Grimkjell

Grimkjell
Født		10. århundre
Død		1047
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop (1039–)
Embete		Bishop of Chichester biskop (1039–)
Gravlagt		Canterburykatedralen

Bispestav med Olav den hellige, fra slutten av 1300-tallet. Det består av elfenben fra hvalross, og er i dag oppbevart i Victoria and Albert Museum i London.

Grimkjell (død 1047) var en engelsk biskop som er kjent som hirdbiskop og rådgiver for Olav den hellige. Han virket i Norge fra ca. 1015 til 1035, og var biskop av Selsey i England fra 1038 til sin død.

Grimkjell hadde en viktig rolle i kristningen av Norge og organiseringen av den tidlige kirke i Norge, og sammen med kong Olav utformet han kristenretten på Mostratinget i 1024 på Moster. Han ledet prosessen for å få helligkåret Olav etter hans død i 1030, og bidro sammen med Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson til at Magnus den gode kom til makten i 1035. Han kan også ha vært til stede under forliket mellom Magnus den gode og Harald Hardråde i 1046.

Han regnes som opphavsmann til den første Olavsliturgien, og en drivkraft i å promotere Olavskultusen i England. Han fikk etter sin død den sjeldne æresbevisning å bli gravlagt i Canterburykatedralen.

Oluf Kolsrud mente han måtte ha vært «den fyrste mannen i den norske kyrkja baade i Olavs tid og etter». Fridtjov Birkeli gikk så langt som å si at «Olav den hellige kristnet ikke landet. Norges apostel het Grimkel».

Kilder

Folio fra Adam av Bremens Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum

Adam av Bremen nevner Grimkjell flere ganger i Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum skrevet ca 1075. Grimkjell er omtalt i helgenbiografien kjent som Den legendariske saga om Olav den hellige og av Snorre Sturlasson i Olav den helliges saga fra 1230. Han nevnes også kort av Theodoricus monachus i «Historien om de gamle norske kongene» 1180, av Odd Snorresson i hans Saga om Olav Tryggvason fra 1190 og i Tåtten om Halldor Snorresson fra 1200-tallet.

Grimkjells navn er også nevnt i eldste kristenrettene, Gulatingsloven og Frostatingsloven.

Flere ulike skrivemåter av navnet forekommer i kildene, blant andre Grimkell, Grimkel, Grimkellus, Grimcytel.

En biskop Grimcetel, virksom i Selsey i Sussex fra 1038, er omtalt i den angelsaksiske krønike. Det er svært sannsynlig at dette må være samme person som den Grimkjell som var virksom i Norge. En Grimkytel omtales i andre engelske manuskript fra første del av 1000-tallet.

Leofric Collectar fra 1050-årene (British Museum Harley 2961) er en hovedkilde for Grimkjells arbeide med den første Olavsliturgien.

Historisk bakgrunn

Utdypende artikler: Vikingtiden i Norge og Kristningen av Norge

Norge hadde, ifølge tradisjonen fra Heimskringla, blitt samlet til ett rike av Harald Hårfagre på siste halvdel av 800-tallet. Det er likevel ikke mulig å snakke om noen konsolidert statsdannelse før langt senere, og lokale stormenn hadde stor makt. Det var betydelig svensk innflytelse i Ranrike og dansk i Viken. Siden 970 hadde Ladejarlene vært de facto herskere i Norge, delvis under dansk overhøyhet og avbrutt av Olav Tryggvason fra Hårfagreætten mellom 995 og 1000.

Kristendommen var kjent i Norge og fikk utbredelse fra 800-tallet, først og fremst i Viken og på Vestlandet. Det hadde vært en viss form for organisert misjon fra England og Tyskland, dels med støtte av norske konger som Håkon den gode og Olav Tryggvason. De fleste ledende stormann var kristne, inkludert de siste ladejarlene Svein og Eirik Håkonsson og Håkon Eiriksson og Erling Skjalgsson. Det var imidlertid ikke noen kirkelig organisasjon.

