke og sykloner kan påvirke vanningsanlegg og redusere avlinger, føre til jordforringelse, tap av økosystemer og skade vannressurser. Disse klimapåvirkningene vil utgjøre en alvorlig trussel for folk med inntekt fra landbruket.[107]
  • Asia – Klimaendringene vil føre til nedgang i landbruksproduksjonen i mange områder i Asia, for eksempel for avlinger som ris (medium konfidens). I Sentral-Asia kan kornproduksjonen i nordlige og østlige deler av Kasakhstan dra nytte av lengre vekstsesong, varmere vintre og svak økning i vinternedbør. Mulighetene og praksisene i landbruket for strategier for tilpasninger er ikke godt forstått. Fremskrivninger for nedbør innenfor mindre regioner og dermed tilgjengeligheten for ferskvann er usikker i de fleste deler av Asia (lav konfidens for fremskrivninger). Uansett forventes økt vannforbruk på grunn av befolkningsvekst, økt vannforbruk per innbygger og mangel på god styring, noe som vil øke utfordringer med vannmangel i de fleste områder av regionen (medium konfidens). Muligheter for tilpasninger er strategier for vannforvaltning, som utvikling av teknologi for å spare vann, økt kapasitet for vannbehandling og gjenbruk av vann. Ekstreme klimahendelser vil ha økt innvirkning på menneskers helse, sikkerhet, levebrød og fattigdom (medium belegg, høy enighet).[108]
Tørke og varmebølger forventes å bli et økende problem i Australia, selv om usikkerheten rundt dette er stor for deler av landet. Her fra New South Wales.[109]
  • Australasia – Uten tilpasning vil kommende klimaendringer, atmosfærisk karbondioksid og havforsuring ha betydelig innvirkning på vannressurser, infrastruktur, helse og landbruk (høy konfidens). Ferskvannsressurser forventes å avta i sørvest og sørøst på fastlandet av Australia (høy konfidens) og i noen vassdrag på New Zealand (medium konfidens). Stigende havnivå og økende tilfeller av kraftig nedbør forventes å gi økt erosjon og oversvømmelse, med påfølgende skade på mange lavtliggende økosystemer, infrastruktur og boliger (høy konfidens). Hyppigere hetebølger vil øke risikoen for menneskers helse, endringer i nedbørsmønstre og stigende temperaturer vil forskyve sonene for landbruksproduksjon. Usikkerhet for fremtidige nedbørsmønstre er fortsatt stor for mange deler av Australia og New Zealand, noe som skaper betydelig utfordringer for tilpasninger. Noen sektorer enkelte steder har potensial til å dra nytte av fremtidige klimaendringer og økende atmosfærisk CO2-konsentrasjon, for eksempel på grunn av redusert energibehov til oppvarming i New Zealand og sørlige deler av Australia, og på grunn av stimulert skogsvekst i kjøligere områder, unntatt der næringsstoffer eller nedbør er begrensende. Urfolk i både Australia og New Zealand er over gjennomsnittlig sårbare for klimaendringer på grunn av en sterk avhengighet til klimasensitive primærnæringer og sterk sosial tilknytning til naturmiljøet. Disse vil ha ytterligere begrenset evne for tilpasning (medium konfidens).[109]
  • Nord-Amerika – Mange klimarelaterte risikoer er relatert til kraftige varmebølger, kraftig nedbør, og redusert snødekke. Disse vil øke i frekvens og/eller alvorlighetsgrad de neste tiårene (etter 2014) (veldig høy konfidens). Klimaendringer vil forsterke risikoen for vannressurser som allerede er påvirket av press fra andre faktorer enn klima, med potensielle virkninger forbundet med redusert snødekke, redusert vannkvalitet, urban flom og redusert vannforsyning i byområder og vanning i landbruket (høy konfidens). Imidlertid er det flere muligheter for tilpasning for å håndtere press på vannforsyningen på grunn av flom og vannkvalitet (medium konfidens). Forventet temperaturstigning, redusert nedbør i noen regioner og økt frekvens av ekstremvær vil resultere i netto produktivitetsnedgang for dagens store avlinger ved slutten av det 21. århundre uten tilpasning. Imidlertid er det enkelte regioner, spesielt i nord, som kan dra nytte av endringene. Tilpasning og tiltak for begrensning kan kompensere for reduserte avlinger for noen vekster ved en global økning av gjennomsnittstemperaturen på 2 °C over førindustrielle nivåer. Men ved en økning på 4 °C er det begrenset virkning av tilpasninger (høy konfidens). Selv om større bysentra ville ha høyere mulighet for tilpasning, vil høy befolkningstetthet, utilstrekkelig infrastruktur, mangel på institusjonell kapasitet og nedbryting av naturlige miljøer øke fremtidig risiko relatert til klimaendringer. Dette på grunn av varmebølger, tørke, sterk vind og havnivåøkning (medium belegg, høy enighet). Fremtidige farer fra klimaekstremer kan reduseres med for eksempel mer effektive klimaanlegg, bedre varslings- og responssystemer, økt forurensningskontroll, strategier for byplanlegging og et robust helsetilbud.[110]
Vannforsyning i et slumområde i Lima i Peru. I landene i Sør-Amerika lever mange fattige mennesker som vil være spesielt utsatt for sykdom, mat- og vannmangel på grunn av klimaendringer og befolkningsvekst.[86]
  • Sentral- og Sør-Amerika – til tross for forbedringer vil høy fattigdom i de fleste landene i regionen resulterer i stor sårbarhet ved klimaendringer (høy konfidens). Klimaendringene forventes å ha store regionale forskjeller når det gjelder konsekvenser for landbruksproduksjonen. Det forventes økt produktivitet gjennom midten av det 21. århundret i sørøstlige deler av Sør-Amerika, mens en nedgang innen kort tid (innen år 2030) forventes i Mellom-Amerika. Dette vil true matsikkerheten for de fattigste delene av befolkningene (medium konfidens). Redusert nedbør og økt evapotranspirasjon (fordampning fra bakken) i halvtørre regioner forventes. Virkningen av dette er økt risiko for vannmangel som gir uheldig påvirkning i byer, for vannkraftproduksjon og landbruk (høy konfidens). Pågående tilpasningsstrategier går ut på å øke kapasiteten for vannforsyning, samt forbedret vannforvaltningen (medium konfidens). Klimaendringene vil forverre fremtidige helserisiko forårsaket av regional befolkningsvekst og sårbarhet på grunn av forurensning og redusert matsikkerhet i områder med mye fattigdom. Det forventes også forverring av eksisterende helsetilbud, vannforsyning, sanitæranlegg og avfallssystemer (medium konfidens).[86]
  • Polare regioner – klimaendringer, og andre påvirkninger som ikke har sammenheng med klimaendringer, samvirker ofte i Arktis. Dette vil si at miljøendringer, utvikling innenfor demografi, kultur og økonomi, påvirker fysiske-, biologiske- og sosioøkonomisk risikoer. Her kan det oppstå endringer som kan være raskere enn de menneskelige systemer kan tilpasse seg (høy konfidens). Klimaendringene vil spesielt ha innvirkning på arktiske samfunn som har begrenset mulighet i sine økonomier til å gjøre tilpassinger. Økt arktisk sjøfart og utvidede land- og ferskvannsbasert transport kan gi økte økonomiske muligheter. Skiftende forhold hva gjelder sjøis øker vanskelighetene med å jakte på havpattedyr. Allerede nå (2014) har økt tining av permafrost, tap av sjøis ved kysten, havnivåøkning og økt intensitet av ekstremvær, tvunget flytting av urbefolkning i Alaska (høy konfidens).[86]
  • Små øyer har høy sårbarhet for klimaendringer og andre påvirkninger (høy konfidens). Forventet havnivåstigning mot slutten av det 21. århundre gir alvorlige risiko for flom og erosjon på lavtliggende kystområder og atoller. Bølger som slår innover land vil påvirke grunnvannsressurser. Økosystemer relatert til korallrev som nedbrytes på grunn av økende overflatetemperatur i sjø og havforsuring vil påvirke øysamfunn og deres levebrød negativt. Dette på grunn av avhengighet av disse økosystemer for både beskyttelse, fiske og turisme.[111]

