Konsekvenser av global oppvarming for havet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Korallrev er spesielt rike habitater som flere steder i verden er rammet av varmere hav og havforsuring.

Konsekvensene av global oppvarming for havet handler om omfattende negative virkninger av dagens klimaendringer. Havnivået, kystlinjer, forsuring av havet, havstrømmer, sjøvannets kjemi og havets temperatur kan påvirkes av global oppvarming. Oppvarmingen kan utløse flere endringer av livet i havet og for klimasystemet, som i neste omgang får konsekvenser for samfunn i form av tapt levebrød, skader på liv og eiendom og redusert mattilgang. Alt etter graden av oppvarming kan endringene føre til store og uopprettelige skader.

Havforsuring, oksygentap og redusert utbredelse av sjøis, samt andre endringer, kan ytterligere forverre de forhold som oppvarmingen forårsaker. Havet er knyttet sammen med andre deler av klimasystemet gjennom vannets- og karbonets kretsløp, samt energiutveksling mellom havet og atmosfæren. Dermed får endringene i havet betydning for hele kloden.

I havet finnes det unike habitater og naturmiljøer, flere av disse står i fare for å skades. Frem til år 2100 forventes redusert samlet biomasse i havet og endring av artssammensetning. Endringene forventes å bli størst i tropene, men avhenger av utslippsscenarioer for CO2. Sjømat gir protein, fettsyrer, vitaminer og andre næringsstoffer. Alle verdens mennesker er direkte eller indirekte avhengig av havet. Over 4,5 milliarder mennesker får mer enn 15 % av sitt proteininntak dekket av sjømat. Global oppvarming gir stor risiko for svekket matsikkerhet, både for verden som helhet og regionalt. Allerede (2019) er det samfunn som opplever svekket tilgang til sjømat, spesielt de som lever i lavereliggende områder i Stillehavet og Vest-Afrika.

Globalt gjennomsnittlig havnivå forventes å øke med opp til 0,43 m innen år 2100 for et scenario med små CO2-utslipp. For store utslipp forventes en økning på 0,84 m. Lavtliggende områder ved kysten er bosted for rundt 680 millioner mennesker (2019), og det er forventet at tallet vil ha økt til én milliard i år 2050. Mindre, lavereliggende øystater bosetter rundt 65 millioner mennesker. For mange av disse samfunnene vil økt havnivå bety store fremtidige utfordringer.

Begrepsavklaringer – konfidens og sannsynlighet[rediger | rediger kilde]

FNs klimapanel utga i 2019 Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate (norsk: Spesialrapport om havene og kryosfæren i et endret klima) som kvantifiserer usikkerhet for å få frem graden av sikkerhet i sentrale funn:[1]

  • Konfidens brukes for gyldigheten av et funn, basert på type, mengde, kvalitet og konsistens av bevis (for eksempel forståelse, teori, data, modeller, ekspertvurdering) og graden av enighet innenfor det som finnes av litteratur. Konfidens er uttrykt kvalitativt (ikke med tall), slik at lav konfidens betyr mangelfulle bevis eller uenighet mellom eksperter, mens det motsatte betyr sterke bevis og høy konsensus. Begrepet må ikke oppfattes som en sannsynlighet fordi det brukes forskjellig fra tilsvarende statistisk begrep.[1]
  • Kvantifiserte mål for usikkerhet i et funn uttrykt som sannsynlighet (basert på statistisk analyse av observasjoner, modellresultater eller ekspertvurdering).[1]
Forholdet mellom bevis og enighet, samt disses forhold til konfidens med ulik farge.
Høy enighet
Begrenset belegg
Høy enighet
Middels belegg
Høy enighet
Robuste belegg
Middels enighet
Begrenset belegg
Middels enighet
Middels belegg
Middels enighet
Robuste belegg
Lav enighet
Begrenset belegg
Lav enighet
Middels belegg
Lav enighet
Robuste belegg

Hvert nøkkelfunn er basert på forfatternes (oppgitt i referanselisten) vurdering av vitenskapelig belegg og faglig enighet. Konfidensgraderingen (konfidensnivå) gir en kvalitativ sammenfatning av forfatternes vurdering av gyldigheten av et funn, som bestemmes av belegg og enighet. Hvis usikkerheter kan kvantifiseres som sannsynlighet, kan det karakteriseres ved hjelp av språklige uttrykk for sannsynligheten eller en mer presis presentasjon av sannsynlighet.[1]

Følgende betingelser brukes til å beskrive foreliggende vitenskapelig belegg: begrenset, middels eller robust, og for graden av faglig enighet: lav, middels eller høy. Dette er illustrert i tabellen med styrken av belegg stigende fra venstre mot høyre og enighet stigende nedenfra og opp. Konfidensnivå er uttrykt ved hjelp av fem klasser; veldig lav (hvit i tabellen), lav (lys gul i tabellen), medium (gul i tabellen), høy (lys grønn i tabellen) og veldig høy (grønn i tabellen), og satt i parentes i slutten av setningene i rapportene fra FNs klimapanel. Samme angivelse er benyttet i denne artikkelen. De fem konfidensklassene er vist med hver sin farge i tabellen. Konfidens øker mot øverste høyre hjørne illustrert med fargestyrken. Generelt er et belegg mest robust når det er flere, konsistente uavhengige funn av høy kvalitet.[1]

Følgende termer har blitt brukt til å indikere den vurderte sannsynligheten i klimapanelets Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate, og er gjengitt i denne artikkelen i anførselstegn:[1]

Engelsk term Norsk oversettelse Sannsynlighet for utfallet
Virtually certain «så godt som sikkert» Større enn 99 % sannsynlighet
Extremly likely «Ekstremt sannsynlig» Større enn 95 % sannsynlighet
Very likely «svært sannsynlig» Større enn 90 % sannsynlighet
Likely «sannsynlig» Større enn 66 % sannsynlighet
More likely than not «Mer sannsynlig enn ikke» Størrre enn 50 % sannsynlighet
About as likely as not «omtrent like sannsynlig som ikke» 33–66 % sannsynlighet
Unlikely «usannsynlig» Mindre enn 33 % sannsynlighet
Very unlikely «svært usannsynlig» Mindre enn 10 % sannsynlighet
Extremly unlikely «Ekstremt usannsynlig» Mindre enn 5 % sannsynlighet
Exceptionally unlikely «helt usannsynlig» Mindre enn 1 % sannsynlighet

Der det i denne artikkelen er referert til tekster som ikke har angivelse av konfidens eller sannsynlighet for et mulig utfall, eller usikkerhet rundt årsak og virkning, er rapportens tittel nevnt eksplisitt i teksten.

