Karbondatering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra C14)
Gå til: navigasjon, søk

Arkeologi

Tommarp kloster 02.JPG

Disipliner
Metode
Terminologi
Datering

Karbondatering, radiokarbondatering eller C-14 metoden («karbon-fjorten»-metoden), er en metode for absolutt datering av organisk materiale. Metoden er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant fra næringsinntak. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet, og mengden 14C i organismen går langsomt ned. Karbonisotopen med atomvekt 14, har en kjent halveringstid på 5 730 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake. Ved å isolere karbonet i prøven og måle mengden radioaktivitet i forhold til ferskt organisk materiale kan man dermed regne seg ut til når organismen levde. Fordi halvveringstiden er 5730 år vil 14C-konsentrasjonen etter rundt 50 000 år bli så liten at den er vanskelig å måle.

14C i prøven endres ikke av varmepåvirkning og de materialene som vanligst dateres i arkeologien er trekull eller forkullede frø. Dette fordi et forkullet organisk materiale bevares bedre enn det som er uforkullet. Ved en arkeologisk utgravning der bevaringsforholdene er dårlige, er det som regel kun det forkullede materialet som er best bevart. I teorien kan imidlertid et hvert organisk materiale, som for eksempel tre, bein, lær eller tekstiler, dateres ved hjelp av 14C-metoden.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Metoden ble utviklet av den amerikanske kjemikeren Willard Frank Libby på slutten av 1940-tallet. Libby hadde sammen med andre vitenskapsmenn forsket på kosmisk stråling under andre verdenskrig. De fant ut at partiklene som stadig bombarderer jorden produserer nøytroner, som igjen reagerer med nitrogenatomer og danner karbonisotopene 14C, eller radiokarbon. Disse isotopene har åtte nøytroner i kjernen i steden for seks som i vanlig karbon, 12C. De er derfor ustabile, noe som resulterer i at mengden radioaktivitet reduseres med en kjent hastighet. Libby antslo at halveringstiden var 5 568 år, noe som senere ble justert til 5 730 (+/- 30)år. Noe av det største Libby oppnådde var å lage et redskap for å måle mengden 14C. Mengden av isotopen er svært liten til å begynne med, og synkende med tiden. Libby fant ut at hvert 14C-atom reduseres ved betastråling, noe han klarte å måle med en geigerteller. Dette er fremdeles prinsippet i moderne 14C-datering.

Ustabile varianter av karbon dannes konstant i øvre lag av atmosfæren. Disse tas opp av planter, og 14C spres dermed videre i næringskjeden. Hver gang en geigerteller gir fra seg et klikk i kontakt med en organisme, registrerer den at den ustabile kjernen til en slik isotop slipper det ekstra nøytronet den tok imot i øvre luftlag. Når vi slutter å spise, eller et tre dør, blir mengden karbon låst, betastrålingen fra C-14 reduseres tilsvarende med C-14s reduksjon. Ved hjelp av 14C-datering kunne man bevise at likkledet fra Torino var et falskneri, ettersom karbonet i linet først hadde tapt seg fra 1300-tallet.[1]

Feilkilder og presentasjon av resultater[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke feilkilder i forbindelse med C-14 datering. For eksempel kan ujevn bakgrunnsstråling eller tellefeil føre til unøyaktigheter. En datering vil derfor alltid følges av et tall som utgjør en feilmargin. En prøve vil for eksempel kunne komme ut med formuleringen 3500±100 BP. Det første tallet er året BP (Before Present). Det neste tallet utgjør en feilmargin som er statistisk regnet ut. Karbondateringer kan kalibreres med dendrokronologiske data for å gjøre dateringen enda mer nøyaktig. Dette betyr at prøven kalibreres til «historiske» årstall, altså kalenderår.

I Norge dateres 14C-prøver ved Laboratoriet for Radiologisk Datering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Bodanis: E = mc2, forlaget Gyldendal, Oslo 2001, ISBN 82-525-4948-9