Begrensning av klimaendringer[rediger | rediger kilde]

Begrensning av klimaendringer er menneskelig inngripen for å redusere kildene til klimagasser eller øke karbonslukene.[112] Den samlede risikoen på grunn av klimaendringer kan dessuten reduseres ved å begrense deres hastighet og størrelse. Risikoen reduseres vesentlig ved et scenario med lave fremtidig utslipp av klimagassutslipp (RCP2.6), sammenlignet med scenario med store utslippsøkninger og høye fremtidige temperaturer (RCP8.5). Dette gjelder spesielt i andre halvdel av det 21. århundre (veldig høy konfidens). Eksempler på redusert risiko gjelder for negativ innvirkning på landbruksproduksjon, vannknapphet, store utfordringer i byer og for infrastruktur på grunn av havnivåstigning, ekstrem varme, tørke og flom.[63]

Klimaendringene representerer en moderat trussel mot dagens (2014) bærekraft for utvikling, men frembyr en stor trussel mot fremtidig utvikling (høy konfidens).[113]

Bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling er grunnleggende for planlegging av klimapolitikk. Det er nødvendig å begrense effektene av klimaendringer for å oppnå en slik utvikling og rettferdighet, herunder fattigdomsutryddelse. Samtidig kan noen tiltak for begrensning også undergrave tiltak for å fremme bærekraftig utvikling, og for oppnåelse av fattigdomsutryddelse og rettferd. Følgelig må en omfattende vurdering av klimapolitikken innebære mer enn fokus på reduksjon og klimapolitikk isolert, men også undersøke utviklingsbaner i en mer generell sammenheng.[114]

Klimapolitikk og internasjonale avtaler[rediger | rediger kilde]

Sannsynlige globale gjennomsnittstemperaturer i år 2100 avhengig av scenario for utslipp av klimagasser. Som en ser er det usikkerhet relatert til fremskrivningen slik at selv et scenario med mindre utslipp enn det som ble vedtatt under Parisavtalen i 2016 kan gi høyere temperatur enn målet om 2 °C stigning over førindustrielle verdier. Kilde: U.S. Global Change Research Program.

Effektiv begrensninger av klimagasser vil bare oppnås ved samarbeid mellom alle verdens land. Klimaendringer er et kollektivt problem, fordi de fleste klimagassene akkumuleres over tid, blandes globalt og utslipp hvor som helst påvirker alle. Internasjonalt samarbeid kan spille en viktig rolle i utvikling og kunnskapsoverføring av miljøvennlig teknologi.[114]

Klimapolitikk kan utformes for å ta hensyn til mange risikoer og usikkerheter, hvorav noen er vanskelige å måle, særlig hendelser som har liten sannsynlighet for å inntreffe, men som vil få betydelig konsekvenser hvis de oppstår. Ved vurdering av gevinsten med klimagassreduksjon må det tas hensyn til hele spekteret av mulige virkninger av klimaendringer. Dette gjelder også konsekvenser med lav sannsynlighet for å inntre, men med høye konsekvenser. Ellers kan fordelene med reduksjoner bli undervurdert. Valget av begrensende tiltak er også påvirket av usikkerhet i mange sosioøkonomiske variabler, inkludert graden av økonomisk vekst og teknologiutvikling (høy konfidens).[115]

Globalt er fortsatt økonomisk vekst og befolkningsøkning de viktigste drivkreftene for økning av CO2-utslipp fra forbrenning av fossilt brensel. Bidraget fra befolkningsveksten mellom 2000 og 2010 var omtrent like stor som de foregående tre tiårene, mens bidraget fra økonomisk vekst har hatt en kraftig økning (høy konfidens). Mellom 2000 og 2010 har begge disse driverne overgått utslippsreduksjonene på grunn av forbedringer relatert til energibruk. Økt bruk av kull i forhold til andre energikilder har reversert den langsiktige trenden med gradvis reduksjon av CO2-utslipp fra verdens energiforsyning.[116]

En langsiktig klimapolitikk som fremmer en resolutt og gradvis overgang til en økonomi uavhengig av fossile energikilder vil være forbundet med relativt lave kostnader og risiko. Det motsatte alternativet, med en sen og brå implementering av avbøtende tiltak, kan føre til høyere klimaskader, men også føre til store verditap i den tradisjonelle drivstoffindustrien og plutselig stigende energipriser. Det kan gi risiko for ustabilitet i finanssystemene og den globale økonomien gjennom sekundære og tertiære effekter, dette i henhold til rapporter utgitt av Europaparlamentet og det tyske finansdepartementet.[117][118]

Parisavtalen som ble inngått i slutten av 2015 er en avtale innenfor FNs rammekonvensjon om klimaendring for å begrense fremtidige klimaendringer. Avtalen går blant annet ut på at den globale gjennomsnittlige temperaturen skal begrenses til vel under 2 °C i forhold til førindustrielt nivå, men helst skal økningen ikke bli større enn 1,5 °C. I anledning Pariskonferansen inngikk også landene omfattende planer for klimagassreduksjon på nasjonalt nivå. Disse planene er ikke nok til å oppnå en oppvarming under 2 °C, men Parisavtalen peker uansett ut en vei mot å oppnå dette.[119]

Reduksjon av klimagassutslipp innenfor sektorer for energiproduksjon[rediger | rediger kilde]

Energibruk til blant annet industri, transport og boligoppvarming dekkes i stor grad av petroleumsprodukter, her fra Kapotnya oljeraffineri i Moskva.