Observerte endringer i havet[rediger | rediger kilde]

Animert kart som viser verdens hav. De er delt inn i noen hovedområder, med relativt fri vannutveksling blant dem. De fem verdenshavene som vanligvis regnes er : Stillehavet, Atlanterhavet, Det Indiske hav, Arktis og Sørishavet.

Alle verdens mennesker er direkte eller indirekte avhengig av havet. Verdenshavene dekker 71 % av jorden og inneholder rundt 97 % av alt vannet på planeten. I havet finnes det unike habitater og det er knyttet sammen med andre deler av klimasystemet på grunn av vannets- og karbonets kretsløp, samt energiutveksling. Vannmassene tar opp store mengder av menneskeskapt karbondioksid (CO2) og varme. Havets respons på fortiden og nåtidens klimagassutslipp og global oppvarming gir endringer som utvikler seg over flere tiår og hundreår.[2]

Lavtliggende områder ved kysten er bosted for rundt 680 millioner mennesker (2019), og det er forventet at tallet vil ha økt til én milliard i år 2050. Mindre, lavereliggende øystater bosetter rundt 65 millioner mennesker. Havet gir mat og andre økosystemtjenester som energi, helse og velvære, kulturelle verdier, turisme. I tillegg til at havet muliggjør handel og transport.[2]

Temperatur og klima[rediger | rediger kilde]

Global gjennomsnittlig land- og havtemperatur målt over årene 1880-2011 relatert til gjennomsnittet for 1951-1980. Den sorte linjen er det årlige gjennomsnittet, og den røde linjen er 5-årige løpende gjennomsnitt. De grønne linjene er usikkerhetsstolper. Kilde: NASA GISS
Fordeling av energi (varme) i de ulike delene av klimasystemet på grunn av global oppvarming.

Det er «så godt som sikkert» at verdenshavene har blitt oppvarmet med uforminsket styrke siden 1970 og at 90 % av all ekstra varme tilført klimasystemet er tatt opp i havet (høy konfidens). Økningen av oppvarmingen har «sannsynlig» blitt mer enn fordoblet etter 1993.[3]

Marine hetebølger innebærer at daglig overflatetemperatur overstiger den lokale 99. persentil i perioden 1982–2016.[4] Hyppigheten av marine hetebølger har «svært sannsynlig» mer en fordoblet seg siden 1982 og blir stadig mer intense (veldig høy konfidens).[3] De har også «svært sannsynlig» blitt mer langvarige, intense og mer omfattende. Det er også «svært sannsynlig» at 84–90 % av hetebølgene som har oppstått mellom 2006 og 2015 skyldes menneskeskapt global oppvarming.[4]

Ekstreme bølgehøyder som forårsaker oversvømmelser, kysterosjon og katastrofetilstander har økt i Nord- og Sør-Atlanteren. Her har bølgehøyden økt 0,8–1,0 cm per år i tidsperioden 1985–2018 (medium konfidens).[5]

Global oppvarming har ført til økt nedbør (medium konfidens), sterkere vinder (lav konfidens) og ekstreme hendelser med oversvømmelser ved kysten (høy konfidens) sammen med enkelte tropiske sykloner. Disse har økt i intensitet og gitt tilfeller av sammensatte og kaskaderende hendelser (kjedereaksjon). En antar at store tropiske sykloner har økt i intensitet mot nord i det vestlige Nord-Stillehavet de siste tiårene (lav konfidens). Det finnes også beviser for at det har oppstått flere årlige tropiske sykloner i kategorien 4 og 5 i de siste årtiene (før 2019).[5]

Reduksjon av oksygen har oppstått fra havoverflaten og ned til 1000 meters dyp (medium konfidens).[3]

Klimaendringer forventes å føre til mer nedbør i kystområder, dermed også økende avrenning og flom. Høyere temperatur i fjellområder vil føre til mer avrenning om våren ved snøsmelting. Økt avrenning kan svekke tilstanden for kystfarvann på grunn av forurensninger som vassdrag fører med seg, for eksempel gjødsel som kan forårsake algeoppblomstring. US Environmental Protection Agency har avdekket at Mexicogulfen og Chesapeake Bay allerede har såkalte «døde soner» i form av områder med algeoppblomstring. Når algene synker og brytes ned forbrukes alt oksygenet i vannet. Ettersom økning av avrenningen på våren fører til mer nitrogen, fosfor og andre forurensninger føres ut til kystfarvann, kan mange marine arter bli truet.[6]

Havnivåøkning[rediger | rediger kilde]

Det globale gjennomsnittlige havnivået er stadig økende. Økningen er akselererende på grunn av stadig større avsmelting fra Grønlandsisen og iskappen over Antarktis (veldig høy konfidens). I tillegg kommer smelting av isbreer og ekspansjon på grunn av høyere havtemperatur. Kombinasjonen av flere tropiske sykloner, mer intens regn, økning av ekstrembølger og økt havnivå gir flere tilfeller av oversvømmelser og ulykker ved kysten (høy konfidens).[7]

Økningen av globalt gjennomsnittlig havnivå i intervallet 1902–2015 var 0,16 m (usikkerhetsintervall 0,12–0,21 m). Økningen av havnivået for årene 2006–2015 var 3,6 mm per år (usikkerhetsintervall 3,1–4,1 mm per år veldig høy konfidens). Hovedårsaken til økende havnivå er menneskeskapt klimapådriv (høy konfidens).[7]