Olav Haraldssons virksomhet som viking før 1015 er utførlig beskrevet av Snorre Sturlasson i Olav den helliges saga, men den historiske nøyaktigheten til disse fortellingene er tvilsom. Men at han var aktiv i England sammen med Torkjell Høge og Svein Tjugeskjegg og deltok i kampene mellom Æthelred og Knut er også attestert i andre kilder. Olav Haraldson kom til Norge i 1015, og etter å ha fanget og sendt i landflyktighet Håkon Eiriksson og kommet til forlik med Erling Skjalgsson regnes han som konge av Norge.

Grimkjells bakgrunn og familie

Grimkjell omtales som nevø av biskop Jon-Sigurd som fulgte Olav Tryggvason og var virksom i Norge på slutten av 900-tallet. Han omtales hos Theodoricus som brorsønn og av Odd Snorresson som søstersønn. Rudolf Keyser mente at det var sannsynlig at Grimkjell hadde fulgt sin onkel og arbeidet som misjonær i Norge allerede på Olav Tryggvassons tid. Fridtjov Birkeli skriver at «man kan forstå Keysers teori» og «urimelig er saktens ikke tanken».

Med utgangspunkt i et engelsk bispetestamente fra 1010 som omtaler to personer kalt «Æthelnoth» og «Grimkytel» som slektninger av biskopen argumenterer Birkeli for at Grimkjell var i slekt med Æthelnoth, erkebiskop av Canterbury (1020-1038), og har tilhørt en lokal adelsslekt i Devon «som muligens har hatt et lite norrønt innslag tidligere». Claus Krag mener på bakgrunn av navnet at han antakelig var av skandinavisk avstamning.

Grimkjell var onkel til Asgaut, den første kjente biskopen i Oslo og Viken, som igjen var onkel til Jon som var biskop i Nidaros. Grimkjells niese var husfrue på Ringnes gård i Stange og mor til Ketil Kalv som ble gift med Gunnhild, søster av Harald Hardråde.

Hirdbiskop hos Olav Haraldsson

Olav tar i mot sendebud fra Knut den mektige. Illustrasjon fra Heimskringla av Christian Krohg.

Ifølge Adam av Bremen hadde Olav «fra England med seg mange biskoper og prester», fire nevnes ved navn, deriblant Grimkjell.. Det betyr ikke nødvendigvis at Grimkjell var med i Olavs følge da han først returnerte til Norge i 1015, men hans virketid i Norge dateres ofte fra 1015. Foruten Grimkjell er de tre biskopene som nevnes ved navn: Sigurd, Rudolf og Bernhard. Adam beskriver dem som «velkjente for sin forkynnelse og sine gjerninger». Videre skriver han at at de «på kongens bud dro også til Svealand, Götaland, og til alle øyene som ligger bortenfor Norge, og der forkynte de Guds ord og Jesu Kristi rike til barbarene». Snorre nevner både Grimkjell og Sigurd som biskoper hos Olav. Et annet sted skriver Adam: «Fra England kom først en biskop Johannes til Norge... ...Hans etterfølger var biskop Grimkjell... Som tredjemann kom Sigfred»

Grimkjell blir av historikere beskrevet som «den fremste blant kong Olav Haraldssons hirdbiskoper», «Olavs nærmeste hjelper i kristningsverket» og «utan samanlikning den mest framstaaande» av misjonsbiskopene som fulgte Olav. Snorre framhever Grimkjell framfor de andre prestene i Olavs følge. Han beskriver hirdstuen til Olav i Nidaros, og der sitter Grimkjell, «hirdbiskopen hans» innenfor kongens høgsete, «dernest de andre prestene». Kristenretten ble ifølge Snorre satt «med råd og hjelp fra Grimkjell og de andre prestene». Grimkjells navn er likevel ikke nevnt hos Snorre i forbindelse med Olavs reiser, verken knyttet til kristning eller som politisk rådgiver. I den kjente historien om Dale-Gudbrand er det Sigurd som er sammen med Olav, det er også Sigurd som råder Olav til å forlike seg med Erling Skjalgsson etter Sel-Tores død.. Birkeli antar at biskopene har fordelt arbeidsoppgaver mellom seg, slik at Sigurd fulgte kongen mens Grimkjell var «engasjert i å sette lagtingsvedtakene ut i livet».