I basisscenariene som ble vurdert i klimapanelets femte hovedrapport forventes direkte CO2-utslipp fra energiforsyningssektoren å nesten dobles eller til og med tredobles innen år 2050 sammenlignet med nivået på 14,4 gigatonn CO2 per år i 2010. Utslippene vil kunne reduseres om betydelige forbedringer av energiintensiteten, utover den historiske utviklingen så langt, gjøres (middels belegg, medium konfidens). I de siste tiårene har de viktigste bidragsyterne til utslippsveksten vært økende energibehov og en økning av andelen kull i den globale energimiksen.[120] Tilgjengeligheten av fossile energikilder er stor, og basisscenariene indikerer at redusert tilgang på brensler alene ikke er tilstrekkelig til å begrense CO2-konsentrasjon til nivåer som 450 ppm, 550 ppm eller 650 ppm innen år 2100.[121] Mulige veier til redusert klimagassutslipp er i henhold til klimapanelet:

  • Fossile energikilder – reduksjon av disse drivstoffene i elektrisitetsproduksjon er en viktig kostnadseffektiv strategi for å oppnå lave stabiliseringsnivåer for klimagasser (430–530 ppm CO2-ekvivalenter). Utfasing av fossile energikilder forventes å skje raskere i kraftproduksjon enn i annen industri, bygninger og transportsektoren (middels belegg, høy enighet). I de fleste scenarier med stabilisering på lave nivåer av klimagasser vil andelen av elektrisitetsproduksjon med liten bruk av fossile brensler (fornybare energikilder, kjernekraft og karbonfangst) øke. Det er da snakk om en betydelig økning fra nåværende andel på rundt 30 % til mer enn 80 % innen år 2050, i tillegg til at fossile energikilder for kraftproduksjon uten karbonfangst er nesten faset helt ut innen år 2100.[120]
  • Fornybare energikilder – Mange teknologier har vist betydelige forbedringer av ytelse og kostnadsreduksjoner, og et økende antall teknologier har oppnådd et modenhetsnivå som kan muliggjøre distribusjon i betydelig skala (robuste belegg, høy enighet). Imidlertid trenger mange fornybare teknologier fortsatt (2014) direkte og/eller indirekte økonomisk støtte for at markedsandelen skal kunne økes betydelig. Utfordringer ved å integrere fornybare energisystemer og tilhørende kostnader varierer med type teknologi, regionale forhold og egenskapene til eksisterende kraftsystemer (medium belegg, medium enighet).[120]
Kjerneenergi har lave klimagassutslipp, og kan i henhold til klimapanelet spille en rolle i å redusere global oppvarming. Her Philippsburg kjernekraftverk i Tyskland.
  • Kjerneenergi – er en moden teknologi med lave utslipp, men dens andel av den globale kraftproduksjonen har gått ned siden 1993. Kjerneenergi kan gi et økende bidrag til energiproduksjon med små klimagassutslipp, men det finnes en rekke barrierer og farer (robuste belegg, høy enighet). Nyutvikling av drivstoffsykluser og reaktorteknologi kan avhjelpe noen av disse problemene, noe det også blir forsket på. Fremskritt innen forskning og utvikling har blitt gjort med hensyn til sikkerhet og avfallshåndtering.[122]
  • Forbedring av varmekraftverk – klimagassutslippene fra energiforsyning kan reduseres vesentlig ved å erstatte dagens kullfyrte kraftverk med moderne høyeffektive kraftvarmeverk (både elektrisitetsproduksjon og fjernvarme) som bruker naturgass som energikilde. I scenarier for reduksjon av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren til rundt 450 ppm i år 2100 fungerer energiintensiv bruk av naturgass uten karbonfangst som en såkalt overgangsteknologi. Det vil si at bruken av slike kraftverk øker før den når en topp og faller til under nåværende nivå innen år 2050. Deretter avtar bruken ytterligere i andre halvdel av århundre (robuste belegg, stor enighet).[123]
  • CO2-fangst og lagringsteknologi – kan redusere klimagassutslippene fra fossile kraftverk (medium belegg, medium enighet). Slike kraftverk har enda (2014) ikke blitt satt i drift i stor skala. De kan imidlertid få sin berettigelse om tilleggsinvestering og driftskostnader blir kompensert av tilstrekkelig høye CO2-avgifter (eller direkte økonomisk støtte). Ved bruk av denne teknologien er en bekymret for driftsikkerhet og trygg langtidslagring av CO2.[123]

Reduksjon av klimagassutslipp innenfor sektorer for energibruk[rediger | rediger kilde]

Turisme utgjør en stor internasjonal industri og gir mange arbeidsplasser, men står også for store klimagassutslipp. En artikkel i Nature publisert i mai 2018 oppga at turisme utgjør så mye som 8 % av verdens totale klimagassutslipp.[124]

Atferd, livsstil og kultur har stor betydning for energibruk og tilhørende utslipp. Det er stort potensial for utslippsbegrensninger i enkelte sektorer, særlig når det suppleres med teknologiske og strukturelle endringer (middels belegg, medium konfidens). Utslippene kan reduseres vesentlig gjennom endringer i forbruksmønstre, for eksempel behov for mobilitet og valg av transportmidler, bruk av energi i husholdninger, valg av produkter med lang levetid, kostholdsendring og reduksjon av matavfall. Atferdsendringer kan påvirkes av økonomiske og ikke-økonomiske intensiver eller informasjon.[125] Noen tiltak som klimapanelet har utpekt å være spesielt viktige for klimagassreduksjon er:

  • Transportsektoren – utgjorde 27 % av sluttforbruket av energi, og stod for direkte utslipp av 6,7 Gt CO2 i 2010, med basisscenarier for CO2-utslipp prognostisert til omtrent det dobbelte i år 2050 (medium belegg, middels enighet). Denne veksten i CO2-utslipp fra økende global passasjer- og godstrafikk kan delvis motvirke fremtidige begrensende tiltak, slik som forbedringer av energiintensitet og bedre utnyttelse av kull, infrastrukturutvikling, atferdsendring og omfattende politiske målsetninger (høy konfidens). Samlet sett kan de totale CO2-utslippene fra transport reduseres med 15–40 % innen år 2050 (medium belegg, medium enighet).[123]
  • Kjøretøysteknologi – forventet energieffektivitet og forbedringer av kjøretøyers ytelse varierer fra 30 til 50 % i år 2030 i forhold til 2010, avhengig av transportmodus og kjøretøytype (medium belegg, middels enighet).[126]
  • Samferdsels og byplanlegging – integrert byplanlegging, bedre overgangsløsninger og mer kompakt byplanlegging som legger til rette for sykling og gåing, kan føre til et skifte som på lang sikt endrer byer. Investeringer i ny infrastruktur som høyhastighetsbaner vil også redusere energibruken for transport. Dette vil reduserer etterspørselen etter flytransport på kortere distanser (medium belegg, medium enighet). Slike tiltak er utfordrende og har usikre utfall, men kan redusere utslippene av klimagasser med 20–50% innen år 2050 (begrenset belegg, lav enighet).[126]
  • Byggbransjen – utgjorde i 2010 rundt 32 % av sluttbruket av energi og stod for 8,8 Gt av CO2-utslippene, inkludert direkte og indirekte utslipp. Det er forventet at energibehovet omtrent vil dobles og at CO2-utslippene vil øke 50–150 % i midten av det 21. århundre (medium belegg, medium enighet). Dette energibehovet skyldes velstandsøkning, livsstilsendring, tilgang til moderne tjenester, forbedret boliger og urbanisering (robuste belegg, høy enighet).[127]
  • Industrisektoren – utgjorde i 2010 rundt 28 % av sluttforbruket av energi og stod for 13 Gt CO2-utslipp, inkludert direkte og indirekte utslipp, samt prosessutslipp. Utslippene fra sektoren forventes å øke med 50–150 % innen år 2050, med mindre forbedringer innenfor energieffektivitet akselereres vesentlig (medium belegg, medium enighet). Utslipp fra industrien utgjorde i overkant av 30 % av verdens klimagassutslipp i 2010, og er for tiden (2014) større enn utslippene fra sluttforbruk fra bygninger og transportbruk. Energieffektiviteten i industrisektoren kan reduseres direkte med om lag 25 % sammenlignet med dagens nivå gjennom oppgraderingen, utskiftning og spredning av de beste tilgjengelige teknologier, særlig i land der disse ikke er i bruk og i næringer som ikke er energiintensive (robuste belegg, stor enighet).[128]
Avfallsforbrenningsanlegg i Industriepark Höchst i Tyskland. Dette avfallshåndterings-
verket produserer elektrisitet fra søppel (Waste-to-energy plant), med en kapasitet på cirka 675 000 tonn per år. Varmeenergi fra slike anlegg kan også brukes til oppvarming i nærliggende industri eller boområder.
  • Landbruk, skogbruk og andre sektorer relatert til arealbruk – står for om lag 25 % av netto menneskeskapte klimagassutslipp, hovedsakelig fra avskoging, landbruksutslipp fra jord- og behandling av fôr og husdyr (medium belegg, høy enighet). De siste (2014) estimatene indikerer en nedgang i utslipp fra disse sektorene, hovedsakelig på grunn av redusert avskoging og økt beplantning. I fremtiden forventes de netto årlige CO2-utslippene fra disse sektorene å reduseres, med mulighet for netto utslipp mindre enn halvparten av 2010-nivået innen år 2050. Det er også mulighet for at disse sektorene vil representere et netto CO2-sluk før slutten av det 21. århundre (medium belegg, høy enighet).[129] Landbruk og skogbruk spiller en sentral rolle for mattrygghet og bærekraftig utvikling. De mest kostnadseffektive reduksjonstiltakene i skogbruk er skogplanting, bærekraftig skogsforvaltning og redusert avskoging. I landbruket er det mest kostnadseffektive alternativet forbedret forvaltning av landbruksareal og beiteland, samt restaurering av jordsmonn (medium belegg, høy enighet). På etterspørselssiden vil tiltak for utslippsbegrensning blant annet være endringer i kosthold og reduksjon av matsvinn. Her er det et betydelig, men usikkert potensial for å redusere klimagassutslippene (medium belegg, middels enighet).[130]
  • Bioenergi – kan spille en vital rolle for å begrense klimagassutslipp. Problemer relatert til storstilt distribusjon av bioenergi er bekymring for drivhusgassutslipp fra land, ivaretagelse av matsikkerhet, bruk av vannressurser, bevaring av biodiversitet og levebrød for lokalbefolkningen. Den vitenskapelige debatten om den generelle klimapåvirkningen knyttet til konkurranseeffekter for landbruket er fortsatt uløst (robust belegg, høy enighet). Bioenergiteknologier er varierte og spenner over et bredt spekter av alternativer og teknologibaner. Alternativer med lave livssyklusutslipp som for eksempel sukkerrør, hurtigvoksende treslag og rester av biomasse kan redusere drivhusgassutslippene. Resultatene er stedsavhengige og fordrer bærekraftig forvaltning og styring av arealbruk (medium belegg, middels enighet).[131]
  • Politikk og avtaler – vesentlige utslippsreduksjoner vil kreve store endringer i investeringsmønstre. Scenarier for reduksjon der en greier å stabiliserer atmosfæriske konsentrasjoner i området fra 430 til 530 ppm CO2-ekvivalenter innen år 2100, vil måtte fører til betydelige endringer i de årlige investeringene i perioden 2010–2029 sammenlignet med basisscenariene. I løpet av de neste to tiårene (2010–2029) forventes årlig investering i konvensjonelle fossile brenselsteknologier knyttet til elektrisitetssektoren å synke med rundt 30 (2–166) milliarder USD (median: -20 % i forhold til år 2010) mens årlige investeringer i infrastruktur for kraftforsyning med lavt kullforbruk, det vil si fornybar energi, kjerneenergi- og elektrisitetsproduksjon med karbonfangst, forventes å stige med rundt 147 (31–360) milliarder USD (median: +100 % i forhold til år 2010) (begrenset belegg, middels enighet). Til sammenligning er de global totale årlige investering i energisystemet for tiden (2014) rundt 1200 milliarder USD.[132]

Geoengineering[rediger | rediger kilde]