En stor økning av det globale havnivået gir flere risikoer. I henhold til U. S. Environmental Protection Agency (EPA) vil «en slik økning [ ] oversvømme våtmark ved kysten og lavlandet, fjerne strender, øke risikoen for flom, og øke saltinnholdet i elvemunninger, vannførende lag og våtmark».[8][6]

Havforsuring[rediger | rediger kilde]

Korallbleking har en rekke årsaker, en av dem er økt havtemperatur på grunn av global oppvarming. I april 2016 ble det meldt at 93 % av Great Barrier Reef (bildet) var rammet av korallbleking.[9][10]

Havet har «svært sannsynlig» tatt opp 20–30 % av de totale menneskeskapte CO2-utslippene siden 1980-årene, noe som har ført til forsuring av havet. I åpent hav har overflatens pH-verdi «svært sannsynlig» blitt redusert 0,017–0,027 pH per tiår siden slutten av 1980-årene.[4] En har siden 1990-årene vært klar over at koraller,[11][12][13] planteplankton,[14][15][16][17] kalkalger,[18] skalldyr[19] og sjøsnegler[20][21] får redusert forkalkning eller økt oppløsning når havet blir surere.

Mye av kunnskapen om hvordan organismer i havet reagerer på forsuring er frembrakt via laboratorieeksperimenter. En kjenner til at marine organismer reagerer svært forskjellig på surere havvann, blant annet observeres redusert overlevelsesevne, vekst og tallrikhet, mens andre arter reagerer positivt. Aktive arter som fisk ser ut til å være mindre følsomme. Konsekvensen for enkeltarter, enten de blir redusert eller opplever fordeler, kan gi ytterligere forstyrrelser i andre deler av næringskjeden.[22]

Spesielt ser det ut til organismer med skjell eller kalkskall får redusert evne til kalsifisering (altså problemer med å danne skjell eller skall). Organismer som er avhengig av kalsifisering får redusert overlevelsesevne, vekst, utvikling og antall. De er særlig utsatt i sine tidlige livsstadier. Bløtdyr, eller mollusker, som muslinger, østers og sjøsommerfugler er blant organismene som er mest følsom for havforsuring.[22]

Korallrev er følsomme for havforsuring, men også påvirket av varmere hav som gir korallbleking. Ved kollaps av disse påvirkes hele økosystemer og fiskerier. Korallrev gir beskyttelse for lokalsamfunn ved havet, noe som påvirkes om korallrevene dør.[22]

Havstrømmer[rediger | rediger kilde]

Havstrømmer i verdenshavene. Klimaendringer påvirker havstrømmene, men i hvor stor grad er usikkert.

Havstrømmene er resultat av varierende temperaturer avhengig av breddegrad.[23] Observasjoner og beregninger viser at omveltningssirkulasjonen i Atlanterhavet har blitt svakere sammenlignet med perioden 1850–1900 (medium konfidens). Det er for få måledata til å kunne antyde hvor stor denne reduksjonen egentlig er, eller for å kunne fastslå at svekkelsen skyldes menneskeskapte pådriv. Imidlertid viser modellsimuleringer for perioden 1850–2015 at det i gjennomsnitt kan forventes en svekkelse når menneskeskapte pådriv inkluderes.[7]

På grunn av global oppvarming skjer det endringer i sirkulasjonssystemene, spesielt i områder hvor dypvannsdannelse finner sted (vannstrøm som synker ned). Med oppvarming av havene og påfølgende smelting av isbreer og polare iskapper, vil mer og mer ferskvann strømme ut i havet på høye breddegrader hvor dyptvannsdannelsen finner sted. Dette ekstra vannet som blir tilført endrer saltinnholdet i vannet som kommer fra lavere breddegrader, noe som også gir redusert tetthet av overflatevannet. Følgelig vil vannet synke saktere enn det normalt ville gjort.[24]

Havstrømmene gir de nødvendige næringsstoffene for opprettholdelse av livsformer på høye breddegrader.[25] Om havstrømmene skulle svekkes, vil færre næringsstoffer bli fraktet med havet, dette vil resultere i svekkelse av næringskjedene og gi ubotelig skade på de marine økosystemene. Reduserte havstrømmer vil også bety mindre opptak av karbon. Havet er det største karbonsluket, hvilket vil si at det tar opp og akkumulerer CO2 fra atmosfæren. Om havvannet skulle bli mettet med CO2, vil det få redusert evne til å ta opp mer. Dermed vil det føre til en økning av CO2 i atmosfæren som i sin tur gir positive tilbakekoblinger som kan forsterke drivhuseffekten og gi økt global oppvarming.[26]

Det østlige oppstrømssystemet[a] er blant de mest produktive økosystemene i havet. Spesielt har Californiastrømmen og Humboldtstrømmen, som er to av de fire største oppstrømssystemene, blitt negativt påvirket av havforsuring og oksygentap (høy konfidens).[27]

Økosystemer[rediger | rediger kilde]

Eksempler på forventede konsekvenser og sårbarhet for fiskerier knyttet til klimaendringer

Siden 1950 har en observert at mange marine arter har endret sine geografiske oppholdssteder og sesongavhengige aktiviteteter som følge av varmere hav, endret utbredelse av sjøis og biokjemiske forandringer (høy konfidens). Fra ekvator til polene har disse påvirkningene ført til endring av økosystemenes artssammensettning, mengde og biomasseproduksjon. Endret interaksjon mellom arter har gitt kaskaderende innvirking (dominoeffekt) på økosystemenes funksjon (medium konfidens). I flere økosystemer skyldes endringene også overfiske (medium konfidens).[28]