Adam skriver at Grimkjell var Olavs «sendemann» hos erkebiskop Unwan av Bremen. Krag mener at dette tilsier at Grimkjell sto «kongen særlig nær». I et senere tillegg skriver Adam «Da han [Grimkjell] kom til erkebiskopen sammen med Meinhard og Albert, som var ordinert andre steder, gav erkebiskopen dem gaver og betrodde dem å opptre på sine vegne både i Norge og på øyene i Storhavet.» Et annet sted skriver Adam at «kongen sendte også bud med gaver til vår erkebiskop og bad om at han måtte ta vel i mot disse biskopene og sende sine egne til ham; de skulle styrke det ubefestede norske folk i kristendommen».

Grimkjells møte med erkebiskopen i Bremen har antakelig funnet sted i første del av 1020-årene. Birkeli mener hovedhensikten med dette møtet var å få hjelp fra Bremen til misjonsarbeidet i Norge. Han skriver at besøket nok «resulterte i en kirkelig tilnærming mellom Bremen og Norge, men sikkert på den basis at den norske kirken var under den norske konges vern og fortsatt skulle være det, og at de angelsaksiske misjonærer fortsatte sitt selvstendige arbeid der». Olaf Kolsrud mener derimot at Olav ved dette sendebudet lot «den norske kyrkja taka sitt rom innanfyre den kyrkjeskipnaden [i.e. erkebispedømmet Hamburg-Bremen] som pavedømet hadde fastsett for misjonsmarkerne i dei nordiske land». Olav Müller skriver at Olav sendte Grimkjell til erkebiskopen fordi han «ikke så på den norske kirke kun som et nasjonalt anliggende. For ham var det om å gjøre at den ble knyttet til den katolske universalkirke», og at den norske kirkeprovinsen «fra nå av og lang tid fremover» hørte inn under erkebiskopen i Hamburg-Bremen. Oskar Skarsaune er klar på at hensikten med Grimkjells besøk primært var at Norge skulle bli anerkjent som del av erkebispedømmet Hamburg-Bremen. Ønsket om misjonsbiskoper fra Bremen ser han som en konkret måte for erkebiskopen å uttrykke sitt ansvar for den nye kirkeprovinsen. Både Skarsaune og Birkeli tolker besøket i Bremen i en politisk kontekst, hvor den tiltakende fiendtlighet mellom Olav og Knut den mektige gjorde at Olav vendte seg til Tyskland heller enn England. Kolsrud har imidlertid tidligere argumentert mot dette på grunnlag av at Knut, som også var konge av Danmark, aksepterte at Danmark var underlagt Bremen kirkelig sett.

Det kom til åpen konflikt mellom Olav og Knut, og Olav mistet også støtte innenlands. Etter at Erling Skjalgsson ble drept i 1028, måtte Olav flykte fra Norge. Han dro til Gardarike via Sverige. Knut fikk herredømme i Norge, og satte først ladejarlen Håkon Eiriksson til å styre for seg, etter dennes død i 1029 sin sønn Svein Alfivason. Olav vendte tilbake i 1030 og prøvde å vinne landet tilbake, men ble drept i slaget på Stiklestad.