Geoengineering er metoder for å redusere global oppvarming ved hjelp av forskjellige metoder som griper inn i det globale klimasystemet, for eksempel å styre og begrense solstrålingene mot jorden. Dette for å stabilisere eller redusere den globale temperaturøkningen. Vurdering av tekniske muligheter, kostnader, risikoer, bivirkninger og utfordringer for myndigheter må undersøkes før slike tiltak kan vurderes. For tiden (2017) eksisterer det ikke noen slike systemer for uttesting.[133]

Klimatilpasning[rediger | rediger kilde]

Tilpasninger til et endret klima vil være nødvendig. Om klimaendringene reduseres kan det redusere omfanget av nødvendige tilpasninger i fremtiden. Under alle scenarier for begrensning av klimagassutslipp og tilpasning er det fremdeles en viss risiko fra negative virkninger (veldig høy konfidens). Fordi begrensninger reduserer endringstakten så vel som størrelse av oppvarmingen, økes også tiden som er tilgjengelig for tilpasning til et bestemt nivå for klimaendringer, potensielt med flere tiår. Imidlertid kan ikke tilpasning overvinne alle effekter av klimaendringer (høy konfidens). Noen begrensninger eller tilpasningsalternativer utgjør også i seg selv en risiko.[63]

Tilpasning og bærekraft[rediger | rediger kilde]

Om en begynner med tiltak for å beskytte seg mot dagens ekstremvær vil dette være et første skritt for å tilpasse seg fremtidige klimaendringer (høy konfidens). Forskjellige strategier og tiltak som kan øke motstandskraften til fremtidige klima vil også bidra til å forbedre helse, livsgrunnlag, sosial og økonomisk status for dagens mennesker, samt bedre miljøkvaliteten. Eksempler på tilpasningsstrategier som gir slike forbedringer kan være å redusere fattigdom, bedre sosial beskyttelse, sikrere vannforsyning og fornuftig arealforvaltning.[134]

Utsiktene for bærekraftig utviklingen er grunnleggende relatert til hva verden oppnår med reduksjon av klimaendringer (høy konfidens). Siden reduksjon bremser hastigheten så vel som størrelsen på oppvarmingen, øker også tiden som er tilgjengelig for tilpasning til et bestemt nivå av klimaendringer, potensielt med flere tiår. Sene tiltak for begrensning av klimagassutslipp kan redusere mulighetene for klimatilpasninger i fremtiden.[135]

Strategier for tilpasning[rediger | rediger kilde]

Klimapanelets rapport om betydning, tilpasning og sårbarhet på grunn av klimaendringer oppgir en punktliste for strategier for å håndtere risikoene. Disse tilnærmingene bør betraktes som mer overlappende enn separerte tiltak:[136]

Barn i en vaksinasjonsklinikk i nærheten av Sululta i Etiopia. Det etiopiske helsedepartementet mottar britisk støtte gjennom programmet for beskyttelse av grunnleggende tjenester. Forbedret helsetilbud i fattige land er blant de mange tiltak for tilpasning til en fremtidig varmere verden som klimapanelet nevner.[136]
  • Menneskelig utvikling – forbedre tilgang til utdanning, ernæring, helsetilbud, energi, trygge boliger og sosiale tjenester. Redusert ulikheten mellom kjønnene og marginalisering.[136]
  • Fattigdomsbekjempelse – bedre tilgang til og kontroll med lokale ressurser, landeiendom, risikoreduksjon ved katastrofer, sosiale sikkerhetsnett og sosial beskyttelse (forsikringsordninger).[136]
  • Arbeidssikkerhet – diversifisering av inntekt (flere inntektskilder), eiendeler og levebrød. Bedre infrastruktur, bedre tilgang til teknologi og fora for beslutningstaking, bedre gjennomslag for beslutninger, endrete avlinger, husdyr og praksis for akvakultur, stole på sosiale nettverk.[136]
  • Katastrofeberedskap – tidlig varsling, kartlegging av fare og sårbarhet, diversifisering av vannressurser, forbedret drenering, beskyttelsesrom for flom og sykloner, byggestandarder og praksis, behandling av avløpsvann, forbedring av transportinfrastruktur.[136]
  • Forvaltning av økosystemer – beskytte våtmarker og urbane grøntområder, etablere kystskog, vann- og reservoarstyring, reduksjon av andre påvirkninger på økosystemer og unngå fragmentering av habitater, beskytte genetisk mangfold, motvirke forstyrrelser, fellesskapsbasert forvaltning av naturressurser.[136]
  • Arealplanlegging – skaffe tilstrekkelig boliger, infrastruktur og tjenester, styre utvikling i områder med fare for oversvømmelse og andre høyrisikoområder, byplanlegging og oppgraderingsprogrammer, reguleringsplaner, servitutter, beskytte områder.[136]
Thames Barrier forhindrer over-
svømmelser i Stor-London ved uvanlig høyt tidevann. Når det er nødvendig stenges lukene ved høyvann, og ved lavvann kan de åpnes for å gjenopprette normal vannstrøm i elven ut mot havet. Denne typen infrastruktur vil være nødvendig i fremtiden for å beskytte byer og regioner.
  • Fysiske og strukturelle tiltak – flomforebygging og infrastruktur: diker og strukturer for kystbeskyttelse, flomverk, vannlagring, bedre drenering, byggestandarder og praksis, behandling av avløpsvann, forbedring av samferdselsinfrastruktur og veier, oppgradering av kraftverk og kraftnett. Teknologiske muligheter: nye avlinger og dyrearter, dessuten utnytte tradisjonell og lokal kunnskap, teknologier og metoder. Utvikle metoder for effektiv irrigasjon (vanning), teknologi for vannsparing og systemer for avsalting. Kartlegging og overvåking av farer og sårbarhet. Naturforvaltning: i naturmiljøer kan tiltak som økologisk restaurering, jordbearbeiding og skogplanting være aktuelle tiltak, styring av overvåking, fiskeforvaltning, assistert forflytning og spredning av arter, økologiske korridorer, frø- og genbanker, og ex situ bevaring, fellesskapsbasert forvaltning av naturressurser. Sosiale tjenester: aktuelle tiltak er sikkerhetsnett og sosial beskyttelse, matbanker og distribusjon av overskuddsmat, kommunale tjenester som vann og sanitæranlegg, vaksinasjonsprogrammer, viktige offentlige helsetjenester, forbedret akuttmedisinske tjenester.[136]
  • Institusjoner – økonomiske intensiver, forsikring, katastrofeobligasjoner, betaling for økosystemtjenester, prising av vann for å oppmuntre til forsiktig bruk, mikrofinans, fond for katastrofeberedskap, kontantoverføringer, offentlig-private partnerskap. Lover og forskrifter: reguleringsplaner, byggstandarder og praksis, servitutter, vannforskrifter og avtaler, lover for å redusere katastroferisiko, lover for å oppmuntre til inngåelse av forsikringer, definert eiendomsrett og sikkerhet for fast eiendom, verneområder, fiskekvoter, patent-pools og teknologioverføring. Nasjonal og offentlige politikk: nasjonale og regionale planer for tilpasning, økonomisk diversifisering, oppgraderingsprogrammer i byer, kommunale programmer for vannforvaltning, katastrofeplanlegging og beredskap, integrert forvaltning av kystsoner, økosystembasert styring, fellesskapsbasert tilpasning.[136]
  • Sosiale tiltak – utdannelse: holdningskampanjer og integrering i utdanning, likestilling i utdanning, deling av innfødtes-, tradisjonelle- og lokale kunnskaper, kunnskapsdeling og læringsplattformer. Informasjon: Kartlegging av farer og sårbarhet, systemer for tidligvarsling og respons, systematisk overvåking og eksterne sensorer, klimatjenester, bruk av urbefolkningers klimaobservasjoner, scenarioutvikling, integrerte vurderinger. Holdninger: kriseberedskap for husholdninger, vern av jord- og vannressurser, diversifisering av inntekter for livsopphold, endre praksis for avlinger, husdyr og akvakultur, stole på sosiale nettverk.[136]
  • Endringsområder – praktiske: Sosiale- og tekniske innovasjoner, atferdsendringer eller institusjonelle og ledelsesmessige endringer. Politiske: Politiske-, sosiale-, kulturelle- og økologiske avgjørelser og handlinger i samsvar med reduksjon av risiko og støtte for tilpasning, begrensing og bærekraftig utvikling. Personlige: Individuelle og kollektive forutsetninger, tro, verdier og verdensbilder som påvirker klimaendringer.[136]

