Flateybok

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Harald Hårfagre mottar Norge fra sin fars hånd, Halvdan Svarte, i en illustrasjon fra Flateyboka.

Flateybok (islandsk Flateyjarbók) er et av de viktigste, islandske manuskripter fra middelalderen. Bokens innhold har stor betydning for Norges historie. Den har navnet sitt fra det sted den ble skrevet, på øya Flatey i BreidafjordIsland. Den er også kjent som GkS 1005 fol. og Codex Flatöiensis.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Flateyboka er den største og i sannhet også den vakreste av de islandske manuskripter fra middelalderen. Den består av 225 fine pergamentblad, nennsomt skrevet og illustrert. Innholdet består hovedsakelig av sagaer om de norske kongene som også finnes i Snorre Sturlassons Heimskringla. Det gjelder spesielt sagaene om Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode og Harald Hardråde, foruten de kongesagaer som ikke finnes i Heimskringla, som sagaene om Sverre Sigurdsson og Håkon Håkonsson.

Sagaene skiller seg fra andre utgaver ved at de er utvidet med tilleggsmateriale som ikke er funnet andre steder, noe av det svært gammelt, og med unike forskjeller. Det meste, skjønt ikke alt, av tilleggsmaterialet er plassert innenfor kongesagaene – vevd inn i den øvrige skriften. I tillegg har Flateyboka den eneste kopien av Eddadiktet Hyndluljod (Hyndluljoð), et unikt sett av annaler fra skapelsen og fram til 1394, og mange andre korte fortellinger ikke nedtegnet andre steder, slik som Tåtten om Norne-Gjest (Nornagests þáttr).

Historie[rediger | rediger kilde]

En side fra Orknøyingenes saga, slik som den ser ut i Flateybok.

Fra pergamentprøver og tekstbevis ble boken skrevet i 1387 og ble fullført i 1394 eller kort tid senere. Den første siden slår fast at dens eier er Jon Håkonsson (Jonn Hakonar son), og at boken ble nedtegnet av to prester. En av dem, prest Jon Tordsson (Jon prestr Þórðar son), nedtegnet Eirik den vidfarnes saga på slutten av de to Olavsagaene. Den andre, prest Magnus Torhallsson (Magnús prestr Thorhallz sun), nedtegnet det tidligere og det senere materialet foruten at han også tegnet illustrasjonene.

Tilleggsmaterialet ble lagt inn på slutten av 1400-tallet.

Manuskriptet fikk første gang spesiell oppmerksomhet av lærde i 1651 da biskop Brynjólfur Sveinsson av Skálholt med tillatelse fra kong Fredrik III av Danmark krevde at alle folk på Island som eide gamle manuskripter, skulle utlevere dem til den danske kronen, enten overlevere originalen eller en kopi, enten som en gave eller for en symbolsk pris. Jon Torfason, sønn av presten Torfi Finsson, som bodde på Flatey i det nordvestlige Island, eide den boken som allerede var kjent som Flateyboka etter øya. Jon nektet å utlevere sin verdifulle arvestykke, den største og vakreste boken på hele Island og Jon fortsatte å nekte selv da biskop Brynjólfur besøkte ham og tilbød fem hundre ‘land’. Til slutt måtte Jon gi etter for presset og overlot boken til biskopen da han var i ferd med å forlate øya, og for dette ble Jon fritatt all framtidig kirkeskatt.

Manuskriptet ble overlatt til Tormod Torfæus i 1662 som en gave fra biskop Brynjólfur til kong Fredrik III og plassert på Det kongelige museum i København. De øvrige av biskopens samlinger ble spredd mellom hans slektninger som hadde ingen interesse for dem, og de verdifulle manuskriptene forsvant for alltid, skjønt noen av dem overlevde i avskrifter.

I 1971 ble Flateyboka og Codex Regius etter lange forhandlinger igjen ført tilbake til Island som en islandsk nasjonalskatt og blir nå oppbevart og studert på Árni Magnússon institutt i Reykjavík.

I 1930 ble Flateyboken utgitt i faksimileutgave av Finnur Jónsson og senere i utgave av Sigurður Nordal (1944–1945).

Innhold[rediger | rediger kilde]

Flateyboka inneholder følgende tekster:

Litteratur og eksterne lenker[rediger | rediger kilde]