Snorre skriver at Olav hadde «sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen dro øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda.» Ifølge Snorre var altså Grimkjell med kongen til Sverige. Birkeli nevner muligheten av at Grimkjell kan ha deltatt i kristningen av Gotland, og viser til en «mistenkelig likhet i åpningsordene» for kristenretten til Eidsivatinget og Gotland. Knut Robberstad peker også på denne likheten. De skriftlige kildene sier ikke noe om hva Grimkjell gjorde mellom 1028 og 1031 utover dette. Ifølge Adam av Bremen oppholdt biskopene Sigurd og Rudolf seg hos erkebiskopen i 1030, men Grimkjell nevnes ikke. Birkeli mener Grimkjell må ha oppholdt seg på gården Ringnes i Stange hvor han hadde slekt. Birkeli drøfter opphavet til lokale stedsnavn som «Bisperoa» og «Grimkelsrud», uten at han finner bevis for sin hypotese om at Grimkjell har oppholdt seg mye i området.. Kolsrud og Müller mener Grimkjell ble igjen for å verne om kristendommen i Olavs fravær, Birkeli at han «må ha benyttet disse årene til fremme kristendom og kirke på store deler av Østlandet.»

Mostratinget og kristenretten

Tingsteinen ved Moster Amfi. Utenfor amfiet står tre minnesmerker, avduket av kong Olav i 1979, som framstiller Olav Tryggvasson, biskop Grimkjell og Olav den hellige.

Utdypende artikkel: Mostratinget

Mostratinget var et tingmøte som ble holdt ved Moster kirke, på Moster på Bømlo i 1024. Mostratinget er nevnt i de eldste norske lovtekstene, blant annet fire ganger i Gulatingsloven og i Frostatingsloven. Det er imidlertid ikke nevnt i sagalitteraturen. Det eneste Snorre sier om Moster er at Håkon den godes mor, Tora Mosterstong, kom herfra og at Olav Tryggvason gjorde landfall og feiret messe her da han kom tilbake til Norge. I Ågrip heter det at Olav Tryggvasson «heldt det første tinget om kristendomsbodet på Moster i Hordaland».. Det kan være at han blander sammen møtet Olav Haraldsson kalte sammen i 1020-årene med Olav Tryggvassons tidligere opphold. Den legendariske saga om Olav den hellige nevner at Olav «gav etter råd frå Grimkjell gods til dei kyrkjene Olav Tryggvasson hadde reist», og et annet sted at Olav gjorde «med råd frå dei klokaste mennene sine dei lovane som har vorte haldne sidan.»

Det har vært forskjellige tolkninger blant historikere om Mostratingets karakter, både om det er å regne som et regionalt ting (forberedende til Gulating) eller et nasjonalt «riksmøte», og om det er var et rent kirkemøte eller et lovgivende ting hvor bøndene spilte en viktig rolle. Birkeli konkluderer med at det er et rådslagningsmøte mellom kirke og konge møte etter angelsaksisk mønster, med rent kirkelige drøftelser, og trekker i likhet med Robberstad paralleller til Witenagemot. Krag kaller Mostratinget det første kirkemøtet i Norges historie.

Snorre skriver at Olav satte kristenretten «med råd og hjelp fra Grimkjell og de andre prestene... ...Til slutt samtykte bøndene i lovene kongen satte.» Birkeli mener lovteksten ble utformet av på Mostratinget «under kongens forsete, men under Grimkjells saklige ledelse» som et forslag som så kunne forelegges bøndene på lagtingene. Knut Helle kaller Mostratinget «et viktig forberedende møte», men at bestemmelsene herfra «fikk endelig lovskraft gjennom såkalte «lovtak», dvs. vedtak på lagtingene rundt i landet.» Helle mener måten kongen regulerer kristendom og kirkelige forhold «minner slående» om tidligere engelsk praksis. Helle er klar på at kongen er den ledende, men at Grimkjell som kongens biskop åpenbart var best i stand til å formulere de konkrete rettsreglene som nå ble kunngjort for første gang.

Alle de fire norske kristenrettene, i Gulatingsloven, Frostatingsloven, Eidsivatingsloven og Borgartingsloven, synes å Olavs/Grimkjells kristenrett som opphav. Taranger argumenterte for at de norske kristenrettene har angelsaksisk opphav, og har i nyere tid fått støtte i dette av Helle.