Global oppvarming og status etter klimapanelets femte hovedrapport[rediger | rediger kilde]

Global oppvarming og andre miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Klimaendringene er bare ett av mange problemer for jordens miljø. Mellom disse kan det være synergier. Virkninger fra klimaendringer kan avhenge av nivået av andre forurensninger. For eksempel vil skog svekket av sur nedbør sannsynligvis være mer utsatt for endringer i nedbør forårsaket av klimaendringer.[137] Et annet eksempel er biologisk mangfold som påvirkes av mange faktorer i tillegg til klimaendringer, som tap og fragmentering av leveområder og overbeskatning av arter. Til sammen skaper dette stort press på naturen.[138]

Fram mot år 2050 vil verdens befolkning øke fra sju til ni milliarder mennesker. Kraftig vekst i behovet for mat, samt økt energi- og materialforbruk vil gi større konkurranse om begrensede naturressurser. Disse og andre globale megatrender vil i økende grad påvirke miljøet, samt den sosiale og økonomiske utviklingen, også i Europa. Dette i henhold til rapporten Miljøstatus i Europa 2015 fra det europeiske miljøbyrået (EEA). Overforbruk og press på naturressursene står i fare for å varig svekke naturens evne til å yte verdifulle økosystemtjenester. Rapporten understreker behovet for å integrere klima- og miljøpolitikken i all annen politikk. Mange miljøutfordringer er nært knyttet til produksjon og forbruk, som betyr mye for arbeidsplasser og økonomi. Innsparing ved økt effektivitet på ett område fører ofte til økt forbruk på et annet område. Det krever en helhetlig politikk på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer for å sørge for at tiltak som gir gevinst ett sted ikke fører til økt belastning et annet sted.[138]

Mulighetene for å oppnå målet på 1,5 °C temperaturøkning[rediger | rediger kilde]

Sykling og andre transport-
former som krever lite energibruk er et av mange tiltak som anbefales av FNs klimapanel for å redusere global oppvarming til 1,5 °C.[139] Her fra Nørrebrogade i København, en by med svært omfattende tilrettelegging for sykling.

I oktober 2018 ferdigstilte FNs Klimapanel en spesialrapport om konsekvenser av gjennomsnittelig global oppvarming på 1,5 °C (SR15) over førindustriell temperatur. Studien oppstod på bakgrunn av Parisavtalen fra 2015 der verdens ledere kom til enighet om å forsøke begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 °C. Dette er den første studien som fokuserer på forskjellen mellom en oppvarming på 1,5 og 2 °C. Tidligere hadde studiene først og fremst sett på konsekvenser av mye høyere temperaturstigninger.[140]

Konsekvensene av en temperaturøkning på 1,5 °C, er større enn dagens økning på 1 °C over førindustrielle verdier, og 1,5 °C har mindre risikoer enn en økning på 2 °C. Risikoene avhenger av maksimalverdien av oppvarmingen, hurtigheten, geografisk område, utviklingsnivå og sårbarhet for samfunn og valgene som gjøres vedrørende tilpasning og begrensning. Forskjellene mellom 1,5 og 2 °C er relatert til gjennomsnittlige temperatur som vil oppstå over land og i hav (høy konfidens), intens nedbør i noen regioner og tørke i andre (medium konfidens). I år 2100 vil havnivåøkningen være 0,1 m lavere ved en temperaturøkning på 1,5 °C enn den vil bli ved 2 °C (medium konfidens). Uansett vil havnivået fortsette å stige lang tid etter år 2100 (høy konfidens), men en saktere økning vil forenkle mulighetene for tilpasning både for menneskeskapte- og økologiske systemer på øyer, lavtliggende kystområder og deltaer (høy konfidens). Forskjellen får også betydning for lavere havtemperatur og havforsuring, samt at omfanget av oksygenfattig vann blir mindre. Betydningen for biodiversitet og økosystemer på land, i vassdrag, i havet, for fiskebestander og korallrev er også mindre ved en økning 1,5 °C enn den vil bli ved 2 °C (høy konfidens).[141]

Klimarelaterte risikoer i forbindelse med helse, levebrød, matsikkerhet, vannforsyning, menneskers sikkerhet og økonomisk vekst er forventet å øke med en temperaturøkning fra dagens 1 °C til 1,5 °C, men vil ytterligere øke ved 2 °C. Omfanget av nødvendige tilpassinger vil bli mindre ved en oppvarming på 1,5 °C, enn ved 2 °C (høy konfidens). Selv ved en økning på 1,5 °C er det begrensede muligheter for tilpasning for noen menneskeskapte systemer og natur, slik at tap og ødeleggelser blir konsekvensen (medium konfidens).[141]