Endringer i havet har påvirket marine økosystemer og økosystemtjenester med forskjellig utslag i forskjellige regioner (høy konfidens). Matsikkerhet via fiskeriene er påvirket både positivt og negativt, det samme er kultur og levebrød, samt turisme og fritidsaktiviteter (medium konfidens). Påvirkningen av økosystemer gir i neste omgang negative konsekvenser for folks helse og velbehag (medium konfidens). Påvirkningen er også negativ for urfolk og lokalsamfunn som er avhengig av fiskeri (høy konfidens).[29]

De siste tiårene (før 2019) har den arktiske netto primærproduksjonen økt i isfrie farvann (høy konfidens). Oppblomstring av planteplankton skjer tidligere på året på grunn av mindre is og tilgang på næring, noe som gir forskjellige konsekvenser for marine økosystemer, både negative og positive (medium konfidens). Flerer ringvirkninger av klimarelaterte påvirkninger på planteplankton i polare strøk har endret næringskjeder, biodiversitet og fiskeriene (høy konfidens).[30]

Skadelige algeoppblomstringer har økt i omfang og frekvens i kystområder siden 1980-årene. Økningen av skadelige algeoppblomstringer tilskrives økt havtemperatur, marine hetebølger, oksygentap, eutrofiering (overgjødsling, blant annet næringstilsig fra elver) og forurensning. Algeoppblomstring har negativ betydning for matsikkerhet, turisme, lokal økonomi og helse (høy konfidens).[31]

Målinger i årene 1970–2010 viste at på åpent hav har vannet «svært sannsynlig» mistet 0,5–3,3 % oksygen fra overflaten og ned til 1000 meters dybde. Dette oksygentapet skyldes først og fremst økt lagdeling, endret luftutveksling og biokjemiske forandringer.[7]

Siden 1920 er nærmere 50 % av alle våtmarker nær kysten gått tapt på grunn av arealbruksendringer, havnivåøkning, oppvarming og ekstremværhendelser (høy konfidens). Denne vegetasjonen beskytter kystområder mot uvær og erosjon, samt at den virker som buffer (beskyttelsessone) mot økende havnivå.[27]

Havnivåøkning påvirker økosystemer ved kysten ved at habitater reduseres, arter endrer geografisk utbredelse, det blir redusert biodiversitet og funksjonene til økosystemene endres. Påvirkningen forsterkes av menneskelige aktiviteter (høy konfidens).[32]

Økosystemer nær kysten er påvirket av varmere hav, hetebølger i havet, forsuring, oksygentap, innsig av saltvann og havnivåstigning. I tillegg kommer forskjellige menneskelige påvirkninger på både land og hav (høy konfidens). Det er allerede observert påvirkning av utstrekningen av habitater og biodiversitet, økosystemenes funksjon og økosystemtjenester.[27]

Korallrev i varme farvann, samt organismer på svaberg med kalkskall som koraller, rur og muslinger, blir påvirket av ekstreme temperaturer og havforsuring (høy konfidens). Marine hetebølger har ført til flere tilfeller av storskala korallblekning og antallet tilfeller er økende (veldig høy konfidens). Dette har ført til ødeleggelser av korallrev rundt i hele verden siden 1997. Heling tar lang tid, over 15 år, om de i det hele tatt blir fornyet (høy konfidens).[32]

Økning av temperaturen i havet fører til endringer i det marine økosystemet. Studien A reduction in marine primary productivity driven by rapid warming over the tropical Indian Ocean fra 2016 viste en reduksjon av planteplankton i Indiahavet de siste seksti årene. Om sommeren er den vestlige delen av Indiavhavet oppholdssted for en av de største konsentrasjoner av planteplankton i tropene. Økt oppvarming i Indiahavet fører til lagdeling av vannmassene, noe som hindrer blanding fra den næringsrike øvre delen, hvor det er rikelig med lys til fotosyntesen. Dermed påvirkes primærproduksjonen og næringskjeden i hele området. Hvis den raske oppvarmingen fortsetter, fryktes det at Indiahavet vil bli en «uproduktiv økologisk ørkenen». Den samme studien omhandler også den brå nedgangen av fangstrater av tunfisk i årene 1970–2016. Denne nedgangen er hovedsakelig på grunn av økt industrielt fiske, og oppvarmingen av havet gir et ytterligere stress på fiskeartene. Nedgangen i fiske var på 50–90 %.[33]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Fiske er et levebrød for mange mennesker i verdens havnasjoner. Her fra i Mosambik.

Mange samfunn er sterkt avhengig av havet og dets marine økosystemer. Verdiene fra havressurser er estimert til å være flere billioner US-dollar og gi flere hundre millioner arbeidsplasser. Etter som klimaet endres vil biodiversiteten og økosystemtjenestene fra havet bli påvirket. Dette påvirker igjen samfunn og mennesker.[34]

Vibriobakterier finnes naturlig i varmt, næringsrikt vann med lite saltinnhold nært kysten. Målinger i tidsrommet 1958–2011 har vist en merkbar økning av vibriobakterier i Nordsjøen, relatert til varmere overflatevann. Det er også observert en økning av vibriobakterier mot polene, noe som delvis relateres til klimaendringer. Hendelser med ekstremvær som flom og tropiske sykloner har vist en sammenheng med økt forekomst av sykdommer relatert til vibriobakterier. Det er beviser som underbygger en sammenheng mellom global oppvarming, ekstremvær og flere tilfeller av sykdommer relatert til denne bakterietypen (veldig høy konfidens). I fremtiden forventes vannbåren sykdommer å bli et mer omfattende problem.[35]

Sjømat gir protein, fettsyrer, vitaminer og andre essensielle næringsstoffer som jod og selen. Over 4,5 milliarder mennesker får mer enn 15 % av sitt proteininntak dekket av sjømat. Global oppvarming gir stor risiko for svekket matsikkerhet både for verden som helhet og regionalt (middels konfidens). Allerede er det samfunn som opplever svekket tilgang til sjømat, spesielt de som lever i lavereliggende områder i Stillehavet og Vest-Afrika. I disse områdene forventes i tillegg svekket matproduksjon på land.[36]