Grimkjell nevnes fire ganger i Gulatingsloven, men henvisning til hva Olav og han fastsatte på Mostratinget:

Det er no dinæst slik at me skal halde uppe alle dei kyrkjor og den kristendom som Olav heilage og Grimkel biskop fastsette på Mostratinget.

Gulatingsloven kap. 10

Det er no dinæst at biskopen vår skal råde over kyrkjone, so som Olav heilage lova Grimkel biskop på Mostratinget og som me sidan vart smade om det. Biskopen vår skal no setja prestar til alle kyrkjor, og det slike som han veit kan gjera gudtenesta rett for folk... ...Me skal gje prestane slik levemåte som Olav heilage og Grimkel etla til på Mostratinget.

Gulatingsloven kap. 15

No er dei dagane som Olav Heilage og Grimkel biskop fastsette på Mostratinget og baud faste og nonhelg fyre, dei skal haldast heilage samleis som sundagane.

Gulatingsloven kap. 17

Mostratinget er også nevnt i Frostatingsloven:

Ingen skal ta seg kone av sin ætt annerledes enn biskopen ga tillatelse til på Mostertinget og alle siden ble forlikt om

Frostatingsloven III, 1

Robberstad påpeker at mye av det som var oppe på Mostratinget var slikt som påførte folk arbeid eller utgifter: Vedlikehold av kirker, lønn til biskop og prest, avgifter og «dryge bøter» for dem som forbrøt seg mot de nye reglene. Han peker også på forskjellen i formulering av forholdet mellom konge og biskop. Det som medfører nye utgifter for folk (inkludert messedager, som innebar at folk ikke kunne arbeide) er de sammen om med formuleringen «Olav heilage og Grimkel biskop fastsette»/«etla til». Retten til å tilsette prester er noe kongen gir til biskopen, «Olav heilage lova Grimkel biskop». Bestemmelsen om ekteskap er imidlertid basert på 3. mosebok 18.6, en ren bibeltolking hvor det er biskopen alene som gir tillatelse.

Grimkjells rolle i utformingen av kristenretten gjør at Claus Krag skriver at Grimkjell spilte hovedrollen under kirkeorganiseringen, og hadde et betydelig organisatorisk talent Lars Roar Langslet omtaler Grimkjell som «arkitekten bak det mønster for kirkebygging og kirkelig administrasjon som begynte å ta form» og «kongens nærmeste medarbeider også i å utvikle et moderne lovverk som svarte til de nye behov»

Helligkåringen av Olav

Skrinlegging av Olav den hellige. Detalj av antemensale fra Trøndelag fra 1300-tallet

Helligkåring var på denne tiden en oppgave som lå den lokale biskop, ikke til paven. I Snorres framstilling har Grimkjell en sentral plass i helligkåringen av Olav. I Fagrskinna er det biskop Sigurd og ikke Grimkjell som administrerer helliggjørelsen. Birkeli mener Grimkjell må, med tanke på Olavs tid som viking og hans voldelige framferd, må ha hatt en «indre strid» med selg selv før han kunne bidra til å få Olav erklært som hellig. Müller mener imidlertid at «Biskop Grimkjell har ikke vært belemret med den villfarelse mange norske historikere synes å ha arvet - at en helgens liv må være syndefritt.»

Krag regner Grimkjell som aktiv i å bringe Magnus på tronen, og skriver at hans «hans vellykkede innsats senere for å bringe Magnus Olavson på tronen, forteller om et betydelig... ...politisk talent.»