Om det skal oppnås en stabilisering av temperaturen på 1,5 °C, uten at temperaturen midlertidig overstiger denne verdien, eller bare overstiger den litt, trenges en reduksjon av CO2-utslipp på 45 % innen år 2030, relativt til utslippene i 2010. I 2050 må utslippene være redusert til null. Også for en temperaturøkning på under 2 °C kreves også store reduksjoner, men da kreves det total stopp av CO2-utslipp innen 2070. For å oppnå dette kreves storstilte endringer innenfor energibruk, arealbruk, byplanlegging og infrastruktur, transportløsninger, utforming av bygninger og industri (høy konfidens). I tillegg til dette kreves det også at CO2-innholdet i atmosfæren reduseres innen år 2100. [141] På individuelt nivå foreslås endringer av livsstil; blant annet ved å spise mindre kjøtt, sykle mer og fly mindre.[139]

Med dagens trender vil den globale temperaturøkningen bli på 3 °C innen år 2100, mens en temperaturøkning på 1,5 °C vil passeres mellom 2030 og 2052. Mange vitenskapsfolk mener at selv et mål for global oppvarming på 2 °C vil være umulig å nå, blant annet fordi en del av den teknologien som trengs i flere av klimapanelets scenarier for utslippsreduksjon bare finnes som forsøksinstallasjoner. Uansett har klimapanelet sett på hva som må gjøres av stater, industri og enkeltpersoner for å nå et mål på 1,5 °C oppvarming.[139]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Engelsk: «Compound Extremes», usikkert om norsk term finnes.
  2. ^ I makroøkonomien blir det i enkelte tilfeller konstruerte funksjoner for såkalt aggregatproduksjon for hele nasjoner