Kystsamfunn er utsatt for flere klimarelaterte farer som tropiske sykloner, oversvømmelser, marine hetebølger, tap av sjøis og tining av permafrost (høy konfidens).[31]

Forventede fremtidige endringer[rediger | rediger kilde]

Frem mot år 2100 er det forventet at havet vil endres på måter som ikke tidligere har oppstått. Det forventes «så godt som sikkert» høyere temperatur, «svært sannsynlig» større grad av lagdeling i øvre deler av havet, «så godt som sikkert» fortsatt økt forsuring, redusert oksygeninnhold (medium konfidens) og endret netto primærproduksjon (lav konfidens). Det forventes at marine hetebølger blir hyppigere (veldig høy konfidens). Videre at ekstreme hendelser med El Niño og La Niña vil skje hyppigere (medium konfidens). Den atlantiske omveltningssirkulasjonen forventes å bli svakere (veldig høy konfidens). For alle disse endringene forventes det at styrken og frekvensen «svært sannsynlig» vil bli lavere med reduserte fremtidige utslipp av klimagasser.[37]

Fremtidig temperatur og klima[rediger | rediger kilde]

Marine hetebølger fremskrives til å ytterligere øke i frekvens, varighet, utbredelse og med høyere maksimaltemperatur (veldig høy konfidens). Klimamodeller viser at antallet marine hetebølger kan komme til å inntreffe 50 ganger hyppigere i årene 2081–2100, sammenlignet med 1850–1900, for store fremtidig utslipp av CO2 (RCP8.5) (medium konfidens). For scenario med lave utslipp (RCP2.6) forventes økningen av hyppigheten å være 20 ganger (medium konfidens). Størst økning av frekvensen er prognostisert å skje i Arktis og i tropiske farvann (medium konfidens). Maksimal temperatur for marine hetebølger er estimert til å bli ti ganger høyere i årene 2081–2100 sammenlignet med 1850–1900 (medium konfidens), forutsatt store fremtidige CO2-utslipp (RCP8.5).[38]

Ekstreme hendelser relatert til El Niño og La Niña er estimert til å «sannsynlig» øke i hyppighet innen år 2100, noe som forventes å «sannsynlig» øke eksisterende farer i forbindelse med tørrere eller våtere værhendelser i flere regioner. Hyppigheten av ekstreme hendelser ved El Niño forventes å skje dobbelt så ofte på 2000-tallet som på 1900-tallet, dette både for små fremtidige CO2-utslipp (RCP2.6) og store (RCP8.5) (medium konfidens).[38]

Gjennomsnittlig intensitet for tropiske sykloner, antallet sykloner i kategori 4 og 5 og tilhørende nedbørsintensitet, forventes å øke ved en global oppvarming på 2 °C (medium konfidens). Høyere havnivå bidrar til høyere maksimumsnivåer for flomvann i forbindelse med tropiske sykloner (veldig høy konfidens). Ødeleggelser i kystområder vil øke på grunn av disse endringene.[38]

Fremtidig havnivå[rediger | rediger kilde]

Historisk rekonstruksjon av havnivået og anslag frem til år 2100 utarbeidet av av U.S. Global Change Research Program. RCP 2.6 er scenariet der utslippene av klimagasser når maksimum før år 2020, RCP 4.5 der den når toppen rundt år 2040, og RCP 8.5 der den fortsetter å øke som vanlig.

Havnivået vil fortsette å øke stadig raskere. Ekstreme hendelser relatert til høyvann (flo sjø) som har vært historisk sjeldne (som har inntruffet hvert hundreår), forventes å inntreffe oftere, minst en gang per år flere steder frem mot år 2050. Dette gjelder uansett scenario for fremtidig CO2-utslipp, men hyppigheten forventes å bli størst i tropiske regioner (høy konfidens). Økt hyppighet forventes å få store konsekvenser flere steder (høy konfidens).[39]

Globalt gjennomsnittlig havnivå forventes å øke med opp til 0,43 m (usikkerhetsintervall 0,29–0,59 m) innen år 2100, sammenlignet med perioden 1986–2005, for et scenario med små CO2-utslipp. For store utslipp (RCP8.5) forventes en økning på 0,71 m (usikkerhetsintervall 0,51–0,92 m) for perioden 2081–2100 og 0,84 (usikkerhetsintervall 0,61–1,10 m) i 2100. Usikkerheten for stigningen i år 2100 er knyttet til smelting av iskapper, spesielt i Antarktis.[40]

Økt havnivå forventes å skje også etter år 2100, uavhengig av om det slippes ut mye eller lite CO2 i fremtiden. I de kommende århundrene forventes det at med store CO2-utslipp (RCP8.5) vil havnivået øke med flere cm per år, slik at økningen totalt blir på flere meter (høy konfidens). Med et scenario med små utslipp (RCP2.6) forventes det at havnivået blir 1 m høyere i år 2300 (lav konfidens). Ekstremt høyt havnivå og ekstreme hendelser i kystområder vil forverres av forventet økt intensitet for tropiske sykloner og nedbør (høy konfidens).[39]

Innen år 2300 kan globalt gjennomsnittelig havnivå komme til å bli så mye som 2,3 til 5,4 m for scenario med store CO2-utslipp. [40]

Ved store fremtidige CO2-utslipp (RCP8.5) er større bølgehøyde forventet i Sørishavet, den tropiske østlige delen av Stillehavet og i Østersjøen (medium konfidens), mens lavere bølgehøyde er forventet i Nord-Atlanteren og i Middelhavet (medium konfidens). Tidevannets amplituder og mønstre forventes «svært sannsynlig» å bli endret på grunn av høyere havnivå.[41]

Det er observert en akselererende isstrøm og tilbaketrekning av isen i Antarktis, noe som potensielt kan øke havnivået med flere meter i løpet av noen få århundre. Mer konkret er slike endringer av isen studert i områdene innenfor Amundsenhavet i Vest-Antarktis, på Wilkes Land og på Øst-Antarktis (veldig høy konfidens). Disse endringene kan være starten på en ustabil og irreversibel tilstand for ismassene. Usikkerheten rundt dette skyldes begrensede observasjoner, at en ikke har gode nok modeller for isens oppførsel og begrenset kunnskap om de komplekse sammenhengene mellom atmosfære, hav og iskappene.[5]

Fremtidig havforsuring[rediger | rediger kilde]

Fortsatt opptak av CO2 i havet frem mot år 2100 vil «så godt som sikkert» føre til økt forsuring. På åpent hav er pH-verdien i de øverste vannlagene prognostisert til å «så godt som sikkert» minke med 0,3 pH innen år 2081–2100, i forhold til årene 2006–2015 med et scenario med høye utslipp av CO2 (RCP8.5). For scenario med høye CO2-utslipp (RCP8.5) forventes «svært sannsynlig» økt risiko for at organismer med kalkskall (aragonitt) vil få problemer med skalldannelse i polare- og subpolare havområder innen 2081–2100. Tilstanden forventes permanent året rundt. Imidlertid vil dette med scenario for reduserte fremtidige CO2-utslipp (RCP2.6), «svært sannsynlig» kunne unngås innen år 2100, men enkelte østlige oppstrømssystemer vil allikevel være følsomme.[37]

Fremtidig endring av havstrømmer[rediger | rediger kilde]

Termohalin sirkulasjon er et system av havstrømmer som forbinder fire av fem verdenshav. Systemet er av termohalin karakter, det vil si at det drives av ulikheter i temperatur (termo) og saltholdighet (halin).

Den atlantiske omveltningssirkulasjonen er beregnet til «svært sannsynlig» å bli svekket fram mot år 2100, selv om det slippes ut mye eller lite CO2. Imidlertid er et sammenbrudd innen år 2100 «svært usannsynlig», men mot år 2300 er et sammenbrudd «omtrent like sannsynlig som ikke» for store fremtidige utslipp og «svært sannsynlig» for små utslipp (medium konfidens). Enhver vesentlig svekkelse av strømmen er forventet å gi en svekkelse av den marine produksjonen i Nord-Atlanteren (medium konfidens), hyppigere stormer i Nord-Europa (medium konfidens), mindre sommerregn i Sahel-området (høy konfidens) og i Sør-Asia (medium konfidens), færre tropiske sykloner i Atlanteren (medium konfidens) og økte regionale havnivåer langs den nord-amerikanske østkysten (medium konfidens).[38]

Fremtidig endring av økosystemer[rediger | rediger kilde]

Nye klimaforhold er under utvikling i havet, noe som gir økte risikoer for økosystemer i åpent hav. Havforsuring og oppvarming i de øverste vannlagene har allerede «svært sannsynlig» skjedd. Oksygentap i dyp mellom 100 og 600 meter er fremskrevet til «svært sannsynlig» å inntreffe i 59–80 % av alt havareal innen år 2031–2050 ved høye CO2-utslipp (RCP8.5). Innen år 2100 er det forventet at de viktigste driverne for endring av marine økosystemer «svært sannsynlig» vil være tilstede for 60 % av alt havareal for scenario med høye CO2-utslipp (RCP8.5). Disse driverne er høye temperaturer i havets overflate, forsuring, oksygentap, endret nitratinnhold og endring av netto primærproduksjon. Med lave fremtidige CO2-utslipp (RCP2.6) forventes det «svært sannsynlig» at bare 30 % av havets totale overfalteareal vil være i denne tilstanden.[38]

For alle fremtidige utslippsscenarioer for CO2 frem til år 2100 forventes redusert biomasse for alle dyr i havet, redusert potensial for fiskefangster og endring av artssammensetning. Endringene gjelder alle dybdenivåer fra havoverflaten til havbunnen (medium konfidens). Endringene forventes å bli størst i tropene (høy konfidens) og avhenger av utslippsscenarioer for CO2. Havforsuring (medium konfidens), oksygentap (medium konfidens) og redusert utbredelse av sjøis (medium konfidens), samt andre menneskelige aktiviteter som ikke påvirker klimaet (medium konfidens), har potensial til å forverre forholdene som har sammenheng med oppvarming.[42]

Sjøgress er blomsterplanter som har tilpasset seg et liv helt neddykket i sjøvann. Her sees Posidonia oceanica som bare finnes i Middelhavet.

Mot år 2100 og i årene etter, forventes risiko for store konsekvenser for biodiversitet, struktur og funksjon for kystøkosystemer, men riskoen avgjøres av størrelsen av temperaturøkningen frem mot år 2100 og etter. Økosystemene forventes å miste habitater og diversitet, samt at deres funksjoner degraderes. Økosystemenes evne til tilpasning avhenger også av størrelsen av fremtidig scenarioer for CO2-utslipp (høy konfidens). For følsomme økosystemer som sjøgressenger og tareskog forventes stor risiko om global oppvarming overstiger 2 °C over førindustrielle temperaturer, sammen med andre klimarelaterte farer (høy konfidens). Koraller i varme farvann er allerede (2019) utsatt for risiko, og det forventes at disse vil utsettes for svært høy risiko selv om global oppvarming begrenses til 1,5 °C (veldig høy konfidens).[43]

Nesten alle korallrev i varme farvann forventes å utsettes for vesentlig tilbakegang og utryddelse noen steder, selv om global oppvarming reduseres til 1,5 °C (høy konfidens). Artssammensetningen og diversiteten for de gjenværende korallrevene forventes å bli forskjellig fra dagens (2019) rev (veldig høy konfidens).[43] Disse endringene forventes å få betydning for matforsyning (høy konfidens), beskyttelse mot havet (høy konfidens) og turisme (høy konfidens). Spesielt for samfunn som i stor grad er avhengig av fiskemat, forventes ernæringsproblemer (medium konfidens), konkret gjelder dette lokalsamfunn i Arktis, Vest-Afrika og mindre øyer i utviklingsstater. Disse risikoen kommer i tillegg til andre risikoer for endringer i mattilgangen både på grunn av sosiale-, økonomiske- og klimatiske endringer relatert til landområder.[44]

Oppvarming, havforsuring, redusert sesongvis utbredelse av sjøis og mindre permanent sjøis er fremskrevet til å påvirke polare marine økosystemer. Disse fysiske endringene vil direkte og indirekte påvirke habitater og levedyktigheten til populasjoner (medium konfidens). Geografisk utbredelse av arktiske marine arter, inkludert sjøpattedyr, fugler og dyr er forventet å bli redusert. Utbredelsen til noen subarktiske fiskesamfunn er estimert til å kunne ekspandere, noe som ytterligere vil legge press på de nordligste arktiske artene (medium konfidens). I Sørishavet forventes det at utbredelse av krill, som er en nøkkelart for pingviner, sel og hval, vil komme til å trekke mot sør, både for store (RCP8.5) og små (RCP2.6) fremtidige CO2-utslipp.[45]

Nettverk av verneområder hjelper til med å oppretholde økosystemtjenester som karbonlagring. Verneområdene gir også mulighet for fremtidig forflytninger av arter, populasjoner og økosyster mot høyere breddegrader, ved varmere hav og økt havnivå (medium konfidens). Motsatt gir geografiske barierer, ødeleggelse av økosystemer, fragmentering av habitater og begrensinger for lokal samvirke, begrensninger for fremtidig forflytning av arter.[46]

Fremtidig endring av samfunn[rediger | rediger kilde]

Høyvann fører ofte til mindre oversvømmelser i Miami i Florida. Spesielt Sør-Florida og Miami er blant de mest utsatte områdene i verden for havnivåstigning. Hyppigheten og alvorlighetsgraden av oversvømmelser relatert til tidevann har økte siden 2000.[47]

Uten mer omfattende tilpasninger enn det som er tilfelle i dag (2019) og med dagens utvikling for eksponering og sårbarhet i kystsamfunn, forventes større risiko. Disse risikoene er kysterosjon og tap av land, oversvømmelser, saltinntregning og ringvirknigner fra havnivåstigning og ekstreme hendelser. Slike påvirkninger forventes å øke signifikant mot år 2100 uansett om det slippes ut mye eller lite CO2 (veldig høy konfidens). Det forventes også at årlig skadeomfang på grunn av flom nær kysten vil to- eller tredobles innen år 2100, sammenlignet med dagens omfang (høy konfidens).[48]

Global oppvarming reduserer matsikkerheten for sjømat ved at mennesker utsettes for økte nivåer av miljøgifter, i form av opphopning av organisk forurensning og kvikksølv i marine planter og dyr (medium konfidens), økt utbredelse av vannbårne vibriobakterier (patogener) (medium konfidens), samt økt sannsynlighet for skadelige algeoppblomstringer (medium konfidens). Slike risikoer forventes å bli spesielt store for lokalsamfunn der en spiser mye sjømat. I slike lokalsamfunn er urbefolkninger spesielt utsatt (medium konfidens). Risiko oppstår også for fiskerier, oppdrettsnæring og turisme.[44]

Endring av havets ressurser forventes å påvirke levebrød og i neste omgang også kulturelle aspekter, ved at utbredelse og tilgang til fiske- og jaktområder endres. Raske og irreversible tap av lokalkunnskap og kultur, samt urfolks kunnskaper, er ventet. I tillegg forventes negative konsekvenser for mattradisjoner og matsikkerhet, samt muligheter for rekreasjon (medium konfidens).[44]

Fremtidige prognoserte endringer og reduksjon av biomassen for marine dyr og potensiell fiskefangst, er mer omfattende for store (RCP8.5), enn for små (RCP2.6) fremtidige CO2-utslipp, noe som får betydning for risikoen for levebrød for samfunn som har dette som hovedinntekt, spesielt for økonomisk sårbare samfunn (medium konfidens). Noen områder kan få tilstrømning av nye arter, mens andre mister sine tradisjonelle arter, noe som kan føre til konflikter mellom forskjellige fiskerier, samfunn og myndigheter (medium konfidens). Spesielt for store store (RCP8.5) fremtidige CO2-utslipp forventes omfattende utfordringer for fiskerimyndigheter, spesielt forventes det at områdene i Arktis og den tropiske delen av Stillehavet vi bli mulige konfliktområder i fremtiden.[49]

Globalt kan kystbeskyttelse redusere flomrisikoen betydelig innen år 2100 om det gjøres investeringer i størrelsesorden titalls- til hundretalls milliarder US-Dollar per år (høy konfidens). Slike tilpasninger er mest kostnadseffektive i områder med stor befolkning, men vanskelig for mindre befolkede steder (høy konfidens). Imidlertid vil det selv med så store investeringer være utfordringer med risiko og tap (medium konfidens).[50] En problemstilling med denne typen tiltak er at tidshorisonten er så lang at det vanskeliggjør beslutnings- og planleggingstid både for myndigheter og bedrifter.[51]

Lavereliggende øyer, atoller og korallrev er estimert til å utsettes for høy, til veldig høy, risiko innen år 2100 på grunn av havnivåstigning. For noen av disse samfunnene vil tilpasninger ikke lenger være mulig. Mulighet for å unngå overskridelse av grensen for tilpasninger avhenger av scenario for CO2-utslipp. Noen øystater vil «sannsynligvis» bli ubeboelige på grunn av endringer i hav og kryosfæren, men å anslå slike grenser for beboelighet er svært vanskelig.[50]

Global oppvarming gir også nye muligheter, for eksempel ved at sjøtransport kan bli enklere. Redusert sjøis på Nordpolen vil gjøre skipsruter mellom store økonomier i Nord-Amerika, Europa, Russland og Kina mulig. Det er også muligheter for at naturressurser (metaller, petroleum, et cetera) dekket av is, vil bli lettere å få tilgang til i fremtiden.[52]

I sum forventes det at klimaendringene vil påvirke havene på en måte som gjør det vanskeligere å oppnå FNs mål for bærekraftig utvikling.[52]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Engelsk: Eastern Boundary Upwelling System (EBUS), ukjent om et norsk navn er etablert.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Nerilie Abram, m.fl. (2019). Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate (SROCC). IPCC. s. 1-41 – 1-42. 
  2. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 3
  3. ^ a b c H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 8
  4. ^ a b c H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 9
  5. ^ a b c H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 11
  6. ^ a b «Climate Impacts on Coastal Areas». United States Environmental Protection Agency. 19. januar 2017. Arkivert fra originalen . 
  7. ^ a b c d H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 10
  8. ^ Titus, James G. (desember 1989). «The Potential Effects of Global Climate Change on the United States»: s. 119. 
  9. ^ «Just 7% of Australia's Great Barrier Reef escapes bleaching - BBC News». BBC News (engelsk). 20. april 2016. Besøkt 1. oktober 2019. 
  10. ^ Slezak, Michael (19. april 2016). «Great Barrier Reef: 93% of reefs hit by coral bleaching». The Guardian (engelsk). Besøkt 1. oktober 2019. 
  11. ^ Gattuso, J.-P. (1998). «Effect of calcium carbonate saturation of seawater on coral calcification». Global and Planetary Change. 18 (1-2): 37–46. doi:10.1016/S0921-8181(98)00035-6. 
  12. ^ Gattuso, J.-P. (1999). «Photosynthesis and calcification at cellular, organismal and community levels in coral reefs: a review on interactions and control by carbonate chemistry». American Zoologist. 39: 160–183. 
  13. ^ Langdon, C (2005). «Effect of elevated pCO2 on photosynthesis and calcification of corals and interactions with seasonal change in temperature/irradiance and nutrient enrichment». J. Geophysical Res. 110 (C09S07): C09S07. doi:10.1029/2004JC002576. 
  14. ^ Riebesell, Ulf (2000). «Reduced calcification of marine plankton in response to increased atmospheric CO2» (abstract). Nature. 407 (6802): 364–367. PMID 11014189. doi:10.1038/35030078.  (Subscription required)
  15. ^ Zondervan, I. (2001). «Decreasing marine biogenic calcification: a negative feedback on rising atmospheric CO2». Global Biogeochem. Cycles. 15: 507–516. doi:10.1029/2000GB001321. 
  16. ^ Zondervan, I. (2002). «Effect of CO2 concentration on the PIC/POC ratio in the coccolithophore Emiliania huxleyi grown under light limiting conditions and different day lengths». J. Exp. Mar. Biol. Ecol. 272: 55–70. doi:10.1016/S0022-0981(02)00037-0. 
  17. ^ Delille, B. (2005). «Response of primary production and calcification to changes of pCO2 during experimental blooms of the coccolithophorid Emiliania huxleyi». Global Biogeochem. Cycles. 19: GB2023. doi:10.1029/2004GB002318. 
  18. ^ Kuffner, I.B. (2007). «Decreased abundance of crustose coralline algae due to ocean acidification». Nature Geoscience. 1: 114–117. doi:10.1038/ngeo100. 
  19. ^ Gazeau, F. (2007). «Impact of elevated CO2 on shellfish calcification». Geophysical Research Letters. 34: L07603. doi:10.1029/2006GL028554. 
  20. ^ Orr, James C. (2005). «Anthropogenic ocean acidification over the twenty-first century and its impact on calcifying organisms» (PDF). Nature. 437 (7059): 681–686. PMID 16193043. doi:10.1038/nature04095. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juni 2008. 
  21. ^ Comeau, C. (2009). «Impact of ocean acidification on a key Arctic pelagic mollusc ("Limacina helicina")». Biogeosciences. 6: 1877–1882. doi:10.5194/bg-6-1877-2009. 
  22. ^ a b c Wendy Broadgate m.fl. (2013). Ocean Acidification Summary for Policymakers – Third Symposium on the Ocean in a High-CO2 World. (PDF). IGBP, IOC, SCOR (International Geosphere-Biosphere Programme, Stockholm, Sweden. 
  23. ^ Trujillo & Thurman 2008, s. 172
  24. ^ Berwyn, Bob (7. mai 2018). «Scientists Say Ocean Circulation Is Slowing. Here’s Why You Should Care». InsideClimate News. Besøkt 2. november 2019. 
  25. ^ Trujillo & Thurman 2008, s. 216
  26. ^ «Is the ocean carbon sink sinking?». RealClimate. 1. november 2007. Besøkt 2. november 2019. 
  27. ^ a b c H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 13
  28. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 12
  29. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 17–18
  30. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 12–13
  31. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 18
  32. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 14
  33. ^ Roxy, M.K. (2016). «A reduction in marine primary productivity driven by rapid warming over the tropical Indian Ocean» (PDF). Geophysical Research Letters. 43 (2): 826–833. Bibcode:2016GeoRL..43..826R. doi:10.1002/2015GL066979. 
  34. ^ Abram, Nerilie m. fl. 2019, s. 5-84
  35. ^ Abram, Nerilie m. fl. 2019, s. 5-85
  36. ^ Abram, Nerilie m. fl. 2019, s. 5-88
  37. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 21
  38. ^ a b c d e H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 22
  39. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 22–23
  40. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 23
  41. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 24
  42. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 25
  43. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 29
  44. ^ a b c H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 31
  45. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 26
  46. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 35
  47. ^ Wdowinski, Shimon; Bray, Ronald; Kirtman, Ben P.; Wu, Zhaohua (2016). «Increasing flooding hazard in coastal communities due to rising sea level: Case study of Miami Beach, Florida». Ocean & Coastal Management. 126: 1–8. doi:10.1016/j.ocecoaman.2016.03.002. 
  48. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 31–32
  49. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 30–31
  50. ^ a b H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 32
  51. ^ H.-O. Pörtner m. fl. 2019, s. 34
  52. ^ a b Abram, Nerilie m. fl. 2019, s. 5-95

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]