Olavskulten

Grimkjell er sannsynligvis forfatteren av det første latinske ritual til ære for Olav. Denne første Olavsliturgien ble laget i Nidaros kort tid etter at Olav var helgenkåret, og de fleste sangene er hentet fra andre martyrliturgier. Arne Solhaug skriver at «mye av Grimkjells opprinnelige liturgi er trolig bevart i den senere 1. vesper, som derfor får ekstra vekt – historisk sett.» Han var den første som fant formaliserte kirkelige uttrykksformer for en autoritativ tolkning av hva som hendte i forbindelse med og etter slaget ved Stiklestad, noe som fikk sin endelige form i Passio Olavi fra biskop Øystein Erlendssons tid (1150-1160). Det er to ifølge Carl Hallencreutz særlig to innslag som kjennetegner Grimkjells innsats her. For det første tolker han Olavs liv og død med Jesus Kristus som prototype. For det andre former Grimkjell en ny nordisk helgentype etter forbilde fra engelsk spiritualitetshistorie: Kristenkongen som dør for en rettferdig sak. Forestillingen om kristen martyrkonge ville være noe Grimkjell var godt kjent med fra England. Det er Olavs dyder og mirakler som vektlegges, og Johan Schreiner påpeker, med henvisning til Gustav Storm, at disse er lånt direkte fra Siraks bok.

Helgenkongen Olavs skrin ble et valfartsted for kristne pilegrimer, og Trondheim ble et kirkelig senter i Norge. Rundt 1070 omtaler Adam av Bremen byen som Norges kirkelige hovedstad (metropolis).

Olavskulten spredde seg raskt i deler av England, engelske kilder viser at Grimkjell var en drivkraft i å promotere kulten her. Det var nær kontakt mellom Grimkjell og en rekke engelske stormenn som grunnla Olavskirker i Sør-England. Johnsen peker spesielt på Grimkjells forbindelser til Godwin av Wessex og Siward av Northumbria. Siward lot bygge en Olavskirke i York hvor han ble gravlagt i 1055, den var reist før 1050. Godwins enke, Gyda Torkelsdatter, testamenterte arvegods til St. Olavs kirke i Exeter. Testamentet er bevitnet av biskop Leofric, som også var i besittelse av den eldste kjente Olavsliturgi..

Biskop av Sussex

Katedralsegl fra 1200-tallet som kan forestille katedralen i Selsey hvor Grimkjell var biskop.

En Grimkillus/Grimkytel nevnes i Den angelsaksiske krønike som biskop i Selsey i Sussex, det er nevnt at han blir innsatt som biskop i 1038 og at han dør i 1047. P.A. Munch antok i 1855 at denne er identisk med Grimkjell, og fikk støtte for dette fra blant andre Anathon Aall og Gustav Storm.. Rudolf Keyser,Absalon Taranger og Oluf Kolsrud har argumentert mot dette. Kolsrud mente så sent som 1958 at Grimkjell ble værende i Norge, og var aktiv her til rundt 1050. Arne Odd Johnsen gikk i 1975 i detalj igjennom forskningshistorien på dette, og konkluderer at det er svært sannsynlig at det er snakk om samme person, Fridtjov Birkeli kom i 1980 til det samme. Denne konklusjonen har i nyere tid fått støtte fra blant andre Claus Krag og Olav Tveito.

Birkeli viser til lokale tradisjoner i Selsey om at det var en avtale mellom ham og slektningen Æthelnoth av Canterbury at Grimkjell skulle få Selsey når dette ble ledig. Grimkjell hadde en kort periode, etter at Stigand midlertidig ble avsatt, også bispesetet i Elmham i Norfolk i East Anglia.

Da Magnus den gode og Harald Hardråde møttes ved Mjøsa og inngikk forlik i 1046 var Grimkjell ifølge Theodiricus til stede. Aall mente dette var i konflikt med Grimkjells virke i England og derfor feilaktig. Senere historikere, deriblant Claus Krag, mener at dersom Grimkjell var til stede i Norge i 1046 kan det ha vært som utsending til Magnus fra den engelske kongen Edvard. Grimkjell kan ha bidratt til prosessen som førte til helliggjørelse av St. Hallvard i forbindelse med Norgesbesøket i 1046.

Etter sin død ble Grimkjell ifølge den angelsaksiske krønike gravlagt i Canterburykatedralen og ikke i katedralen hvor han var hadde vært biskop. Dette var en sjelden hedersbevisning. Johnsen mener dette kan skyldes Grimkjells diplomatiske innsats på vegne av Edvard ovenfor Magnus. Birkeli argumenterer mot dette, og mener æresbevisningen kan skyldes hans innsats som «Norges apostel».

Litteratur

Historiske kilder

• Fidjestøl, Bjarne (1973). Ågrip or Noregs kongesoger. Oslo: Samlaget. ISBN 8252101623. 
• Flokenes, Kåre (2000). Den Legendariske Olavssaga. Hafrsfjord: Erling Skjalgssonselskapet. ISBN 8291640106. 
• Frihagen, Anne-Katrine og Bjørg Tosterud Danielsen, red. (1993). Adam Bremensis: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203200281. 
• Ingram, James. «The Anglo-Saxon Chronicle». gutenberg.org. Besøkt 10. september 2016. 
• Robberstad, Knut (1952). Gulatingslovi. Oslo: Samlaget. 
• Skard, Eiliv (1932). Theodricus (monachus): Soga um dei gamle norske kongane. Oslo: Samlaget. 

Annen sitert litteratur

• Andersen, Per Sveaas (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet: 800-1130. [Bergen]: Universitetsforl. ISBN 8200024121. 
• Birkeli, Fridtjov (1979). Norge møter kristendommen: fra vikingtiden til ca. 1050. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203087914. 
• Birkeli, Fridtjov (1980). «Biskop Grimkell og Hellig-Olav». Tidsskrift for Teologi og Kirke. 51 (2): 109-130, 207-223. 
• Birkeli, Fridtjov (24. juni 1983). «Norges apostel het Grimkel : (Olav den hellige kristnet ikke landet)». Aftenposten. 
• Birkeli, Fridtjov (1995). Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge. Verbum. ISBN 82-543-0692-3. 
• Bloch-Hoell, Nils E. (1986). Katolske kristne og vi andre. [Oslo]: Land og kirke/Gyldendal. ISBN 8205166161. 
• Bøckmann, Peter Vilhelm (1981). «Det nasjonale og det kristelige i Olavstradisjonen». Olav: konge og helgen, myte og symbol. [Oslo]: St.Olav forl. ISBN 8270240273. 
• Coupland, Simon (1998). A Saint for all nations: the cult of Saint Olaf outside Norway. [Trondheim]: Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forl. ISBN 8276930336. 
• Edwards, Owain (2008). «Somebodys telling stories: the medieval legend of St Olav». Edda. 1 (95): 34-53. 
• Fosnes, Dag Roar (mars 2006). «Kristenretten i norsk middelalder». ub.uib.no. Besøkt 11. september 2016. 
• Hallencreutz, Carl F. (1996). «Hellig Olav i et internationellt perspeptiv». Før og etter Stiklestad 1030: religionsskifte, kulturforhold, politisk makt : seminar på Stiklestad, 1994. Verdal: Stiklestad nasjonale kultursenter. ISBN 8291350019. 
• Helle, Knut (1995). «Kongemakt og kristendom». Kristendommen slår rot. [Bergen]: Bryggens museum. s. 41-54. 
• Johnsen, Arne Odd (1909-1985) (1945). Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til Norden. Oslo: Fabritius. 
• Johnsen, Arne Odd (1975). «Om misjonsbiskopen Grimkellus». Historisk tidsskrift. 54 (4): 22-34. 
• Joys, Charles (1948). Biskop og konge: bispevalg i Norge 1000-1350. Oslo: Aschehoug. 
• Jørgensen, Torstein (1990). Fra Wessex til Vestlandet: om kristningen av Norge i tidlig middelalder. Stavanger: Det norske Misjonsselskap, Misjonshøyskolen. ISBN 8272190710. 
• Keyser, R. (1803-1864) (1856). Den norske Kirkes Historie under Katholicismen. Christiania: Tønsbergs Forlag. 
• Kolsrud, Oluf (1913). «Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen». Diplomatarium Norvegicum: Oldbreve til Kundskab om Norges indre og ydre Forhold, Sprog, Slægter, Sæder, Lovgivning og Rettergang i Middelalderen. Christiania: P. T. Mallings Forlagshandel. 
• Kolsrud, Oluf (1958). Noregs kyrkjesoga. Oslo: Aschehoug. 
• Krag, Claus (1995). Vikingtid og rikssamling: 800-1130. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220282. 
• Krag, Claus (2000). Norges historie fram til 1319. Oslo: Universitetsforl. ISBN 9788200129387. 
• Krag, Claus (13. februar 2009). «Grimkjell». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 10. september 2016. 
• Kværness, Gunhild: Blote kan ein gjere om det berre skjer i løynd : kristenrettane i Gulatingslova og Grágás og forholdet mellom dei, Oslo : Noregs forskingsråd, 1996. ISBN 82-12-00831-2 pdf
• Langslet, Lars Roar (1936-2016) (1995). Olav den hellige. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205230390. 
• Müller, Olav (2006). «Olav den Hellige (995 - 1030)». Katolsk.no. Besøkt 11. september 2016. 
• Munch, P.A. (1810-1863) (1855). Det norske Folks Historie. Christiania: Tønsbergs Forl. 
• Oslo bispedømme 900 år: historiske studier. Oslo: Universitetsforlaget. 1974. ISBN 8200089908. 
• Rieber-Mohn, Hallvard (1981). «Middelalderens Olavsbilde». Olav: konge og helgen, myte og symbol. [Oslo]: St.Olav forl. ISBN 8270240273. 
• Robberstad, Knut (1899-1981) (1974). Mostratinget 1024 og Sankt Olavs kristenrett: etter eit fyredrag på Moster 28. juli 1974. Oslo: Instituttet. 
• Schreiner, Johan (1926). Tradisjon og saga om Olav den Hellige. Oslo: Det norske videnskabsakademi i Oslo. 
• Seierstad, Andreas (1930). Olavsdyrking i Nidaros og Nord-Europa. Nidaros: Nidaros folkeskriftnemnd. 
• Skarsaune, Oskar (1997). «The Pope and the Vikings - the making of Nidaros as an Archdiocese». Incarnation and creativity. Trondheim: The Church of Norway, Liturgical Center - Archbishop's Palace. s. 13-26. ISBN 8251913608. 
• Solhaug, Arne E. (1997). «The Liturgy of St. Olav». Incarnation and creativity. Trondheim: The Church of Norway, Liturgical Center - Archbishop's Palace. s. 63-82. ISBN 8251913608. 
• Solhaug, Arne E. (2006). «Nådens morgenlys - Middelaldersk Olavsliturgi i vår tid». Tidsskrift for Teologi og Kirke (77): 224-241. 
• Storm, Gustav (1898). Regesta Norvegica: kronologisk Fortegnelse over Dokumenter vedkommende Norge, Nordmænd og den norske Kirkeprovins. Christiania: Det Norske Historiske Kildeskriftfond. ISBN 8270612693. 
• Taranger, Absalon (1858-1930) (1890). Den angelsaksiske kirkes indflydelse paa den norske. Kristiania: Den norske historiske forening. 
• Tveito, Olav (2006). «St. Hallvard – helgenen fra Huseby. Noen synspunkter på legendens proveniens og kultens særpreg». Historisk tidsskrift. 1 (85): 9-24. 
• Tveito, Olav (2007). «Erkebiskop Wulfstan av York og de eldste norske kristenrettene». Norsk Teologisk Tidsskrift. 108 (3): 170-186. 
• Aall, Anathon (1897). St. Sunniva og biskop Sigurd, Hellig-Olaf og biskop Grimkel: nye bidrag til spørgsmaalet om forbindelser og slægtskab mellem den angelsaksiske kirke og den norske. Christiania. 
• Kongemøte på Stiklestad: foredrag fra seminar om kongedømmet i vikingtid og tidlig middelalder. Verdal: Stiklestad nasjonale kultursenter. 1999. ISBN 8291350035.