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 39.
  2. ^ Stocker, T.F. m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1451 og 1454.
  3. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 1769
  4. ^ a b c d e f Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 36.
  5. ^ a b c Wuebbles, Donald, m.fl.: Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 6.
  6. ^ a b Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 40.
  7. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 37–50.
  8. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 4.
  9. ^ a b Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 10.
  10. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 161.
  11. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 31.
  12. ^ a b c Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 162.
  13. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1076.
  14. ^ a b Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 180–181.
  15. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 181.
  16. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 37.
  17. ^ Overpeck, J.T. (20. august 2008). «NOAA Paleoclimatology Global Warming – The Story: Proxy Data». NOAA Paleoclimatology Program – NCDC Paleoclimatology Branch. 
  18. ^ North, Gerald R. m.fl. (2006). Surface Temperature Reconstructions for the Last 2,000 Years. Washington, D.C., USA: National Academy Press. ISBN 0-309-66144-7. 
  19. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 204.
  20. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 10.
  21. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 53.
  22. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 42.
  23. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 41.
  24. ^ a b c d e Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 46.
  25. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 40.
  26. ^ Doney, Scott og Levine, Naomi (29. november 2006). «How Long Can the Ocean Slow Global Warming?». Woods Hole Oceanographic Institution. Besøkt 7. mai 2018. 
  27. ^ J.-P. Gattuso m.fl. (3. juli 2015). Contrasting futures for ocean and society from different anthropogenic CO2 emissions scenarios. 349. Science. doi:10.1126/science.aac4722. 
  28. ^ Schubert, Renate m.fl. (2006). Die Zukunft der Meere – zu warm, zu hoch, zu sauer (PDF). Wissenschaftlicher Beirat der Bundesregierung Globale Umweltveränderungen. ISBN 3-936191-13-1. 
  29. ^ «Ocean acidification due to increasing atmospheric carbon dioxide» (PDF). Royal Society. juni 2005. Besøkt 7. mai 2018. 
  30. ^ NSF, NOAA und USGS (2006): Impacts of Ocean Acidification on Coral Reefs and Other Marine Calcifiers: A Guide for Future Research «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 20. juli 2011. Besøkt 17. februar 2012. 
  31. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 Synthesis Report side 41.
  32. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 28.
  33. ^ a b c d e f g Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 61.
  34. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 56.
  35. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 56–57.
  36. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 57.
  37. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 147–148.
  38. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 60
  39. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 120–121.
  40. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1114.
  41. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 666.
  42. ^ Soden, B. J.; Held, I. M. (2006). «An Assessment of Climate Feedbacks in Coupled Ocean–Atmosphere Models». Journal of Climate. 19 (14): 3354. Bibcode:2006JCli...19.3354S. doi:10.1175/JCLI3799.1. 
  43. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 85.
  44. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 89.
  45. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 90.
  46. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1033.
  47. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 88.
  48. ^ a b Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 91.
  49. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 984.
  50. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 10.
  51. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 10.
  52. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 995.
  53. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 62.
  54. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1093.
  55. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 98.
  56. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 99.
  57. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1093.
  58. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 93.
  59. ^ Field, Christopher B. m.fl: Technical summary, Climate Change 2014 side 94.
  60. ^ James M. Vose, David L. Peterson, and Toral Patel-Weynand (2012). Effects of Climatic Variability and Change on Forest Ecosystems: A Comprehensive Science Synthesis for the U.S. Forest Sector, Pacific Northwest Research Station (PDF). U.S. Department of Agriculture, Pacific Northwest Research Station. s. 46. 
  61. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 32.
  62. ^ Wuebbles, Donald, m.fl.: Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 414.
  63. ^ a b c d e f Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 62.
  64. ^ Stocker, Thomas m.fl.: Fifth Assessment Report, Climate Change 2013 side 1114.
  65. ^ Hartmann m.fl.: Climate Change Feedbacks side 55.
  66. ^ Rahmstorf, Stefan (2006). «Thermohaline Ocean Circulation» (PDF). Encyclopedia of Quaternary Sciences. Arkivert fra originalen (PDF) 3. juli 2007. Besøkt 8. mai 2018. 
  67. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 27–28.
  68. ^ Pachauri, Rajendra K. m.fl.: Climate Change 2014 – Synthesis Report side 60–62.
  69. ^ Van Riper, Charles. (2014) Projecting Climate Effects on Birds and Reptiles of the Southwestern United States. Reston, Va.: U.S. Department of the Interior, U.S. Geological Survey.
  70. ^ Rosenzweig, C. (desember 2008). «Science Briefs: Warming Climate is Changing Life on Global Scale». Website of the US National Aeronautics and Space Administration, Goddard Institute for Space Studies. 
  71. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 40.
  72. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 38.
  73. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 44.
  74. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 47.
  75. ^ Chelsea Harvey (28. mars 2018). «Climate Change Is Becoming a Top Threat to Biodiversity». Scientificamerican. Besøkt 28. mai 2018. 
  76. ^ a b c Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 67.
  77. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 63.
  78. ^ a b c d e f Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 67–68.
  79. ^ Case Studies of Climate Change, UNESCO, 2007
  80. ^ a b c d e Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 75.
  81. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 1202.
  82. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 76.
  83. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 77.
  84. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 78.
  85. ^ a b c Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 22.
  86. ^ a b c d e Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 80.
  87. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 42.
  88. ^ Rory Carroll (7. mars 2015). «California farmers resign themselves to drought: 'Nobody's fault but God's'». The Guardian. Besøkt 30. mai 2018. 
  89. ^ Barnett, T.P. (17 November 2005), «Potential impacts of a warming climate on water availability in snow-dominated regions: Abstract», Nature 438 (7066): ss. 303–9, Bibcode 2005Natur.438..303B, DOI:10.1038/nature04141, PMID 16292301, http://meteora.ucsd.edu/cap/pdffiles/barnett_warmsnow.pdf 
  90. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 62–63.
  91. ^ a b c d e f g h Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 59–62.
  92. ^ McKie, Robin (8. mars 2015). «Why fresh water shortages will cause the next great global crisis». The Guardian. Besøkt 28. mai 2018. 
  93. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 66.
  94. ^ a b c d e f Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 68.
  95. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 68–69.
  96. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 70.
  97. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 70–71.
  98. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 71.
  99. ^ Michelle T. H. van Vliet, m.fl.: Vulnerability of US and European electricity supply to climate change. Nature Climate Change, Vol. 2, Issue 6, juni 2012 doi:10.1038/nclimate1546
  100. ^ Klimawandel Wassermangel könnte Stromproduktion gefährden. Spiegel Online 4. juni 2012
  101. ^ , m.fl. (20. august 2014). «Klimaendringar i Norge og helse». Folkehelseinstituttet. Besøkt 30. mai 2018. [død lenke]
  102. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 71–72.
  103. ^ a b c d Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 72–73.
  104. ^ The CNA Corporation (2007): National Security and the Threat of Climate Change. Alexandria, VA (USA). Arkivert 2007-04-17, hos Wayback Machine.
  105. ^ «Pentagon stuft Klimawandel als Gefahr für nationale Sicherheit ein». spiegel.de. 13. oktober 2014. 
  106. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 73–75.
  107. ^ Southgate, Laura (30. november 2015). «The economic impact of climate change in Southeast Asia». Global riskins ights. Besøkt 1. juni 2018. 
  108. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 76.
  109. ^ a b Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 76–77.
  110. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 76–80.
  111. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 80–84.
  112. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 4.
  113. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 1104.
  114. ^ a b Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 5.
  115. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 6.
  116. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 8.
  117. ^ Weyzig, Francis m.fl. (februar 2014). «The Price of Doing Too Little Too Late: The impact of the carbon bubble on the EU financial system – A report prepared for the Greens/EFA Group – European Parliament» (PDF). Green European Foundation asbl and the Greens/EFA Group in the European Parliament. Besøkt 24. april 2018. 
  118. ^ «Relevanz des Klimawandels für die Finanzärkte BMF erwartet ein Gutachten über Auswirkungen des Klimawandels auf den deutschen Finanzsektor». Bundesministerium der Finanzen. 19. august 2016. 
  119. ^ «Paris Agreement». European Commission. Besøkt 19. mai 2018. 
  120. ^ a b c Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 20.
  121. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 443.
  122. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 20–21.
  123. ^ a b c Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 21.
  124. ^ Lenzen, Manfred, m.fl. (7. mai 2018). «The carbon footprint of global tourism». Nature. doi:10.1038/s41558-018-0141-x. 
  125. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 20.
  126. ^ a b Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 21–22.
  127. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 22.
  128. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 23.
  129. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 24.
  130. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 24–25.
  131. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 25.
  132. ^ Edenhofer, Ottmar. m.fl.: Mitigation of Climate Change side 26.
  133. ^ Wuebbles, Donald m.fl.: Executive summary fra Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I side 35-32.
  134. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 85.
  135. ^ Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 87.
  136. ^ a b c d e f g h i j k l Field, Christopher B. m.fl.: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. side 86.
  137. ^ McCarthy, J. J., Canziani, O. F., Leary, N. A., Dokken, D. J., White, K. S. (2001). Climate Change 2001: Impacts, Adaptation and Vulnerability – Contribution of Working Group II to the IPCC Third Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC. ISBN 0-521-80768-9. 
  138. ^ a b «Miljøstatus i Europa 2015». Miljødirektoratet. 3. mars 2015. Arkivert fra originalen . 
  139. ^ a b c Tollefson, Jeff (8. oktober 2018). «IPCC says limiting global warming to 1.5 °C will require drastic action». Nature. Besøkt 30. november 2018. 
  140. ^ Ravilious, Kate (8. oktober 2018). «The IPCC Special Report on Global Warming of 1.5 °C: the why, the what and the how». Physics World. 
  141. ^ a b c «Global Warming of 1.5°C – Headline Statements from the Summary for Policymakers» (PDF). Intergovernmental Panel on Climate Change. 23. november 2018. Besøkt 29. november 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rajendra K. Pachauri (2014). R.K. Pachauri og L.A. Meyer, red. Climate Change 2014 – Synthesis Report Contribution of Working Groups I, II and III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Geneva, Switzerland,: Intergovernmental Panel on Climate Change. 
  • Field, Christopher B., m.fl. (2014). Technical summary. In: Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. 
  • Stocker, T. Thomas., m.fl. (2014). Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. 
  • Edenhofer, Ottmar., m.fl., red. (2014). Climate Change 2014: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. ISBN 978-1-107-05821-7. 
  • Field, Christopher B., m.fl., red. (2014). Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. ISBN 978-1-107-64165-5. 
  • Hartmann, Dennis, m.fl. National Research Council (2003). Understanding Climate Change Feedbacks (PDF) (engelsk). Washington: The National Academies Press. ISBN 0-309-52744-9. doi:10.17226/10850. 
  • Wuebbles, Donald J., m.fl. (2017). Wuebbles, Donald J., m.fl., red. Executive summary. In: Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I (engelsk). Washington, DC, USA: U.S. Global Change Research Program. doi:10.7930/J0DJ5CTG. 
  • Wuebbles, Donald J., m.fl., red. (2017). Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I (engelsk). Washington, DC, USA: U.S. Global Change Research Program. doi:10.7930/J0J964J6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Global warming – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons