Øystein Erlendsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Eystein
Erkebiskop
St. Eystein
Født ca. 1120
Børsa, Trøndelag
Død 26. januar 1188
Trondheim
Saligkåret -
Helligkåret 1229 (lokalt)
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 26. januar (i Norden)
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen  
I kunsten med kirkemodell i hendene

Øystein Erlendsson (norrønt Eysteinn Erlendsson, latinisert til Augustinus Nidrosiensis; født ca. 1120, død 26. januar 1188) var erkebiskop av Nidaros fra 1157 til sin død.

Erkebiskop av Norge[rediger | rediger kilde]

Av alle de 27 erkebiskopene i Nidaros mellom 1153 og 1537 er Øystein nok den mest markante, og den eneste som ble regnet som helgen etter sin død.

Erkebiskop Øystein døde den 26. januar 1188, natten etter Pålsmesse. Den katolske kirken i Norge har minnedag for Øystein den 26. januar. Dagen har blitt kalt St. Eysteins dag eller Eysteindagen.

Navnet St. Eystein kommer av at Øystein har vært regnet som en av de fire norske helgener. Formelt er ikke Øystein hverken salig- eller helligkåret, men Liturgikommisjonen i Vatikanet slo i 2002 fast at dødsdagen hans kunne feires som «fest» i Trondheim stift, og som valgfri minnedag i Oslo katolske bispedømme og i Tromsø stift.

Ætt[rediger | rediger kilde]

Øystein ble trolig født en gang mellom 1120 og 1130 på gården Råsvoll eller Rosvoll i Børsa sør for Trondheim. Det finnes også en Råsvoll gård i Verdal nord for Trondheim, og en del har hevdet at han kom derfra, men mest sannsynlig kom han fra Børsa.

Øystein var knyttet til de fremste ættene i landet. Snorre Sturlasson skildret ætten hans i Harald Hårfagres saga i Heimskringla. Øystein ble skildret som en dugelig mann av god ætt, han var rik på både gods og vennskap. Mellom annet nedstammet han fra stormannen Erling Skjalgsson. Far til Øystein og brødrene hans var Erlend Himalde. Far til Erlend var Jon Sterke på Råsvoll. Ulv Uspaksson var far til Jon Sterke, og islending av ætt. Ulv ble stallare til kong Harald Hardråde og en god venn av kongen. Ulv giftet seg med Jorunn Torbergsdatter, ei søster av dronning Tora Torbergsdatter som var gift med kong Harald. Tora og Jorunn var døtre av Torberg Arnesson som var gift med Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild var datter av Erling Skjalgsson. Torberg Arnesson var bror av Kalv Arnesson som var med på å drepe kong Olav Haraldsson som senere ble opphøyd til helgen som Olav den hellige. Gjennom Kalv Arnesson nedstammet Øystein fra den norske stormannsslekten Arnmødlingsætten.

Den gjæve ætten gjorde at Øystein hadde mange frender og venner. Øystein ønsket å styrke økonomien til erkebispesetet i Nidaros, og tinget med bøndene for å få tillatelse til å kreve inn høyere pengebøter. Bøndene gikk med på å betale bøtene «sølvvurdert øre» som var verd dobbelt så mye som den vanlige mynten. Erkebispesetet tjente tilsvarende mye på avtalen. Ifølge Snorre kunne han gjøre dette med støtte fra frender og venner. De fleste stormennene i Trøndelag og erkebiskopen var knyttet sammen i frendeskap og giftemål.

Liv[rediger | rediger kilde]

Øystein fikk sin første høyere utdannelse i Nidaros (Trondheim) av biskop Simon, og studerte utenlands fra omtrent 1140. Det er mulig at han studerte i Lincoln i England, men det er mer sannsynlig at han studerte i Paris i det nye augustinerklosteret Saint-Victor. Stolt valgte han Augustinus som den latinske formen for navnet sitt, men også navnet Oistanus ble benyttet.

Et propagandaskrift for kong Sverre Sigurdsson (ca. 1150–1202), «En tale mot biskopene» fra omtrent 1200, nevner forbigående at Øystein var kapellan og fehirde hos kong Inge Krokrygg (1136–1161). Øystein var også sokneprest i Konghelle ved Gøtaelva.

Den første erkebiskopen i Nidaros, Jon Birgersson, døde i 1157. Ifølge «En tale...» valgte kong Inge da Øystein til erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller andre». Vi vet ikke om en hadde rukket å opprette domkapitel som kunne foreta et formelt valg, men det er all grunn til å tro at det virkelig var kong Inge som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller året etter.

Den nyvalgte erkebiskopen, den andre hittil i Norge, reiste til Italia for å ta imot bispevigslingen og sitt pallium. Et pallium er katolske erkebiskopers embetstegn, og ble tildelt av paven. Øystein fikk ikke palliet av pave Hadrian IV, som hadde opprettet erkebispestolen i Nidaros i 1153 da han var kardinal Nikolas Breakspeare, ettersom pave Hadrian IV døde den 1. september 1159. Man regner derfor med at Øystein og hans følge ikke dro sørover fra Norge før en gang utpå sommeren eller høsten 1159. Trolig ble Øystein utnevnt til erkebiskop først i 1161 av pave Alexander III. Den norske feiringen av 12. september for fingergullmesse, eller fingergullfesten, har forbindelse med denne ferden. Erkebiskopen skal ha tatt med seg til Nidaros en kapsel med blod fra Jesus Kristus. Han igangsatte bygging i Erkebispegården umiddelbart etter tilbakereise fra Roma.

På 1170-tallet måtte Øystein utstede et brev, der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinnene som lokket til seg medsøstre for å drikke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem i samtiden når erkebiskopen engasjerte seg i det.[1]

Den første kongekroningen[rediger | rediger kilde]

Kong Magnus Erlingsson ble den første kongen i Norge som ble kronet. Erkebiskop Øystein kronet ham i Bjørgvin (Bergen) i 1164 med en utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Hendelsen var særdeles viktig. Det var den første kongekroningen i Norden som var velsignet av Kirken, og det skjedde i Norge før det skjedde i Sverige og Danmark.

Før Øystein kunne tiltre ble kong Inge drept det samme året av sin nevø Håkon Herdebrei. Inges støttespillere fortsatte krigen under lederskap av Erling Skakke med sin sønn Magnus som kongskandidat, ettersom Erling var gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare.

Håkon Herdebrei ble beseiret og drept i 1162, men det var fortsatt mulig at en ny utfordrer kunne dukke opp. Øystein og Erling Skakke ble naturlige allierte med felles interesser. Kirken hadde lenge ønsket å reformere det norske kongedømmet til en mer europeisk modell, spesielt ønsket kirken å få fjernet tradisjonen med flerkonge, noe som hadde ført til ustabilitet og krig. I tillegg ønsket Øystein at kun legitime sønner skulle ha arverett til tronen. Ved å gi sin fulle støtte til Magnus Erlingsson, ble begge disse målene nådd. I 1163 ble en ny lov om tronarv innført som Erling Skakke aksepterte, Tronfølgeloven under Magnus Erlingsson, og som gjenytelse kronet erkebiskopen Magnus Erlingsson som konge av Norge.

Landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Til tross for dette initiativet fortsatte borgerkrigene i Norge hvor flere kongsemner av tvilsom herkomst kjempet imot hverandre. Da kong Sverre og birkebeinerne etter hvert fikk kontroll over større deler av riket, ble Øystein nødt til å flykte utenlands. For kong Sverre var det viktig å reetablere kongsmakten. Det var ikke akseptabelt for kirken og erkebiskop Øystein.

Øystein bodde i Nord-England i omtrent tre år før han atter vendte tilbake til Norge sommeren 1183. Det ble en slags forsoning mellom kongen og erkebiskopen, uten at noen av dem gikk tilbake på sine krav.

Øystein og Nidarosdomen[rediger | rediger kilde]

vestfronten av Nidarosdomen er det sett opp en skulptur av billedhoggeren Stinius Fredriksen. Skulpturen forestiller erkebiskop Øystein Erlendsson som bærer på en katedral i miniatyr, som symboliserer den katedral som Øystein fikk bygd i Nidaros. Fra oppholdet i England hadde han tatt med seg impulser fra den nye gotiske stilretningen. Før han reiste, hadde katedralbyggingen allerede blitt igangsatt, men Øystein fikk den videre byggingen endret til å bli preget av engelsk gotisk stil. Byggingen av erkebispegården i Trondheim ble også gjennomført av Øystein.

Passio Olavi[rediger | rediger kilde]

Øystein Erlendsson skal ha vært opphavsmannen til det oppbyggelige skriftet og legendesamlingen Passio Olavi, skrevet på latin. I første delen hører vi om historien og verket til Olav den hellige, med særlig vekt på misjonsvirksomheten hans. Undergjerningene utgjør den andre delen av boka. Tittelen er en forkortning for Passio et miracula beati Olavi, det vil si Hellige Olavs lidelser og undergjerninger. Blant de påståtte undergjerningene er også helbredelsen av Øystein selv. Under byggingen av Nidarosdomen var han oppe på muren for å inspisere fremdriften tre dager før feiringen av Olavsfesten, men stillaset brøt sammen, og han ramlet ned. I fallet brakk han hoften, og lå pint av smerter og tanken på at han ikke ble i stand til å feire Olavsfesten. På festdagen lot han seg bære inn i kirken, men frisknet da til såpass at han kunne holde en lang preken. Etter en stund ble han helt bra. Dette kan forklares som en naturlig helbredelse, men vi får også høre om bonden som ble uskyldig dømt for tyveri og hengt. I ni timer hang han i galgen, mens Hellig-Olav sørget for at han ble støttet opp av en usynlig bjelke og slik reddet livet.[2]

Etterfølger[rediger | rediger kilde]

Etter Øysteins død ble augustineren Eirik Ivarsson av Stavanger i 1188 valgt til erkebiskop av Nidaros.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erik Gunnes: Erkebiskop Øystein, statsmann og kirkebygger, Oslo 1996. ISBN 82-03-22144-0
  • Bente Opheim: «Med stønad frå frendar og vener» Slektskap og venskap som partidannande faktorar i den norske innbyrdesstriden 1130-1208. Hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen 1996. Nettutgåve
  • Passio Olavi, i nynorsk omsetting, med føreord av kapellan Arne Bakken ved Nidaros domkyrkje, Oslo 1995 ISBN 82-521-4397-0
  • Eirik Vandvik: Erkebiskop Eystein som politikar, Trondheim 1961

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
  2. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 105-6), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Jon Birgersson 
Erkebiskop av Nidaros
Etterfølger:
 Eirik Ivarsson